24. desember – Et steg i kjærlighet

julekveld

Endelig er det jul! Og det siste steget inn i julen er selvsagt: Et steg i kjærlighet. Hvordan kunne det vært noe annet? Det er ingen tilfeldighet at rødt er både julens og kjærlighetens farge, heller ikke at hjerter er en av de tradisjonelle juledekorasjonene. For julen er ganske enkelt kjærlighetens høytid. Etter uker med planlegging og forberedelser er vi nå endelig klare: Julehuset kan fylles med glede, samvær og kjærlighet. Julen er en tid for å være sammen med de vi er glad i, en snill, varm og omsluttende tid. Den er også en tid hvor vi lettere enn ellers deler med dem som ikke har det så godt som oss, både her hjemme og ute i verden. En tid hvor man sender venner og familie gode ønsker, tar kontakt med de man sjelden hører fra, deler ut gaver, inviterer til selskaper: Kom, kom, så kan vi være sammen!

Kjernen i julens budskap er også kjærlighet. Gud elsker oss, derfor kom han oss i møte som menneske den aller første julenatten. Det er derfor englesangen aldri har stilnet, derfor stegene mot julen blant andre er i tilgivelse, takknemlighet, undring og skjønnhet. Og det er derfor de stegene som må gå i både mørke og blinde – tross alt – er steg i håp.

Egentlig hadde denne posten tittelen “Et steg i himmelglans”, for juleevangeliet handler jo om himmelen som kommer til jorden og omfavner den. Men himmelglansen – den er jo bare enda mer av det samme: Kjærlighet, kjærlighet og enda mer kjærlighet.

Riktig gledelig jul, alle sammen!

Solveig og Trygve

 

jesus

23. desember – Et steg i stillhet

lillejulaften

Jeg tror kanskje lille juleaften var den travleste dagen da vi vokste opp. Den mest rotete, den mest hemmelighetsfulle, den mest kaotiske, den dagen som umulig kunne ende i et julepyntet hus og julefred og lykke. Men det gjorde den. Alltid. Det var ikke den dagen det  var rom for å sette seg i en krok med en bok for eksempel, og si, “vil gjerne ha det litt stille nå jeg”. Nei da sto vinduene åpne for lufting, julemusikken surret på platespilleren og oppgavene sto i kø for alle.

Senere ble det vel akkurat likt. Jeg har jobbet målbevisst for at det ikke skal være stress, at det skal være glade gjøremål, at alle skal fryde seg over å være på juleskaper laget. Jeg har lagt inn tid til tur i marka, jeg har begynt å pynte tidligere så det ikke skal bli julenattsmas. Vi har venner som alltid kommer på kaffe på lillejulaften og vi har god tid til å prate med dem. Jeg serverer god pinnekjøttmiddag på kvelden for å signalisere at nå roer vi ned, nå er det klart til jul, samme hvordan det er. Men stillhet?

Under sjakk VM i høst hørte jeg en mental trener si at  den eneste måten å konsentrere seg skikkelig på, å være så tilstede at en kunne yte på topp, var å trene på å tenke på ingenting. De beste kunne tenke på absolutt ingenting i 12 sekunder. Se det- da må det vel være stille inni dem da? Eller er de stille som en stålfjær spent til de ytterste? Er det ikke stillhet, men en eneste stor kraftkonsentrasjon?

Mange slags stillhet er godt. Vi trenger stillhet fra mas og kjas og forventinger vi ikke kan leve opp til. Vi trenger stillhet fra angst og uro. Vi trenger stillhet fra støy og kaos. Men trenger vi stillhet til å tenke på ingenting?

For meg har julestillhet to kvaliteter.Først er det den travle stillheten, som er kraften i å konsentrere seg om en oppgave, selv om den er satt sammen av mange små, den felles stillheten i å hver for seg gjøre det som blir stort sammen. Dette er stillheten som er tilfredsheten over å kjenne at jeg er akkurat der jeg skal være, midt i den gode juletravelheten.

Så kommer den rolige stillheten. Den helt egne kvaliteten i den allment aksepterte sannheten at det meste kan vente til etter jul, ingen ting haster. Det er ikke små øyeblikk av stillhet i travle hverdager, men muligheten til lange fredfylte kvelder foran peisen, tidlige morgener foran juletreet når hele huset sover, formiddagsturer på måfå i snødekt juleskog, det er den gode stillheten når hjertet er stille, fordi det er fylt av fryd.

Lille julaften er høydepunktet for den travle, men fredfylte stillheten og starten på den rolige, frydefulle stillheten. Men tenke på ingenting- nei det skal jeg ikke gjøre før jeg er ferdig med å tenke på alle de gode, glade, fredfulle og frydefulle tingene i livet mitt. Nå skal jeg juble Joy to the World, av full hals med Mahalia Jackson og kjenne at nå, midt i alt, er hjertet frydefullt stille, tilstede.

22. desember – Et steg i englesang

englesang

En julesang som jeg er veldig glad i, sier at englesangen aldri har stanset. Den begynte der over betlehemsmarkene på den aller første julenatten, – og fortsatt synger englene, uten stans, gjennom år etter år etter år: “Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!”

Høyt der oppe klinger lovsangen fortsatt.
Så nær som en håndsbredd unna klinger lovsangen fortsatt.
Så nært som et pust.

Vi er for opptatt med alt vårt stress og mas, våre strider og vår ærgjerrighet, med oss selv og alt som fyller dagene våre, og glemmer at englesangen klinger hvert sekund, som en dirrende streng gjennom hele skaperverket.

I julesangen sammenlignes Julen med en hvilepause. En rast ved livsveien, hvor du kan legge fra deg alt du bærer på hele året, være stille og bare lytte til englesangen.

Kan du høre den?

21. desember – Et steg i tillit

IMG_4814

Vintermorgenen er mørk, på gangveien til bussen er det speilblank hålke, stålis. Jeg snur, går inn og tar på brodder. Likevel må jeg gå helt i kanten, på sammentråkket snø. Der ser jeg også mange andre voksnes fotavtrykk. Hvorfor kan de da ikke strø! Et svare strev å holde seg på beina.

Lenger nede i bakken kommer noen barn oppover, på vei til skolen. De går ubesværet midt i veien- jeg hører de snakker om hemmeligheter de har laget og gjemt på rommet sitt til jul. De vet nok ikke hvor vondt det er å brekke noe, tenker jeg, og hos dem blir det vel jul selv om de skulle sitte med gips på, tenker jeg videre.

Så kommer jeg til et stykke som er bedre opplyst. Da ser jeg det. Vi voksne har stolt på den negative erfaringen, at her er det alltid glatt. Barna hadde bare holdt seg til den andre halvparten av veien, der det faktisk var strødd.

Kan hende er det slik ellers i livet også? Vi voksne har så mye historie med oss på glattisen, vi er så opptatt av alt som skal gjøres og alt vi trengs til. Barnlig tillit er derimot å forvente at noen har gjort klart og at de kommer sikkert frem. Det er jo slik at vi voksne har ansvar for å sikre veien for barna, det er vi som skal legge til rette, men når veien først er strødd, kan jo også vi som ikke har strødd bruke den. Om vi altså ser oss om lenge nok til å se det.

Noen ganger, kanskje særlig før jul, kan det være lurt å stoppe ekstra og se om det finnes en strødd vei. Kan hende er det slik at vi voksne trenger å øve oss i tillit til at det finnes andre som vil oss vel. Vi trenger ikke alltid balansere i grøftekanten alene.

Kan det være slik at adventssangen om å ” berede vei for Herren” ikke bare handler om ham som skal komme oss i møte, men at vi skal få lage en god og farbar vei for hverandre også?  Ta en runde og strø på den islagte vinterveien vi vandrer fra hver en krok til Betlehem, eller til og med oppdage at det alt er strødd.

20. desember – Et steg i gjensynsglede

gjensynsglede

“Vi sees før jul!” Selv om desember er en travel måned, fullpakket med juleforberedelser og juleavslutninger, prøver vi å få plass til å treffe flest mulig av de nærmeste vennene, av familien, før julen ringes inn. Så blir det travelt, for nå må vi hjem til jul! Klart vi må hjem! Hvordan kan man feire jul uten å se igjen de aller nærmeste? Og så blir det romjul, og da vil vi også treffe folk, enda en gang, i alle fall alle de aller viktigste, ja kalenderen for romjulsdagene kan fort bli full av middagsinvitasjoner, treff over kaffe og julekaker, og en tur på kino 2 juledag sammen med vennene, det MÅ man da få tid til! Og hva med nyttårsaften, du? Nyttårsdag, noen planer?

Julen, og hele desember, er ganske enkelt en tid for gjensynsglede. Først og fremst med alle de man er glad i, de viktigste menneskene. I tillegg er den også et gjensyn med Julen selv. Det er som hver jul man har fått oppleve, bare er en fasett av den samme Julen, som vender tilbake på nytt. Velkommen tilbake, kjære jul! tenker jeg, skjønt det er kanskje vi som får lov til å vende tilbake, til en slags evig Juletid.

Det er klart, – også med julesangene er det gjensynglede, eller i alle fall gjenhørsglede og gjensyngerglede! Gjenhørsgleden av juleevangeliet i kirken på julaften! Gjensynet med alle juletradisjonene, den ene etter den andre! Gjensynet med alle juledekorasjonen som har fulgt meg gjennom årene – der er jo du! Og der kan den gamle krybben stå, og her vil jeg henge denne porselensklokken i år! Langsomt bygges det opp et rom fyllt av gjensynsglede, et sted hvor all den andre gjensynsgleden kan finne plass.

Største er kanskje gjensynsgleden med juletreet! Åå! Som et stille nærvær av Denne Julens Ånd, som om det var Julens stillferdige dronning, står det og klirrer svakt i et hjørne av stuen. Selv sitter jeg og bare ser på det, mo i blikket. Det er som å treffe igjen en kjær gammel venn, som jeg ikke har sett på alt, alt for lenge. Velkommen hjem, kjære, kjære juletre!

Tilslutt kommer jeg da til kjernen i all denne gjensynsgleden. For når jeg tenker på hvordan julen oppleves for meg, er det faktisk som å komme hjem. Som om selve Julen, denne evige stjerneglitrende årstid, var et hjem som jeg endelig får komme tilbake til etter det lange året. Som om Julen er en lignelse på det evige hjemmet, som jeg en gang langt der framme skal få komme tilbake til. Er det rart gjensynsgleden er stor?

 

19. desember – Et steg i ydmykhet

carol

Lukk øynene om du vil og slapp av, ta gjerne en dupp- sa pianisten, før han tok oss med gjennom musikken på sin juleplate “It´s snowing on my piano. “Jeg gjorde det, satt stille i mørket, kjente det var tid til å puste, roe ned, tenke.

Det var ikke umiddelbart å få tak i hvilken melodi som ble spilt, det var stadige ansatser til noe, som så forsvant i noe annet, til jeg hørte grunnakkordene bak det hele, der lå julen stødig som en puls, hele tiden til stede. Som jeg satt der og tenkte, tenkte jeg på hvor heldig jeg er som har hatt et liv som lar glede, sprudling og julefryd være klart tilstede, alltid, også når livet røyner på. Hva da med dem som innerst inne har samme lengsler, samme håp som meg, men der livet har vært så mange forsøk på noe som ikke gikk, der julen forbindes med alle som skuffet, alt som ble galt? Der gledestonen må pakkes godt inn, ikke lett å få øye på, bortgjemt så ingen får skuffe engang til. Jeg fylles av ydmykhet overfor alle dem som fortsetter å håpe, tross alt, jeg fylles med ydmykhet over hvor lite jeg har å rose min egen livsglede for og hvor uendelig mye jeg har å være takknemlig for.

Et lite ydmykt steg i erkjennelse av at også julefryden er en gave. En jeg virkelig blir enda gladere av å dele, og samtidig en gave jeg ydmykt forstår at ikke alle orker åpne opp for. Men likevel – jeg tror jo som Scrooges nevø – all julefryd som deles kan samle seg opp og tvinge en liten dør på gløtt, også hos dem som ikke orker glede seg. Så jeg takker ydmykt for at jeg, akkurat nå har en glede å dele.

18. desember – Et steg i skjønnhet

boy-girl-in-decorated-forest-christmas-card

Jeg var fire år gammel. Gården lå hyllet i snø og en lett døsig romjulsstemning. Alle var opptatt med sitt, i hver sin krok av den store prestegården, og selv stod jeg alvorlig og levde meg inn i de ulike julepyntene på treet. Det var så mye som var så vakkert, på sitt helt spesielle julepyntvakre vis! Små engler med vakkert malte ansikter, nesten gjennomskinnelige tyllvinger, med kanter i lett glitrende gull! En lenke av glass i dypt mettede julefarger. Glitter og norske flagg! Kremmerhus med glansbilder av engler! Små blanke klokker av messing med røde sløyfer på! Noen fantastisk nydelige glassfugler kunne jeg såvidt skimte høyt der oppe, langt utenfor rekkevidden til nysgjerrige småunger. De var pastellfargede, i glass, med glitrende haler. Å, så fine de var! Høyt, høyt i toppen var stjernen, vakrest av alt, såklart. Men nede i høyden av ca 1 meter hvor jeg kunne titte litt mer nøye, var det glasskulene jeg likte aller best. Jeg studerte hver enkelt lenge – hvilken var egentlig den nydeligste? Tilslutt fant jeg en i dyp grønt, den hadde en prismesliping som vendte innover i kulen, så all verdens lys ble reflektert og brutt i pastellfargene der inne. Åååå!

Fortsatt er julens skjønnhet noe av det jeg elsker aller høyest i denne dypt elskede årstid. De korte desemberdagene er vakre på en helt spesiell måte, med sarte pastellfargede desemberdemringer i blått, blekrosa, gyllengult og sølv. En fugl lander på en snødekket gren, et dryss av snø lar røde nyper dukke fram som et vinterlig ornament langs grenkniplingene. Noen har pyntet et utejuletre, det står og lyser gyldent i den blå ettermiddagen, omgitt av snødekte trær i den store hagen. Fiolettlilla kvelder med snø i luften, dypblå vinternetter med stjerner som gnistrer lydløst over skogen. Der er det fakler i snøen utenfor et hus, de skal visst ha selskap i kveld. Og alt dette var bare ute.

Inne er det som vi har pyntet huset for at kongenes konge skal komme. Det er lys der det var mørkt, det glitrer der det var goldt, det bugner der det var hverdagslig og tamt! Time etter time har vi funnet fram den ene gjemte skatten etter den andre fra julekassene, tilslutt er huset transformert som om vi levde i en bedre og vakrere tidsalder! Julekrybben med malte figurer, nystrøkne broderte juleduker, blomsterdekorasjoner med nyutsprugne svibler over dypgrønt granbar, nypussede messingstaker med røde lys, glasskuler i vinduene, engler og et lite vinterlandskap på spisebordet, og midt i stuen troner julens dronning: Juletreet. Musikken er vakker, samværet er vakkert, samarbeidet på kjøkkenet er vakkert, gudstjenester og juleselskaper og en tur i frisk luft før vi fyrer i peisen og smaker på julekakene – alt er nydelig vakkert og akkurat som det alltid burde ha vært!

Fortsatt tenker jeg at julen har sin helt egen versjon av skjønnhet. Ikke bare er den så rik som fløyel, gullglitrende og lysskimrende herlig, en ekstrem kontrast til hverdagenes enkelhet, med en barnlig fryd over det hele: jo mer det stråler, jo finere er det! Juleskjønnheten har også et element som har svært lite plass resten av året: Skjønnheten i det inderlige. En mild skjønnhet, ubeskjemmet over sin barnlige enkelhet, ikke redd for å bli misforstått som søtsuppe eller sentimentalitet. En sart skjønnhet, som om man bærer et sovende barn i seng.

Det er i grunnen ganske spesielt med julen at skjønnheten har så stor plass. Resten av året er superlativene andre: kul, moderne, minimalistisk, stilig, sexy, fancy, trendy, retro eller hva vet jeg. I julen holder det at det er vakkert. I tidligere tider tenkte man at skjønnheten var en form for sannhet, at det avspeilet skaperverkets og skaperens herlighet på en spesiell måte. Kanskje det er en tanke å ta med seg? Jeg vet i alle fall at når jeg møter juleskjønnheten på ny, føles det ikke bare som en berikelse, men også som en bekreftelse: Ja, i bunn og grunn og bakenfor alt er det akkurat slik det er: Inderlig vakkert.