20. desember – Et steg i gjensynsglede

gjensynsglede

“Vi sees før jul!” Selv om desember er en travel måned, fullpakket med juleforberedelser og juleavslutninger, prøver vi å få plass til å treffe flest mulig av de nærmeste vennene, av familien, før julen ringes inn. Så blir det travelt, for nå må vi hjem til jul! Klart vi må hjem! Hvordan kan man feire jul uten å se igjen de aller nærmeste? Og så blir det romjul, og da vil vi også treffe folk, enda en gang, i alle fall alle de aller viktigste, ja kalenderen for romjulsdagene kan fort bli full av middagsinvitasjoner, treff over kaffe og julekaker, og en tur på kino 2 juledag sammen med vennene, det MÅ man da få tid til! Og hva med nyttårsaften, du? Nyttårsdag, noen planer?

Julen, og hele desember, er ganske enkelt en tid for gjensynsglede. Først og fremst med alle de man er glad i, de viktigste menneskene. I tillegg er den også et gjensyn med Julen selv. Det er som hver jul man har fått oppleve, bare er en fasett av den samme Julen, som vender tilbake på nytt. Velkommen tilbake, kjære jul! tenker jeg, skjønt det er kanskje vi som får lov til å vende tilbake, til en slags evig Juletid.

Det er klart, – også med julesangene er det gjensynglede, eller i alle fall gjenhørsglede og gjensyngerglede! Gjenhørsgleden av juleevangeliet i kirken på julaften! Gjensynet med alle juletradisjonene, den ene etter den andre! Gjensynet med alle juledekorasjonen som har fulgt meg gjennom årene – der er jo du! Og der kan den gamle krybben stå, og her vil jeg henge denne porselensklokken i år! Langsomt bygges det opp et rom fyllt av gjensynsglede, et sted hvor all den andre gjensynsgleden kan finne plass.

Største er kanskje gjensynsgleden med juletreet! Åå! Som et stille nærvær av Denne Julens Ånd, som om det var Julens stillferdige dronning, står det og klirrer svakt i et hjørne av stuen. Selv sitter jeg og bare ser på det, mo i blikket. Det er som å treffe igjen en kjær gammel venn, som jeg ikke har sett på alt, alt for lenge. Velkommen hjem, kjære, kjære juletre!

Tilslutt kommer jeg da til kjernen i all denne gjensynsgleden. For når jeg tenker på hvordan julen oppleves for meg, er det faktisk som å komme hjem. Som om selve Julen, denne evige stjerneglitrende årstid, var et hjem som jeg endelig får komme tilbake til etter det lange året. Som om Julen er en lignelse på det evige hjemmet, som jeg en gang langt der framme skal få komme tilbake til. Er det rart gjensynsgleden er stor?

 

18. desember – Et steg i skjønnhet

boy-girl-in-decorated-forest-christmas-card

Jeg var fire år gammel. Gården lå hyllet i snø og en lett døsig romjulsstemning. Alle var opptatt med sitt, i hver sin krok av den store prestegården, og selv stod jeg alvorlig og levde meg inn i de ulike julepyntene på treet. Det var så mye som var så vakkert, på sitt helt spesielle julepyntvakre vis! Små engler med vakkert malte ansikter, nesten gjennomskinnelige tyllvinger, med kanter i lett glitrende gull! En lenke av glass i dypt mettede julefarger. Glitter og norske flagg! Kremmerhus med glansbilder av engler! Små blanke klokker av messing med røde sløyfer på! Noen fantastisk nydelige glassfugler kunne jeg såvidt skimte høyt der oppe, langt utenfor rekkevidden til nysgjerrige småunger. De var pastellfargede, i glass, med glitrende haler. Å, så fine de var! Høyt, høyt i toppen var stjernen, vakrest av alt, såklart. Men nede i høyden av ca 1 meter hvor jeg kunne titte litt mer nøye, var det glasskulene jeg likte aller best. Jeg studerte hver enkelt lenge – hvilken var egentlig den nydeligste? Tilslutt fant jeg en i dyp grønt, den hadde en prismesliping som vendte innover i kulen, så all verdens lys ble reflektert og brutt i pastellfargene der inne. Åååå!

Fortsatt er julens skjønnhet noe av det jeg elsker aller høyest i denne dypt elskede årstid. De korte desemberdagene er vakre på en helt spesiell måte, med sarte pastellfargede desemberdemringer i blått, blekrosa, gyllengult og sølv. En fugl lander på en snødekket gren, et dryss av snø lar røde nyper dukke fram som et vinterlig ornament langs grenkniplingene. Noen har pyntet et utejuletre, det står og lyser gyldent i den blå ettermiddagen, omgitt av snødekte trær i den store hagen. Fiolettlilla kvelder med snø i luften, dypblå vinternetter med stjerner som gnistrer lydløst over skogen. Der er det fakler i snøen utenfor et hus, de skal visst ha selskap i kveld. Og alt dette var bare ute.

Inne er det som vi har pyntet huset for at kongenes konge skal komme. Det er lys der det var mørkt, det glitrer der det var goldt, det bugner der det var hverdagslig og tamt! Time etter time har vi funnet fram den ene gjemte skatten etter den andre fra julekassene, tilslutt er huset transformert som om vi levde i en bedre og vakrere tidsalder! Julekrybben med malte figurer, nystrøkne broderte juleduker, blomsterdekorasjoner med nyutsprugne svibler over dypgrønt granbar, nypussede messingstaker med røde lys, glasskuler i vinduene, engler og et lite vinterlandskap på spisebordet, og midt i stuen troner julens dronning: Juletreet. Musikken er vakker, samværet er vakkert, samarbeidet på kjøkkenet er vakkert, gudstjenester og juleselskaper og en tur i frisk luft før vi fyrer i peisen og smaker på julekakene – alt er nydelig vakkert og akkurat som det alltid burde ha vært!

Fortsatt tenker jeg at julen har sin helt egen versjon av skjønnhet. Ikke bare er den så rik som fløyel, gullglitrende og lysskimrende herlig, en ekstrem kontrast til hverdagenes enkelhet, med en barnlig fryd over det hele: jo mer det stråler, jo finere er det! Juleskjønnheten har også et element som har svært lite plass resten av året: Skjønnheten i det inderlige. En mild skjønnhet, ubeskjemmet over sin barnlige enkelhet, ikke redd for å bli misforstått som søtsuppe eller sentimentalitet. En sart skjønnhet, som om man bærer et sovende barn i seng.

Det er i grunnen ganske spesielt med julen at skjønnheten har så stor plass. Resten av året er superlativene andre: kul, moderne, minimalistisk, stilig, sexy, fancy, trendy, retro eller hva vet jeg. I julen holder det at det er vakkert. I tidligere tider tenkte man at skjønnheten var en form for sannhet, at det avspeilet skaperverkets og skaperens herlighet på en spesiell måte. Kanskje det er en tanke å ta med seg? Jeg vet i alle fall at når jeg møter juleskjønnheten på ny, føles det ikke bare som en berikelse, men også som en bekreftelse: Ja, i bunn og grunn og bakenfor alt er det akkurat slik det er: Inderlig vakkert.

 

16. desember – Et steg i tilgivelse

iStock-159185489 [Converted]

I gamle dager var det lovfestet: I jula skulle man holde fred. Og skikken lever fortsatt. Så godt som mulig prøver vi å være ekstra snille og greie, la være å krangle, kjefte og være sur disse dagene: Det er jo jul! Det kan selvsagt bli litt problematisk om man bare later som om man er snill, og tenker at: “Jeg skal ikke bite hodet av deg i dag, man bare vent til etter jul!” Da vil aggresjonen bare vokse, time for time, dag for dag, fram til den eksploderer i en skikkelig romjulseksplosjon! En bedre idé er å faktisk legge fra seg de tingene man blir sur for og la livet og julen gå videre. Man må ganske enkelt tilgi.

Disse små hverdagsirritasjonene er ikke så veldig vanskelig å tilgi. Som regel ser man ofte etter noen minutters time-out at det var kanskje ikke så veldig viktig det hele, den opplevde fornærmelsen kanskje ikke så særlig ondt ment, og rettferdighetssansen melder at kanskje du hadde en del skyld selv også? Det var i grunnen bare en hverdagslig petitesse, og så legger man det hele bak seg. I grunnen var det knapt noe å tilgi, det gjaldt bare å tenke seg litt om.

Men hva når du faktisk har noe å tilgi? Vil du tilgi det, eller ønsker du heller å bære nag? Å bære nag er en treffende beskrivelse, for det er faktisk du som bærer på det. Og naget gnager. På sikt forkrøpler det. Både deg selv og relasjonene dine. Så det klokeste er å tilgi, og legge fra seg byrden. Tilgivelse er ikke en følelse, den er en tvert imot aktiv handling: Jeg bestemmer meg for å tilgi. En ting som kan hjelpe, er å beslutte å se den andre gjennom kjærlighetens øyne. Ingen mennesker er perfekte, og jo tettere man lever på hverandre, jo mer av det uperfekte oppdager man jo. Ved å aktivt velge kjærlighet kan man få åpnet øynene for hverandre, slik at man ser hele mennesket, og gjøre tilgivelsen lettere.

Men hva om du har opplevd det utilgivelige? Overgrep, vold, kjærlighetsløshet fra foreldre, utroskap, tillitsbrudd, enda verre ting? Selv om man skulle forsøke å se det gjennom kjærlighetens øyne – så vender man tilbake til: Slike ting skal ikke tilgis! Men kanskje du endelig skulle forsøke å vende kjærlighetens blikk mot deg selv? Å tilgi betyr slett ikke å si at jo, dette var OK allikevel. Tilgivelse er heller ikke det samme som ettergivenhet, at ugjerningene får skal få fortsette selv når du går til grunne innvendig. Noen ganger så må man faktisk bryte med situasjoner, med mennesker som gjør livet ditt til et mareritt – og så først tilslutt, etter lang tid, bestemme seg for å tilgi. Ikke fordi det ikke var noen urett, nei – det var himmelropende galt – men jeg velger allikevel aktivt å tilgi. For jeg vil ikke ha det sånn, jeg vil ikke bære på dette naget, disse sårene, jeg fortjener bedre. Av kjærlighet til meg selv, av respekt for mitt liv. Det er ikke lett, det kan virke nesten umulig – men allikevel er det verdt arbeidet, for i tilgivelsen ligger kilden til helbredelse. Til frihet. Til liv.

I julen ble Han født som gjorde tilgivelsen mulig, kjærligheten synlig. Derfor vil jeg gå inn mot julen i mange skritt av tilgivelse. Tilgivelse ovenfor meg selv, ovenfor andre og ting jeg har båret på. Jeg tror julen, og livet, blir best da.

 

 

14. desember – Et steg i tradisjoner

Det blir ikke jul uten! sier vi. Det blir ikke jul uten ribbe, uten lutefisk, uten pinnekjøtt og torsk! Det blir ikke jul uten krumkaker, sirupsnipper, pepperkaker, delfiakake og goro! Ikke uten fuglenek, ikke uten snø, ikke uten duften av grantre, av peisbål, av grønnsåpe, gløgg eller kongerøkelse, ikke uten duften surkål og ribbe som snart skal bæres inn på det veldekkede julebordet! Ikke uten at akkurat DEN nissen skal stå der, DEN engelen henge der, DEN julekrybba, juleduken, lysestaken og englebestrødde pynteputa er der og akkurat der som den alltid har vært i alle de år! Ikke uten juletreet, er du GAL! Ikke uten Mahalia i høytalerne! Ikke uten nøtter og marsipan, seigmenn og mokkabønner, julestrømper og julehefter og Timmi Gresshoppe! Å nei, det er ikke til å tenke på en gang – ALT dette og enda mye mer MÅ med om det skal bli jul på noe som helst vis, det er jo innlysende!

Det er jo klart at for den som har ansvar for å vaske disse gulvene så det dufter grønnsåpe, bake alle disse sju slagene, kjøpe inn alt, lage alt, og tilslutt sette utover alle nisser og engler og gullglitrende dupeditter, så er kravspesifikasjonen streng og fallhøyden stor. Selveste JULESTEMNINGEN står på spill! Og hvem vet: Kanskje det slett ikke blir noen jul i år, bare fordi jeg har glemt å bake serinakaker og vaske bak kjøleskapet?

Nå for tiden liker man å fristille seg helt fra tradisjoner. De er blitt valgfrie, og i seg selv innholdsløse. At de er en slags krav fra andre om hvordan MIN jul skal feires, og da i bunn og grunn strider mot vår selvbestemmelsesrett, vår dyrebare individualistiske frihet.

Men hva med å tenke anderledes? Kanskje man kan ta imot tradisjonene også som en gave? Istedet for å tenke at de bare er en slags forventinger som andre krever at du skal følge, så kan man jo si at tradisjoner – det er noe vi som gruppe gjør sammen, samtidig. Noe vi har gjort lenge. At kanskje dette fellesskapet kan ha en verdi i seg selv.

En tradisjon er også en arv, en overlevering. I juletradisjonene “mine” har jeg med meg mye fra barndomshjemmet mitt, og i den julen var det utvilsomt mye fra barndomshjemmene til begge foreldrene mine, og sånn fortsetter det bakover. Kanskje det ligger tradisjonsspor fra både oldeforeldre og tippoldeforeldre i mine juletradisjoner? Kanskje noe av det er verdt å ta vare på, tross alt? Og hvem vet, kanskje noen av de gamle skikkene har en dypere mening enn man har tenkt over?

Jeg tenker også at mennesket ganske enkelt er et tradisjonsskapende vesen, at det er naturlig og rett for oss å skape tradisjoner og seremonier rundt det som er viktig for oss. Julen er kanskje i bunn og grunn en slag seremoni, og behøver å beholde en viss “liturgi”, en form og et innhold – ganske enkelt for å være Jul. Det blir kanskje ikke jul uten, alikevel?

Når jeg ser tradisjonene som en gave og som noe som ligger i den menneskelige natur å skape, så ser jeg jo også at jeg behøver ikke blindt følge alle skikker som har samlet seg opp gjennom årene, og at jeg heller ikke behøver å se alle tradisjoner som meningsløse og tomme. Som ofte ellers i livet er det bra å ta i bruk både litt ettertanke og litt ydmykhet. Jeg tenke gjennom tradisjonene mine, og ta vare på de som oppleves meningsfulle, fine og ekte – som en gave fra de som har gått før meg, fra samfunnet, fra kulturen vår. Og skape noen nye i min egen familie, prøve ut noen nye måter å gjøre det på, og se om de kan bidra til at julen får lov å utvikle seg, men samtidig være evig den samme.

12. desember – Et steg i sang

sang

Ett steg i sang? Det føles i grunnen som om ALLE stegene mot jul er akkompagnert av sang. Glade sanger, feiende flotte sanger, vakre poetiske sanger, og mange sanger som er bare tull og tøys, lek og moro. “Klingelingeling!” og “falalalala!” lyder det fra høytalere og radioer og spotifyer og mobiler og allverdens lydskapende dingsebomser i det ganske land, i uke etter uke fra tidlig i november: Nå er det jul (i alle fall snart) og da skal det virkelig høres!

Jeg leste forleden at det fins nesten en million ulike julespor på Spotify! Noen er ikke så veldig ulike, for eksempel blir Bing Crosbys “White Christmas” regnet som et nytt spor for hver ulik samleplate den er med på. Men det er alikevel mer enn nok å velge i: 180.660 ulike julesanger, av 63.711 forskjellige artister!

Det er klart at en god del av disse sangene er de samme, spilt inn av ulike artister, men alikevel er det ingen tvil: Det fins tusener og atter tusener av julesanger! Og enda er det ikke nok! For hvert år kommer det en skare nye juleplater ut, full av gamle klassikere og en håndfull nykomponerte julesanger, i et håp om å finne den perfekte julhiten, eller kanskje bare et forsøk på å fortelle hva julen er, akkurat for denne artisten.

Så det er ikke så rart at hvis jeg åpner en notebok med julesanger, så har jeg ikke hørt om alle. Eller at jeg igjennom årene har samlet på meg en salig skare med juleplater, mange fler enn jeg kan rekke å høre gjennom hele desember. Eller at jeg går trallende og nynnende gjennom desember jeg også, med “klingellingeling!” og “falalalala!” om leppene. Det er jo snart JUL!

Det er jo fort gjort å tenke: Men hvorfor? Hvorfor er julemusikken så viktig? En grunn er opplagt: Julefeiringen baserer seg mye på å skape en bestemt stemning, om å hente fram minner fra tidligere juler, og få ting er vel mer stemningsskapende og minneframkallende enn musikk. Men til det trenger vi da ikke så MANGE sanger? Kynikeren vil sette fingeren på: Det er penger i det, derfor blir det laget mye. Men realisten vil legge til: Ja, men det fins penger i det fordi julemusikken – og da selvsagt julen – er viktig og verdifull for folk, både for de som lager og fremfører musikken, og selvsagt like mye: for de som hører på den.

For meg er julemusikken viktig av mange grunner. Først og fremst skaper den selvsagt julestemning. Og ikke bare det, noen spor skaper heller førjulsstemning, slik at noen sanger minner meg om begynnelsen av desember, andre om midten av desember, noen om juleforberedelser, om å lese til juleeksamen, om å vaske gulv, om å bake pepperkaker! Julemusikken minner meg på juler som har vært, – ja noen spor har slik kraft at jeg trenger bare å høre de første taktene så blir plutselig juler helt tilbake til min tidligste barndom levende igjen. Det å høre den samme musikken igjen når jula kommer tilbake, er også en av de tingene som gjør at jeg opplever at: Det er ikke en NY jul, det er den samme evige Julen, som vi takk og lov får vende hjem til på ny.

Selv deler jeg julemusikken min i tre kategorier. Den første er de gamle norske julesangene, de vil jeg helst høre først når julen er kommet. Her er “Glade Jul”, “Jeg er så glad hver julekveld” og “Deilig er jorden”. Dette er sanger som har fulgt meg hele livet, og som står i julens sentrum og sier: Ja, NÅ er det jul! Den andre kategorien er en stor sekkepost, og inneholder alt fra amerikanske julesanger til Bach og Wesseltoft. Fine ting, som får følge meg gjennom hele desember.

Men de jeg liker best er nok den tredje kategorien: De inderlige, engelske julesangene. Stillferdige og poetiske, ofte spilt inn i en tusenårig katedralklang: “In the bleak midwinter”, “Once in royal Davids city”, “O little town of Bethlehem” og mange, mange fler! For meg forteller de ikke “bare” at nå er det jul. Jeg føler at skjønnheten i dem viser meg et lite glimt av himmelen som finnes over julen, og over livet. Og for meg er det selve hovedpoenget.

10. desember – Et steg i takknemlighet

digital painting of cute girl with snowman in wintertime

Plutselig er det bare to uker igjen til jul, og det er på tide å få skrevet julekort til venner og familie i inn- og utland.  Jeg fyller som vanlig kortene med setninger om hvor lenge det er til jul, eller om at den første snøen har kommet utenfor og ligger tungt på granskogen rundt huset vårt, at vi har gløgg og pepperkaker her vi sitter og skriver, eller som i år: at vi så tre små rådyr i hagen i morges, og det så helt ut som et julekort der de sto i snøen og beitet på staudene våre. Altså er teksten en slags gjenskaping av julekortmotivet på forsiden av kortet: Koselig, trygt og julestemningsskapende. 

Det er vel og bra å spre litt julestemning, men det slo det meg plutselig at det fantes noe som var viktigere å skrive: nemlig “takk”. Bare ganske enkelt, så klart, men en enkel takk er tusen ganger bedre enn ingen. Jeg skrev bare: “Takk for hyggelig samvær i året som er gått,” eller “Takk for vennskap og samvær”. Og følte at det var kanskje mer meningsfullt enn å bare skrive om snø og pepperkaker.

Egentlig takker man hverandre alt for sjelden. Jeg takker nesten ingen, aldri. Og lurer på hvorfor. Er det så flaut å takke? Tror jeg at de skal synes det er kleint å bli takket? Hvor vanskelig kan det være å stamme det ut av seg: Takk for at du fins, at du gjør det du gjør, at du er den du er? 

Jeg tror at når man takker noen, er det i seg selv også en slags gave. Av og til vil det bare være en liten gave, av og til en større. Men alltid viktig og verdifullt. Og jeg tror at om du får den gaven mange nok ganger, på mange nok måter, vil det bidra til å gi deg en av de aller største gavene: Deg selv.

Julen – som livet ellers – handler om å gi, og den handler om å få. Julen handler om å dele med hverandre i kjærlighet, og aller dypest om å være takknemlig for det vi har fått, både i jula, gjennom året, og gjennom livet. Fra Gud, fra foreldre og familie, fra venner, fra medmennesker og fra samfunnet generelt. 

I grunnen er jula alt for kort tid til å takke for alt. Man får nesten ta resten av året i bruk også.

8. desember – Et steg i skaperglede

Christmas DIY

En av de tingene jeg alltid har satt aller størst pris på i tiden før jul, er at dette er en tid for å lage ting. Det som skal lages er ikke spesielt nyttig, og sjelden ting som er svært vanskelige å få til. Et barn kan gjøre det, og det er også meningen. Jeg snakker selvsagt om det å lage julepynt sammen!

Selvsagt kan all verdens julepynt kjøpes ferdig laget, så det er ikke noe man MÅ gjøre. Den kjøpte pynten kan jo være både mer vellaget og vakrere enn den hjemmelagde. Men her er det ikke skjønnheten som teller, her dreier det alt seg om skaperglede!

En ting er den store moroa å boltre seg fritt i glanspapir og vattkuler. Fantastisk! En annen ting som jeg har hatt stor glede av opp igjennom årene, er at julepyntlagingen går i arv: Vi lagde julepynt sammen med de voksne, og så lærte de bort hva de kunne. I ettertid er tenker jeg ut fra materialenes enkelhet at dette er tradisjoner som har gått i arv lenge, kanskje flere hundre år, helt siden før det fantes ferdigkjøpt julepynt – og i alle fall før folk flest hadde råd til å kjøpe denslags.

Den første julepynten jeg lærte å lage var av strå. Tre halmstrå, ca en håndsbredde lange, ble tredd på en tråd, vipps knyttet søsteren sammen trådendene, og plutselig var det blitten stråtrekant. Og underet ble større: Da vi hadde lagd to slike trekanter, viste hun meg hvordan man kunne sette dem sammen, den ene opp ned, og NÆ! EN STJERNE! Så sannelig var det en stjerne, og med en rød tråd i den ene enden, kunne den henge på juletreet til og med. Oj, oj, alt det de store kan! Jeg var ganske liten da jeg lærte å lage stjerne, som du skjønner.

Året etterpå hadde mamma slått på stortromma, og kjøpt både glanspapir og metallfolie på ark som vi kunne prøve oss på. Det var jo ikke snakk om fri lek, akkurat, for glanspapir var dyrt, og metallfolie var visst UTROLIG dyrt. Men vi fikk se, lære og prøve selv: Hvordan man lagde en kurv av to sirkler som ble brettet i to og limt sammen til et hjerte. Hvordan man kunne lage et kremmerhus av en halvsirkel. Hvordan man flettet en kurv (hvordan i alle dager fikk de det til?), og hvordan man av metallfolie kunne sy sammen flere sirkler som man brettet ut, så det (nesten) ble en liten julekule. Alt ble fantastisk vakkert, syntes lille Trygve, selv om han selv bare fikk til halvsirkelkurvene. Av glanspapiret kunne man selvsagt også lage noe enda morsommere og enklere: ring på ring på ring i ulike farger som vi limte sammen til lange lenker som man kunne henge både på juletreet og som girlander på rommet vårt. Fantastisk!

Så kom skoletiden, og nå var det frøken som lærte bort nye vakre ting vi kunne lage (ut fra oppstensilerte møstre i læreplanen, så pedagogikken ble ivaretatt): For eksempel en nydelig engel man kunne overføre til glanspapir, klippe ut og rulle så den kunne stå. Ditto julekort med pop-up-hjerte i matchende farge. Dessuten selvsagt nisse av dorull med kreppapir-klær, og en mindre nisse av vattkuler med ispinneski. Vi fikk også lage lykter av en firkant av glanspapir som man klippet slisser i, rullet sammen til en rull og limte, og så bøyde ut slissene så man kunne se inn i lykten. Med en hank ble den også til å henge på treet. Direkte NYDELIG, syntes jeg!

Årene gikk, og det ballet på seg. Jeg har lagd julekuler av isopor, av tre, av stoff og av papir, jeg har bemalt glasskuler og porselensklokker, laget “pepperkaker” av cernit, konstruert et juletre av hønsenetting, modellert julekrybber av trolldeig og bygget adventskalendere av fyrstikkesker. Og best av alt ble det da neste generasjon kom til, og man fikk ha morsomme julepyntverksteder med nevøer og nieser, og vist dem noen av undrene som ligger i halmstrå og to sammelimte glanspapirsirkler!

Men så skjedde det med meg som med så mange andre. Jeg sluttet! Sluttet å klippe i glanspapir, sluttet å leke meg med vattkuler og piperensere, sluttet å brette og lime og flette. Hva skjedde? Det var jo så moro! Kanskje var det fordi jeg begynte å kjøpte julepynt istedet? Den kjøpte pynten er mye mer varig enn den man lager selv, så det blir det jo fullt av pynt etterhvert, mer enn nok til å pynte til både én og to juler, og da kommer man kanskje ikke på tanken om å lage enda mer?

Men i år vil jeg ta et skritt mot julen i skaperglede. Ikke fordi det er nyttig, eller fordi jeg trenger mer julepynt. Men for å ha det moro, se hva det blir til, og for å minnes de som har lært meg disse gamle tradisjonene. Hvem vet – kanskje det blir noe fint? Kanskje direkte nydelig?