15. desember – Et steg i undring

Min vei, gjennom alle dager, går gjennom spor av undring.

Jeg går i gjennom snødekte gater i morgenmørket og klokkenisten i rådhuset spiller “Morgenstemning” av Edvard Grieg. Jeg stopper og kjenner lyden, lukten av snø og gleden over å være til. Jeg går over Stortorvet der blomsterselgerne nettopp åpnet baklukene til varevogner fulle av svibler, fuglenek og grankranser. Jeg går forbi  glassmagasinets utstillingsvindu mens en vindusdekoratør folder ut et hav av mørkeblågrønn fløyel blant glitrende julelys. Noen sekunders glimt av tid, men fulle av glad forundring over det vakre, det gode, skjønnhet, lukter, musikk. Når som helst og uten forvarsel byr livet på øyeblikk med  forundringsfryd som i et glimt gir takknemlighet og glede. En gjennomgående takk for og forundring over det vakre jeg får se, er en tydelig tråd i min vev, som spinnes ekstra sterk nå i desember.

Så er det funderingsundringen over hvordan det ene henger sammen med det andre, og den gode følelsen når ting faller på plass og noe nytt kan skapes. Gleden over at det som er, kan bli til noe annet og mer, er en grunnakkord i alt jeg gjør, og alle juleaktivitetene lar den klinge godt og sterkt.

Og så er det den ydmyke undringen i møte med andre menneskers historie, tro og tanker- den som spør og undres, når du tenker dette og jeg tenker slik, hvordan skal vi gripe det an for å skape det gode sammen? Denne undringen som fyller arbeidsdagen min er drivkraften til å prøve på nytt og på nytt, helt til vi lykkes.

Nå, i adventen er undringen ekstra vidunderlig. I gleden over hvert fnugg av juleskjønnhet lar jeg meg gripe av en forunderlig og ufattelig historie om at et menneskeliv, som vårt, var stort nok til å romme det guddommelige. Det er virkelig noe å undres over.

Advertisements

14. desember – Et steg i tradisjoner

Det blir ikke jul uten! sier vi. Det blir ikke jul uten ribbe, uten lutefisk, uten pinnekjøtt og torsk! Det blir ikke jul uten krumkaker, sirupsnipper, pepperkaker, delfiakake og goro! Ikke uten fuglenek, ikke uten snø, ikke uten duften av grantre, av peisbål, av grønnsåpe, gløgg eller kongerøkelse, ikke uten duften surkål og ribbe som snart skal bæres inn på det veldekkede julebordet! Ikke uten at akkurat DEN nissen skal stå der, DEN engelen henge der, DEN julekrybba, juleduken, lysestaken og englebestrødde pynteputa er der og akkurat der som den alltid har vært i alle de år! Ikke uten juletreet, er du GAL! Ikke uten Mahalia i høytalerne! Ikke uten nøtter og marsipan, seigmenn og mokkabønner, julestrømper og julehefter og Timmi Gresshoppe! Å nei, det er ikke til å tenke på en gang – ALT dette og enda mye mer MÅ med om det skal bli jul på noe som helst vis, det er jo innlysende!

Det er jo klart at for den som har ansvar for å vaske disse gulvene så det dufter grønnsåpe, bake alle disse sju slagene, kjøpe inn alt, lage alt, og tilslutt sette utover alle nisser og engler og gullglitrende dupeditter, så er kravspesifikasjonen streng og fallhøyden stor. Selveste JULESTEMNINGEN står på spill! Og hvem vet: Kanskje det slett ikke blir noen jul i år, bare fordi jeg har glemt å bake serinakaker og vaske bak kjøleskapet?

Nå for tiden liker man å fristille seg helt fra tradisjoner. De er blitt valgfrie, og i seg selv innholdsløse. At de er en slags krav fra andre om hvordan MIN jul skal feires, og da i bunn og grunn strider mot vår selvbestemmelsesrett, vår dyrebare individualistiske frihet.

Men hva med å tenke anderledes? Kanskje man kan ta imot tradisjonene også som en gave? Istedet for å tenke at de bare er en slags forventinger som andre krever at du skal følge, så kan man jo si at tradisjoner – det er noe vi som gruppe gjør sammen, samtidig. Noe vi har gjort lenge. At kanskje dette fellesskapet kan ha en verdi i seg selv.

En tradisjon er også en arv, en overlevering. I juletradisjonene “mine” har jeg med meg mye fra barndomshjemmet mitt, og i den julen var det utvilsomt mye fra barndomshjemmene til begge foreldrene mine, og sånn fortsetter det bakover. Kanskje det ligger tradisjonsspor fra både oldeforeldre og tippoldeforeldre i mine juletradisjoner? Kanskje noe av det er verdt å ta vare på, tross alt? Og hvem vet, kanskje noen av de gamle skikkene har en dypere mening enn man har tenkt over?

Jeg tenker også at mennesket ganske enkelt er et tradisjonsskapende vesen, at det er naturlig og rett for oss å skape tradisjoner og seremonier rundt det som er viktig for oss. Julen er kanskje i bunn og grunn en slag seremoni, og behøver å beholde en viss “liturgi”, en form og et innhold – ganske enkelt for å være Jul. Det blir kanskje ikke jul uten, alikevel?

Når jeg ser tradisjonene som en gave og som noe som ligger i den menneskelige natur å skape, så ser jeg jo også at jeg behøver ikke blindt følge alle skikker som har samlet seg opp gjennom årene, og at jeg heller ikke behøver å se alle tradisjoner som meningsløse og tomme. Som ofte ellers i livet er det bra å ta i bruk både litt ettertanke og litt ydmykhet. Jeg tenke gjennom tradisjonene mine, og ta vare på de som oppleves meningsfulle, fine og ekte – som en gave fra de som har gått før meg, fra samfunnet, fra kulturen vår. Og skape noen nye i min egen familie, prøve ut noen nye måter å gjøre det på, og se om de kan bidra til at julen får lov å utvikle seg, men samtidig være evig den samme.

13.desember- et steg i orden

Idag toger lakenkledde barn gjennom hjem og barnehager, skoler og kirker, aldershjem og arbeidsplasser: Santa Lucia! Vi voksne smiler: Så uskyldig og vakkert! En dag til minne om den milde, gode Lucia som gav mat til dem som gjemte seg i katakombene, lyset som seirer over mørket! I dag kommer vi samme voksne til å stri og streve, mase og kave for alt som skal gjøres i tillegg til alt det andre, for hva kan vel ikke skje om vi ikke blir ferdige? Merkelig nok lever litt av den gammelnordiske Lussi langnatt frykten i oss fremdeles. Det var jo ikke Lucia, men Lussi som ulte rundt våre forfedres hus i vinterens lengste natt. Hun som krevde at vedhogst og ølbrygging og julebakst og ryeveving og sengehalmbytting og lysestøping var unnagjort nå. Er du ferdig til jul spør vi – enda nå er det jo ikke en felles norm for hva ferdig er, og ikke en gang naboene sniker seg rundt i mørke kroker for å se om det ikke skulle være litt ikkeferdigtiljulrot der. Men hva er det da?

For meg er det et ønske om å kunne få gjort unna så mye, at min lille verden noen få dager er i orden, slik at det ikke haster, det ikke er noe som må huskes, ingen ting  er halvgjort, at alt er klart, ferdig, ryddig- så julelivet kan ta plassen sin uten å bli avbrutt av hverdagsting. En liten juleverden med rom for høytid.

Men så har vi ingen madrasser å fylle med høy eller ryer å veve, og våre hus er stort sett rene og ryddige. Hva er det da som må ordnes? Jeg synes det er godt å få unna alle de oppgavene som må gjøres en eller gang, men ikke hver uke… og derfor blir gjort så sjelden at det blir rot. Den ryddingen som vises først når jeg åpner et skap – og den som kjennes, ved at små gjøremål kan strykes av listen. Jeg tror jo ikke at det ikke blir jul om jeg ikke får ryddet i papirstabelen på skrivebordet- men jeg vet at julen blir gladere og roligere når jeg har mindre ting å gjøre og mere tid til å være. Men den like viktige ryddingen- for meg- det er å finne det steget i orden som sier at ja, dette må du gjøre, men ikke nå, nå er du ferdig nok til jul- nå skal det spises lussekatter! Og i år har jeg bakt dem med eggekrem og multesyltetøy, så det kan hende ordnelisten blir ganske krympet når jeg får tenkt meg om. Men orden, det blir det!

12. desember – Et steg i sang

sang

Ett steg i sang? Det føles i grunnen som om ALLE stegene mot jul er akkompagnert av sang. Glade sanger, feiende flotte sanger, vakre poetiske sanger, og mange sanger som er bare tull og tøys, lek og moro. “Klingelingeling!” og “falalalala!” lyder det fra høytalere og radioer og spotifyer og mobiler og allverdens lydskapende dingsebomser i det ganske land, i uke etter uke fra tidlig i november: Nå er det jul (i alle fall snart) og da skal det virkelig høres!

Jeg leste forleden at det fins nesten en million ulike julespor på Spotify! Noen er ikke så veldig ulike, for eksempel blir Bing Crosbys “White Christmas” regnet som et nytt spor for hver ulik samleplate den er med på. Men det er alikevel mer enn nok å velge i: 180.660 ulike julesanger, av 63.711 forskjellige artister!

Det er klart at en god del av disse sangene er de samme, spilt inn av ulike artister, men alikevel er det ingen tvil: Det fins tusener og atter tusener av julesanger! Og enda er det ikke nok! For hvert år kommer det en skare nye juleplater ut, full av gamle klassikere og en håndfull nykomponerte julesanger, i et håp om å finne den perfekte julhiten, eller kanskje bare et forsøk på å fortelle hva julen er, akkurat for denne artisten.

Så det er ikke så rart at hvis jeg åpner en notebok med julesanger, så har jeg ikke hørt om alle. Eller at jeg igjennom årene har samlet på meg en salig skare med juleplater, mange fler enn jeg kan rekke å høre gjennom hele desember. Eller at jeg går trallende og nynnende gjennom desember jeg også, med “klingellingeling!” og “falalalala!” om leppene. Det er jo snart JUL!

Det er jo fort gjort å tenke: Men hvorfor? Hvorfor er julemusikken så viktig? En grunn er opplagt: Julefeiringen baserer seg mye på å skape en bestemt stemning, om å hente fram minner fra tidligere juler, og få ting er vel mer stemningsskapende og minneframkallende enn musikk. Men til det trenger vi da ikke så MANGE sanger? Kynikeren vil sette fingeren på: Det er penger i det, derfor blir det laget mye. Men realisten vil legge til: Ja, men det fins penger i det fordi julemusikken – og da selvsagt julen – er viktig og verdifull for folk, både for de som lager og fremfører musikken, og selvsagt like mye: for de som hører på den.

For meg er julemusikken viktig av mange grunner. Først og fremst skaper den selvsagt julestemning. Og ikke bare det, noen spor skaper heller førjulsstemning, slik at noen sanger minner meg om begynnelsen av desember, andre om midten av desember, noen om juleforberedelser, om å lese til juleeksamen, om å vaske gulv, om å bake pepperkaker! Julemusikken minner meg på juler som har vært, – ja noen spor har slik kraft at jeg trenger bare å høre de første taktene så blir plutselig juler helt tilbake til min tidligste barndom levende igjen. Det å høre den samme musikken igjen når jula kommer tilbake, er også en av de tingene som gjør at jeg opplever at: Det er ikke en NY jul, det er den samme evige Julen, som vi takk og lov får vende hjem til på ny.

Selv deler jeg julemusikken min i tre kategorier. Den første er de gamle norske julesangene, de vil jeg helst høre først når julen er kommet. Her er “Glade Jul”, “Jeg er så glad hver julekveld” og “Deilig er jorden”. Dette er sanger som har fulgt meg hele livet, og som står i julens sentrum og sier: Ja, NÅ er det jul! Den andre kategorien er en stor sekkepost, og inneholder alt fra amerikanske julesanger til Bach og Wesseltoft. Fine ting, som får følge meg gjennom hele desember.

Men de jeg liker best er nok den tredje kategorien: De inderlige, engelske julesangene. Stillferdige og poetiske, ofte spilt inn i en tusenårig katedralklang: “In the bleak midwinter”, “Once in royal Davids city”, “O little town of Bethlehem” og mange, mange fler! For meg forteller de ikke “bare” at nå er det jul. Jeg føler at skjønnheten i dem viser meg et lite glimt av himmelen som finnes over julen, og over livet. Og for meg er det selve hovedpoenget.

11. desember – Et steg i nøysomhet

Vintage Paper isolated (clipping path included)

En enkel kvist trollhassel, jeg knytter fløyelsbånd på en julekule og henger den opp. Så ser jeg på arrangementet, på snøfnuggene utenfor og tenker fornøyd: Mer skal det ikke til, så er det jul. Så tenker jeg litt til, så veldig enkelt er det jo ikke med en munnblåst kule fra turen til Provence og fløyelsbånd fra en designer butikk. Jeg blir stående, jeg tenker på nøysomhet. Hva er det? Hva er forskjellen på ” Det jeg har er godt nok” og “jeg vil bare ha det som er godt nok?”

Kan det hende at vi har blitt luksusnøysomme? “Neida, vi gjør det så enkelt i julen, ikke så mange gaver, bare noen skikkelige- en reise eller noe” og ” Å nei, vi styrer ikke med så mye mat, det viktigste er at det er god kvalitet” eller ” vi har det så enkelt hjemme- bare de få utsøkte tingene vi kan glede oss over.”

Eller har vi laget en greie med å være miljønøysomme? Som i ” ja, riktignok er det stappfullt her hjemme, men alt er jo kjøpt på loppemarked” Eller – “joda vi bruker mye penger på oss selv men det er jo opplevelser da, vi forurenser ikke”

Fint alt det der, men er det nøysomhet? Det heter seg at nøysomhet er en dyd, men det er vel ikke bra bare av seg selv? Jeg tenker at om jeg skal ta et steg i nøysomhet må det være å alltid dele det jeg ikke trenger. Det er ganske lett. Det neste steget er å kjenne at det jeg har er nok. Det er ikke alltid så lett. Kan hende handler ikke nøysomhet om å bruke lite eller mye penger, men om å være fornøyd, om ikke å jage etter fornøydhet i stadig nye ting, enten de er utsøkte eller bærekraftige, men om å nøyes, så vi har mer å dele? Mon tro om nøysomhet er første steg mot tilfredshet? Tenker jeg skal prøve!

10. desember – Et steg i takknemlighet

digital painting of cute girl with snowman in wintertime

Plutselig er det bare to uker igjen til jul, og det er på tide å få skrevet julekort til venner og familie i inn- og utland.  Jeg fyller som vanlig kortene med setninger om hvor lenge det er til jul, eller om at den første snøen har kommet utenfor og ligger tungt på granskogen rundt huset vårt, at vi har gløgg og pepperkaker her vi sitter og skriver, eller som i år: at vi så tre små rådyr i hagen i morges, og det så helt ut som et julekort der de sto i snøen og beitet på staudene våre. Altså er teksten en slags gjenskaping av julekortmotivet på forsiden av kortet: Koselig, trygt og julestemningsskapende. 

Det er vel og bra å spre litt julestemning, men det slo det meg plutselig at det fantes noe som var viktigere å skrive: nemlig “takk”. Bare ganske enkelt, så klart, men en enkel takk er tusen ganger bedre enn ingen. Jeg skrev bare: “Takk for hyggelig samvær i året som er gått,” eller “Takk for vennskap og samvær”. Og følte at det var kanskje mer meningsfullt enn å bare skrive om snø og pepperkaker.

Egentlig takker man hverandre alt for sjelden. Jeg takker nesten ingen, aldri. Og lurer på hvorfor. Er det så flaut å takke? Tror jeg at de skal synes det er kleint å bli takket? Hvor vanskelig kan det være å stamme det ut av seg: Takk for at du fins, at du gjør det du gjør, at du er den du er? 

Jeg tror at når man takker noen, er det i seg selv også en slags gave. Av og til vil det bare være en liten gave, av og til en større. Men alltid viktig og verdifullt. Og jeg tror at om du får den gaven mange nok ganger, på mange nok måter, vil det bidra til å gi deg en av de aller største gavene: Deg selv.

Julen – som livet ellers – handler om å gi, og den handler om å få. Julen handler om å dele med hverandre i kjærlighet, og aller dypest om å være takknemlig for det vi har fått, både i jula, gjennom året, og gjennom livet. Fra Gud, fra foreldre og familie, fra venner, fra medmennesker og fra samfunnet generelt. 

I grunnen er jula alt for kort tid til å takke for alt. Man får nesten ta resten av året i bruk også.

9. desember – Et steg i raushet

boy and girl happy in winter outdoor, digital painting illustration

Jeg har nettopp kjøpt nye gardiner. Dyrt, ja det ble det, men det spanderte jeg på meg selv. Kunne jeg kjøpt en like stor gave til noen andre?
Nei, så raus er jeg ikke.
På vei til jobb går jeg forbi mange tiggere. Den ene plakaten etter den andre forteller om sykdom og barneflokker, nød og elendighet. Gir jeg penger? Ikke alltid, nei så raus er jeg ikke.
Klarer jeg å la være å irritere meg, klarer jeg å vise barmhjertighet? Sjelden, det blir bare med et smil og et hei – for rausere er jeg ikke.

Jeg har dyktige og kloke arbeidskolleger, jeg har gode, kjære venner, men selv de er menneskelige og kan gjøre dumme ting – tar jeg som regel alt i beste mening, glemmer og unnskylder? Ja, det gjør jeg, for så raus er jeg.

Jeg elsker å gi bort julegaver til både venner, familie og naboer- ja, det gjør jeg, så pass raus er jeg da.

Jeg selv har så mye jeg skulle gjort og så lite jeg synes jeg får gjort. Jeg selv leverer ikke det jeg forventer av meg selv. Men kan jeg gi meg selv samme tålmodighet og forståelse som jeg gir andre? Nei, det er sjelden, for så raus er jeg ikke.

Det er altså lett å bruke penger på meg selv- vanskelig å plukke seg opp og starte på nytt med et raust klapp på skulderen.

Det er lett å gi både gaver og forståelse til alle som tar imot og gir meg tilbake.

Det er nesten vanskeligst å gi til dem som faktisk trenger det.

Raushet er et hedersord, som jeg vil at min jul skal ha som grunntone, ser ut til at jeg må trene for at det skal bli sant. Treningsplanen er å ta to steg i raushet idag – ett er å gi det jeg kan til den som ber meg, det andre er å huske med hjertet at å elske din neste som deg selv –  også kan sies motsatt – slik du elsker din neste er du også verdt å elske deg selv.