5. desember – Noe morsomt

Det er Sinterklaas, – siden vi bodde i Nederland har det vært en del av vår førjulsfeiring. Ikke fordi vi har noe spesielt forhold til en gammel biskop fra Myra, men fordi det var en god måte å begynne en ny tradisjon som ikke handlet om stadig dyrere og flottere feiring. Nå har jo Sinterklaas feiringen og gavehysteriet tatt helt av i Nederland også, men det bryr ikke vi oss om. Vi forholder oss til de “gamle” Sinterklaas reglene, i treskoen skal det være noe spiselig, noe å holde på med- og noe morsomt.

I alle de år har det virkelig vært morsomt å finne på disse tingene, så kom det en tid hvor tingene ikke betydde noe, hvor det viktige var Sinterklaas frokosten, tidlig, i pysjen, med varme i peisen, Sinterklaas musikk, hvite kakemenn og sjokolade bokstaver. Og etterhvert er Sinterklaas blitt satt på vent – for oss som ikke er vokst opp med dette, har tradisjonen gjort nytten sin – og kan vente til nye generasjoner setter frem treskoene.

Men likevel, må jeg ikke fremdeles finne på det morsomme? Hvordan ville julen bli om ikke alle fikk akkurat det de ikke visste de ønsket seg og som fylte hjertet med gledesgnister? Hver førjulstid veksler jeg mellom å tenke at det ville være helt fint, alle ville være like glade uten påtvungne morsomheter- og mellom å tenke febrilsk på hva i alle dager som kan finnes på.

Jeg har ikke landet ennå i år- kan hende alle blir gladest for en middelvei? Dersom jeg kommer over noe som virkelig er midt i blinken og som er morsomt, så kommer det under treet, til den det passer for, og så må de andre sørge for morsomhetene selv.

Kan hende skulle jeg til og med begynne med hva jeg synes er morsomt? Da blir det sang og moro og lite ting- skal se alle synes det er morsomst?

4. desember – Den store juleveven

En virkelig fantastisk ting i julen, er at julene henger sammen: For selv om måten vi selv feirer jul på etterhvert har utviklet seg til å bli spesiell for akkurat oss, så er den jo i slekt med alle våre tidligere juler. Ja, vi prøver slett ikke å gjenskape barndommens jul, men julen vår nå har jo vokst ut av den. Litt sunn som den voksne vokser fram av barnet. Og julen min henger også sammen med andre folk sine tidligere juler: Min barndomsjul var selvsagt mine foreldres voksenjul. Og den var igjen vokst ut av deres barndomsjul, som igjen var mine besteforeldres voksenjul. Og slik fortsetter det videre bakover. Dessuten vokste alle disse julefeiringene også fram av samfunnet som omgav dem, av deres venners jul, av julen slik den vises i bøker, filmer og andre media, av hele kulturens julefeiringer. I over to tusen år. På den måten er julen i vår lille stue en liten del i en stor billedvev av julefeiringer, et mektig julenettverk gjennom historien, ja, et slags flertusenårig tre som folder sine grener ut gjennom livene våre.

Julen de feirer nede i nabogården er anderledes og deres. Men det er en del av den samme jul. Når jeg slipper til nye elementer i min egen julefeiring, blir julen anderledes, men fortsatt en del av den samme. Juler de feirer på ukjent vis om hundre år og juleopptog i tyske landsbyer i middelalderen, jul i en storbyvrimmel i USA eller jul i en bygd i Trøndelag … alt en del av den samme julen.

Når jeg ser adventstjernen i vinduet i en gård vi kjører forbi, så blir den også en del av min jul. Når jeg finner fram en julekule som hang på min farmors juletre, blir den også en del av min jul. Når jeg hører en gammel julesang, når jeg leser om hvordan julen feires andre steder og til andre tider, når jeg smaker en ny julekake, når vi finner på nye juleskikker vi kan prøve å ha nettoppp i år – alt dette former og fargelegger min jul. Som er en del av din jul. Som er en del av alle juler noensinne.

Så det er kanskje derfor at selv om hver jul føles ny og anderledes, slik det seg hør og bør, så føles det også som om man har kommet tilbake til et sted: Til Jul. Som å ha kommet til et hjem.

3.desember – Tomt rede

Da vi bygde hytta var vi veldig nøye på ikke å skade naturen rundt oss, lyng og einer, stein og furu skulle være uforstyrret så nært inn til hytteveggene som mulig.

Likevel, noe måtte jo tas bort. Blant annet masse blåbærlyng røtter. Av dem flettet jeg fuglereder, som vi har i juletreet. og de er en viktig brikke i min og vår jul. Dette er en irsk tradisjon, treet skal ha tomme reder for å minne om dem som vandrer ute i verden, dem som er hjemløse og dem som ikke kan komme hjem til jul.

Jeg tenker litt videre, om noe er tomt kan det fylles opp. Mine julereder skal minne meg om at det alltid er plass til fler, rundt julebordet og i hjertet. Nå har huset vårt vært fullt i alle år siden jeg flettet disse redene, men ettersom “ungene” etablerer seg, flytter ut og ikke kommer hjem til jul, tenker jeg det er viktig å holde fast på tanken, reder skal tømmes, fugler skal fly, sånn skal det være- og alle trenger å vite at det er et sted å komme hjem til.

Tomme reder minner meg ikke om det som har vært, men om det som kan komme- det er mange som trenger å vite at det er plass til dem et sted, selv om det ikke er det redet de ble klekket i. Så da blir de tomme redene ikke noe vemodig, men en oppfordring til å fortelle at redene finnes, at det er plass. Så blir julespørsmålet- hvordan gjør vi det?

2. desember – Juletrass

Mange ganger virker verden mørk. Ja, rent fram håpløs! Og nyhetsmedia bidrar ikke akkurat til å gjøre det lettere. Virusmutasjoner! Børsfall! Krig og katastrofer! Ulykker, korrupsjon, kriminalitet! Og bak det hele det skjebesvangre 12-slaget: klimaet, klimaet, klimaet …

Så kommer desember, og vi skal liksom feire jul. Midt oppi det hele. Er det virkelig noe vits? Er ikke julen mest en barnslig virkelighetsflukt, en grotesk kjøpefest, og kanskje til og med en stor skuffelse? Nærmest … humbug?

Men jeg er trassig. For selv de gangene jeg er trist, motløs eller uten håp – så henger jeg opp adventstjernen i vinduet, tenner lys i mørket så godt jeg kan, og gjør klart til gledesfesten for Jesubarnets fødsel.

Ja, så trassighet er faktisk en av julebrikkene mine. Trassigheten i å satse på det gode, det snille, det håpefulle når alt ser som svartest ut. Trassigheten i å si at jovisst er det verdt bryet, jovisst er det verdifullt! Det er vel slett ikke hele historien at verden er mørk! Den er også full av liv, håp, vennskap, kreativitet, mot og kjærlighet. Det er det vi skal satse på, ikke å stirre motløs inn i mørket.

Jeg har som min julefilosofi at julefryden er et symbol på himmelen. Hvordan kan jeg da akseptere at mismotet skulle slukke julelysene?

1. Desember- Hopp og sprett

En tid for  å gi og ta imot– dette synes jeg er den fineste adventskalenderen, et daglig alternativt steg mot julen fra den svenske kirken. Trykk på linken og se selv!

1.desember begynner med «hopp av glede» og så går det videre derfra. Ordet kan også bety en piruett eller en saltomortale- gjerne alt på en gang.

Jeg tenker på en gang jeg var på konferanse i et strålende høstvakkert Tyskland. På vei gjennom parken gikk jeg et stykke bak en meget ærverdig professor, med svart dress og alvorlige tanker. Med ett gikk han litt fortere, så begynte han tilfeldig å sparke til den knusktørre løvet- og så til min overraskelse tok han et lite luftsprang opp i en haug med løv før han gikk videre, like alvorlig som før. Hvorfor var det overrraskende?

Hvorfor er ikke slike sprett den selvfølgeligste del av livet for oss voksne også? Må alt være planlagt og del av noe annet, noe større?

Jeg undres og tenker jeg skal gi rom for flere impulsive, helt uventede gledeshopp denne førjulstiden, kan hende virker det motsatt også, at det ikke er nødvendig å være så glad først? Bare gjøre noen hopp og se hva som skjer?

1. søndag i advent: Forventing

Første søndag i advent. Det er mørkt ute. Vi sitter ved frokostbordet i skinnet fra det første adventslyset. Ennå er det lenge til jul. Men nå er det adventstid, og vi gleder oss over å glede oss.

I det siste har jeg tenkt at adventstid er litt som hagebruk. Visst er det hyggelig å sitte i hagen en varm sommerdag når allt er fullendt, og se på all den blomstrende herligheten rundt seg. Men uten at man hadde plantet og sådd og satt løk og stullet og stelt hadde det ikke vært noen blomstringstid å glede seg over. Og blomstringstiden er slett ikke hele poenget med hagearbeidet: Det er faktisk fint i seg selv å sette løk om høsten, det er en glede i det å beskjære busker, rydde bedene om våren, i å se de første spirene titte fram, i å gi hagen tid og oppmerksomhet og samvær gjennom sesongen.

Juleforberedelsene og juleforventingene har også sin helt egen glede, i tillegg til det de peker fram mot. En gledesfull forventing om den kommende juletid, en glede i arbeidet og nærværet i seg selv, i tradisjon, hygge, kreativitet og samvær.

Så den første brikken i min jul er forventningsbrikken: Adventstiden. For meg kjennes den som en stor gave.

Julens puslespill

For noen uker siden satt vi to og snakket om julefrydkalenderen. Hva skulle vi skrive om i år? Julepynt? Julesanger? Julesymbolikk? Eller? Etterhvert fant vi ut at temaet ikke er så viktig, for i bunn og grunn skriver om det samme hvert år, nemlig: «Hva ønsker vi å ha med i vår jul?»

Som voksen må man skape julen på nytt. Barndommens jul er forlengst forbi, den leter vi ikke etter heller. Så hvordan kan man som lage en voksen jul som føles som en hjemkomst, som en meningsfull og gledelig høytid på et personlig og godt vis?

Gjennom årene har vi samlet opp en rekke brikker i et fargerikt puslespill som vi kan kalle «Derfor feirer vi jul». Vi har prøvd ut mange brikker gjennom årene, noen har vi lagt bort igjen, andre har fått større og større plass i puslespillet. Noen av disse brikkene vil vi dele med dere i årets Julefrydkalender. Vi begynner 1. søndag i advent, hjertelig velkommen!

24. desember – delt himmel

En som eier verdensaltet – og så deler det hele med en stor søskenflokk som ikke visste at de hadde en konge til far? Det er jo det julen handler om – ikke at vi deler, men at Jesus har delt sin himmel med oss. Ikke bare som glimt av godhet eller et under i ny og ne, nei, alt er vårt. Himmelriket er deres, sier Jesus.

Ikke langt unna, ikke når vi skjønner det, ikke når vi har blitt ferdige til jul.

Men akkurat nå – når Jesus kom og ville dele våre kår, fikk vi også et løfte om at vi engang kan få dele hans, at himmelen er vår del, hvert menneskes arv.

For stort til å fatte, for underlig til å begripe – men det er heller ikke nødvendig. Budskapet til oss er så enkelt som vi er nødt til at det skal være for at vi skal skjønne det:
Ikke vær redd, fra nå av er du en himmelarving –
sammen med alle mennesker, sammen med den nyfødte broren din – her, nå i denne julenatt.

God jul til alle, medvandrere mot himmelarven!

23. desember – delt forventning

Forunderlig dette – julen er like forskjellig som vi er forskjellige. Selv om det er noen tradisjoner som er de samme for mange – så er det ikke alle som spiser ribbe eller juletorsk. Det er veldig mange færre som feirer på storgårder på Hedemarken enn det ukebladene forteller oss. Det er ikke alle som har en stor familie, og det er noen med stor familie som helst vil være alene.

Selve innholdet i julefeiringen er også forskjellig. Vi feirer Kristmesse – men også mye mer, og mye annet. Og selv når vi går til kirken sammen kommer vi hjem med ulike tanker om det vi har hørt og delt.

Med alle disse ulike tingene vi venter på at skal skje i julen, skulle en tro at forventningene var ulike, og på overflaten er de vel det, men dypest sett? Der tror jeg vi deler den samme forventningen, som Olav H.Hauge sier:
“Det er den draumen vi ber på – at noko vedunderleg skal skje, at det må skje
– at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at dører skal opna seg …

Med ulike rammer og ulike ritualer og tradisjoner for hvordan vi håper det skal skje – lille julaften er dagen der vi deler den sitrende forventningen om at i morgen blir julen vidunderlig.

22. desember – delt stillhet

Det er mange bilder, sanger, fortellinger og filmer som forsterker det vi ønsker at julen skal være. Ytterpunktene spenner fra jubel, sang og dans til en verden som hviler, den stille natten, der alt er forsonet og snøen daler. Midt i mellom står drømmen om nærvær, tilhørighet og kjærlighet.

For meg er et godt liv der både jubel og stillhet får være ankerfester – og der begge deler får deles i et felleskap.

Det er godt å være stille alene, og en gave de gangene det er bedre å være stille sammen. De gangene vi snur oss mot hverandre, legger fingeren på munnen og hvisker hysj, for ikke å forstyrre.

Noen lyder er stillhet. Akkurat nå er det en snorkende hund og et knitrende peisbål … ro, langsom tid, der tankene får tid til å komme, gå videre eller bli.

En annen gang er det lyden av regn en sommernatt eller klirrende snøkrystaller i vinterskogen. Ikke lydløst, men stille.

“Naturligvis snakker vi ikke om å avstå fra å tale, men om den indre stillheten, den stillheten som gjenoppretter oss selv og leder oss til et sted der vi får være oss selv om får stå ansikt til ansikt med det vesentlige.” Enzo Bianchi