14. desember – Et steg i tradisjoner

Det blir ikke jul uten! sier vi. Det blir ikke jul uten ribbe, uten lutefisk, uten pinnekjøtt og torsk! Det blir ikke jul uten krumkaker, sirupsnipper, pepperkaker, delfiakake og goro! Ikke uten fuglenek, ikke uten snø, ikke uten duften av grantre, av peisbål, av grønnsåpe, gløgg eller kongerøkelse, ikke uten duften surkål og ribbe som snart skal bæres inn på det veldekkede julebordet! Ikke uten at akkurat DEN nissen skal stå der, DEN engelen henge der, DEN julekrybba, juleduken, lysestaken og englebestrødde pynteputa er der og akkurat der som den alltid har vært i alle de år! Ikke uten juletreet, er du GAL! Ikke uten Mahalia i høytalerne! Ikke uten nøtter og marsipan, seigmenn og mokkabønner, julestrømper og julehefter og Timmi Gresshoppe! Å nei, det er ikke til å tenke på en gang – ALT dette og enda mye mer MÅ med om det skal bli jul på noe som helst vis, det er jo innlysende!

Det er jo klart at for den som har ansvar for å vaske disse gulvene så det dufter grønnsåpe, bake alle disse sju slagene, kjøpe inn alt, lage alt, og tilslutt sette utover alle nisser og engler og gullglitrende dupeditter, så er kravspesifikasjonen streng og fallhøyden stor. Selveste JULESTEMNINGEN står på spill! Og hvem vet: Kanskje det slett ikke blir noen jul i år, bare fordi jeg har glemt å bake serinakaker og vaske bak kjøleskapet?

Nå for tiden liker man å fristille seg helt fra tradisjoner. De er blitt valgfrie, og i seg selv innholdsløse. At de er en slags krav fra andre om hvordan MIN jul skal feires, og da i bunn og grunn strider mot vår selvbestemmelsesrett, vår dyrebare individualistiske frihet.

Men hva med å tenke anderledes? Kanskje man kan ta imot tradisjonene også som en gave? Istedet for å tenke at de bare er en slags forventinger som andre krever at du skal følge, så kan man jo si at tradisjoner – det er noe vi som gruppe gjør sammen, samtidig. Noe vi har gjort lenge. At kanskje dette fellesskapet kan ha en verdi i seg selv.

En tradisjon er også en arv, en overlevering. I juletradisjonene “mine” har jeg med meg mye fra barndomshjemmet mitt, og i den julen var det utvilsomt mye fra barndomshjemmene til begge foreldrene mine, og sånn fortsetter det bakover. Kanskje det ligger tradisjonsspor fra både oldeforeldre og tippoldeforeldre i mine juletradisjoner? Kanskje noe av det er verdt å ta vare på, tross alt? Og hvem vet, kanskje noen av de gamle skikkene har en dypere mening enn man har tenkt over?

Jeg tenker også at mennesket ganske enkelt er et tradisjonsskapende vesen, at det er naturlig og rett for oss å skape tradisjoner og seremonier rundt det som er viktig for oss. Julen er kanskje i bunn og grunn en slag seremoni, og behøver å beholde en viss “liturgi”, en form og et innhold – ganske enkelt for å være Jul. Det blir kanskje ikke jul uten, alikevel?

Når jeg ser tradisjonene som en gave og som noe som ligger i den menneskelige natur å skape, så ser jeg jo også at jeg behøver ikke blindt følge alle skikker som har samlet seg opp gjennom årene, og at jeg heller ikke behøver å se alle tradisjoner som meningsløse og tomme. Som ofte ellers i livet er det bra å ta i bruk både litt ettertanke og litt ydmykhet. Jeg tenke gjennom tradisjonene mine, og ta vare på de som oppleves meningsfulle, fine og ekte – som en gave fra de som har gått før meg, fra samfunnet, fra kulturen vår. Og skape noen nye i min egen familie, prøve ut noen nye måter å gjøre det på, og se om de kan bidra til at julen får lov å utvikle seg, men samtidig være evig den samme.

Advertisements

12. desember – Et steg i sang

sang

Ett steg i sang? Det føles i grunnen som om ALLE stegene mot jul er akkompagnert av sang. Glade sanger, feiende flotte sanger, vakre poetiske sanger, og mange sanger som er bare tull og tøys, lek og moro. “Klingelingeling!” og “falalalala!” lyder det fra høytalere og radioer og spotifyer og mobiler og allverdens lydskapende dingsebomser i det ganske land, i uke etter uke fra tidlig i november: Nå er det jul (i alle fall snart) og da skal det virkelig høres!

Jeg leste forleden at det fins nesten en million ulike julespor på Spotify! Noen er ikke så veldig ulike, for eksempel blir Bing Crosbys “White Christmas” regnet som et nytt spor for hver ulik samleplate den er med på. Men det er alikevel mer enn nok å velge i: 180.660 ulike julesanger, av 63.711 forskjellige artister!

Det er klart at en god del av disse sangene er de samme, spilt inn av ulike artister, men alikevel er det ingen tvil: Det fins tusener og atter tusener av julesanger! Og enda er det ikke nok! For hvert år kommer det en skare nye juleplater ut, full av gamle klassikere og en håndfull nykomponerte julesanger, i et håp om å finne den perfekte julhiten, eller kanskje bare et forsøk på å fortelle hva julen er, akkurat for denne artisten.

Så det er ikke så rart at hvis jeg åpner en notebok med julesanger, så har jeg ikke hørt om alle. Eller at jeg igjennom årene har samlet på meg en salig skare med juleplater, mange fler enn jeg kan rekke å høre gjennom hele desember. Eller at jeg går trallende og nynnende gjennom desember jeg også, med “klingellingeling!” og “falalalala!” om leppene. Det er jo snart JUL!

Det er jo fort gjort å tenke: Men hvorfor? Hvorfor er julemusikken så viktig? En grunn er opplagt: Julefeiringen baserer seg mye på å skape en bestemt stemning, om å hente fram minner fra tidligere juler, og få ting er vel mer stemningsskapende og minneframkallende enn musikk. Men til det trenger vi da ikke så MANGE sanger? Kynikeren vil sette fingeren på: Det er penger i det, derfor blir det laget mye. Men realisten vil legge til: Ja, men det fins penger i det fordi julemusikken – og da selvsagt julen – er viktig og verdifull for folk, både for de som lager og fremfører musikken, og selvsagt like mye: for de som hører på den.

For meg er julemusikken viktig av mange grunner. Først og fremst skaper den selvsagt julestemning. Og ikke bare det, noen spor skaper heller førjulsstemning, slik at noen sanger minner meg om begynnelsen av desember, andre om midten av desember, noen om juleforberedelser, om å lese til juleeksamen, om å vaske gulv, om å bake pepperkaker! Julemusikken minner meg på juler som har vært, – ja noen spor har slik kraft at jeg trenger bare å høre de første taktene så blir plutselig juler helt tilbake til min tidligste barndom levende igjen. Det å høre den samme musikken igjen når jula kommer tilbake, er også en av de tingene som gjør at jeg opplever at: Det er ikke en NY jul, det er den samme evige Julen, som vi takk og lov får vende hjem til på ny.

Selv deler jeg julemusikken min i tre kategorier. Den første er de gamle norske julesangene, de vil jeg helst høre først når julen er kommet. Her er “Glade Jul”, “Jeg er så glad hver julekveld” og “Deilig er jorden”. Dette er sanger som har fulgt meg hele livet, og som står i julens sentrum og sier: Ja, NÅ er det jul! Den andre kategorien er en stor sekkepost, og inneholder alt fra amerikanske julesanger til Bach og Wesseltoft. Fine ting, som får følge meg gjennom hele desember.

Men de jeg liker best er nok den tredje kategorien: De inderlige, engelske julesangene. Stillferdige og poetiske, ofte spilt inn i en tusenårig katedralklang: “In the bleak midwinter”, “Once in royal Davids city”, “O little town of Bethlehem” og mange, mange fler! For meg forteller de ikke “bare” at nå er det jul. Jeg føler at skjønnheten i dem viser meg et lite glimt av himmelen som finnes over julen, og over livet. Og for meg er det selve hovedpoenget.

10. desember – Et steg i takknemlighet

digital painting of cute girl with snowman in wintertime

Plutselig er det bare to uker igjen til jul, og det er på tide å få skrevet julekort til venner og familie i inn- og utland.  Jeg fyller som vanlig kortene med setninger om hvor lenge det er til jul, eller om at den første snøen har kommet utenfor og ligger tungt på granskogen rundt huset vårt, at vi har gløgg og pepperkaker her vi sitter og skriver, eller som i år: at vi så tre små rådyr i hagen i morges, og det så helt ut som et julekort der de sto i snøen og beitet på staudene våre. Altså er teksten en slags gjenskaping av julekortmotivet på forsiden av kortet: Koselig, trygt og julestemningsskapende. 

Det er vel og bra å spre litt julestemning, men det slo det meg plutselig at det fantes noe som var viktigere å skrive: nemlig “takk”. Bare ganske enkelt, så klart, men en enkel takk er tusen ganger bedre enn ingen. Jeg skrev bare: “Takk for hyggelig samvær i året som er gått,” eller “Takk for vennskap og samvær”. Og følte at det var kanskje mer meningsfullt enn å bare skrive om snø og pepperkaker.

Egentlig takker man hverandre alt for sjelden. Jeg takker nesten ingen, aldri. Og lurer på hvorfor. Er det så flaut å takke? Tror jeg at de skal synes det er kleint å bli takket? Hvor vanskelig kan det være å stamme det ut av seg: Takk for at du fins, at du gjør det du gjør, at du er den du er? 

Jeg tror at når man takker noen, er det i seg selv også en slags gave. Av og til vil det bare være en liten gave, av og til en større. Men alltid viktig og verdifullt. Og jeg tror at om du får den gaven mange nok ganger, på mange nok måter, vil det bidra til å gi deg en av de aller største gavene: Deg selv.

Julen – som livet ellers – handler om å gi, og den handler om å få. Julen handler om å dele med hverandre i kjærlighet, og aller dypest om å være takknemlig for det vi har fått, både i jula, gjennom året, og gjennom livet. Fra Gud, fra foreldre og familie, fra venner, fra medmennesker og fra samfunnet generelt. 

I grunnen er jula alt for kort tid til å takke for alt. Man får nesten ta resten av året i bruk også.

8. desember – Et steg i skaperglede

Christmas DIY

En av de tingene jeg alltid har satt aller størst pris på i tiden før jul, er at dette er en tid for å lage ting. Det som skal lages er ikke spesielt nyttig, og sjelden ting som er svært vanskelige å få til. Et barn kan gjøre det, og det er også meningen. Jeg snakker selvsagt om det å lage julepynt sammen!

Selvsagt kan all verdens julepynt kjøpes ferdig laget, så det er ikke noe man MÅ gjøre. Den kjøpte pynten kan jo være både mer vellaget og vakrere enn den hjemmelagde. Men her er det ikke skjønnheten som teller, her dreier det alt seg om skaperglede!

En ting er den store moroa å boltre seg fritt i glanspapir og vattkuler. Fantastisk! En annen ting som jeg har hatt stor glede av opp igjennom årene, er at julepyntlagingen går i arv: Vi lagde julepynt sammen med de voksne, og så lærte de bort hva de kunne. I ettertid er tenker jeg ut fra materialenes enkelhet at dette er tradisjoner som har gått i arv lenge, kanskje flere hundre år, helt siden før det fantes ferdigkjøpt julepynt – og i alle fall før folk flest hadde råd til å kjøpe denslags.

Den første julepynten jeg lærte å lage var av strå. Tre halmstrå, ca en håndsbredde lange, ble tredd på en tråd, vipps knyttet søsteren sammen trådendene, og plutselig var det blitten stråtrekant. Og underet ble større: Da vi hadde lagd to slike trekanter, viste hun meg hvordan man kunne sette dem sammen, den ene opp ned, og NÆ! EN STJERNE! Så sannelig var det en stjerne, og med en rød tråd i den ene enden, kunne den henge på juletreet til og med. Oj, oj, alt det de store kan! Jeg var ganske liten da jeg lærte å lage stjerne, som du skjønner.

Året etterpå hadde mamma slått på stortromma, og kjøpt både glanspapir og metallfolie på ark som vi kunne prøve oss på. Det var jo ikke snakk om fri lek, akkurat, for glanspapir var dyrt, og metallfolie var visst UTROLIG dyrt. Men vi fikk se, lære og prøve selv: Hvordan man lagde en kurv av to sirkler som ble brettet i to og limt sammen til et hjerte. Hvordan man kunne lage et kremmerhus av en halvsirkel. Hvordan man flettet en kurv (hvordan i alle dager fikk de det til?), og hvordan man av metallfolie kunne sy sammen flere sirkler som man brettet ut, så det (nesten) ble en liten julekule. Alt ble fantastisk vakkert, syntes lille Trygve, selv om han selv bare fikk til halvsirkelkurvene. Av glanspapiret kunne man selvsagt også lage noe enda morsommere og enklere: ring på ring på ring i ulike farger som vi limte sammen til lange lenker som man kunne henge både på juletreet og som girlander på rommet vårt. Fantastisk!

Så kom skoletiden, og nå var det frøken som lærte bort nye vakre ting vi kunne lage (ut fra oppstensilerte møstre i læreplanen, så pedagogikken ble ivaretatt): For eksempel en nydelig engel man kunne overføre til glanspapir, klippe ut og rulle så den kunne stå. Ditto julekort med pop-up-hjerte i matchende farge. Dessuten selvsagt nisse av dorull med kreppapir-klær, og en mindre nisse av vattkuler med ispinneski. Vi fikk også lage lykter av en firkant av glanspapir som man klippet slisser i, rullet sammen til en rull og limte, og så bøyde ut slissene så man kunne se inn i lykten. Med en hank ble den også til å henge på treet. Direkte NYDELIG, syntes jeg!

Årene gikk, og det ballet på seg. Jeg har lagd julekuler av isopor, av tre, av stoff og av papir, jeg har bemalt glasskuler og porselensklokker, laget “pepperkaker” av cernit, konstruert et juletre av hønsenetting, modellert julekrybber av trolldeig og bygget adventskalendere av fyrstikkesker. Og best av alt ble det da neste generasjon kom til, og man fikk ha morsomme julepyntverksteder med nevøer og nieser, og vist dem noen av undrene som ligger i halmstrå og to sammelimte glanspapirsirkler!

Men så skjedde det med meg som med så mange andre. Jeg sluttet! Sluttet å klippe i glanspapir, sluttet å leke meg med vattkuler og piperensere, sluttet å brette og lime og flette. Hva skjedde? Det var jo så moro! Kanskje var det fordi jeg begynte å kjøpte julepynt istedet? Den kjøpte pynten er mye mer varig enn den man lager selv, så det blir det jo fullt av pynt etterhvert, mer enn nok til å pynte til både én og to juler, og da kommer man kanskje ikke på tanken om å lage enda mer?

Men i år vil jeg ta et skritt mot julen i skaperglede. Ikke fordi det er nyttig, eller fordi jeg trenger mer julepynt. Men for å ha det moro, se hva det blir til, og for å minnes de som har lært meg disse gamle tradisjonene. Hvem vet – kanskje det blir noe fint? Kanskje direkte nydelig?

5. desember – Et steg i mørke

man holding lantern stands in dark forest with fog

Julen kommer i årets mørkeste dager. For hver dag vi nærmer oss jul, blir det mørkere og mørkere, dagslyset svakere og kortere, dag for dag. Men så endelig! Så snur solen, og så tennes julelysene.

Innimellom kommer også julen i livets mørkeste dager. Livsgaven inneholder tider fylt av sorg, av ensomhet og av smerte, hvor det kan føles som om julen er umulig og meningsløs å feire, som om julelysene helst skulle vært spart for å bevitne ditt mørke.

Jeg har opplevd slike juler før, og i år kan det også bli slik. Min far døde nylig, og i tillegg til å være en kjær far, en nær venn og støttespiller, var det også han som lærte meg hvordan julen skal feires. Jeg stålsetter meg til alle julens gjensyn, med tradisjoner, med julesanger, med samvær og myriader av minner. Det blir fælt, og det blir kanskje fint også. Vi skal feire juledagene sammen med vår aller nærmeste familie, og være sammen i sorg, i savn og i juleglede.

Jeg vet jo: Dette blir ikke den siste slike julen. Etterhvert som jeg blir eldre blir det fler og fler kjære jeg kommer til å miste. Det kreves mot å være menneske, og uten mange steg i mørke kommer man ikke frem.

Tilslutt er det mine lys som skal slukkes.

Men jeg vet jo også at selv her vil solen snu, og lysene tennes. For julen som vi får feire her, er jo bare en blek avskygning av den evige julegleden vi skal få være med på siden, julelysene våre bare som små bleke blaff i forhold til det altgjennomstrømmende  himmellyset.

Så da våger jeg å møte de mørke tidene, de vanskeligste julene. For der i det fjerne, bortenfor alle stegene i mørket – der skinner lyset.

3. desember – Et skritt i førjulsglede

Watercolor illustration. Front view of the little girl, who looks through the window to the street in the warm room with curtain and fireplase. The indors scene

Av og til møter man på dem. Noen sier det nærmest trassig (som om de stod ensomme på barrikadene og kjempet for en tapt sak), andre nærmest bare mumler det fram, mens noen bare snur seg stille bort og finner ikke ord for det skrekkelige. For det triste felles fakta er: De gleder seg ikke til JUL!!!

For et sjokk! For et svik nærmest, der vi vasker og pusser og baker og handler mens vi muntert traller Jinglebells. De MÅ da glede seg til JUL, tenker vi, og begynner å trøste, forklare, panisk å tenke hvordan i alle dager kan vi berge dette? Det er nærmest som selve Juleånden er krenket av dette sørgelige (ja ganske enkelt tafatte!) forsøket på å markere sin sære selvstendighet ved gnugge på sin barndoms innbilte ulykkelighet eller hva det nå måtte være, istedet for å danse og synge og glitre og skinne av julefryd som om man var selveste stjernen i treets topp!

De KAN da virkelig ikke MENE det?! Nei, nå er alle gode juleråd dyre: Vi må kurere dem!

Vi får vel risikere å høre litt på dem, så vi finner ut hva problemet kan være. Så, ikke verre! Det føyser vi bare bort! Vi kommer med enkle juleråd, sånn kan du gjøre det, da blir det fint! Ser det ut til at det virket? Er det greit at jeg bare løper videre til gløgg og pepperkaker og glitter og glanspapir? Ikke!? Gruer du deg fortsatt??! (Hjelp!) Kanskje problemet er så ekstra skrekkelig dyptgripende at jeg må si det aller vanskeligste, det jeg ikke vil si? «Æh … er det noe JEG kan gjøre?» (Mens man inderlig håper at det ikke ER noe jeg kan gjøre, eller i alle fall at det er lite og enkelt og fort overstått, så man snart kan få jule videre i fred!)

– – –

Som de fleste har også jeg opplevd juler som på grunn av livets omstendigheter har vært tunge og motløse å gjennomføre. Og jeg har absolutt opplevd at barndommens glitrende juleglans har svunnet hen, så julen ble fremmed og ugjenkjennelig. Jeg har opplevd triste juler, skuffende juler, ensomme juler og juler hvor jeg har følt meg helt på siden av det hele. Hvem har vel ikke det?

Allikevel gleder jeg meg til jul.

For meg er julen en gave. En gave jeg får lov til å ta imot på nytt og på nytt, år etter år. En gave hvor jeg selv får bestemme hva jeg vil fylle gaven med; for det er opp til meg selv å velge bort deler av julefeiringen som jeg ikke behøver lenger, å ta vare på det jeg finner verdifullt, og å legge til nye ting som jeg har savnet. En mellommenneskelig gave, som handler om omsorg og omtanke, om felleskap og kjærlighet. En hellig gave, fylt av himmellys og englesang.

En gave akkurat som livet, i grunnen.

1. desember – Et steg i forventing

digital painting of cute girl with snowman in wintertime

1. desember! En helt spesiell dag blant adventtidens mange spesielle dager, for det er i dag den begynner, selve den fantastiske julemåneden! Bare jeg hører ordet “desember” så springer dusinvis av bilder, dufter, klanger fram – av stille dalende snø over gnistrende frostkledde vintertrær, av pastellfargede skumringer over julehandlende med poser fulle av julepapirknitrende hemmeligheter, av duften av julekaker som stekes i ovnen, av det å finne fram glanspapiret og brette kurver en ettermiddag, av å sette på den julemusikken man har lengtet etter å høre igjen, eller den stille, stille lyden av pennen der man sitter og skriver julekortene til venner og familie! Og alle aktivitetene, alle planene, all musikk og alle følelsene peker i én retning: framover, til selveste Julen!

En ting som er helt spesielt med desembers juleforventinger, er at dette er noe vi deltar i alle sammen, samtidig. Alle baker og pynter og vasker og kjøper gaver og går på julekonserter og traller på en liten julesang mens de måker snø. Det er som om hele verden plutselig er gått gjennom klesskapet og kommet ut i en ny og fortryllet verden!

Eller? Blir det bare et forventingspress? Kan julen virkelig klare å leve opp til alt dette, når den endelig kommer? Eller blir den nærmest et antiklimaks, et litt utmattende forsøk på å oppfylle alles juleønsker, på å heseblesende forsøke å blåse liv i de siste utdøende stemningsglør fra barndommens jul? Kanskje det er best å bare dempe forventningene med en gang, så risikerer man ikke å bli skuffet? Sånn for sikkerhets skyld?

Er det altså slik at det er best å ha det litt trist i desember, så det i alle fall ikke skal bli noen overraskelse om det blir trist i julen? Eller at om man gleder seg for mye i førjulstiden, så er det helt bortkastet hvis det viser seg at julen ikke blir den mest fantastiske du har opplevd? Har du kastet bort tiden du koste deg med å bake pepperkaker, når det tilslutt viser seg at ikke julen blir opphøyet til et eget gullglitrende nivå for absolutt alle rundt kaffebordet fordi pepperkakene var så velbakte?

Dette blir absurd fordi juleforventingene og julen faktisk ikke henger fullt så tett sammen som vi tror. Julen er én ting, og førjulstidens forventinger er noe helt annet.

Det å glede seg til jul har jo en stor gledesverdi i seg selv. Det er fint å fylle de mange desemberdagene med forventing og forberedelser, med omtanke, med minner og med planlegging. Noe av dette vil helt sikkert tilslutt bidra til en hyggelig jul, men alt kan allerede nå bidra til en hyggelig desember!

Og når julen tilslutt kommer, skapt av forventinger og forberedelser, kan man trygt legge førjulsforventingene unna. For som alle andre ting i livet blir julen finest når den får være seg selv. Den skal ikke oppfylle noe krav fra forventingene, men bare få blomstre og utfolde seg akkurat slik den er, akkurat i år, for deg og dine.