24. desember – Julens puslespill

Endelig er det julaften, årets mest underfulle dag. Puslespillet for årets jul er ferdiglagt: Slik ble det i år! Juletreet står og glitrer, vi rakk det vi rakk, og brikkene falt på plass på et vis, slett ikke i forhold til den tenkte idealjulen – men det henger jo sammen på et vis, og det ble jul i år også!

Dette er den siste luken i årets Julefrydkalender, og jeg sitter og ser på juletreet og filosoferer: Har jeg egentlig blitt noe klokere i denne desemberjakten etter julens brikker? Undring og hellighet, høytid, kjærlighet, skjønnhet, musikk – hva slags bilde danner egentlig alt dette?

For meg gir disse brikkene et bilde av helhet. Av sammenheng. Av sannhet. Jeg fryder meg når jeg endelig har fått komme tilbake til julen – og det er fordi det er her jeg er hjemme. Det er i julen jeg føler meg nærmest meg selv. Nærmest andre. Nærmest Gud. Alle skrinne og meningsløse viktigheter fra året bak oss faller plutselig vekk som skjell fra øynene: “Men dette er jo ikke viktig, nå er det jo jul!” Vi forsøker og vi lykkes og vi mislykkes i å være nær de vi er glad i, fordi vi ser hvor viktig det er. Guds himmel over oss er sann, medmenneskene våre trer i fokus, englene synger og alt er vel på denne vår stakkars jord.

Den konkrete julefeiringen gir bare små glimt av disse julebrikkene. Men i glimtene ser jeg jo at de dreier seg om mer enn julen: De er livsbrikker. Dette er slik livet egentlig skal være, det er dette jeg ønsker meg og håper på, hele året. Det er derfor jeg gråter når jeg pynter juletreet – for lengst inne vet jeg at julebrikkene, livsbrikkene – de er enda mer – for de er bare avspeilinger av himmelbrikkene.

Julen kan aldri fylle lengselen som julen skaper. For julen er drømmen om Paradiset.

Gledelig jul, alle sammen!

23.desember- hver dag er ny

Av alle dager som har sitt eget møster er lille juleaften høyt oppe blant topp ti. Det er så mye som skal gjøres, og for å få det gjort, må alt gjøres i riktig rekkefølge og i godt tempo- i hvert fall kan det virke slik. Tradisjoner er gode å hvile i, tradisjoner gir tilhørighet og trygghet. Men ellers i året vet vi jo at dagene kan bringe så mangt, og må ha rom for å endre planer og ta det som det kommer.Så hvorfor skulle ikke et par dager der vi prøver å presse inn maksimalt med faste programposter være noe unntak? Hvorfor forventer vi at de må gå som planlagt?

Livet og julen yrer av muligheter. Men gir vi oss nok tid til å undres, stoppe opp, ta imot? Eller har vi program for alt?

Jeg har jo også alt for mye jeg gjerne vil ha på plass til julen- men etterhvert som jeg blir eldre og muligens klokere- har jeg blitt flinkere til å sette pris på den brikken som bare dukker opp en gang, og ikke for alltid blir en del av julepuslespillet.

Noen ganske få ganger har vi tatt oss tid til å gå skogstur på lille juleaften- uten å samle noe, bare for å være i skogen. Et eventyr. Andre ganger har vi hatt hyggelig vennebesøk og sittet foran peisen halve dagen- herlig avslappet. En gang var vi med rundt i byen og sang for alle vi kjente som ikke kom seg i kirken. Utrolig meningsfullt. En gang spiste vi julelunsj i byen på lille juleaften, så deilig.

Alt er ting som godt kunne funnet en fast plass- men jeg tror disse minnene er gode fordi de nettopp ikke var noe som måtte gjøres hvert år, men noe det ble plass til når det som “måtte” gjøres fikk mindre plass.

Samtidig, noen år danses en ganske innlært dans, treet tas inn, lysene på, det støvsuges, juleklær henges frem, noe må handles, et lages mat, blomstene stelles, vi spiser middag, treet pyntes, huset pyntes, gavene legges under treet, Joy to the world spilles og julen kan komme, men innimellom det hele blomstrer dansekunsten, livsgleden og julefyden når det er plass til en uventet vri, om det nå skulle bli sånn.

Som om jeg, mens jeg sorterer i julepuslespilleskene finner en ekstra vakker brikke, som jeg med en gang ser ikke kan få varig plass, som ikke hører til noen av de andre bildene, men som jeg kan kikke litt ekstra på, glede meg over og legge til side. Kanskje glitrer den ekstra, kanskje har den en sjelden farve? Så blir det ikke bare et ferdig puslespill, men en liten ekstraeske med alt det forunderlig frydefulle som skjer bare engang- montro om det dukker opp en slik brikke i år?

22. desember – Julebudskap

Min far var prest. Uke etter uke, år etter år forberedte og holdt han sine prekener, søndag etter søndag, kirkeåret igjennom: Om den barmhjertige samaritan. Om kvinnen ved brønnen. Om det bortkomne fåret.
Noen søndager var tunge som selveste Domssøndag, noen herlige som Påskemorgen (Å salige stund uten like!). Men det var en helt annen preken som var den viktigste, den han jobbet mest med, og gledet (og gruet) seg mest til: Det var julekveldsprekenen!

Se for deg en snødekt kirke på landet. Ute på kirkegården flakker lyset fra hundrevis av lykter på gravene til de som har gått foran, bygdefolket i kåper og pelser og frakker og boblejakker er på vei inn til kirka, i små og store familiegrupper, alene, sammen med venner. “Hei, er det du!” “God jul!” “God jul!” Inne i kirka, her er det varmt og godt, for kirka er full, og i de nypussede messingkronene er dusinvis av stearinlys tent. Framme ved alteret er juletre og julekrybbe på plass, et lite hornorkester spiller julesanger som preludium mens vi alle i vår fineste stas finner plasser og trenger oss sammen i benkene, ja noen må stå! Barna må sitte på alterringen, der er det ennå plass! For i dag er det selveste julekvelden, og alle skal i kirka, for hvordan skal det bli jul ellers!

“Glade jul” er sunget, juleevangeliet er lest, prekenen begynner! Hvordan skal nå presten preke i år? Dette er årets største oppgave for pappa prest: å formidle julebudskapet på en måte som alle kan huske og forstå, om de så er barn eller gamle, fiskere eller tømmermenn. Til å hjelpe menigheten å se og huske poenget, har han gjennom årene med seg en rekke ulike hjelpemidler opp på prekestolen: En kakeboks full av julekrybbefigurer! To hånddukker! En engel! Et overføldighethorn! Og hvert år ender det opp med en ny måte å preke om Juleevangeliet på.

Men hver gang er poenget det samme. For budskapet er kjærlighet. Hverken mer eller mindre. I år etter år. Julekveld etter julekveld. Kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet. Ikke vår kjærlighet til Gud, men Guds kjærlighet til oss. Den grenseløse kjærligheten som gir alt for den han elsker. Som roper kom se nå er himmelen din. Til menneskene, som har Guds velbehag.

21.desember- det viktigste og det viktige

Jeg hørte nettopp en radiogudstjeneste der temaet var “Mitt hus er et bønnens hus”, presten gjentok flere ganger dette- gi det viktigste rom først, så vil du se at livet får plass til også det viktige. Så tenker jeg at mitt julepuslespill egentlig i alle år har handlet om å rydde i puslespillesken. Brikkene stemmer nemlig ikke med utenpåbildet, snarere kan det se ut som det er mange puslespill som er røsket sammen og lagt i samme boks, og hvordan skal en vite hva som er hva?

Kan hende er til og med noen av brikkene til mitt puslespill borte? Enn om jeg får sortert ut og ender opp med for eksempel bare rammen rundt bildet? Om julen har blitt en roteeske med brikker fra all slags tradisjoner og forventninger må jeg nesten legge puslespillet på en helt ny måte. Ikke sortere i hauger ut fra de bildene som kan bli av puslebrikke haugen, Ikke plukke ut alt som ser fint ut, og tenke det blir et flott bilde, men ta en ekstra kikk og se hva som ser aller viktigst ut.

Disse brikkene vil ikke nødvendigvis passe sammen, sannsynligvis kan det ikke legges til et helt bilde, og det er der jeg kommer inn. Ingen puslespillprodusenter kan vite hva som er viktigst for meg, noen kan vite noen av brikkene, noen kan foreslå noen som jeg absolutt ikke vil ha med, men hva som er viktigst og hva som er viktig må jeg selv stå for.

Så da legger jeg brikkene ut over et stort bord. Juleevangeliet, julemusikk, gjestfrihet, barmhjertighet, gavmildhet, undring, fred, fryd, glede- de kan jeg hente fra haugen med brikker- men brikkene som binder dem sammen og gjør det hele til en jul der det viktigste får plass, de må jeg tegne selv.

20. desember – Håp

Gjennom desember har jeg tenkt mye på julen og julefeiringen. Hvorfor gjør vi sånn og ikke sånn? Hva er det som får så mange til å gjøre ditt og ikke datt? Det er interessant å tenke fritt rundt noe som blir tatt for et etablert faktum, det hjelper i alle fall meg selv i å oppdage nye fasetter i mysteriet Julen. Men det er kanskje ikke gjennom å analysere julen at man ser den best. For den er jo slett ingen matematisk formel, intet logisk puslespill. Julen er som et kunstverk, som må oppleves. Poesi, ikke prosa. En høytid, en seremoni, som man må tre inn i og delta i for å realisere. En gledesfest som man må åpne seg for og bare slippe til.

Men det er elementer i helheten som taler sterkere til meg. Skjønnheten. Helligheten. Og mer og mer jo eldre jeg blir: Håpet.

Et håp bortenfor meg selv og mitt strev. Et håp som man kan lene seg mot, selv når man ikke har håp selv.

Kjem du med håpet, julenatt,
om framtid og fred?
Uroa gnagar, er framtida vår?
Grøda blir vemod når tvilen sår.
Lys stjerne, her ned!

Kjem du med håpet, julenatt,
gleda som gjer at gråtonen ikkje får farge mitt sinn?Som ropar: Kom, sjå no er himmelen din,
lag himmelen her!

Ein gong i den første julenatt vart framtid og fred
født i ein stall medan englar song.
Syng songen på ny, syng han gong på gong.
Lat frøet bli tre.
( Lars Havåg )

19.desember- velkommen

Etter noen år der sykdom har tatt oppmerksomheten her i huset, skulle denne julen være festjulen, vennskapsjulen, familiejulen, det året der alle venner husket “gamle dager” da vi stakk innom hverandre uten å planlegge alt, den julen der det var plass til alle vi ikke har sett på lenge.

Så ble det ikke slik, det ble nok en jul med begrensninger. Der selv kirkene ikke kan åpne dørene for alle, der konserter og juleavslutninger avlyses og det ene selskapet etter det andre settes på vent. En jul der vi nesten er redde for å ringe på hos hverandre, enn om vi bærer på ukjent smitte, enn om de?

Som de fleste andre kjenner jeg at motivasjonen til nok en forsiktighetsrunde må hentes dypere fra enn den forrige. Dugnadsånden må vekkes til liv, kreativiteten må skjerpes, men så er jeg der. Der hvor jeg henter frem tre tanker for en ny julegjestestrategi.

Første tanke fikk jeg på Luciamorgen da jeg gikk hundeluftetur forbi skolen. Det er vel ikke noe Luciafeiring i år, tenkte jeg, men der, på skolegården flammet et stort bål. I ring rundt bålet sto Luciakledde barn innerst, vinterkledde foreldre ytterst, alle hadde lys og alle sang- ja bortsett fra to hvitkledde gutter som med flagrende glitter i håret prøvde rutsjebanen i stedet. Alle hadde det altså fint, fordi noen hadde tenkt; hva kan vi gjøre, ikke hva kan vi ikke gjøre. Så hvordan kan vi ønske velkommen i år?

Den andre tanken fikk jeg da jeg gjorde en ryddejobb i tankegodset- hva er egentlig det jeg synes er hyggelig, og hva har rot i overleverte forestillinger om hva en festlig jul er? Blir det plass til de rolige møtene når de store selskapene skal ha plass? Når det først må være slik, vrir jeg på det og skal forsøke å ta imot en jul i rolig tempo som en mulighet til å ønske velkommen til noen få. Slik liker jeg det jo ellers i året. Når det først skal være slik er det kan hende også en mulighet til å virkelig finne julero?

Den tredje tanken… etter å ha kjent på eget savn og uro, er jeg klar til å se rundt meg, til å se andre enn meg selv. Og jeg ser et samfunn som slutter opp om hverandre, jeg ser venner som med varme i blikket gir luftklemmer, jeg ser medmennesker som uten å tenke på seg selv stiller opp for at vi så snart som mulig kan ønske hverandre velkommen. Så i år ønsker jeg hjertevarme, omtanke, oppfinnsomhet og nestekjærlighet velkommen- så får de store selskapene, konsertene og gudstjenestene komme når de kommer. De gjør jo det.

18. desember – Julehandling

Plutselig er det under en uke til jul! Hvert år tenker jeg at jeg har uendelig mange dager å fylle med adventstanker her i Juefrydbloggen, men brått går det mot slutten. Jeg har fortsatt mange brikker igjen i min voksenjul, men rekker ikke å fortelle om alle. Så nå må jeg prioritere, og da tar jeg like godt den som stikker seg ut. Den ubehagelige. Den som ikke “passer inn” sammen med all hygge, skjønnhet og gode følelser. Det er julens handling.

Og da mener jeg ikke det å kjøpe julegaver, julepynt eller julemat. Nei: Det jeg tenker på det å oversette julegleden til handling: Love into action! Det er på tide å snakke om noe så gammeldags som gode gjerninger.

Det å gi til dem som virkelig trenger det, er like “gammeldags” som julen selv, og har vært en del av julefeiringen mye lenger enn det meste annet som vi synes hører til. I århundrer. I årtusener. Det å gi almisser var ikke bare god skikk og bruk, det var en del av en kristens oppgaver her i verden.

Dette er virkelig ikke noe jeg føler meg særlig velberettiget til å skrive om. Det er faktisk nokså flaut. For selv har jeg alltid vært veldig dårlig på “veldedighet”. Kanskje jeg av og til har gitt en skjerv her og der, en klattgave nå og da. Men jeg bryr meg jo mest om meg selv og mitt. Men jeg ønsker at dette også skal bli en av julebrikkene mine. Slik jeg er av naturen, vil jeg jo helst ha julen slik at det føles som verden bare består av vårt eget, koselige trygge hjem, omgitt av fred, skjønnhet og harmoni, med en velsignende himmel spent over. Men samtidig lider mennesker der ute. I våre egne byer, i vårt eget land, og medmennesker overalt på kloden. Og de får det ikke bedre av at jeg synger Glade jul.

Tilslutt må man faktisk gjøre noe. Er det noe jeg kan gjøre? Hva? For hvem?

Jeg kan alltids bidra litt økonomisk. Alle monner drar. Men jeg kan vel også bidra lokalt, med gaver, klær, mat, frivillig arbeid, eller noe? Og enda enklere: Kanskje også litt mer snillhet og vennlighet mot de som jeg ser trenger det?

Og etter jul – kan jeg gjøre noe annet? Noe mer?

17.desember- ro

Da vi bodde i Indiana, var det om å gjøre å velge ut hva som virkelig gjorde julen til jul, for å skape en fin høytid i et fremmed hjem og uten storfamilien. En ting var pynt og mat, men hva skulle julen være? Jeg har skrevet før om at vi valgte oss fire juleverdier, fred og hvile, fryd og glede- dersom ikke det vi foreberedte og planla førte til noe av dette, var vi enige om å la det være. Disse to ordparene er rare- for de kan både være synonymer og utfylle hverandre- og da er det kanskje også et ord som dekker alle betydninger? En slags superverdi?

For meg kan dette ordet være ro.

Men ro er ikke det samme som å være i ro.

Det går fint an å ligge helt i ro, forsøke å sove- og samtidig kastes hit og dit i tankeuro og bekymring. Det går helt fint å forholde seg passiv, helt rolig, når vi ser en urett som begås- mens samvittigheten er i full kamp mot frykt og ansvarsfraskrivelse.

En kropp i ro- er ikke nødvendigvis en sjel og et hjerte i ro.

Men når roen senker seg, når også det indre er rolig, vi er trygge på at det vi har kunnet gjøre er gjort, for i dag, når tankespinn kan kostes vekk, når bekymringer settes i rette perspektiv, da er det faktisk mulig å være helt rolig, selv om kroppen er i full fart. Den roen er mitt julemål, den roen er for meg et sted hvor både fryd og glede, fred og hvile har gode vekstvilkår, både i julen og resten av året.

Kan hende julefryden kommer først når vi rydder vekk juleuroen?

16. desember – Julens fred

I gammel norsk lov var juletiden fredet. Man skulle holde fred med sine, det var stans i alle søksmål, og det skulle gis trygghet til alle som ble forfulgt. Julen var altså som et slags kirkeasyl, eller Sanctuarium som det opprinnelig heter: Hellig rom. Et hellig sted blant årets dager, nå skal man få fred og hvile.

Også for meg er julen et tilfluktssted. En etterlengtet hvile. Hverdagslivet føles ofte fullt av kjas og mas hvor uviktige ting tar mer tid og krefter enn det som er viktig, og kortsiktig strev og bekymringer fort farger dagene grå. Men så kommer takk og lov julen, og endelig kan jeg legge bort alt. Stormen er over, jeg er i havn. Det er fred, og det er hellig høytid. Forhenget mellom himmel og jord kjennes ekstra tynt, og man kan nesten skimte det stille lyset bakenfor.

Julen min har mange andre brikker også, som du har sett tidligere i kalenderen, og flere kommer det framover mot jul. Men julens hellige fred er kanskje en av de jeg elsker høyest. Og det er derfor jeg fester meg ved slike linjer i julesangene:

For happiness I long have sought, and pleasure dearly I have bought
And weary with my former toil, here I will sit and reast a while
Rest beside the weary road, and hear the angels sing!

15.desember- takknemlighet

Har du hørt bursdagstakkeverset mitt? sa tante Grete da hun hadde bursdag for noen uker siden. Nei, det hadde jeg ikke, men kjente med engang at det skulle vi alle hatt.

For hadde det ikke vært finere, både til jul og bursdag å ikke tenke på hva vi ønsker oss, men på hva vi er ekstra takknemlige for å ha? Samtidig er det å kunne gi er også en gave, og jeg vil ikke ha en jul der jeg ikke tenker på hva andre kunne ha glede av.

Jeg liker å få gaver også jeg! Jeg vet jo at det er mest politisk korrekt å si ” jeg ønsker meg ingenting, jeg har jo alt”. Det er sant, jeg har det meste og kan kjøpe det jeg trenger, men å få en gave handler ikke om å skaffe seg noe, men at noen ville gi.

Det er en ting jeg aldri kan få for mye av, og som jeg aldri kan gi bort for mye av, og som jeg alltid blir veldig glad for, den lille gaven som viser at noen, et øyeblikk stoppet opp og tenkte, er det noe jeg kan glede med i dag? Det siste året har vi fått mange slike rørende og omtankefulle gaver, en pose sopp, en uventet blomst, en kurv hjemmedyrkede grønnsaker, en loff hengt i en pose på døren, hjemmelaget syltetøy, en melding med et vakkert bilde, uanmeldte besøk, en håndsrekning til de alt for ambisiøse prosjektene. Og gjennom det hele, en strøm av omtanke, medfølelse og kjærlighet. Alt dette var gaver jeg ikke kunne kjøpt selv og som livet ville vært fattigere uten, så takk! Det var da så lite, sier du da, men nei, en gave som viser et åpent hjerte, de gjør meg skikkelig glad.

Ja, jeg liker å få slike gaver, og prøver å lære av det jeg blir glad for hvordan jeg kan gi til andre. De små gavene altså.

Store gaver er det verre med, ikke å gi, men å få- tenk at de kunne bruke så mye på meg! det hadde jeg aldri turt å ønske meg! Det har jeg da ikke fortjent? Men glad, skikkelig glad, det blir jeg.

Heldigvis, de alle største gavene, de det ikke står i vår makt verken å gi eller holde tilbake, de får vi helt ufortjent. Merkelig nok er det dem det er lettest å overse, og ta for gitt- helse, fellesskap, liv. Så idag minner jeg meg selv om takkeverset og bærer det med som en grunnleggende fortrøstning og tro, inn mot en pandemipreget jul.

Nå la oss takke Gud, med hjerte, munn og hender, som overflødig godt, så uforskyldt oss sender,
som helt fra moders liv på oss har nådig tenkt, og alt hva tjenlig er, så rikelig oss skjenkt.

Den evig rike Gud, han oss fremdeles unne, sin glede og sin fred, han give at vi kunne
I nåden alltid stå, og hva oss enn skal skje, få hjelp i nød og død, til sist hans åsyn se.