9. desember: Under en skittengul snøhimmel

snowyskies

Tunge skyer ligger lavt over byen. Den mørke desemberkvelden er lysende skittengul der byens lys maler skydekket gyldent. Skyggene her nede trekker mot varmt lilla, som en komplementær til de tungt gule skyene. Blir det regn? Neida: Der kommer det, som en velsignelse fra oven, de første snøflakene kommer dalende, tettere og stadig tettere. Store våte flak, som snart dekker tak og trær og gater og plener med et tykt, mykt lag av nyfallen snø. Det blir lysere her nede, mørkere der oppe etterhvert som skyene lettes for sin snølast og blekner mot blålig gråfiolett.

“Det er en vakker måned, desember,” tenker jeg der jeg finner fram snøskuffa og setter igang med å måke oppkjørsel og gårdsplass nok en gang. Sporene etter formiddagens snømåking er fullstendig utvisket; dekket og glemt under den nyfalne snøen. “Enn om jeg jeg sammenligner julen med himmelriket, og snømåking med alt mitt livsverk?” tenker jeg funderende, der jeg skyver snøen bort fra gårdsplassen og opp i stadig høyere snøhauger. “Det kan kanskje bli en slags fin og filosofisk bloggpost på julefrydbloggen? Noe om at det ikke har så mye å si, dette livsverket, dette som du puslet med i dag etter dag, at det på en måte er som snømåking – først så snør ned og blir glemt, og deretter smelter det og blir borte? Men det måtte jo gjøres, der og da. Og at det viktigste egentlig ble det som skjedde siden, etterpå?”

Jeg måker ferdig, og setter snømåka på plass i veggen ved garasjen. Skydekket er i ferd med å samle seg igjen, det blekner mot skittengult. Mere snø! Det er bare litt over to uker igjen til jul.

8. Desember- julegrønt

Hvorfor står det to juletrær uten lys på kirketrappa? Spurte jeg far, en dag for lenge, lenge siden. Jo, det er fordi det har vært begravelse, og da skal de eviggrønne trærne minne om at vi bærer den døde ut av verden og inn i evigheten. Jeg så nærmere på trærne, det var ikke lenger juletrær, men håpstrær, forventingstrær og undringstrær!

Men da så jeg også noe jeg virkelig aldri hadde sett på juletrær, de små buskene var fulle av små,myke, lysegrønne skudd. Helt tydelig ikke juletrær! Det eviggrønne skulle jo være mørkegrønt!

Siden har jeg blitt eldre, og det har hendt at juletreet inne har fått grønne skudd. Da fryder jeg meg og tenker, kanskje er det da først treet blir et ekte juletre, når det minner om liv, om vekst om muligheter og håp? Et evigrønt, lysegrønt håp?

7. desember: Resirkuleringsbrun samvittighet

Det er mote i alt, – også i juler. Noen ganger skal de være tsaraktig russisk blå, andre ganger gullfargede, andre år er det sarte pasteller som gjelder, før en ny fargepalett brer seg over julepynthyllene året etter. Og noen ganger går jula i resirkuleringbrunt. Den første gangen dette rammet meg, en gang på nittitallet, ble jeg helt sjokkert. For meg skulle julepynten være gullglitrende og glassklimtende, overdådig og tradisjonsrik – men så skulle plutselig alt være STYGT! Julepapir og julekort skulle være i resirkulert papir i utvaskede farger, pakket inn med hyssing og kanskje en trebrikke eller noe sånt som gavekort, julepynten gråaktig og livløst dempet i fargene, totalt blottet for glitter og glans, ja har du noe julepynt i ull eller halm er det jo selvsagt det aller beste! Som du skjønner, så kastet jeg meg ikke på denne galeien, og neste år var selvsagt stilen en helt annen i alle fall, så det hele hadde vel blåst over?

Nå er det ikke lenger noen tvil om at det er livsviktig med resirkuleringstankegang, og ikke bare til jul. Det er selvsagt ikke noe poeng å lage seg god julesamvittighet ved å skifte ut det man allerede har med noe nyinnkjøpt som ser mer miljøvennlig ut. Men hvorfor skal julen egentlig være en tid for å sløse? Det virker jo absurd: vi feirer den fattige Gud, født i en stall, lagt på en seng av strå – ved å bruke mest mulig penger, kjøpe mest mulig mat, gi bort flest mulig ting, skape tonnevis og atter tonnevis av søppel, ved å ende opp med å kaste mer mat enn noensinne i året. Det vi alle egentlig prøver å oppnå med julefeiringen vår er vel samvær og kjærlighet, – det handler ganske enkelt om å ha det fint, sammen. Og det kan man da vel få til, selv om man bruker hodet og samvittigheten og tenker i resirkuleringsbrunt?

6. desember: Den vårgrønne julekulen

Det var noen år vi laget masse julepynt. Haugevis! Kassevis! Både Solveig og jeg, hele året. Kjøpte bæreposer fulle av pynt på salget etter jul for å ha som råmateriale for våre kreative sysler. Gikk på oppdagelsesferder på stoffbutikker, på panduro, på jernvarebutikker, i byens possementsforretning, på innvandrerbutikker – alt for å se hva slags skatter man kunne samle sammen som grunnlag for å skape hittil usett og forhåpentligvis fantastisk julepynt!

Resultatet ble delvis til pynt til egne trær, delvis til julegaver til familien, og selvsagt: til varer til julemessene vi arrangerte i Solveigs julepyntede hus i starten av november flere år på rad.

Selv syntes jeg det var morsomst å lage julekuler. Glasskuler, trekuler, stoffkuler, isoporkuler – alle slags runde ting utstyrte jeg med paljetter og dusker, bemalte, kledde med stoff, decoupage … eller hva nå dagens inspirasjon skulle føre til.

En dag fikk jeg det for meg at i dag skal jeg lage kuler i farger jeg aldri hadde brukt før. Om man maler en glasskule forsiktig med akrylmaling, og så lakkerer den med matt gulvlakk, så blir det vel vakkert og bestandig? Det så ut til å fungere, og jeg satte igang: Sorte kuler med dekor i matt gull. Lyseblå kuler med hvite delikate mønster. Støvete varmgule kuler med hvite stjerner med en liten gullprikk i hver stjerne. Alt ble fint, syntes jeg ivrig, og lette videre i malertubene. Å! Den! Den er fin! Limegrønt! Det må jeg prøve!

Og så malte jeg min første og eneste vårgrønne julekule. Der og da føltes det også naturlig å dekorere den med hvite fleur-de-lis, og henge den i en sølvfarget spunnet tråd. Den ble FIN. Syntes jeg.

Jeg tok den med på julemessen. Ett år, neste år, enda en gang. Ingen ville ha den! Den fine! Om jeg henger den fremst? Øverst? Rett ved et lys så alle ser hvor fin den er?

Neida. Grønt er ikke skjønt, så det ut som. Gullkuler, røde kuler, blå kuler, og til og med svarte og gule kuler var svært populært blant det julekulekjøpende publikum. Men grønt? Ikke snakk om.

Dermed har den irrgrønne lille kulen endt opp i vår egen julepynteske. Og hvert år henger jeg den på treet, og tenker “Ja, ja – der er du ja.”

Og så henger den der, den håpsgrønne lille kulen min, som en slags grim ælling på treet, uten noe som helst håp om noensinne forandres til en vakker svane. Den er som den er, grønn og rar. En særing, man må bare ta den som den er.

Og mens alle kuler og engler på treet glitrer gyldent om jul og himmel og fred på jord, snurrer den rare lille kulen min rundt stille for seg selv, og tenker grønt på våren.

5.Desember- orangejul

Det ble jo orange julepynt til slutt- et juletre med sjøstjerner, skjell og cowboyhatter- et konseptuelt, lokalitetsspesifikt tre da vi bodde i California, det var kjempefint! Merkelig at vi ikke syntes orange hørte julen til da vi snakket om det. Det kunne jo faktisk hete juleorange! Men selv om det var moro å gjøre noe helt annet en gang- vi savnet gleden av å finne igjen den julen som vekte minner fra mange juler.

I Nederland heter julenissen Sinter Clas og kommer med båt fra Spania 5. desember. Båten er full av appelsiner, som de riktig snille får i treskoene sine. Det har blitt en del av vår førjulstradisjon. Men pynt er det ikke.

I vår familie har vi en historie fra tre generasjoner tilbake om hvordan alle barna fikk dele en appelsin på juleaften. Kan hende er den ikke sann, men at appelsinen en gang var så dyr, så sjelden og så god, må iallfall ha vært sant nok til at historien fikk leve lenge nok til at den rakk å bli en del av historien om julen. I gamle dager.

Riktignok- appelsinen er ikke en gammel del av julefeiringen, men multer da? Orange som høsten de kom fra, som holdt seg i store tønner til langt utpå etterjulsvinteren. Den har hørt festen og julen til lenge.

Men dette er jo bare glimt av orange. Når jeg tenker orange til jul, tenker jeg på klementinflommen. Jeg kan ikke komme på en ting som så enkelt innbyr til julekos som et bugnende klementinfat. Lukten allerede før du ser fatet, så lett å spise, så hyggelig – og så inderlig gledelig juleorange!

Så tenker jeg videre, enn om duker, klær, lys og tre var orange? Nei, da ble det nok for mye. Både julen og livet mister fargen når de blir ensfarget. Kan hende farger handler om flere ting? Kan hende er fargene en metafor på noe annet?

En ting er de fargene som hører julen til, fordi noe vi forbinder med jul og vinter har denne fargen- en annen ting er hvilke farger vi kjenner at nærmer seg uttrykket for det som vanskelig kan uttrykkes, selv julegleden?

Kan hende så vanskelig at den til og med kan være litt orange?

4. desember: Over en grå vintereng

Jeg er på vei hjemover etter en formiddagstur, og krysser en vintergrå åker. Det er lenge siden den ble høstet, alt ligger grått og stille, dekket av rimfrost. Det knaser stivfrosset under bena mine der jeg rusler over slåttemarka.

Det virker som om det er lenge, lenge siden landskapet bugnet av høst, – og ufattelig mye lenger til det eventuelt kanskje blir vår igjen.

Det er vakkert, for all del. Men det har kanskje noe med at jeg begynner å bli nærme meg mitt eget livs vinter som gjør at jeg opplever vinteren som nesten litt skremmende.

En gufsen tåke ligger over åkeren. Den eneste lyden jeg hører er skrittene mine over stivfrosset gress. Knas … knas … knas …

Alt er dødt, stille, i dypfrossen dvale.

Midt i denne lange døde tiden kommer julen. Høytiden hvor alt snur.

For julen handler jo ikke bare om fred og fryd og julelys i vintermørket. For dypt inne handler den også om at Våren skal tross alt komme; også etter livsvinteren.

3.desember- når julen blir grå

 

IMG_E0522Grått i grått, det er vel som regel ikke beskrivelsen som passer best på den julen vi drømmer om å oppleve. Men av og til, kjennes det som det er den grå julen som kom. Ingen ting ble som planlagt, og selv en inderlig julevenn som jeg synes julen like godt kan skynde seg å bli ferdig.

Det er greit at livet oppleves grått når det ikke er så mange forventninger til at det skal være festlig og strålende. Januar for eksempel, da er det nesten motsatt, mer normalt å være sliten, eller syk eller ha lite penger. Men i julen?

Sist jul var ingen drømmejul hos oss, far døde rett før jul og mannen min lå alvorlig syk på sykehuset hele julen.

Det ble så stille, ensomt og anderledes, og en stund kjente vi at det ville bli helt grått. Det ble som å se ut på en skog med piletrær, midtvinters, mange, like tynne, like grå stammer. Men så ser vi en gang til, og kan se skimmerskygge av sølvgrågrønn bark under det grå. Den grå julen fikk oss til å legge bort mye vi pleier å glede oss over- og være oppfinnsomme sammen på hva som likevel kunne gi et lite glimt av sølv i det grå.

Hva pakker du i kurven når familiens felles julemåltid feires på et bittelite, trist og grått sykehusrom?

En tok med et eget blomsterbilde og tapet over den svartgrå sykehuskunsten. En kom på å ta med seks fargerike julekopper, de som minte om alle de gode julemåltidene. En hadde med fjellte, med granbarlukt. En hadde med bittesmå, appetittvekkende,gode, søte munnfuller med daddelkonfekt. En hadde med en liten furubusk med lys- og med bilder av oss alle som pynt.

Vi satt i vinduskarmen og på sengekanten, vi sang deilig er jorden, og akkurat der og da, kjente vi på et glimt av deilighet, midt i det grå.