24. desember – Julens puslespill

Endelig er det julaften, årets mest underfulle dag. Puslespillet for årets jul er ferdiglagt: Slik ble det i år! Juletreet står og glitrer, vi rakk det vi rakk, og brikkene falt på plass på et vis, slett ikke i forhold til den tenkte idealjulen – men det henger jo sammen på et vis, og det ble jul i år også!

Dette er den siste luken i årets Julefrydkalender, og jeg sitter og ser på juletreet og filosoferer: Har jeg egentlig blitt noe klokere i denne desemberjakten etter julens brikker? Undring og hellighet, høytid, kjærlighet, skjønnhet, musikk – hva slags bilde danner egentlig alt dette?

For meg gir disse brikkene et bilde av helhet. Av sammenheng. Av sannhet. Jeg fryder meg når jeg endelig har fått komme tilbake til julen – og det er fordi det er her jeg er hjemme. Det er i julen jeg føler meg nærmest meg selv. Nærmest andre. Nærmest Gud. Alle skrinne og meningsløse viktigheter fra året bak oss faller plutselig vekk som skjell fra øynene: “Men dette er jo ikke viktig, nå er det jo jul!” Vi forsøker og vi lykkes og vi mislykkes i å være nær de vi er glad i, fordi vi ser hvor viktig det er. Guds himmel over oss er sann, medmenneskene våre trer i fokus, englene synger og alt er vel på denne vår stakkars jord.

Den konkrete julefeiringen gir bare små glimt av disse julebrikkene. Men i glimtene ser jeg jo at de dreier seg om mer enn julen: De er livsbrikker. Dette er slik livet egentlig skal være, det er dette jeg ønsker meg og håper på, hele året. Det er derfor jeg gråter når jeg pynter juletreet – for lengst inne vet jeg at julebrikkene, livsbrikkene – de er enda mer – for de er bare avspeilinger av himmelbrikkene.

Julen kan aldri fylle lengselen som julen skaper. For julen er drømmen om Paradiset.

Gledelig jul, alle sammen!

22. desember – Julebudskap

Min far var prest. Uke etter uke, år etter år forberedte og holdt han sine prekener, søndag etter søndag, kirkeåret igjennom: Om den barmhjertige samaritan. Om kvinnen ved brønnen. Om det bortkomne fåret.
Noen søndager var tunge som selveste Domssøndag, noen herlige som Påskemorgen (Å salige stund uten like!). Men det var en helt annen preken som var den viktigste, den han jobbet mest med, og gledet (og gruet) seg mest til: Det var julekveldsprekenen!

Se for deg en snødekt kirke på landet. Ute på kirkegården flakker lyset fra hundrevis av lykter på gravene til de som har gått foran, bygdefolket i kåper og pelser og frakker og boblejakker er på vei inn til kirka, i små og store familiegrupper, alene, sammen med venner. “Hei, er det du!” “God jul!” “God jul!” Inne i kirka, her er det varmt og godt, for kirka er full, og i de nypussede messingkronene er dusinvis av stearinlys tent. Framme ved alteret er juletre og julekrybbe på plass, et lite hornorkester spiller julesanger som preludium mens vi alle i vår fineste stas finner plasser og trenger oss sammen i benkene, ja noen må stå! Barna må sitte på alterringen, der er det ennå plass! For i dag er det selveste julekvelden, og alle skal i kirka, for hvordan skal det bli jul ellers!

“Glade jul” er sunget, juleevangeliet er lest, prekenen begynner! Hvordan skal nå presten preke i år? Dette er årets største oppgave for pappa prest: å formidle julebudskapet på en måte som alle kan huske og forstå, om de så er barn eller gamle, fiskere eller tømmermenn. Til å hjelpe menigheten å se og huske poenget, har han gjennom årene med seg en rekke ulike hjelpemidler opp på prekestolen: En kakeboks full av julekrybbefigurer! To hånddukker! En engel! Et overføldighethorn! Og hvert år ender det opp med en ny måte å preke om Juleevangeliet på.

Men hver gang er poenget det samme. For budskapet er kjærlighet. Hverken mer eller mindre. I år etter år. Julekveld etter julekveld. Kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet. Ikke vår kjærlighet til Gud, men Guds kjærlighet til oss. Den grenseløse kjærligheten som gir alt for den han elsker. Som roper kom se nå er himmelen din. Til menneskene, som har Guds velbehag.

20. desember – Håp

Gjennom desember har jeg tenkt mye på julen og julefeiringen. Hvorfor gjør vi sånn og ikke sånn? Hva er det som får så mange til å gjøre ditt og ikke datt? Det er interessant å tenke fritt rundt noe som blir tatt for et etablert faktum, det hjelper i alle fall meg selv i å oppdage nye fasetter i mysteriet Julen. Men det er kanskje ikke gjennom å analysere julen at man ser den best. For den er jo slett ingen matematisk formel, intet logisk puslespill. Julen er som et kunstverk, som må oppleves. Poesi, ikke prosa. En høytid, en seremoni, som man må tre inn i og delta i for å realisere. En gledesfest som man må åpne seg for og bare slippe til.

Men det er elementer i helheten som taler sterkere til meg. Skjønnheten. Helligheten. Og mer og mer jo eldre jeg blir: Håpet.

Et håp bortenfor meg selv og mitt strev. Et håp som man kan lene seg mot, selv når man ikke har håp selv.

Kjem du med håpet, julenatt,
om framtid og fred?
Uroa gnagar, er framtida vår?
Grøda blir vemod når tvilen sår.
Lys stjerne, her ned!

Kjem du med håpet, julenatt,
gleda som gjer at gråtonen ikkje får farge mitt sinn?Som ropar: Kom, sjå no er himmelen din,
lag himmelen her!

Ein gong i den første julenatt vart framtid og fred
født i ein stall medan englar song.
Syng songen på ny, syng han gong på gong.
Lat frøet bli tre.
( Lars Havåg )

18. desember – Julehandling

Plutselig er det under en uke til jul! Hvert år tenker jeg at jeg har uendelig mange dager å fylle med adventstanker her i Juefrydbloggen, men brått går det mot slutten. Jeg har fortsatt mange brikker igjen i min voksenjul, men rekker ikke å fortelle om alle. Så nå må jeg prioritere, og da tar jeg like godt den som stikker seg ut. Den ubehagelige. Den som ikke “passer inn” sammen med all hygge, skjønnhet og gode følelser. Det er julens handling.

Og da mener jeg ikke det å kjøpe julegaver, julepynt eller julemat. Nei: Det jeg tenker på det å oversette julegleden til handling: Love into action! Det er på tide å snakke om noe så gammeldags som gode gjerninger.

Det å gi til dem som virkelig trenger det, er like “gammeldags” som julen selv, og har vært en del av julefeiringen mye lenger enn det meste annet som vi synes hører til. I århundrer. I årtusener. Det å gi almisser var ikke bare god skikk og bruk, det var en del av en kristens oppgaver her i verden.

Dette er virkelig ikke noe jeg føler meg særlig velberettiget til å skrive om. Det er faktisk nokså flaut. For selv har jeg alltid vært veldig dårlig på “veldedighet”. Kanskje jeg av og til har gitt en skjerv her og der, en klattgave nå og da. Men jeg bryr meg jo mest om meg selv og mitt. Men jeg ønsker at dette også skal bli en av julebrikkene mine. Slik jeg er av naturen, vil jeg jo helst ha julen slik at det føles som verden bare består av vårt eget, koselige trygge hjem, omgitt av fred, skjønnhet og harmoni, med en velsignende himmel spent over. Men samtidig lider mennesker der ute. I våre egne byer, i vårt eget land, og medmennesker overalt på kloden. Og de får det ikke bedre av at jeg synger Glade jul.

Tilslutt må man faktisk gjøre noe. Er det noe jeg kan gjøre? Hva? For hvem?

Jeg kan alltids bidra litt økonomisk. Alle monner drar. Men jeg kan vel også bidra lokalt, med gaver, klær, mat, frivillig arbeid, eller noe? Og enda enklere: Kanskje også litt mer snillhet og vennlighet mot de som jeg ser trenger det?

Og etter jul – kan jeg gjøre noe annet? Noe mer?

16. desember – Julens fred

I gammel norsk lov var juletiden fredet. Man skulle holde fred med sine, det var stans i alle søksmål, og det skulle gis trygghet til alle som ble forfulgt. Julen var altså som et slags kirkeasyl, eller Sanctuarium som det opprinnelig heter: Hellig rom. Et hellig sted blant årets dager, nå skal man få fred og hvile.

Også for meg er julen et tilfluktssted. En etterlengtet hvile. Hverdagslivet føles ofte fullt av kjas og mas hvor uviktige ting tar mer tid og krefter enn det som er viktig, og kortsiktig strev og bekymringer fort farger dagene grå. Men så kommer takk og lov julen, og endelig kan jeg legge bort alt. Stormen er over, jeg er i havn. Det er fred, og det er hellig høytid. Forhenget mellom himmel og jord kjennes ekstra tynt, og man kan nesten skimte det stille lyset bakenfor.

Julen min har mange andre brikker også, som du har sett tidligere i kalenderen, og flere kommer det framover mot jul. Men julens hellige fred er kanskje en av de jeg elsker høyest. Og det er derfor jeg fester meg ved slike linjer i julesangene:

For happiness I long have sought, and pleasure dearly I have bought
And weary with my former toil, here I will sit and reast a while
Rest beside the weary road, and hear the angels sing!

14. desember – Lyden av jul

Den første gangen jeg feiret jul i eget hjem, så hadde jeg tre juletrær. Ja, dette var forsåvidt bare trærne på stua! Hvert tre var pyntet i sin egen stil så klart, – såvidt jeg husker var det ett tre med festlige leker, ett i slottsaktig stil med kuler og perlelenker, og et i tradisjonell stil med flagg og glitter og alt som hører til. I tillegg hadde jeg også et stort tre i entreen for å ønske eventuelle julegjester velkommen, og et lite tre på balkongen som det kunne snø på og lyse for seg selv i julenatten. Det er underlig hva stor julekjærlighet kan presse inn på 32 kvadratmeter!

Etterhvert innså jeg at man trenger ikke å ha slik en skog av juletrær for å få en hyggelig jul. Jeg prøvde meg frem, fjernet ting og la til noen andre, og endte tilslutt opp med Trygves minimumsjul: Jeg trenger igrunnen verken juletrær, engler, pakker eller tradisjonell julemat – det er nok med:

1) en stk vakker juleduk
2) en pakke røde stearinlys
3) og selvsagt: julemusikk

– så blir det jul!

Et år feiret vi julen i utlandet, og der var det verken vakre duker eller røde lys å få tak i. Dermed fikk vi se at det går fint med en juleserviett i papir og et telys på et tefat også. For når julemusikken tonet inn, da ble det jul!

For hvordan kan man ha jul uten musikk! Morsom musikk, vakker musikk, musikk jeg aldri i verden ville hørt på om det ikke var julemusikk! Musikk som vekker minner helt tilbake til mine aller tidligste barndomsjuler! Musikk fra juler opp igjennom livet, musikk fra filmer og fra tv, musikk jeg hørte på en kasettspiller mens jeg bakte pepperkaker på 80-tallet! Musikk jeg har sunget i kor på julekonserter, musikk som er majestetisk, som er vakker, som er inderlig, som er middeladersk underlig morsom! Festlig musikk så man skjønner at julen er en fest! Høytidelig musikk så man husker at julen er hellig! En vev av juletoner i alle julens farger, som maler fram JUL i mitt indre, som binder sammen barndommens juler og fortidens juler og dagens jul, og viser meg at alle er fasetter av én og samme jul! Inderlig lengende vakker julemusikk, som om det var englesang ved et sovende barn i en krybbe i julenatten, som får meg til å lengte etter julen som kommer, én gang, langt der framme. Julesangene vi synger selv; rundt juletreet, ved middagsbordet på julaften, i kirken til julegudstjenesten! Glade Jul og Hellige Jul! – mens stearinlysene flakker i de gamle kirkekronene! Tider henruller, englene sang den, og det gjør vi også!

12. desember – Julen er en gave

Hvordan er den perfekte julen? Er det en jul hvor snøen daler stille ned der ute, familen er samlet i det julepyntede hjemmet, julemiddagen dufter fra ovnen, og forventingsfulle barn ser med tindrende øyne på juletreet og pakkene under det?

Kanskje det? Men – er dette din jul?

Det virker som om kulturen har endt opp med bare to hovedfortellinger om hvordan julen skal være: Den sterkeste er fortellingen om barnas jul, den nære familiens jul. Den fortellingen kommer også i en variant, som dreier seg om å gjenskape barndommens jul. Den andre, svakere fortellingen, ser vi mest i film, tv og bøker, det er kjærlighetens jul, det nyforelskede parets jul.

Men hva med alle oss andre? Alle vi som ikke passer inn i hovedfortellingene? Er det synd på oss? Er våre juler bare en slags stakkarslige erstatningsjuler?

Det å tenke at julen må passe til sjablong-julen for å være verdifull, blir som å tro at du må bo på en nedsnødd gård på landet med fuglenek og fjøsnisse for å feire jul: «Jul i byen? Nei, stakkars deg! Jul i en leilighet? Uff, så sørgelig!!» Dette er tydelig bare tull, såklart. Julen er for alle, og trenger MANGE versjoner og historier. Den er slett ikke snever, men romslig og fleksibel. Den har et overflødighetshorn av tradisjoner å plukke fra, og det er også helt fritt til å finne på nye, bare teste ut noe ett år men ikke neste, droppe allverdens skikker som ikke gir deg noe lenger, feire jul i syden eller på hytta eller med å spille spill med gode venner eller ved å sitte alene og se på tv med julekaker og portvin. Eller hva du nå måtte finne på, akkurat i år. Juletradisjonene og fortellingene om den perfekte julen er jo ikke akkurat skrevet i stein. Det står ikke i norsk lov at man må pusse sølv til jul, og ikke nevner juleevangeliet noe som helst om ribbe og surkål.

For meg har alltid FRIHET vært en viktig brikke i å skape vår egen voksenjul. Frihet til å løsrive seg fra fortellingene om den julen jeg ikke har, men istedet ta i mot den julen jeg får. En jul som får lov å være akkurat DENNE julen, årets jul, vår egen jul, istedet for en slags fortvilt åndemaning av barndommens julestemning, eller et strev mot å nå det ferdigdefinert perfekte. Friheten til å finne de brikkene som gir en god julehøytid for oss, og pusle dem sammen akkurat på vår måte, akkurat i år.

Og når julen endelig kommer, husk at den dypest sett er en gave, – og det gjelder mest å ta imot.

10. desember – Det store julemysteriet

Hvorfor feirer vi egentlig jul? Har du tenkt på det? Er det ikke litt rart, egentlig? For hvorfor er nettopp julen så viktig for folk? Hvorfor bruker milliarder av mennesker så mye penger, tid og krefter på å gjennomføre dette? Hvorfor finnes det så UTROLIG mye julemusikk?Hvorfor er det så mange tradisjoner, så mange matretter, så mange dekorasjoner, så mange bøker og filmer som handler om akkurat DENNE tiden på året?

Svaret “Vi feirer Jesu fødsel” er sant nok, men er bare en liten bit av svaret – for påsken er religiøst mye viktigere, men feires slett ikke på dette overdådige viset. Så det må handle om noe annet i tillegg. For at det skal være hyggelig for barna? For at vi selv syns det er givende og koselig? Fordi alle andre gjør det? Fordi vi alltid har gjort det? Fordi det er for trist å ikke gjøre det? Kanskje alt dette?

Da jeg begynte å skrive denne posten, tenkte jeg at mye av svaret lå i selve julestemningen. Denne mystiske stemningen som alle ønsker seg som den aller fineste julegaven, som om den uteblir gjør at julen føles aldri så lite som en skuffelse. Håpet om at hvis vi bare legger alt til rette etter akkurat de juleskikkene vi selv er vant med, så vil det hele fungere som en slags liturgi, som – om vi er heldige – vil gi oss denne flyktige, inderlige henførelsen. En følelse av å ha kommet hjem, at barnet meg og den voksne meg er én og den samme, en følelse av å være på plass, trygt i stjerneskinnet mellom himmel og jord, en følelse av at vi todelte vesener av kropp og sjel endelig er blitt hele og alt er godt og rett på denne vår stakkars jord.

Men hvorfor gir julen oss denne følelsen?

Så tenkte jeg: Men kanskje det faktisk er noe biologisk? Noe som ligger i selve menneskehetens genetikk? Selveste Juleinstinktet? Litt som når trekkfugler instinktivt flyr sørover eller når ålen migrerer til Sargassohavet, så har vi det innebygd i oss at når det blir midtvinter, da MÅ vi samles, da MÅ vi tenne lys, da MÅ vi feire! Midtvinterfester har jo vært viktige lenge før Kristi fødsel, – ja, kanskje det startet med at flokken måtte samle seg, varmt og trygt i hulen nå når det var så mørkt og kaldt ute? Kan hende at det å markere den mørkeste, kaldeste tiden på året er en del av definisjonen på hva et menneske er?

Men det forklarer jo ikke hvorfor vi gjør så mye ut av det hele.

Jeg hører kynikeren der ute mumle bedrevitende om at som vanlig er det PENGENE som styrer. Det er selvsagt gamle Mammon har tatt over den kristne høytiden, –som det meste andre. Og det er grunnen til overfloden: Siden det er MYE penger å tjene på julen, er det MANGE som dermed lager film og musikk og bøker og pynt, setter juleetiketter på melkekartongene så det plutselig blir julemelk og igrunnen gjør hva som helst for å slå mynt på det hele!

Men dette forklarer ikke noenting. For det er jo tvert imot! Det er fordi folk syns det er viktig med jul at de vil bruke pengene sine på juleprodukter. Så viktig at de bruker mer enn de har råd til, selv på ting som det til slutt viser seg at ikke gav dem mye glede. For kanskje! Det er håpet om julen som driver pengestrømmen, ikke motsatt.

Så hva da?

Feirer vi jul fordi vi håper? Håper på samvær og glede og julestemning? Håper på at vintermørket går mot en ende og at lyset vender tilbake? Fordi vi håper – å som vi håper – på at det er en sammenheng, en himmel over stjernene, et sted hvor vi egentlig hører hjemme?

Eller er det ganske enkelt – alt disse tingene på en gang?

8. desember – Julens herlige rikdom

Min barndoms jul var uten julenisser. Det var ENGLER, ikke nisser som hørte julen til, forklarte vår prestepappa. For julen handler jo om å feire at Jesusbarnet ble født. Så dermed hadde vi engler, i hver krik og hver krok: Glassengler, plastengler, stråengler, keramikkengler og engler laget av strie. Selvsagt også: Julekrybber. Vi hadde en kirke som spilte «Glade jul». I døråpningene hang det gullfargede bjeller med røde bånd, som en slags hjemmet egne kirkeklokker. Og juletreet fikk selvsagt også kristen symbolikk: Det eviggrønne symboliserte evigheten, kulene jorden, kurvene med nøtter og twist var utvilsomt Guds rike gaver, glitteret var lysstråler fra stjernen øverst i treet – og den symboliserte naturlig nok selveste Betlehemsstjernen! Men teologen brukte allikevel å gjemme et par små piperensernisser inne i juletreet, dem skulle vi ungene lete etter. For det skal jo være litt artig i jula, også!

Julen ER naturligvis feiringen av Jesu fødsel, og jeg er absolutt glad for at jeg lærte tidlig at den er en hellig tid. Men den er også utrolig mye mer. For julen er rørende menneskelig: Alt det fine vi fant opp igjennom århundrene skal vi finne fram nå! Se hvor det glitrer og lyser! Opp igjennom to tusen år har julefeiringen samlet på seg enormt mye, en slags rullende julesnøball gjennom kulturhistorien! I julens mangfoldige skattkammer er det bevart førkristne skikker som julebukker og eviggrønne vekster, julesanger helt tilbake til 300-tallet, matretter fra tidligere tiders bondesamfunn, tyske juletrær, italienske helgener og engelske spøkelseshistorier, norske fjøsnisser og en internasjonalisert versjon av en amerikansk nisse som er utviklet fra en nederlandsk versjon av en tyrkisk tidligkristen helgen!

Og hele tiden kommer det nye ting til! Julen er en levende kulturhistorie, hvor noen tror lutefisk og andre juletaco, noen tenker joggebukse med morsom julegenser og andre findress og bunad, noen sverger til trepynting lillejulaften mens andre snikpynter treet allerede første søndag i advent. Juleskum eller mokkabønner, hva syns du?

Julen er et fabelaktig overflødighetshorn av gaver og godter og julegrøt, av Donald og Dickens og Askepott, av glitter og stas, av røkelse og ribbeduft, av glitrende lys og blinkende plastikktrær, av hundre år med julemusikk, av tusen år med julesalmer, av marsipan og nøtter og pepperkaker og filippine! Skrammel og skrot er like velkomment som gull og røkelse, lek og moro er like selvsagt som høymesse og salmesang, En rikdom, en fargerik kakafoni, en fest, et kreativt fyrverkeri av bare JUL! I julen ER det gull alt som glitrer, og jeg ELSKER det!

6. desember – Barnlig desemberfryd

Hele året går vi rundt er så dyktige vi bare kan. Er voksne og fornuftige. Utøver god smak, overdriver ikke, setter designklassikere på plass i stuene våre i smakfulle vinkler og kombinasjoner. Alvor er bedre enn tull og tøys, og vil leser Morgenbladet og nikker forståelsesfullt på hodet til avansert samtidskunst, diskuterer verdenssituasjon med dempede røster, leser prisvinnende bøker og hører intellektuelle podcasts og forstår oss i grunnen på det meste.

I alle fall er det dette inntrykket vi prøver å gi, for det er slik en ressurssterk voksen skal, sier kulturen. Men i det private indre er vi anderledes, og i julen får vi endelig lov til å åpne vårt barnlige skattkammer opp.

Endelig! Endelig er det tid for undring istedet for flinkhet. Tid for å fryde seg over det glitrende vakre, ja det festlig fargerike istedet for det stilisert smakfulle. Fryden over å pynte MYE, og se det lyse “jul” i hver krok! En tid for å bli henført, for det inderlige – så umoderne som det nå enn er, en tid for å bli rørt av ting vi resten av året helst skal anse som sentimentalt kitsch. Ja, nå er det endelig lov å være sentimental, enkel og umiddelbar. Tiden er endelig kommet for å være som et voksent barn, slik vi egentlig er det lengst inne, hele året. Det er endelig tid for å være naiv, for å være snill, for å gi istedet for å ta og for å ikke imponere noen som helst – men bare glede seg sammen.

Takk og lov for julen!