23. desember: Lys i en himmelblå natt

img_0673

Det er lille julaften! I morgen er det selveste julekvelden! Endelig!

Vi har forberedt oss i ukesvis. Planlagt, handlet inn, vasket og pusset, pyntet og så pyntet enda mer, laget mat, bakt kaker, kjøpt inn gaver som vi har pakket pent inn, gledet oss, gruet oss, pyntet litt mer, ønsket at vi gledet oss mer enn vi gjør, kjøpt enda en gave til – og i morgen samles alt i et eneste fokuspunkt: Det er julekvelden!

Ingen andre høytider i vår kultur er så nøye forberedt over så lang tid, og ingen annen bærer samme akk så sårbare samling av håp, drømmer og forventinger: – Å! Måtte det bare bli slik vi håper, en virkelig god jul! Hvor man løftes ut av hverdagens strøm og inn i julens åpne favn, omgitt av alle dem vi er glad i, en julekveld som ikke føles som om den er en “tirsdag”, men istedet som å vende tilbake til et hjem: Julens hjem, hvor historien fra alle julene vi har opplevd langsomt spinner videre i en del av den evige, uforandelige Julen!

Nå tennes tusen julelys, og byer og bygder og enslige bondegårder lyses opp av juletrær og adventsstjerner og blinkende lyskjeder og flaggstenger pyntet som juletrær og av oppblåsbare nisser og reindyr og hva som helst som lyser og kan si – jo, nå er det faktisk jul. Du har berget deg gjennom nok et år. Nå kan dere ha det godt. Og vi lengter. Og vi drømmer. Og vi håper.

Over alle disse hjem fylt av håp og lengsel henger den himmelblå vinternatten. Sett herfra ser de svake lysene fra hvert lille hjem ut som det flakkende lyset fra faklene i stallen på den første julenatten. Med himmeløyne ser selv den enkleste adventsstjerne i papp ut som selveste Betlehemsstjernen, den spedeste hvisken av håp dypest i hver av oss høres ut som jublende englesang, og de mest famlende forsøkene på fellesskap, kjærlighet og omsorg er umiskjennelig av samme opphav som blikket i øynene på et nyfødt barn, svøpt og lagt i en krybbe.

Jovisst er det håp! synger det gjennom den himmelblå natten. Og englene danser av fryd.

21. desember: Rødt betyr kjærlighet

Angel

Sølvet var forlengst pusset blankt og skinnende, messing og kobber skinte nypusset som gull, grangrønne kranser hang på døren og pyntet middagsbordet, varmgule lys brant i vinduene – og utenfor: den himmelblå vinternatten, forspent med myriader av hvite stjerner. Men fortsatt manglet det noe.

Først sent på kvelden lillejulaften fikk den aller siste fargen i julens palett kom på plass: Rødt, dyp julerødt. Kranser fikk røde sløyfer, røde duker kom på bordene, og alle de nypussede lysestakene ble fylt av julerøde lys. Det var slett ikke fordi rødt var den minst viktige fargen i julens regnbue, nei tvert imot: Dette var den aller viktigste julefargen, den som var nærmest julen sentrum, nesten som en hellig farge å regne.

Rødt er kjærlighetens farge. Selv om julen feires på mange ulike måter og av mange ulike beveggrunner, så er kjernen i alle fasettene av julefeiring den samme: Kjærlighet. Om kjærligheten viser seg ved samle sine kjære rundt seg, ved å gi hverandre gaver, ved å prøve å gjøre det hyggelig for hverandre, ved å tilgi, ved å dele med dem som har mindre enn oss, så er det i bunn og grunn bare avskygninger av det samme. Kjærlighet og mer kjærlighet.

Rødt har en symbolverdi til: Det er lidelsens farge. Og det er i møtet mellom lidelse og kjærlighet Julens aller dypeste grunntone lyder. I julen feirer vi Ham som ble født av Guds kjærlighet for å bygge bro mellom Skaperen og det skapte, og som gjennom sin lidelse forener oss med Gud: I kjærlighet.

nativity_trygveskogrand_2009

19. desember: Ut av en fargeløs tåke

Christmas Lantern

Vi lever i en tid full av støy. Noen ganger føles det som om den endeløse strømmen av viktigheter og uviktigheter, trender, tv-serier, agurknytt, løgner, reklamer, facebook, instagram, nyheter, katastrofer, kriger, nød, kriser går sammen til et eneste sus av krav, en slags hvit støy som overdøver alt, som en fargeløs, kvelende tåke over fokus, livsglede og pågangsmot.

Midt oppi alt dette kommer julen. Støyen vil så gjerne sluke også denne, sånn at også den bare blir en tid som handler om forbruk og underholdning. Julen blir som alt annet: Uten mening, bare en tid for å slippe unna hverdagens gråhet en kort stund, som en sydenferie, som å glemme seg selv i en tv-serie, i et glass vin, i et tidsfordriv.

Julen er en tid for å trosse mørke og tåke. En tid for å tenne lys så verden og våre medmennesker blir synlige. “Kan vi synge ‘Deilig er jorden’ på en lidende klode”, leste jeg forleden. Og ja, det kan vi, og det må vi, og det vil jeg. Ikke bare i julen, men hele året. For om vi lar støyen sluke oss, går vi alle under. Men om vi tenner lys, skaper håp, står sammen, leter positivt etter løsninger, skaper glede og kjærlighet, så kan støyen stilne og håpet tennes. Ikke bare for oss selv. Ikke bare for våre kjære. Men for alle.

Jeg var på en konsert i vår, og hørte et dikt av den amerikanske dikteren Howard Thurman. På norsk blir det omtrent slik:

Jeg vil tenne lys denne julen:
Gledeslys som tross mot all vår sorg,
Håpslys der hvor fortvilelsen aldri hviler,
Lys av mot der frykten aldri stilner;
Fredslys for dager herjet av storm,

Nådeslys for å legge av seg byrder,
Kjærlighetslys for å lyse gjennom livet:
Julelys som skal brenne året rundt.

For når englesangen er stilnet,
og julestjernen sluknet,
når de hellige kongene er reist hjem,
og hyrdene er tilbake på markene,
Da begynner julens arbeid:
Å finne de bortkomne,
å lege det knuste,
å brødfø de sultende,
å frigi de som er fanget,
å gjenbygge verden,
å bringe fred blant alle,
å fylle hjertene med sang.

17. desember: Dager med skittengrått vaskevann

Når julefreden tilslutt senker seg, dufter huset av kongerøkelse, av granbar og av tente lys. Men i den siste uka før jul var duften en ganske annen: Grønnsåpelukt konkurrerte med lukten av ajax og jif, av nylonvask og salmiakkvann – og selvsagt den skarpe lukten av sølvpuss og kobberpuss. Bøtte etter bøtte av gråbrunt vaskevann ble slått i utslagsvasken, fylt med nytt, varmt vann, og så var det å vaske videre. Førjulsfargene disse dagene var skittengrått, sølete messingpussgrønt, skummete slålullsgråbrunt!

Det var en syssel for hele familien, dette å gjøre rent til jul. Alle sammen var samlet om oppgaven å rense huset fra kjeller til loft, frigjøre det fra alle hverdagers rusk og rot og støv, og gjøre det skinnende juleblankt. Det var som et slags symbolsk renselsesrituale, en nysnøhvit såpeskummende syndsforlatelse der vi langsomt, møysommelig og førjulsfrydsfyllte arbeidet oss fra grå hverdag til hellig juletid – ved å tørke av lampeføtter og bøker, vaske tak og vegger og gulv og lister og dørblader og vinduer i rom etter rom, gnukke på fliser, polere badekar og gjestetoaletter og skure gulv og spisebord. Innimellom dette skulle selvsagt absolutt alt sølv i huset gjøres skinnende blankt til jul, fra kakefat og kaffekanner, via bestikk og kakespader, helt ned til den minste sitrongaffel og svømmeknapp, – sammen med messingkjeler, messingstaker, gamle kobberkanner og de to store kobberkjelene ved hoved- og kjøkkeninngangen!

Og så endelig, etter mange dagers innsats, kunne vi endelig henge opp nyvaskede gardiner, ta inn ristede filleryer, fylle nypussede kobberkjeler med bjørkeved og rulle ut gulvmattene som vi hadde hatt ute i nysnøen og banket rene og friskt snøduftende. Sånn! Nå er det klart!

Kronen på verket, selve julepyntingen, ventet til vi barna hadde lagt oss på kvelden lillejulaften. Men nå stod hele prestegården nyvasket og førjulsduftende og ventet: Snart, snart er det jul.

16. desember: Jeg drømmer om en rosa jul

rosafugler

For mange er barndomsjulen rød. Julerødt i hver en krok, med røde nisser og røde duker og røde lys. For meg var julen dessuten rosa og turkis. Mamma og pappa etablerte hjemmet sitt rundt starten av sekstitallet, og dermed preget den tidens bleke vinterpasteller også julepynten som havnet på treet, og som var der gjennom barndomsjul etter barndomsjul. Det er klart: etterhvert fikk de følge av både strieengler fra 70-tallet og glitrende gullornamenter fra 80-tallet, men høyt der oppe i treet, helt nærmest julestjernen, satt stadig de pastellfargede glassfuglene og glitret svakt i turkis og rosa.

Da jeg var midt i 20-årene, var det moderne med trendy, tematiserte juletrær, og jeg prøvde flere ganger å pynte mitt eget tre i mitt eget hjem i sølv, i blått, eller kanskje i gull kombinert med hvitt. Jeg ble i grunnen stort sett fornøyd med resultatet, men det ble ikke noe juletre. For å få treet til å si: “Ja, nå er det jul”, måtte jeg allikevel inn med noen papirkurver, noen norske flagg, og høyt mot toppen noen fugler i rosa og turkis.

Og slik er det blitt for meg etterhvert. Juletreet behøver ikke være hverken trendy eller beundret på Instagram. Det jeg vil ha, er et juletre som fortsetter historien fra alle julene jeg har vært med på. Som har med minner fra årene vi har fått oppleve, helt tilbake til barndommens jul. Et som symboliserer at denne julen er en del av den samme evige jul som vi får oppleve en liten flik av, nok en gang.

Jeg har arvet noen få av glassfuglene fra 60-tallet. De har mistet halefjærene og er blitt ganske rufsete i malingen etterhvert. Men de hører hjemme der allikevel, høyst oppe mot julestjernen, der de glimter slitt i blek turkis og rosa.

13. desember: En hvit luciamorgen

Og det skjedde i de dager da lussekattene egentlig bare var vanlige boller med rosin på (for hvem hadde vel råd til safran?), og pepperkakene ikke kom fra bokser men ble bakt hjemme på kjøkkenet …

Det var tidlig på morgenen, luciamorgen. Jeg hadde fått sendt med meg en av pappas gamle avlagte hvitskjorter i skolesekken. Kvelden før hadde mamma vært og romstert i en av julepynteskene på loftet, og funnet fram et lite stykke juletreglitter – du vet disse småbitene av glitter som av en eller annen grunn blir tatt vare på fra år til år, nederst i julepyntesken. Og der stod jeg da, litt morgentrøtt og småfrossen: med pappaskjorte bak fram, med juletreglitter i håret og et nytent stearinlys i hånden. Og endelig sa frøken “en-to-tre:” og så kunne vi begynne: Hvitkledde, lysbærende og med glitter i håret, storøyde av underet og skjønnheten vi fikk være med på – trippet vi små stjernegutter og stjernejenter etter klassens Lucia gjennom skolens lange korridorer mens vi med tynne barnestemmer stemte i:

Svart senker natten seg, i stall og stue,
solen har gått sin veg, skyggene truer.

Hvem “sanktalusia” var visste vi ikke. Vi visste ikke at den 13. desember før hadde falt på årets mørkeste dag, og heller ikke at folk derfor hadde tent lys for å beskytte seg mot alle mørkets krefter som nok sikkert var ute og herjet denne natten. Men vi visste at det snart var jul. Da ville adventstiden være over, juletreet tennes og englene synge. Men enda var det over en uke igjen å vente, så i dag var det klasse 4b som fikk spre lyset gjennom klasserom etter klasserom i den svartblå vintermorgenen, som et forsiktig og spedt forvarsel om lyset og englesangen på julenatten:

Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys:
Sankta Lucia, sankta Lucia.

 

11. desember: Ingen vil ha det svarte glanspapiret

Det begynte å nærme seg jul. Mamma og pappa hadde vært inne i Namsos hele dagen og handlet, og nå kom de tilbake med en bil fullastet av hemmeligheter. Men blant alt det spennende, som skulle være hemmelige enda noen uker, var det en førjulsoverraskelse til oss: En rull med skinnende blankt glanspapir! Åå!

Godt veiledet av eldre søsken satte vi oss rundt det langbordet på kjøkkenet. Saks, lim, glanspapir, gode idéer og masse med førjulsfryd! I rullen med glanspapir var det en hel regnbue av enkeltark: Herlig julerødt, juletre-grønt, gult som selveste julestjernen, skinnende hvitt, midnattsblått, og flottest av alt, og de to som alle helst ville ha til sin kurv: Gull! Sølv! Tenk hvilke skatter!

Lengst inne i rullen lå det svarte glanspapiret. Like svart som vedovnen som stod og glødet i kjøkkenkroken. Og det ville ingen ha. Ikke til lenken av ringer av glanspapir, ikke til flettekurvene, ikke til de enklere kurvene laget av to sirkler brettet i to, ikke til de små “lyktene” til å henge til juletreet. Rødt og hvitt og gult og sølv og gull ble brukt opp allerede den første kvelden, av grønt og blått var det bare små rester igjen.

Men det svarte glanspapiret lå der som før, svart som selveste julenatta.

Neste år, når nytt glanspapir var kommet i hus, og en ny julepyntkveld sto for døren, fant mamma fram restene av julepyntmaterialet fra i fjor. Blant diverse biter av metallfolie, kreppapir og små rester av glanspapir lå fortsatt det svarte papiret. Noe krøllete etter året som var gått, stadig like uønsket.

“Man kan lage noe fint av det svarte glanspapiret også,” sa min yngste storesøster og viste meg hvordan hun kunne lage en svart himmel, – fyllt med gule stjerner fra restene av det gule glanspapiret.

Omgitt av alt det svarte skinte de små papirstjernene hennes desto sterkere.

Også det er en side av julefryden: Det er selvsagt viktig at julen har plass til også de svarte og tunge sidene av livet vårt. Men ikke for å farge julen svart. Julen handler jo i bunn og grunn om himmellyset som kom til verden. Julen er en tid hvor man kan erkjenne at: Ja, det svarte fins, men som svar velger vi å tenne vi lys. Mørket og vinteren omgir oss, men i hus etter hus etter hus skinner myriader av julelys.

9. desember: Under en skittengul snøhimmel

snowyskies

Tunge skyer ligger lavt over byen. Den mørke desemberkvelden er lysende skittengul der byens lys maler skydekket gyldent. Skyggene her nede trekker mot varmt lilla, som en komplementær til de tungt gule skyene. Blir det regn? Neida: Der kommer det, som en velsignelse fra oven, de første snøflakene kommer dalende, tettere og stadig tettere. Store våte flak, som snart dekker tak og trær og gater og plener med et tykt, mykt lag av nyfallen snø. Det blir lysere her nede, mørkere der oppe etterhvert som skyene lettes for sin snølast og blekner mot blålig gråfiolett.

“Det er en vakker måned, desember,” tenker jeg der jeg finner fram snøskuffa og setter igang med å måke oppkjørsel og gårdsplass nok en gang. Sporene etter formiddagens snømåking er fullstendig utvisket; dekket og glemt under den nyfalne snøen. “Enn om jeg jeg sammenligner julen med himmelriket, og snømåking med alt mitt livsverk?” tenker jeg funderende, der jeg skyver snøen bort fra gårdsplassen og opp i stadig høyere snøhauger. “Det kan kanskje bli en slags fin og filosofisk bloggpost på julefrydbloggen? Noe om at det ikke har så mye å si, dette livsverket, dette som du puslet med i dag etter dag, at det på en måte er som snømåking – først så snør ned og blir glemt, og deretter smelter det og blir borte? Men det måtte jo gjøres, der og da. Og at det viktigste egentlig ble det som skjedde siden, etterpå?”

Jeg måker ferdig, og setter snømåka på plass i veggen ved garasjen. Skydekket er i ferd med å samle seg igjen, det blekner mot skittengult. Mere snø! Det er bare litt over to uker igjen til jul.

7. desember: Resirkuleringsbrun samvittighet

Det er mote i alt, – også i juler. Noen ganger skal de være tsaraktig russisk blå, andre ganger gullfargede, andre år er det sarte pasteller som gjelder, før en ny fargepalett brer seg over julepynthyllene året etter. Og noen ganger går jula i resirkuleringbrunt. Den første gangen dette rammet meg, en gang på nittitallet, ble jeg helt sjokkert. For meg skulle julepynten være gullglitrende og glassklimtende, overdådig og tradisjonsrik – men så skulle plutselig alt være STYGT! Julepapir og julekort skulle være i resirkulert papir i utvaskede farger, pakket inn med hyssing og kanskje en trebrikke eller noe sånt som gavekort, julepynten gråaktig og livløst dempet i fargene, totalt blottet for glitter og glans, ja har du noe julepynt i ull eller halm er det jo selvsagt det aller beste! Som du skjønner, så kastet jeg meg ikke på denne galeien, og neste år var selvsagt stilen en helt annen i alle fall, så det hele hadde vel blåst over?

Nå er det ikke lenger noen tvil om at det er livsviktig med resirkuleringstankegang, og ikke bare til jul. Det er selvsagt ikke noe poeng å lage seg god julesamvittighet ved å skifte ut det man allerede har med noe nyinnkjøpt som ser mer miljøvennlig ut. Men hvorfor skal julen egentlig være en tid for å sløse? Det virker jo absurd: vi feirer den fattige Gud, født i en stall, lagt på en seng av strå – ved å bruke mest mulig penger, kjøpe mest mulig mat, gi bort flest mulig ting, skape tonnevis og atter tonnevis av søppel, ved å ende opp med å kaste mer mat enn noensinne i året. Det vi alle egentlig prøver å oppnå med julefeiringen vår er vel samvær og kjærlighet, – det handler ganske enkelt om å ha det fint, sammen. Og det kan man da vel få til, selv om man bruker hodet og samvittigheten og tenker i resirkuleringsbrunt?

6. desember: Den vårgrønne julekulen

Det var noen år vi laget masse julepynt. Haugevis! Kassevis! Både Solveig og jeg, hele året. Kjøpte bæreposer fulle av pynt på salget etter jul for å ha som råmateriale for våre kreative sysler. Gikk på oppdagelsesferder på stoffbutikker, på panduro, på jernvarebutikker, i byens possementsforretning, på innvandrerbutikker – alt for å se hva slags skatter man kunne samle sammen som grunnlag for å skape hittil usett og forhåpentligvis fantastisk julepynt!

Resultatet ble delvis til pynt til egne trær, delvis til julegaver til familien, og selvsagt: til varer til julemessene vi arrangerte i Solveigs julepyntede hus i starten av november flere år på rad.

Selv syntes jeg det var morsomst å lage julekuler. Glasskuler, trekuler, stoffkuler, isoporkuler – alle slags runde ting utstyrte jeg med paljetter og dusker, bemalte, kledde med stoff, decoupage … eller hva nå dagens inspirasjon skulle føre til.

En dag fikk jeg det for meg at i dag skal jeg lage kuler i farger jeg aldri hadde brukt før. Om man maler en glasskule forsiktig med akrylmaling, og så lakkerer den med matt gulvlakk, så blir det vel vakkert og bestandig? Det så ut til å fungere, og jeg satte igang: Sorte kuler med dekor i matt gull. Lyseblå kuler med hvite delikate mønster. Støvete varmgule kuler med hvite stjerner med en liten gullprikk i hver stjerne. Alt ble fint, syntes jeg ivrig, og lette videre i malertubene. Å! Den! Den er fin! Limegrønt! Det må jeg prøve!

Og så malte jeg min første og eneste vårgrønne julekule. Der og da føltes det også naturlig å dekorere den med hvite fleur-de-lis, og henge den i en sølvfarget spunnet tråd. Den ble FIN. Syntes jeg.

Jeg tok den med på julemessen. Ett år, neste år, enda en gang. Ingen ville ha den! Den fine! Om jeg henger den fremst? Øverst? Rett ved et lys så alle ser hvor fin den er?

Neida. Grønt er ikke skjønt, så det ut som. Gullkuler, røde kuler, blå kuler, og til og med svarte og gule kuler var svært populært blant det julekulekjøpende publikum. Men grønt? Ikke snakk om.

Dermed har den irrgrønne lille kulen endt opp i vår egen julepynteske. Og hvert år henger jeg den på treet, og tenker “Ja, ja – der er du ja.”

Og så henger den der, den håpsgrønne lille kulen min, som en slags grim ælling på treet, uten noe som helst håp om noensinne forandres til en vakker svane. Den er som den er, grønn og rar. En særing, man må bare ta den som den er.

Og mens alle kuler og engler på treet glitrer gyldent om jul og himmel og fred på jord, snurrer den rare lille kulen min rundt stille for seg selv, og tenker grønt på våren.