November

Etter ti år må det kunne kalles en tradisjon – og sånn uti august, tradisjonen tro – sier Trygve til meg eller jeg til Trygve, får vi til noen julefrydkalender i år, tror du? Tja, akkurat i år kan det holde hardt men… hva skal vi skrive om da? Så har vi noen ideer, noen som høres dumme ut så snart de får ord på seg, andre som – joda det kunne gått men, og noen som kan være en start, eller en hel kalender, eller noe helt annet. Midt i dette dukket tanken opp, hva med å fundere rundt ordet “dele”, kan det bli noe av? Slik var starten i høst. Fortsettelsen ble slik, da deler vi på arbeidet, du tar ordene og jeg tar bildene, sa Trygve. Det blir noe helt nytt, da vet jeg hva som kommer til å bli sagt neste dag, men jeg vet ikke hvordan det ser ut, spennende! Og så blir det kanskje anderledes underveis, men som en start, hva tenker du på når du hører ordet dele? Er det bra? Er det dumt? Er det mye forskjellig? Vi får se- 1.desember starter deletankene.

24.desember- når alle farger samles

Vi vil hverandre så vel, vi har så mange gode ønsker, vi gjør så mye for at alle skal ha det bra- og det meste vi strever for er godt, riktig og viktig. Alt dette skal så rommes i en eneste hektisk helg, vi håper så sterkt at julen må gi rom for alt det gode vi har planlagt og lengtet etter hele adventen.

Fort kan det likevel bli slik, at alle ønsker, krav og forventinger, om enn så gode, trenger seg på og bare blir et kaos av motstridende intensjoner. Som et hav av fargerike bønneflagg som sloss om oppmerksomheten.

Vi trenger et prisme, noe som samler alt vi er, alt vi gjør, alt vi trenger og alt vi ønsker i en konsentrert hvit fargestråle. Vi trenger det prismet som lar lyset skinne gjennom og komme ut som en klar regnbue av håp og tillit til at alt vil bli godt. Vi trenger å la adventen få bli en vei å gå mot der fargene samles, foredles og kommer oss i møte som et klart bilde på hva julen er og hvem den gir oss rom for å være. Vi trenger å la adventen bli prismet som samler alle farger i orden og et klart bilde.

Vi trenger den julen som gir rom for alle, for alle sinnstemninger, for alle tanker og håp. Den julen lyset kan strømme igjennom og alt i oss sammenfattes, forklares og gis nytt liv i et klart og rent, fargesprakende himmelspeil.

Vi trenger aller mest å vite at adventen som et prisme og julen som en regnbue er der allerede, alt vi kan gjøre med alt vi gjør, er å bruke fargene, symbolene, handlingene for å minne hverandre om at det er slik det er. Vi kan ikke skape julen, bare minne hverandre om hva den er.

Gledelig fargerik, meningsfull, velsignet jul!

23. desember: Lys i en himmelblå natt

img_0673

Det er lille julaften! I morgen er det selveste julekvelden! Endelig!

Vi har forberedt oss i ukesvis. Planlagt, handlet inn, vasket og pusset, pyntet og så pyntet enda mer, laget mat, bakt kaker, kjøpt inn gaver som vi har pakket pent inn, gledet oss, gruet oss, pyntet litt mer, ønsket at vi gledet oss mer enn vi gjør, kjøpt enda en gave til – og i morgen samles alt i et eneste fokuspunkt: Det er julekvelden!

Ingen andre høytider i vår kultur er så nøye forberedt over så lang tid, og ingen annen bærer samme akk så sårbare samling av håp, drømmer og forventinger: – Å! Måtte det bare bli slik vi håper, en virkelig god jul! Hvor man løftes ut av hverdagens strøm og inn i julens åpne favn, omgitt av alle dem vi er glad i, en julekveld som ikke føles som om den er en “tirsdag”, men istedet som å vende tilbake til et hjem: Julens hjem, hvor historien fra alle julene vi har opplevd langsomt spinner videre i en del av den evige, uforandelige Julen!

Nå tennes tusen julelys, og byer og bygder og enslige bondegårder lyses opp av juletrær og adventsstjerner og blinkende lyskjeder og flaggstenger pyntet som juletrær og av oppblåsbare nisser og reindyr og hva som helst som lyser og kan si – jo, nå er det faktisk jul. Du har berget deg gjennom nok et år. Nå kan dere ha det godt. Og vi lengter. Og vi drømmer. Og vi håper.

Over alle disse hjem fylt av håp og lengsel henger den himmelblå vinternatten. Sett herfra ser de svake lysene fra hvert lille hjem ut som det flakkende lyset fra faklene i stallen på den første julenatten. Med himmeløyne ser selv den enkleste adventsstjerne i papp ut som selveste Betlehemsstjernen, den spedeste hvisken av håp dypest i hver av oss høres ut som jublende englesang, og de mest famlende forsøkene på fellesskap, kjærlighet og omsorg er umiskjennelig av samme opphav som blikket i øynene på et nyfødt barn, svøpt og lagt i en krybbe.

Jovisst er det håp! synger det gjennom den himmelblå natten. Og englene danser av fryd.

22. Desember- julelilla

Det blir alltid et minst ett enslig lilla adventslys igjen, det som bare så vidt rakk å lyse, og ofte et eller to i esken fordi det måtte kjøpes nye underveis. Så ligger de der og venter på at de kanskje blir brukt i fasten, eller neste advent.

Det er liksom ikke så stas med lilla lys i julen. Merkelig nok, lilla er jo fargen som symboliserer at det blå,for himmelen og håpet, møter det røde, fra jorden og lidelsen.

Da jeg var liten var ikke adventslilla noen vanlig tradisjon, selv om lilla også da var kirkens farge for både advent og faste.

Mor,som skjønte seg på liturgiske farger, prøvde forgjeves å finne lilla lys på samvirkelaget i Vingrom. Nei,slikt fantes ikke, det var rødt som skulle gjelde til jul. Ja, men nå er det advent, prøvde mor seg på. Det varer ikke så lenge, snart er det jul, fikk hun høre. Så vi hadde røde lys i adventskransen i mange år. Først på sytti tallet dukket lilla lys opp i vanlige butikker. Det snodige, synes jeg, er at kirken gjerne bruker hvite lys gjennom hele adventen også.

Så er det kan hende handelsstanden som nå ivrer mest,etter en mellomsesong mellom orange Halloween lys og røde julelys? Ikke vet jeg, men nå har jeg begynt å bruke hvite lys hele året jeg.

Og lilla? Jeg pynter alltid treet med mange fugler, de fineste er påfugler med sprakende lillagrønne fjær, for midt i det eviggrønne håpstreet vil jeg at det skal være tydelig at himmel og jord har møttes. Det er jo ikke luftige englevinger og uoppnåelige drømmer som gjør at jeg kommer tilbake til julen gang på gang, men det konkrete, håndfaste lilla møtet mellom håp og lidelse, mellom jord og himmel.

Men lysene? De er hvite, og det er vel egentlig en annen historie.

21. desember: Rødt betyr kjærlighet

Angel

Sølvet var forlengst pusset blankt og skinnende, messing og kobber skinte nypusset som gull, grangrønne kranser hang på døren og pyntet middagsbordet, varmgule lys brant i vinduene – og utenfor: den himmelblå vinternatten, forspent med myriader av hvite stjerner. Men fortsatt manglet det noe.

Først sent på kvelden lillejulaften fikk den aller siste fargen i julens palett kom på plass: Rødt, dyp julerødt. Kranser fikk røde sløyfer, røde duker kom på bordene, og alle de nypussede lysestakene ble fylt av julerøde lys. Det var slett ikke fordi rødt var den minst viktige fargen i julens regnbue, nei tvert imot: Dette var den aller viktigste julefargen, den som var nærmest julen sentrum, nesten som en hellig farge å regne.

Rødt er kjærlighetens farge. Selv om julen feires på mange ulike måter og av mange ulike beveggrunner, så er kjernen i alle fasettene av julefeiring den samme: Kjærlighet. Om kjærligheten viser seg ved samle sine kjære rundt seg, ved å gi hverandre gaver, ved å prøve å gjøre det hyggelig for hverandre, ved å tilgi, ved å dele med dem som har mindre enn oss, så er det i bunn og grunn bare avskygninger av det samme. Kjærlighet og mer kjærlighet.

Rødt har en symbolverdi til: Det er lidelsens farge. Og det er i møtet mellom lidelse og kjærlighet Julens aller dypeste grunntone lyder. I julen feirer vi Ham som ble født av Guds kjærlighet for å bygge bro mellom Skaperen og det skapte, og som gjennom sin lidelse forener oss med Gud: I kjærlighet.

nativity_trygveskogrand_2009

20. Desember- skumringsblå hvilestund

Vi skulle flytte- til et sted hvor stuen ikke vendte mot ettermiddagshimmelen. Der vi ikke kunne se julestjernen sakte tre frem i skumringstimen, når lyset gikk fra lyseblått til gråblått til fløyelsblått. Jeg pleide å sitte der i godstolen, med det barnet som var minst på fanget, mens vi tok en hvilestund sammen, uten annet enn fred på programmet.

Det kunne umulig bli det samme? Så kom det en rosagråblå desembererettermiddag. Jeg hørte smell uten for det store vinduet vendt mot nord, og ble bergtatt av skjønnheten- fyrverkeri! Ikke om natten, men i vinterpastellene! Rakettene viste helt nye fargenyanser og isteden for gnistregn var det som duggperler og diamanter ble kastet utover himmelen!

Bildet av dette har jeg bare i hjertet- der har jeg også lærdommen at det nye også kan være enda vakrere! Det handler jo ikke egentlig om hvilken stol du finner hvilen i, men om å ta imot muligheten til å hvile.

Ja, for meg handler det jo også om at grunnen til at jeg kan hvile, ta imot og være takknemlig er den samme, uansett hvordan utsikten måtte være. Det handler om julefreden i hver skumringsblå hvilestund, hele året, hele livet.

19. desember: Ut av en fargeløs tåke

Christmas Lantern

Vi lever i en tid full av støy. Noen ganger føles det som om den endeløse strømmen av viktigheter og uviktigheter, trender, tv-serier, agurknytt, løgner, reklamer, facebook, instagram, nyheter, katastrofer, kriger, nød, kriser går sammen til et eneste sus av krav, en slags hvit støy som overdøver alt, som en fargeløs, kvelende tåke over fokus, livsglede og pågangsmot.

Midt oppi alt dette kommer julen. Støyen vil så gjerne sluke også denne, sånn at også den bare blir en tid som handler om forbruk og underholdning. Julen blir som alt annet: Uten mening, bare en tid for å slippe unna hverdagens gråhet en kort stund, som en sydenferie, som å glemme seg selv i en tv-serie, i et glass vin, i et tidsfordriv.

Julen er en tid for å trosse mørke og tåke. En tid for å tenne lys så verden og våre medmennesker blir synlige. “Kan vi synge ‘Deilig er jorden’ på en lidende klode”, leste jeg forleden. Og ja, det kan vi, og det må vi, og det vil jeg. Ikke bare i julen, men hele året. For om vi lar støyen sluke oss, går vi alle under. Men om vi tenner lys, skaper håp, står sammen, leter positivt etter løsninger, skaper glede og kjærlighet, så kan støyen stilne og håpet tennes. Ikke bare for oss selv. Ikke bare for våre kjære. Men for alle.

Jeg var på en konsert i vår, og hørte et dikt av den amerikanske dikteren Howard Thurman. På norsk blir det omtrent slik:

Jeg vil tenne lys denne julen:
Gledeslys som tross mot all vår sorg,
Håpslys der hvor fortvilelsen aldri hviler,
Lys av mot der frykten aldri stilner;
Fredslys for dager herjet av storm,

Nådeslys for å legge av seg byrder,
Kjærlighetslys for å lyse gjennom livet:
Julelys som skal brenne året rundt.

For når englesangen er stilnet,
og julestjernen sluknet,
når de hellige kongene er reist hjem,
og hyrdene er tilbake på markene,
Da begynner julens arbeid:
Å finne de bortkomne,
å lege det knuste,
å brødfø de sultende,
å frigi de som er fanget,
å gjenbygge verden,
å bringe fred blant alle,
å fylle hjertene med sang.

18.desember- sølvskimrende snøfnugg

Allerede fra morgengry hadde luften et eget, sølvskimrende preg. Da vi så ut av vinduet så vi en snødekt verden. Da vi kom ut for å gå tur så vi at det ikke bare var snø, men mengder av forunderlig anderledes, store, avlange, juletreformede snøkrystaller.

Da vi begynte å gå kunne vi høre snøen single, som skjørt glass, rundt oss. En vintereventyropplevelse jeg aldri har vært med på før- selv om jeg har vandret gjennom mye snø etterhvert.

Jeg pynter med mye sølv til jul- men ikke for at det skal være kostbart og prangende. Det er heller for at hvert unike øyeblikk skal få legges ekstra merke til, reflekteres, speiles og forstørres.

Nå er vel ikke sølv en farge, sølv er alle farger, speilet og gjort klarere som himmelen som speiles i havet.

Tenk om det var sant da, at himmelen fikk speile seg i måten vi pyntet til jul på!

17. desember: Dager med skittengrått vaskevann

Når julefreden tilslutt senker seg, dufter huset av kongerøkelse, av granbar og av tente lys. Men i den siste uka før jul var duften en ganske annen: Grønnsåpelukt konkurrerte med lukten av ajax og jif, av nylonvask og salmiakkvann – og selvsagt den skarpe lukten av sølvpuss og kobberpuss. Bøtte etter bøtte av gråbrunt vaskevann ble slått i utslagsvasken, fylt med nytt, varmt vann, og så var det å vaske videre. Førjulsfargene disse dagene var skittengrått, sølete messingpussgrønt, skummete slålullsgråbrunt!

Det var en syssel for hele familien, dette å gjøre rent til jul. Alle sammen var samlet om oppgaven å rense huset fra kjeller til loft, frigjøre det fra alle hverdagers rusk og rot og støv, og gjøre det skinnende juleblankt. Det var som et slags symbolsk renselsesrituale, en nysnøhvit såpeskummende syndsforlatelse der vi langsomt, møysommelig og førjulsfrydsfyllte arbeidet oss fra grå hverdag til hellig juletid – ved å tørke av lampeføtter og bøker, vaske tak og vegger og gulv og lister og dørblader og vinduer i rom etter rom, gnukke på fliser, polere badekar og gjestetoaletter og skure gulv og spisebord. Innimellom dette skulle selvsagt absolutt alt sølv i huset gjøres skinnende blankt til jul, fra kakefat og kaffekanner, via bestikk og kakespader, helt ned til den minste sitrongaffel og svømmeknapp, – sammen med messingkjeler, messingstaker, gamle kobberkanner og de to store kobberkjelene ved hoved- og kjøkkeninngangen!

Og så endelig, etter mange dagers innsats, kunne vi endelig henge opp nyvaskede gardiner, ta inn ristede filleryer, fylle nypussede kobberkjeler med bjørkeved og rulle ut gulvmattene som vi hadde hatt ute i nysnøen og banket rene og friskt snøduftende. Sånn! Nå er det klart!

Kronen på verket, selve julepyntingen, ventet til vi barna hadde lagt oss på kvelden lillejulaften. Men nå stod hele prestegården nyvasket og førjulsduftende og ventet: Snart, snart er det jul.

16. desember: Jeg drømmer om en rosa jul

rosafugler

For mange er barndomsjulen rød. Julerødt i hver en krok, med røde nisser og røde duker og røde lys. For meg var julen dessuten rosa og turkis. Mamma og pappa etablerte hjemmet sitt rundt starten av sekstitallet, og dermed preget den tidens bleke vinterpasteller også julepynten som havnet på treet, og som var der gjennom barndomsjul etter barndomsjul. Det er klart: etterhvert fikk de følge av både strieengler fra 70-tallet og glitrende gullornamenter fra 80-tallet, men høyt der oppe i treet, helt nærmest julestjernen, satt stadig de pastellfargede glassfuglene og glitret svakt i turkis og rosa.

Da jeg var midt i 20-årene, var det moderne med trendy, tematiserte juletrær, og jeg prøvde flere ganger å pynte mitt eget tre i mitt eget hjem i sølv, i blått, eller kanskje i gull kombinert med hvitt. Jeg ble i grunnen stort sett fornøyd med resultatet, men det ble ikke noe juletre. For å få treet til å si: “Ja, nå er det jul”, måtte jeg allikevel inn med noen papirkurver, noen norske flagg, og høyt mot toppen noen fugler i rosa og turkis.

Og slik er det blitt for meg etterhvert. Juletreet behøver ikke være hverken trendy eller beundret på Instagram. Det jeg vil ha, er et juletre som fortsetter historien fra alle julene jeg har vært med på. Som har med minner fra årene vi har fått oppleve, helt tilbake til barndommens jul. Et som symboliserer at denne julen er en del av den samme evige jul som vi får oppleve en liten flik av, nok en gang.

Jeg har arvet noen få av glassfuglene fra 60-tallet. De har mistet halefjærene og er blitt ganske rufsete i malingen etterhvert. Men de hører hjemme der allikevel, høyst oppe mot julestjernen, der de glimter slitt i blek turkis og rosa.