En lang rekke av hverdager er lagt bak oss. Mange svært gode hverdager, noen aldeles forferdelige hverdager innimellom, og mange, mange helt vanlige, uspektakulære hverdager som kommer og går, den ene etter den andre. Men plutselig kommer det noe nytt! Det er 1. desember, det er advent! Snart skal vi tenne det første adventslyset, og adventsstjernen henger allerede i vinduet som et glitrende vern mot vintermørket. Og i dag: den første luken i årets adventskalender er åpnet. Det er nå! Det er DESEMBER! Langt, langt i det fjerne skimter vi julens underfulle lysglitter, men enn så lenge er det vidunderlig at det bare er helt i begynnelsen av julemåneden, forventningstiden, den helt spesielle og herlige adventstiden. Alt er langt unna, alt ligger foran. Og de ensformige, helt greie hverdagene erstattes av høytid.

Selv syns jeg det er aldeles vidunderlig fint å vandre inn i adventstiden, opplyst av håpet om julen i det fjerne. Tenk om vi kunne ha gjort noe sånt litt oftere! Funnet flere anledninger gjennom året for å legge bort tøv og stress og meningsløst tidsfordriv, for i stedet la livsbrikkene falle på plass ved å fokusere på å glede hverandre, på å gjøre det vakkert rundt oss, på å søke skjønnhet og hellighet og samvær. Kanskje verden ganske enkelt hadde vært mye bedre, om vi lot lyset fra adventstiden sette himmelfarge på hverdagene – hele året gjennom?