Det er selveste julekvelden, for nesten et halvt århundre siden … Snøen ligger hvit over jordene rundt den gamle prestegården i Overhalla, og jeg er seks år. Jeg er gammel nok til å huske tilbake på veldig mange juler, synes jeg selv, og vet inderlig godt at julaften er den aller vakreste dagen i hele den aller vakreste tiden av året! Morgenen og formiddagen har forløpt som de pleier på alle mine barndoms julekvelder: Vi våkner tidlig, går på en stille og mirakuløs oppdagelsesferd gjennom alle stuene i prestegården, hvor vi oppdager, gjennkjenner, og gleder oss over den ene juledekorasjonen etter den andre, julekrybbene, de gamle lysestakene, engler, julevinduet. Juletreet sparer vi til slutt, det gjør vi hvert år. Vi studerer pynten på treet grundig, alle de vidunderlig vakre kule, den gamle glasslenken, engler i glass og keramikk. Langvarig betraktning av pakkene under treet: Det er strengt forbudt å røre, forbudt å snu pakkelapper. Så istedet ser vi, undrer hvem som får hva, spekulerer og fryder oss. Man kan snu noen av lappene ved å blåse på dem, finner vi ut – det er vel ikke å røre? Så juleaftens-barnetv på NRK, – så koselig! Julefrokost med varm sjokolade med krem, påsmurte snitter med smakebiter av de mange sortene julepålegg. Vi blir sendt til sengs en times tid, så vi skal orke å være våkne om kvelden. Som om vi kan sove! Som om det er noe problem å være våken på selveste julaften! Endelig er timen over, og vi får komme ned til den julepyntede stua igjen, for kaffe og julekaker før pappa skal avgårde å holde sine julegudstjenester. Mamma begynner å gjøre klar julemiddagen, bordet dekkes med det fineste porselenet, de fineste glassene, sølvtøy, tøyservietter med serviettring i tinn. Hele tiden er vi omgitt av julens underfulle glitrende skjønnhet. Og hele tiden den fantastiske kriblingen i kroppen: Det er i dag! Det er JULAFTEN!

Og dagen er lang. Lang som en uke. Lang som et år! Og det er vidunderlig at det er sånn!

Så kommer det overraskende høydepunktet på dagen, som av en eller annet grunn står skinnende i minnet mitt som ett av mine mest elskede juleminner: Vi barna har begynt å kjede oss, og mamma finner på at vi kan sette oss i peisestua for å høre på radioen. Sølvguttene, julegudstjeneste. Etterpå, klokka fem, kommer det et pussig program som gikk på radioen hver julekveld på den tiden, som sendte høytidsringingen fra kirker landet rundt som ringer julen inn. Av en eller annen grunn synes seksåringen Trygve at dette slett ikke er kjedelig, men høytidelig og veldig fint. Så sitter vi der høytidsstemt i finklærne våre og hører hvordan julen kommer til kirke etter kirke, i Oslo, i Møre og Romsdal, i Gudbrandsdalen og i Finnmark. Mellom hver klokkeringing sier en tørr og saklig kommentatorstemme ting som “Her er den gamle kirkeklokken i Valdres”, og “I Oslo Domkirke har julen blitt ringt inn siden 1632” eller hva det nå måtte være, før en ny klokke begynner med sitt “dingedingedinge DONG … DONG … DONG”.

Julen brer seg klokkeringende som en velsignelse ut over landet, – og da plutselig skjer det vidunderligste: Plutselig sier kommentatorstemmen disse fantastiske ord: “Vi skal nå til den gamle middelalderkirken Ranem i Overhalla.” Men – fet er jo vår kirke! Det er jo HER! Vi spretter opp, og åpner vinduene mot den stille vinterkvelden.

Det er som om tiden stanser opp. Julenatta der ute er klar, kald og dyp blå. Langt der utefra, forbi snødekte åkre, fjerne gårder og skogholt tunge av snø, synes vi såvidt at vi kan høre klemtingen fra vår egen kirke i synkron julehilsen med de samme klokkene i radioen. Nå ringes høytiden inn, nå er selveste Julen kommet – overalt i hele landet, i hele verden, og nå også hit til oss! Akkurat nå, i dette øyeblikket har Julen begynt, og jeg vet langt inne i sjelen at alt er godt i hele verden.

Jeg sitter og ser på tv. Det er et program om universet, totalt ufattbart. Fargesprakende gasskyer som glitrer i verdensrommet, som trekker seg sammen og føder galakser. Galakser som blir til, vokser og blomstrer, hjem til milliarder av stjerner. Sorte hull som folder stjerner og verdensrom sammen, evig kvernende i galaksenes midte. Stjerner som eldes og eksploderer og sprer de tunge grunnstoffene sine som støv utover i himmelrommet, støv som kan brukes som byggeklosser til å bygge liv.

Jeg sitter og ser på tv. Et av uendelig mange programmer om livet på jorden, men allikevel totalt ufattbart. I den minste lille pytt, i havets dypeste groper, i den minste lille sprekk og fold av vår underfulle planet kravler og kryper og lever og ånder det. Underlige livsformer som passer til hverandre som hånd i hanske, hver tilpasset til sin lille nisje i livsveven som spenner om kloden.

Jeg lar tv-kvelden utfolde seg foran meg. Og program etter program er i bunn og grunn et portrett av menneskene, i all sin ufattbare skjønnhet og skaperkraft, sin dårskap og sin ondskap, sin kjærlighet, sitt kunstnerskap, sitt mot, sine mangefasetterte muligheter og uttrykk. En gåtefull skapning i bunn og grunn, uforståelig selv for seg selv.

Og hva så med Skaperen? Han som laget alt dette? Og som en del av sitt ufattbare prosjekt, blir et barn i den første julenatten. En hjelpeløs, liten baby. En skaper av galakser og svarte hull, som nå må mates og stelles og skiftes på og passes på av en landsbyjente. En skaper som overlater seg så tillitsfullt og hjelpeløs i menneskenes hender? For så å vokse opp, gjennomleve menneskenes mangesidige plager og gleder, og så overlate seg tillitsfullt til de som så vil torturere og drepe ham? Som syns at vi er verdt alt dette, bare fordi han elsker oss! Hva sier dette om skaperen? Og hva sier det om oss?

Da jeg var ung, trodde jeg at jeg kunne lære og forstå det meste. Men slik er det jo ikke. Jo eldre jeg blir, jo mindre forstår jeg. Og slike mysterier kan man heller ikke gripe med kald forståelse eller fatte med logisk tenking. Så store hoder har vi ikke, at vi kan spenne over og gjennomskue Guds tanker og forstå alt han gjør og er. Noen ting her i livet er istedet mat for ærefrykt, undring – og takknemlighet. Slik som det sårbare lille skaperbarnet i Betlehem. Barnet som er selve julemysteriet. Og i bunn og grunn selve kjernen i livsmysteriet.

Det var bare noen få dager igjen til jul. Jeg stod og vasket opp etter frokosten, og så ut på den snødekte skogen utenfor kjøkkenvinduet vårt. Mens jeg vasket julekrusene våre, småtrallet jeg på en julesang. «Fred på jord, fryd på jord», nynnet jeg for meg selv. Jeg ristet på hodet. Verden er vel slett ikke preget av fryd og fred, ikke engang i julen. Hva da? Er det bare en søt drøm vi synger om? Kanskje jeg bare skal skifte ut ordene i teksten?

Krig på jord.
Nød på jord.
Jesusbarnet blant oss bor.

Da ble det plutselig veldig tydelig. Det er jo nettopp det som er grunnen, jo! Det er nettopp fordi det er krig og nød og sult og sott at Jesus ble født. Nettopp fordi det er ondskap og dårskap og grådighet og selviskhet. Nettopp fordi vi roter det til, gang etter gang etter gang. Guds kjærlighet kommer med svaret på vår nød og elendighet i den aller første julenatten. Og svaret er et hjelpeløst lite nurk, et nyfødt barn, i en liten stall ved Betlehem.

Det er bare noen dager igjen til jul. Jeg har stresset avgårde tidlig fra jobben på Alnabru for å rekke dette. Først bussen ned til byen, full av julehandlende, juletressende, hverdagslitne på vei hjem, tettpakket på bussen som snegler seg avgårde gjennom snøslaps og trafikkaos. Inn til sentrum, jeg småløper gjennom julepyntede gater, forbi julehandlende, julestressende, hverdagsslitne mennesker, jeg har stappet i meg en burger på veien, og endelig fått skiftet fra arbeidsklær til dress med julerødt slips. Og nå står jeg til slutt på kortribunen: Det er julekonsert i konserthuset.

Salen er full av et dannet konsethuspublikum, pent velkledd, høflig applauderende. Vi har sunget om at vårt hjerte alltid vanker, orkesteret har spilt en festlig nøtteknekkersuite. Høflig applaus og smil i salen, dette er julestemningen de har kommet for. I stillheten før neste sats kan vi såvidt høre trikken skramle forbi der ute.

Og så stemmer orkesteret i: Händel! Og nå koret: «For unto us a child is born!» Koret vugger lett der vi lar oss rive med av musikken. Og så kommer det, som en jublende fanfare: «And his name shall be called: Wonderful Councellor! Almighty God, the Everlasting Father, the Prince of Peace!»

Og Briskebytrikken skrangler videre, og sluddværet går over i regn. Konserten er over, og konsertpublikum, kor og orkester blir til julehandlende, juletressende og hverdagsslitne der vi drar alle hjem, hver til sitt sted. Og Jesusbarnet og Briskebytrikken, fredsfyrsten og de narkomane tiggerne utenfor t-banestasjonen på Nasjonalteateret, den allmektige Gud og alle vi små mennesker som låser seg alene inn i hver sin stille leilighet er alle biter av samme puslespill. Guds ufattbare puslespill.

En førjulstid for lenge siden, i en stor gammel, prestegård på landet … hadde storesøster Solveig funnet ut at hun skulle lese Dicken’s «A Christmas Carol» høyt for oss søsknene som en slags adventskalender. Boken har bare fem kapitler, så det passet fint: Ett kapittel for hver av de fire adventssøndagene, og det siste, jublende kapitlet på selveste julaften. Så satt vi der da i lyttende undring rundt den allvitende storesøsteren, fulle av førjulsfred og av undring over historien.

Jeg syntes det var mye å fundere over i historien. Spøkelser og ånder, av juler som har vært og som kommer! Pudding og gås hos familien Cratchitt! Juleselkapet hos Fezziwig! Og det kjempeskumle kapitlet om julen som kommer! Mye å tenke på, og rarest og mest fascinerende av alt var personen i midten: Ebenezer Scrooge! Han som stavret skjellende og smellende rundt og kalte JULEN for «humbug»! Så utrolig rart! Hvordan kan noen mene noe sånt? Julen er jo FANTASTISK!

Mange år er gått siden dette første møtet. Det undrende barnet Trygve er blitt middelaldrende, – og det verste er at nå forstår jeg ham: Gamle, sinte og ensomme Scrooge. Noen dager støter jeg selv på min indre Scrooge, og merker potensialet: Ja, sånn kan man nok lett bli, – om man ikke passer seg. For hva kjennetegner egentlig Scrooge? Han føler seg utenfor. Han er ensom. Han tenker at han aldri er blitt elsket. Og alt dette fører til at han mistror menneskene. Og til at han prøver desperat å sikre seg selv og sin egen trygghet. Til at han ikke unner hverken seg selv eller andre noe. Til at han føler seg utestengt fra hva andre driver med, og ikke engang forstår poenget med JULEN! Og til at han ender opp som en sint, sur og uelsket gammel grinebiter.

Ja, jeg kjenner ikke meg igjen i ALT dette da, takk og lov. I alle fall ikke ennå. Men hvilken person som har levd noen år kan med hånden på hjertet nekte for at hun eller han aldri har kjent seg igjen i noe av det?

Det går heldigvis bra for Scrooge til slutt. Med overnaturlig hjelp får han lære at den fryktbaserte veien han vandrer ikke fører til noe annet enn tomhet og meningsløshet. At han ikke har vært utestengt, men har stengt seg selv ute. At han ikke lenger skal si «Humbug» men heller si «Ja, takk!» Og i bunn og grunn at den beste kuren mot ensomhet, frykt og mistenksomhet er tillit, mot og kjærlighet.

Scrooge bestemmer seg for at han heretter vil holde jul hele året, – for slik er den julen han nå ser for seg: En tid for å ta vare på hverandre, for å bry seg, for å være sammen, for å bestemme seg for å ha det hyggelig og glede hverandre som best man kan. Og alt dette er det jo verdt å satse på, både i dårlige og i gode tider, og like viktig både i julen og i alle resten av årets dager.

Etter at kloden har ligget i koronaens skyttergraver i to år, kræsjlandet vi alle rett i krig, dyrtid og klimakrise. Som mange andre har jeg følt meg motløs, sliten og nedfor. Hvordan skal jeg egentlig få til å feire jul, i en tid hvor håpløshetens trår oss alle så farlig nær? Er det virkelig noen vits i å prøve å prøve å mane fram juleidyllen, å finne fram alt dette stæsjet, å lage en virkelighetsflukt i et par uker, og så rydde bort skramlet igjen? Skal jeg virkelig orke?

Jeg har gått og tenkt på dette i den mørke novembermåneden. Etterhvert innså jeg at julen egentlig ikke fant sted i en så spesielt idyllisk situasjon: Jesusbarnet ble ikke bare født i en fattig stall, han ble født i et land som var okkupert av en overmektig, diktatorisk militærmakt. Og så måtte jo den lille familien flykte fra landet sitt for å berge livet, det er kanskje ikke så idyllisk heller?

Men i dag skjønte jeg mer: Det er jo først når man møter mørket i sitt liv at julens puslespillbrikke faller på plass. Julen er svaret på motløsheten, Guds eget svar. For det er absolutt for de motløse, de som er slitne og nedfor at Jesus ble født. For å komme med håp til de som er uten håp. Å fødes som et lys i mørket, for å rope ut et nådens år fra Herren.

Og da er kanskje ikke julefeiringens håp om fred, idyll og harmoni egentlig noen virkelighetsflukt i det hele tatt. Kanskje det er motsatt; – at det er å fokusere på mørke og håpløshet som er en den dypeste virkelighetsflukten. Og at julens iboende lengsel i bunn og grunn er en dragning mot et glimt av himmelens strålende virkelighet.

Det var søndag etter jul, midt i den salige romjula. Mett av sylterull og julekaker, fredsæl av juleidyll og harmonisk familiesamvær gikk jeg inn til Nidarosdomen for å få med meg høymessen. Snødde det? Ja, la oss si det, – la oss si at tunge snøfnugg dalte sakte ned nedover den romjulsstille byen. Og nå: Julesanger i katedralen! Korsang og orgelbrus under middelalderhvelv! Høykirkelig liturgi med en fyldig styrkende preken som selveste rosinen i julepølsa! Så herlig! Nå er julen fullendt!

Det var full høymesse, og etterhvert tid for nattverd. Som alltid er det majestetisk flott å vandre som i et pilegrimstog opp til alteret i domkirka mens menigheten synger og orgelet jubler. Og så kneler jeg da der, ved alterringen i oktogonen. Dette er også jul, tenker jeg – det er jo som når gjeterne og de hellige tre konger knelte i stallen rundt Jesusbarnet. Så fint, nå får jeg være med på det også! Nå er julen fullendt!

Da kom det. Nattverdsliturgien, brutal og rett fram: «Dette er Jesu legeme. Dette er Jesu blod».

Det var som et slag i ansiktet, som en bøtte kaldvann slått over min deilige juleidyll. Jesu blod?! Hva med Jesusbarnet i stallen, englesang og fred og fryd på jorden? Er det dette som er jul?

Endelig er det julaften, årets mest underfulle dag. Puslespillet for årets jul er ferdiglagt: Slik ble det i år! Juletreet står og glitrer, vi rakk det vi rakk, og brikkene falt på plass på et vis, slett ikke i forhold til den tenkte idealjulen – men det henger jo sammen på et vis, og det ble jul i år også!

Dette er den siste luken i årets Julefrydkalender, og jeg sitter og ser på juletreet og filosoferer: Har jeg egentlig blitt noe klokere i denne desemberjakten etter julens brikker? Undring og hellighet, høytid, kjærlighet, skjønnhet, musikk – hva slags bilde danner egentlig alt dette?

For meg gir disse brikkene et bilde av helhet. Av sammenheng. Av sannhet. Jeg fryder meg når jeg endelig har fått komme tilbake til julen – og det er fordi det er her jeg er hjemme. Det er i julen jeg føler meg nærmest meg selv. Nærmest andre. Nærmest Gud. Alle skrinne og meningsløse viktigheter fra året bak oss faller plutselig vekk som skjell fra øynene: “Men dette er jo ikke viktig, nå er det jo jul!” Vi forsøker og vi lykkes og vi mislykkes i å være nær de vi er glad i, fordi vi ser hvor viktig det er. Guds himmel over oss er sann, medmenneskene våre trer i fokus, englene synger og alt er vel på denne vår stakkars jord.

Den konkrete julefeiringen gir bare små glimt av disse julebrikkene. Men i glimtene ser jeg jo at de dreier seg om mer enn julen: De er livsbrikker. Dette er slik livet egentlig skal være, det er dette jeg ønsker meg og håper på, hele året. Det er derfor jeg gråter når jeg pynter juletreet – for lengst inne vet jeg at julebrikkene, livsbrikkene – de er enda mer – for de er bare avspeilinger av himmelbrikkene.

Julen kan aldri fylle lengselen som julen skaper. For julen er drømmen om Paradiset.

Gledelig jul, alle sammen!

Min far var prest. Uke etter uke, år etter år forberedte og holdt han sine prekener, søndag etter søndag, kirkeåret igjennom: Om den barmhjertige samaritan. Om kvinnen ved brønnen. Om det bortkomne fåret.
Noen søndager var tunge som selveste Domssøndag, noen herlige som Påskemorgen (Å salige stund uten like!). Men det var en helt annen preken som var den viktigste, den han jobbet mest med, og gledet (og gruet) seg mest til: Det var julekveldsprekenen!

Se for deg en snødekt kirke på landet. Ute på kirkegården flakker lyset fra hundrevis av lykter på gravene til de som har gått foran, bygdefolket i kåper og pelser og frakker og boblejakker er på vei inn til kirka, i små og store familiegrupper, alene, sammen med venner. “Hei, er det du!” “God jul!” “God jul!” Inne i kirka, her er det varmt og godt, for kirka er full, og i de nypussede messingkronene er dusinvis av stearinlys tent. Framme ved alteret er juletre og julekrybbe på plass, et lite hornorkester spiller julesanger som preludium mens vi alle i vår fineste stas finner plasser og trenger oss sammen i benkene, ja noen må stå! Barna må sitte på alterringen, der er det ennå plass! For i dag er det selveste julekvelden, og alle skal i kirka, for hvordan skal det bli jul ellers!

“Glade jul” er sunget, juleevangeliet er lest, prekenen begynner! Hvordan skal nå presten preke i år? Dette er årets største oppgave for pappa prest: å formidle julebudskapet på en måte som alle kan huske og forstå, om de så er barn eller gamle, fiskere eller tømmermenn. Til å hjelpe menigheten å se og huske poenget, har han gjennom årene med seg en rekke ulike hjelpemidler opp på prekestolen: En kakeboks full av julekrybbefigurer! To hånddukker! En engel! Et overføldighethorn! Og hvert år ender det opp med en ny måte å preke om Juleevangeliet på.

Men hver gang er poenget det samme. For budskapet er kjærlighet. Hverken mer eller mindre. I år etter år. Julekveld etter julekveld. Kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet. Ikke vår kjærlighet til Gud, men Guds kjærlighet til oss. Den grenseløse kjærligheten som gir alt for den han elsker. Som roper kom se nå er himmelen din. Til menneskene, som har Guds velbehag.

Gjennom desember har jeg tenkt mye på julen og julefeiringen. Hvorfor gjør vi sånn og ikke sånn? Hva er det som får så mange til å gjøre ditt og ikke datt? Det er interessant å tenke fritt rundt noe som blir tatt for et etablert faktum, det hjelper i alle fall meg selv i å oppdage nye fasetter i mysteriet Julen. Men det er kanskje ikke gjennom å analysere julen at man ser den best. For den er jo slett ingen matematisk formel, intet logisk puslespill. Julen er som et kunstverk, som må oppleves. Poesi, ikke prosa. En høytid, en seremoni, som man må tre inn i og delta i for å realisere. En gledesfest som man må åpne seg for og bare slippe til.

Men det er elementer i helheten som taler sterkere til meg. Skjønnheten. Helligheten. Og mer og mer jo eldre jeg blir: Håpet.

Et håp bortenfor meg selv og mitt strev. Et håp som man kan lene seg mot, selv når man ikke har håp selv.

Kjem du med håpet, julenatt,
om framtid og fred?
Uroa gnagar, er framtida vår?
Grøda blir vemod når tvilen sår.
Lys stjerne, her ned!

Kjem du med håpet, julenatt,
gleda som gjer at gråtonen ikkje får farge mitt sinn?Som ropar: Kom, sjå no er himmelen din,
lag himmelen her!

Ein gong i den første julenatt vart framtid og fred
født i ein stall medan englar song.
Syng songen på ny, syng han gong på gong.
Lat frøet bli tre.
( Lars Havåg )