25.desember- håpets tid

Bare dette- et håp for oss alle, at i det dypeste midnattsblå, i det svarteste svarte har vi et lys å se mot et håp å holde levende. 

Tidligere i adventen leste Trygve og jeg igjennom det vi hadde skrevet tidligere adventer. Det slo meg at så mye jeg hadde skrevet handlet om å minnes, å tenke tilbake på, å gjenoppleve. Noen historier har vi fortalt på hver vår måte, flere ganger. Kan hende er de viktige for oss og hvem vi er blitt, kan hende var det også at vi var åpnere for å bli formet og våknere for mysteriet. Vi tenkte ikke på at vi var midt i livet, vi bare var. 

Denne adventen har jeg derfor utfordret meg selv på ikke å gjenfortelle. Jeg har trent på å ta imot gledene i det de kom, uten å måle dem mot noe som har vært eller noe som skal komme.

Nå er det første juledag. Vi har vært i Nidarosdomen og jublet gjennom kjære julesanger. Vi har gitt og fått noen juleklemmer. Vi har gått tur. Det regner, men Ruffy har hoppet rundt med nisselue i hvert kratt, han vet ikke hvordan julen var ifjor eller at snø er vakrere enn regn. 

Akkurat nå er det godt å leve. Akkurat nå håper jeg på gode juledager for oss og for alle. Jeg håper på å hvile fra forventing om det som skulle og kunne ha vært. Jeg håper på å være åpen for å være tilstede akkurat i disse dagene.

Ikke slik de var i barndommen ikke slik de kanskje blir neste år, men slik de er nå.

Gledelig jul! 

Juleklem fra Solveig og Trygve

24. desember – Julehåpet

9bc04aad6c06ebc7283b4e806cc405a7

JEG STYRTET GRÅTENDE gjennom skyene. Brått var jeg ute av skylaget og så bakken rase meg i møte. Håpsreisen min endte med at alt håp var ute! Kanskje like greit! hulket jeg for meg selv.

“Jeg burde advart deg,” sa engelen. Med en lett berøring ved skulderen min holdt den meg svevende i det store tomrommet mellom himmel og jord. “Jeg hadde glemt at menneskene ser på seg selv uten kjærlighet. Med engleøynenes klarsyn må det ha vært litt av et syn!” Jeg nikket blekt. “Kan du fortsatt lære meg mer om håp?” spurte jeg. “Ja, litt til,” svarte engelen, “kom bare.”

* * *

Vi landet på en åsside. Det var sent på kvelden, eller svært tidlig om morgenen. Over oss glimtet stjernene klart og kaldt, mens det blå i horisonten lysnet svakt over i gyldent. Det var så stille som det bare kan være på landsbygda om natten. Alt jeg kunne høre var det svake suset av vinden i trærne, og den fjerne klemtingen av bjeller fra noen beitedyr.

“Vi kom akkurat tidsnok,” sa engelen og pekte. “Se!” En av stjernene lyste plutselig opp med et strålende gyldent lys. Jeg kjente det igjen. Håpslyset.

“Vet du hvor vi er?” spurte engelen. “Jeg vet det nå,” sa jeg og sukket. Det var ikke her jeg hadde håpet at reisen skulle ende. Men nå var det ingen vei utenom. Med engelen ved min side vandret jeg ned åsiden i retning av den skinnende håpstjernen i det fjerne. Vi passerte en flokk sauer som stod på en eng og beitet, og noen gjetere som lå og sov rundt et nedbrent bål. En av dem reiste seg med et utrop i det vi gikk forbi, men vi gikk bare stille videre. Nede i dalen, over en liten elv, gjennom et skogholt. Da vi kom ut mellom trærne så vi den endelig. Landsbyen, Betlehem, lå foran oss.

Alt for fort var vi framme ved stallen. Engelen og jeg stod ved en åpning i veggen og tittet inn. En okse sov i et hjørne, et esel stod og tygget høy. En ung mann satt i høyet og tørket svetten på en kvinne. Hun skulle snart føde.

“Engel!” hvisket jeg. “Jeg sa jeg ville lære om håp, men måtte vi absolutt komme hit?” “Vær tålmodig,” hvisket engelen tilbake. “Vent og se!” Engelen fulgte hele tiden ivrig med gjennom åpningen i veggen, men jeg snudde meg bort fra den fødende kvinnen og gikk noen skritt unna stallen. Jeg så på stjernene, på de knapt synlige åsene i det fjerne, på lysene fra landsbyen som lå bak stallen, det gyldne skinnet fra håpsstjernen som hang rett over oss. Og hele tiden hørte jeg den fødende kvinnen i skuret bak meg, den trøstende mumlingen fra mannen ved hennes side, og den svake lyden av eselet som tygget høy.

Der! Et skrik! Moren brast i gråt, faren lo – og så lo moren også. Jeg snudde meg og løp tilbake til engelen ved åpningen i veggen. Moren holdt allerede det nyfødte barnet i armene, og nå var det faren som gråt. Med ett var det som om lyset fra håpsstjernen vokste og vokste, til det fylte hele stallen, hele verden. I lyset var det engler, tusener og atter titusener. De danset, de jublet, de ropte: “Endelig! Han er født! Fredsfyrsten er født! Håpsfyrsten er kommet! Hurra!!!”

Jeg forstod fortsatt ingenting, og visste ikke om jeg forstod mer om håp enn jeg hadde gjort før jeg la ut på reisen min. Men en ting visste jeg: Jeg var veldig, veldig glad.

Engelen min blunket til meg og spratt inn i mengden av de jublende englene. Og mens gjeterne kom inn gjennom døren, mens moren og faren stolt viste fram det nyfødte barnet, mens gledestårene rant nedover kinnene mine – da brøt englene ut i sang.

23. desember – Håpløst

75c8d54c3c9dffb86a69e69c790d7e3e

VI VAR NESTEN kommet tilbake til jorden. Galaksenes lys var borte, og vi føk nedover gjennom tykke lag av skyer. Da gjorde jeg det jeg aldri skulle ha gjort. Jeg kunne ikke dy meg lenger, men la den frie hånden min på min egen panne. 

Jeg så meg selv med engleøyne.
Det var fullstendig forferdelig.

Alle mine håp, mine skuffelser, all min sorg og mine forlengst tapte gleder, alt fosset gjennom meg i et blunk. Alt jeg hadde forsøkt og ikke fått til, alt jeg ikke engang hadde forsøkt. Alt som var bortkastet. All min kjærlighetsløshet. Alt jeg skulle ha vært, burde ha gitt, kunne ha skapt – men ikke gjorde. Alt mitt bedrag. Alle mine svik. Alle mine løgner. All min håpløse håpløshet vellet rundt meg som om jeg skulle kveles. Og stadig fosset mer og mer fram, tettere og stadig tettere.

Med et skrik av fortvilelse slapp jeg englens hånd. Uten håp styrtet jeg hjelpeløs ned gjennom mørket.

 

 

 

23. desember – Håp og mere håp

praying.jpg

Englen dro meg gjennom bedehustaket og opp mot den snøtunge himmelen. Jeg lo for meg selv der jeg svevde oppover gjennom snøflakene. “Vi er bygget av håp!” ropte jeg. “Det er absurd! Fantastisk! Hurra!” Jeg forstod det ikke, men var allikevel jublende glad. Engelen ristet på hodet og løftet meg høyere, stadig høyere.

Jordkloden bredte seg ut under oss, krympet, rundet seg til en ball, forsvant som en lysende blå perle i den glitrende stjernevrimmelen. “Hvor skal vi?” ropte jeg opp til engelen. “Vent og se!” ropte den tilbake, “Var det ikke du som ville lære om håp?” Vi gled avgårde mellom galaksene, utover og stadig utover.

En tanke slo meg. “Men om vi er bygget av håp? Hva skjer når vi dør?” Jeg følte at jeg nå nærmet meg kjernen i det jeg hadde lett etter hele tiden. Men englen bare smilte, og ristet på hodet igjen. Jeg hadde visst ikke forstått noe som helst nå heller.

“Sånn, nå er vi her!” sa engelen plutselig. Jeg syntes ikke dette stedet skilte seg ut noe fra alle andre steder i det endeløse himmelrommet som omgav oss, men engelen visste vel hva den snakket om. “Se,” sa engelen, og la hånden på pannen min.

Jeg så. Uendelig lange tråder av håp spant langsomt gjennom himmelrommet. Galakser fløt gjennom universets silkemørke på langsomme strømmer av håp. Stjerner virvlet i spiraler av håp, spiraler som holdt planeter, asteroider og kometer fast i sin endeløse dans. Stjerner ble født, strålte opp, døde i en salig eksplosjon av håp! Håpet kvernet forbi meg i alle retninger i et mektig og ufattelig møster, vakrere enn noe jeg hadde sett!

“Engel!” brøt jeg ut. “Dette forstår jeg heller ikke! Er hele universet en eneste stor håpsgenerator?” “Du nærmer deg,” sa englen og blunket. “Se nøyere etter.”

Måpende studerte jeg møsteret som omga oss og som omfavnet hele universet. Møsteret var ufattelig komplekst. Det var latterlig vakkert. Jeg forstod ingenting, men jublet av fryd over skjønnheten i det hele.

Men da så jeg det plutselig. Mønsteret hadde en retning. Håpsstrålene som buktet gjennom universet, de brede elvene av håp, selv de fineste små virvlende ornamenter i håpsmøsteret pekte i én eneste retning. “Hva finnes der?”, spurte jeg, fyllt av ærefrykt.

“Se,” sa engelen. Og da så jeg det. Midt i senteret for alluniversets håp. En lysende, blå perle.

 

22. desember – Full av håp

lysdame

DEN GAMLE KVINNEN var fylt til bristepunktet av håp. Håpslyset fosset ut av henne og omgav meg på alle kanter. Så mye håp! I et så gammelt menneske! Men hun hadde jo ikke engang sett glad ut!

“Se dypere,” sa engelen. Vi sank ned gjennom den gamle kvinnens sjel.

Jeg så en dunklere globe, midt i alt lyset. “Den er det hun selv vet”, sa engelen stille. Jeg berørte såvidt globen med pekefingeren. Jeg er Charlotte, steg det opp gjennom meg. Ingenting ble slik jeg hadde håpet på, sukket det. Jeg trakk pekefingeren til meg som om jeg hadde brent meg. Lyset omgav oss fortsatt, hundrevis og tusenvis av gyldne lystråder av håp. Vi sank videre ned gjennom fossefallet av lys. “Men engel …”, spurte jeg, “hvis hun selv er uten håp, hvordan kan hun allikevel være helt fyllt til randen av det?”

“Vet ikke du som er menneske det?” spurte englen. “For oss har det alltid vært et mysterium.” Jeg ristet forvirret på hodet. Det var virkelig et mysterium for meg også. Var alle mennesker slik? “Hva skal jeg gjøre for å forstå?” spurte jeg oppgitt.

“Smak,” sa engelen. Én etter én tok jeg håpstrådene i hånden, løftet dem mot munnen og berørte dem med leppene. Og ett etter ett av kvinnens håp trådte fram som en anelse i meg. Noen var de enkleste av enkle håp: om kaffens smak om morgenen, om solens stråler mot kinnet, om lys i desembermørket, om fuglesang mot vårhimmelen. Det var håp om hilsener og telefonsamtaler, om gjensyn og vennskap, om latter, musikk, glede. Oppfyllte håp, glemte håp, lengsler og drømmer samlet opp gjennom et langt, langt liv. Jeg smakte videre til jeg fant de aller dypeste håpene, de som knapt våget å lyse. Om kjærlighet. Om livet. Om døden. Om at livet ikke var det eneste livet.

“Forstod du noe?”, spurte engelen. “Kan du forklare meg det?” Jeg ristet igjen på hodet, men steg opp til den dunkle globen igjen. Jeg la hånden mot den, lukket øynene og lyttet. Jeg forstod noe om den gamle kvinnens håp, men kunne ikke forklare engelen det. “Det er veldig merkelig,” sa jeg til englen tilslutt i det jeg trakk hånden til meg igjen. “Det virker som om det er de håpene som hun er mest skuffet over, de tingene som hun er sikker på at er helt håpløst – det er de som håpstrådene som lyser sterkest.”

“Det er mer,” sa engelen. “Se på de minste trådene.” Jeg så på de minste trådene, smakte på dem, strøk dem mellom fingrene.

De minste håpstrådene var kroppens egne, pulserende håp. Håpet om stadig nye hjerteslag, sekund for sekund. Om ny, frisk luft i lungene. Om næring, rikelig og helsebringende. Om blodets evig fornyende strøm gjennom kroppen. Jeg plukket mindre og mindre tråder. Det var helt utrolig. Selv kroppens minste bestanddeler – om det så var muskelceller, blodlegemer, proteiner eller mitokondrier – skalv av sine egne uforståelige, mikroskopiske håp. Jeg hadde aldri sett noe så underfullt.

“Men!” utbrøt jeg. “Hele mennesket er jo ganske enkelt bygget opp av håp! Det er jo håp vi er laget av!”

Engelen så på meg og smilte.

21. desember – Håpslyset

glow-in-the-dark-body-paint8

JEG SÅ VERDEN med engleøyne.

Det var svært vanskelig å orientere seg. Husene, kjerrene på torget, de parkerte bilene – alt dette var mørkt og utydelig som om det var totalt ute av fokus. Juletreet midt på torget glødet såvidt med et svakt lys, mens luften var full av små glitrende punkter. Også på bakken krøp små buktende prikker rundt omkring. Noe som kan ha vært en hund bykset lysstrålende over torget.

Men menneskene! Menneskene glødet som små soler, omgitt av en virvel av glitrende punkter. Svake strømmer av lys bølget rundt inne i dem, og skjøt av og til ut i luften – noen i buer mot et annet menneske, andre så vidt jeg kunne se vilkårlig ut i luften for å forsvinne. Jeg vandret måpende gjennom menneskemengden.

“Hei! Pass deg!” Engelen dro meg tilbake fra en mørk skygge som dundret forbi. “Du holdt på å gå rett inn i en buss! La meg bestemme kursen!” Jeg grep fastere tak i engelens hånd. Den ført meg rett tilbake til kroa jeg nettopp hadde flyktet fra. Det tidligere mørke lokalet var nå strålende opplyst av lyset fra alle menneskene der inne. “Se! Ser du håpet?” spurte engelen. Og det gjorde jeg.

Jeg så håpet. Menneskene satt fortsatt med de små platene i hendene, men nå kunne jeg se hvordan de brukte dem. Lysbølger – noen såvidt synlige oransje, andre blendende hvite – strømmet inn i platene fra menneskene som holdt dem. Mellom platene, og videre ut av rommet fosset det brede strømmer av håpslys. Var platene en slags håpsmaskiner?

“Men, hva er det de håper på?” spurte jeg engelen. Engelen så på meg med et uutgrunnelig blikk, og stakk så den andre hånden sin inn i en av de hvitglødende lystrømmene som bølget ut av rommet. Hodet mitt fyltes av lyd. Tusen stemmer hvisket, snakket, ropte i hodet mitt: Lik meg! Elsk meg! Oppfyll meg! La meg bli til noe! Oppdag meg! Ikke la meg forsvinne! SE MEG!!

Engelen trakk hånden til seg, og stemmene forsvant som om en radio hadde blitt slått av. Jeg så skremt og forvirret på engelen. “Virker det?”, spurte jeg. “Ikke så veldig,” svarte den. “Men de håper jo at det skal virke. Kom!”

* * *

Usette vendte vi tilbake til varehuset jeg hadde besøkt. Lysglødende mennesker vandret opp og ned korridorene mellom de overfyllte hyllene, hvor glitrende tråder av håp klynget seg rundt stablene med julepapir og vattnisser, medisterkaker og konfektesker, leketøy og brødristere. Vi vendte tilbake til bedehuset i skogbrynet, hvor de sortkledde menneskene av all sin kraft presset kaskader av glødende håp oppover og stadig oppover, til det forsvant gjennom taket og ble borte. “Alt dette håpet!” sa jeg bestyrtet til engelen. “Hvor blir det av? Hvor kommer det fra?”

Engelen så lenge på meg og ristet på hodet. “Mennesker. Dere er ikke lette å forstå! Vet dere ikke NOE om dere selv? Se!” sa den, og la den frie hånden sin på hodet av en av de sortkledde kvinnene. Det var som hodet mitt skulle eksplodere av lys.

20.desember- å håpe rundt grøten

bonneflagg

Livet er så stort, hvorfor tror jeg det blir større av å gi gaver?

Jeg håper selvfølgelig ikke at mine voksne barn skal hoppe rundt i fryd over fornuftige gaver. Det er ikke det jeg håper, jeg håper at de skal ha en sterk jublende glede som grunntonen bak alt som skjer, og jeg tror ikke at verken pysjer, ski eller datautstyr kan generere en slik glede. Kan hende vil jeg egentlig bare gi et pant på å at vi tar vare på hverandre og ser hva den andre trenger?

Det er så uendelig mange viktige ting i verden, hvorfor skriver jeg da lister med rosiner og sølvpuss og juleservietter?

Jeg håper faktisk ikke at bare alle detaljer er på plass så vil alt annet ordne seg. Jeg håper jo bare at vi skal være rause og gode mot hverandre og bære over med alt vi ikke får til. Kan hende vil jeg bare bruke små detaljer for å gjøre drømmen om det gode synlig og felles?

Det er så mange hverdager i året, hvorfor lar jeg da noen få festdager få så mye plass?

Jeg håper da virkelig ikke at alle dager skal ha så mye forventinger og oppgaver rundt seg som juledagene. Det håper jeg ikke. Jeg håper at festdagene kaster lys og mening inn i enkeltoppgavene gjennom året, når det er lett å miste sammenhengen og se det store bildet.  Kan hende lager jeg fest bare for å vise at livet er strålende verdt å feire i all sin hverdagslighet?

Det er vanskelig å sette ord på håpet, for vi ser jo alle så lett hva vi ikke får til. Så snart jeg sier hva jeg håper på har jeg stilt meg sårbar og åpen i forhold til den jeg snakker med. Kan hende vil den andre til og med tenke, hvordan kan hun tro det betyr noe hva hun holder på med? Kan hende ler andre av forventingene mine, hvem er hun som håper på dette?

Nei, da er det lettere å dele overfladiske håp, jeg håper på snø, på litt roligere dager, på bedre tid. Så nå  vrir jeg heller på ordtaket og sier til meg selv, slutt å håpe rundt grøten.

Jeg håper jo egentlig på uendelig store ting,  lykke, glede, mening, samhold. Jeg håper på julefeiring som sitter igjen i hjertet med glade glimt hele året gjennom. Ja, det håper jeg virkelig.

 

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to,Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. Bildene i dag er tatt i Slottsparken i Oslo 30.november og i Gamla Stan i Stockholm 9.november iår.