4. desember – Den store juleveven

En virkelig fantastisk ting i julen, er at julene henger sammen: For selv om måten vi selv feirer jul på etterhvert har utviklet seg til å bli spesiell for akkurat oss, så er den jo i slekt med alle våre tidligere juler. Ja, vi prøver slett ikke å gjenskape barndommens jul, men julen vår nå har jo vokst ut av den. Litt sunn som den voksne vokser fram av barnet. Og julen min henger også sammen med andre folk sine tidligere juler: Min barndomsjul var selvsagt mine foreldres voksenjul. Og den var igjen vokst ut av deres barndomsjul, som igjen var mine besteforeldres voksenjul. Og slik fortsetter det videre bakover. Dessuten vokste alle disse julefeiringene også fram av samfunnet som omgav dem, av deres venners jul, av julen slik den vises i bøker, filmer og andre media, av hele kulturens julefeiringer. I over to tusen år. På den måten er julen i vår lille stue en liten del i en stor billedvev av julefeiringer, et mektig julenettverk gjennom historien, ja, et slags flertusenårig tre som folder sine grener ut gjennom livene våre.

Julen de feirer nede i nabogården er anderledes og deres. Men det er en del av den samme jul. Når jeg slipper til nye elementer i min egen julefeiring, blir julen anderledes, men fortsatt en del av den samme. Juler de feirer på ukjent vis om hundre år og juleopptog i tyske landsbyer i middelalderen, jul i en storbyvrimmel i USA eller jul i en bygd i Trøndelag … alt en del av den samme julen.

Når jeg ser adventstjernen i vinduet i en gård vi kjører forbi, så blir den også en del av min jul. Når jeg finner fram en julekule som hang på min farmors juletre, blir den også en del av min jul. Når jeg hører en gammel julesang, når jeg leser om hvordan julen feires andre steder og til andre tider, når jeg smaker en ny julekake, når vi finner på nye juleskikker vi kan prøve å ha nettoppp i år – alt dette former og fargelegger min jul. Som er en del av din jul. Som er en del av alle juler noensinne.

Så det er kanskje derfor at selv om hver jul føles ny og anderledes, slik det seg hør og bør, så føles det også som om man har kommet tilbake til et sted: Til Jul. Som å ha kommet til et hjem.

2. desember – Juletrass

Mange ganger virker verden mørk. Ja, rent fram håpløs! Og nyhetsmedia bidrar ikke akkurat til å gjøre det lettere. Virusmutasjoner! Børsfall! Krig og katastrofer! Ulykker, korrupsjon, kriminalitet! Og bak det hele det skjebesvangre 12-slaget: klimaet, klimaet, klimaet …

Så kommer desember, og vi skal liksom feire jul. Midt oppi det hele. Er det virkelig noe vits? Er ikke julen mest en barnslig virkelighetsflukt, en grotesk kjøpefest, og kanskje til og med en stor skuffelse? Nærmest … humbug?

Men jeg er trassig. For selv de gangene jeg er trist, motløs eller uten håp – så henger jeg opp adventstjernen i vinduet, tenner lys i mørket så godt jeg kan, og gjør klart til gledesfesten for Jesubarnets fødsel.

Ja, så trassighet er faktisk en av julebrikkene mine. Trassigheten i å satse på det gode, det snille, det håpefulle når alt ser som svartest ut. Trassigheten i å si at jovisst er det verdt bryet, jovisst er det verdifullt! Det er vel slett ikke hele historien at verden er mørk! Den er også full av liv, håp, vennskap, kreativitet, mot og kjærlighet. Det er det vi skal satse på, ikke å stirre motløs inn i mørket.

Jeg har som min julefilosofi at julefryden er et symbol på himmelen. Hvordan kan jeg da akseptere at mismotet skulle slukke julelysene?

1. søndag i advent: Forventing

Første søndag i advent. Det er mørkt ute. Vi sitter ved frokostbordet i skinnet fra det første adventslyset. Ennå er det lenge til jul. Men nå er det adventstid, og vi gleder oss over å glede oss.

I det siste har jeg tenkt at adventstid er litt som hagebruk. Visst er det hyggelig å sitte i hagen en varm sommerdag når allt er fullendt, og se på all den blomstrende herligheten rundt seg. Men uten at man hadde plantet og sådd og satt løk og stullet og stelt hadde det ikke vært noen blomstringstid å glede seg over. Og blomstringstiden er slett ikke hele poenget med hagearbeidet: Det er faktisk fint i seg selv å sette løk om høsten, det er en glede i det å beskjære busker, rydde bedene om våren, i å se de første spirene titte fram, i å gi hagen tid og oppmerksomhet og samvær gjennom sesongen.

Juleforberedelsene og juleforventingene har også sin helt egen glede, i tillegg til det de peker fram mot. En gledesfull forventing om den kommende juletid, en glede i arbeidet og nærværet i seg selv, i tradisjon, hygge, kreativitet og samvær.

Så den første brikken i min jul er forventningsbrikken: Adventstiden. For meg kjennes den som en stor gave.

Julens puslespill

For noen uker siden satt vi to og snakket om julefrydkalenderen. Hva skulle vi skrive om i år? Julepynt? Julesanger? Julesymbolikk? Eller? Etterhvert fant vi ut at temaet ikke er så viktig, for i bunn og grunn skriver om det samme hvert år, nemlig: «Hva ønsker vi å ha med i vår jul?»

Som voksen må man skape julen på nytt. Barndommens jul er forlengst forbi, den leter vi ikke etter heller. Så hvordan kan man som lage en voksen jul som føles som en hjemkomst, som en meningsfull og gledelig høytid på et personlig og godt vis?

Gjennom årene har vi samlet opp en rekke brikker i et fargerikt puslespill som vi kan kalle «Derfor feirer vi jul». Vi har prøvd ut mange brikker gjennom årene, noen har vi lagt bort igjen, andre har fått større og større plass i puslespillet. Noen av disse brikkene vil vi dele med dere i årets Julefrydkalender. Vi begynner 1. søndag i advent, hjertelig velkommen!

23. desember: Lys i en himmelblå natt

img_0673

Det er lille julaften! I morgen er det selveste julekvelden! Endelig!

Vi har forberedt oss i ukesvis. Planlagt, handlet inn, vasket og pusset, pyntet og så pyntet enda mer, laget mat, bakt kaker, kjøpt inn gaver som vi har pakket pent inn, gledet oss, gruet oss, pyntet litt mer, ønsket at vi gledet oss mer enn vi gjør, kjøpt enda en gave til – og i morgen samles alt i et eneste fokuspunkt: Det er julekvelden!

Ingen andre høytider i vår kultur er så nøye forberedt over så lang tid, og ingen annen bærer samme akk så sårbare samling av håp, drømmer og forventinger: – Å! Måtte det bare bli slik vi håper, en virkelig god jul! Hvor man løftes ut av hverdagens strøm og inn i julens åpne favn, omgitt av alle dem vi er glad i, en julekveld som ikke føles som om den er en “tirsdag”, men istedet som å vende tilbake til et hjem: Julens hjem, hvor historien fra alle julene vi har opplevd langsomt spinner videre i en del av den evige, uforandelige Julen!

Nå tennes tusen julelys, og byer og bygder og enslige bondegårder lyses opp av juletrær og adventsstjerner og blinkende lyskjeder og flaggstenger pyntet som juletrær og av oppblåsbare nisser og reindyr og hva som helst som lyser og kan si – jo, nå er det faktisk jul. Du har berget deg gjennom nok et år. Nå kan dere ha det godt. Og vi lengter. Og vi drømmer. Og vi håper.

Over alle disse hjem fylt av håp og lengsel henger den himmelblå vinternatten. Sett herfra ser de svake lysene fra hvert lille hjem ut som det flakkende lyset fra faklene i stallen på den første julenatten. Med himmeløyne ser selv den enkleste adventsstjerne i papp ut som selveste Betlehemsstjernen, den spedeste hvisken av håp dypest i hver av oss høres ut som jublende englesang, og de mest famlende forsøkene på fellesskap, kjærlighet og omsorg er umiskjennelig av samme opphav som blikket i øynene på et nyfødt barn, svøpt og lagt i en krybbe.

Jovisst er det håp! synger det gjennom den himmelblå natten. Og englene danser av fryd.

21. desember: Rødt betyr kjærlighet

Angel

Sølvet var forlengst pusset blankt og skinnende, messing og kobber skinte nypusset som gull, grangrønne kranser hang på døren og pyntet middagsbordet, varmgule lys brant i vinduene – og utenfor: den himmelblå vinternatten, forspent med myriader av hvite stjerner. Men fortsatt manglet det noe.

Først sent på kvelden lillejulaften fikk den aller siste fargen i julens palett kom på plass: Rødt, dyp julerødt. Kranser fikk røde sløyfer, røde duker kom på bordene, og alle de nypussede lysestakene ble fylt av julerøde lys. Det var slett ikke fordi rødt var den minst viktige fargen i julens regnbue, nei tvert imot: Dette var den aller viktigste julefargen, den som var nærmest julen sentrum, nesten som en hellig farge å regne.

Rødt er kjærlighetens farge. Selv om julen feires på mange ulike måter og av mange ulike beveggrunner, så er kjernen i alle fasettene av julefeiring den samme: Kjærlighet. Om kjærligheten viser seg ved samle sine kjære rundt seg, ved å gi hverandre gaver, ved å prøve å gjøre det hyggelig for hverandre, ved å tilgi, ved å dele med dem som har mindre enn oss, så er det i bunn og grunn bare avskygninger av det samme. Kjærlighet og mer kjærlighet.

Rødt har en symbolverdi til: Det er lidelsens farge. Og det er i møtet mellom lidelse og kjærlighet Julens aller dypeste grunntone lyder. I julen feirer vi Ham som ble født av Guds kjærlighet for å bygge bro mellom Skaperen og det skapte, og som gjennom sin lidelse forener oss med Gud: I kjærlighet.

nativity_trygveskogrand_2009

19. desember: Ut av en fargeløs tåke

Christmas Lantern

Vi lever i en tid full av støy. Noen ganger føles det som om den endeløse strømmen av viktigheter og uviktigheter, trender, tv-serier, agurknytt, løgner, reklamer, facebook, instagram, nyheter, katastrofer, kriger, nød, kriser går sammen til et eneste sus av krav, en slags hvit støy som overdøver alt, som en fargeløs, kvelende tåke over fokus, livsglede og pågangsmot.

Midt oppi alt dette kommer julen. Støyen vil så gjerne sluke også denne, sånn at også den bare blir en tid som handler om forbruk og underholdning. Julen blir som alt annet: Uten mening, bare en tid for å slippe unna hverdagens gråhet en kort stund, som en sydenferie, som å glemme seg selv i en tv-serie, i et glass vin, i et tidsfordriv.

Julen er en tid for å trosse mørke og tåke. En tid for å tenne lys så verden og våre medmennesker blir synlige. “Kan vi synge ‘Deilig er jorden’ på en lidende klode”, leste jeg forleden. Og ja, det kan vi, og det må vi, og det vil jeg. Ikke bare i julen, men hele året. For om vi lar støyen sluke oss, går vi alle under. Men om vi tenner lys, skaper håp, står sammen, leter positivt etter løsninger, skaper glede og kjærlighet, så kan støyen stilne og håpet tennes. Ikke bare for oss selv. Ikke bare for våre kjære. Men for alle.

Jeg var på en konsert i vår, og hørte et dikt av den amerikanske dikteren Howard Thurman. På norsk blir det omtrent slik:

Jeg vil tenne lys denne julen:
Gledeslys som tross mot all vår sorg,
Håpslys der hvor fortvilelsen aldri hviler,
Lys av mot der frykten aldri stilner;
Fredslys for dager herjet av storm,

Nådeslys for å legge av seg byrder,
Kjærlighetslys for å lyse gjennom livet:
Julelys som skal brenne året rundt.

For når englesangen er stilnet,
og julestjernen sluknet,
når de hellige kongene er reist hjem,
og hyrdene er tilbake på markene,
Da begynner julens arbeid:
Å finne de bortkomne,
å lege det knuste,
å brødfø de sultende,
å frigi de som er fanget,
å gjenbygge verden,
å bringe fred blant alle,
å fylle hjertene med sang.

17. desember: Dager med skittengrått vaskevann

Når julefreden tilslutt senker seg, dufter huset av kongerøkelse, av granbar og av tente lys. Men i den siste uka før jul var duften en ganske annen: Grønnsåpelukt konkurrerte med lukten av ajax og jif, av nylonvask og salmiakkvann – og selvsagt den skarpe lukten av sølvpuss og kobberpuss. Bøtte etter bøtte av gråbrunt vaskevann ble slått i utslagsvasken, fylt med nytt, varmt vann, og så var det å vaske videre. Førjulsfargene disse dagene var skittengrått, sølete messingpussgrønt, skummete slålullsgråbrunt!

Det var en syssel for hele familien, dette å gjøre rent til jul. Alle sammen var samlet om oppgaven å rense huset fra kjeller til loft, frigjøre det fra alle hverdagers rusk og rot og støv, og gjøre det skinnende juleblankt. Det var som et slags symbolsk renselsesrituale, en nysnøhvit såpeskummende syndsforlatelse der vi langsomt, møysommelig og førjulsfrydsfyllte arbeidet oss fra grå hverdag til hellig juletid – ved å tørke av lampeføtter og bøker, vaske tak og vegger og gulv og lister og dørblader og vinduer i rom etter rom, gnukke på fliser, polere badekar og gjestetoaletter og skure gulv og spisebord. Innimellom dette skulle selvsagt absolutt alt sølv i huset gjøres skinnende blankt til jul, fra kakefat og kaffekanner, via bestikk og kakespader, helt ned til den minste sitrongaffel og svømmeknapp, – sammen med messingkjeler, messingstaker, gamle kobberkanner og de to store kobberkjelene ved hoved- og kjøkkeninngangen!

Og så endelig, etter mange dagers innsats, kunne vi endelig henge opp nyvaskede gardiner, ta inn ristede filleryer, fylle nypussede kobberkjeler med bjørkeved og rulle ut gulvmattene som vi hadde hatt ute i nysnøen og banket rene og friskt snøduftende. Sånn! Nå er det klart!

Kronen på verket, selve julepyntingen, ventet til vi barna hadde lagt oss på kvelden lillejulaften. Men nå stod hele prestegården nyvasket og førjulsduftende og ventet: Snart, snart er det jul.

16. desember: Jeg drømmer om en rosa jul

rosafugler

For mange er barndomsjulen rød. Julerødt i hver en krok, med røde nisser og røde duker og røde lys. For meg var julen dessuten rosa og turkis. Mamma og pappa etablerte hjemmet sitt rundt starten av sekstitallet, og dermed preget den tidens bleke vinterpasteller også julepynten som havnet på treet, og som var der gjennom barndomsjul etter barndomsjul. Det er klart: etterhvert fikk de følge av både strieengler fra 70-tallet og glitrende gullornamenter fra 80-tallet, men høyt der oppe i treet, helt nærmest julestjernen, satt stadig de pastellfargede glassfuglene og glitret svakt i turkis og rosa.

Da jeg var midt i 20-årene, var det moderne med trendy, tematiserte juletrær, og jeg prøvde flere ganger å pynte mitt eget tre i mitt eget hjem i sølv, i blått, eller kanskje i gull kombinert med hvitt. Jeg ble i grunnen stort sett fornøyd med resultatet, men det ble ikke noe juletre. For å få treet til å si: “Ja, nå er det jul”, måtte jeg allikevel inn med noen papirkurver, noen norske flagg, og høyt mot toppen noen fugler i rosa og turkis.

Og slik er det blitt for meg etterhvert. Juletreet behøver ikke være hverken trendy eller beundret på Instagram. Det jeg vil ha, er et juletre som fortsetter historien fra alle julene jeg har vært med på. Som har med minner fra årene vi har fått oppleve, helt tilbake til barndommens jul. Et som symboliserer at denne julen er en del av den samme evige jul som vi får oppleve en liten flik av, nok en gang.

Jeg har arvet noen få av glassfuglene fra 60-tallet. De har mistet halefjærene og er blitt ganske rufsete i malingen etterhvert. Men de hører hjemme der allikevel, høyst oppe mot julestjernen, der de glimter slitt i blek turkis og rosa.

13. desember: En hvit luciamorgen

Og det skjedde i de dager da lussekattene egentlig bare var vanlige boller med rosin på (for hvem hadde vel råd til safran?), og pepperkakene ikke kom fra bokser men ble bakt hjemme på kjøkkenet …

Det var tidlig på morgenen, luciamorgen. Jeg hadde fått sendt med meg en av pappas gamle avlagte hvitskjorter i skolesekken. Kvelden før hadde mamma vært og romstert i en av julepynteskene på loftet, og funnet fram et lite stykke juletreglitter – du vet disse småbitene av glitter som av en eller annen grunn blir tatt vare på fra år til år, nederst i julepyntesken. Og der stod jeg da, litt morgentrøtt og småfrossen: med pappaskjorte bak fram, med juletreglitter i håret og et nytent stearinlys i hånden. Og endelig sa frøken “en-to-tre:” og så kunne vi begynne: Hvitkledde, lysbærende og med glitter i håret, storøyde av underet og skjønnheten vi fikk være med på – trippet vi små stjernegutter og stjernejenter etter klassens Lucia gjennom skolens lange korridorer mens vi med tynne barnestemmer stemte i:

Svart senker natten seg, i stall og stue,
solen har gått sin veg, skyggene truer.

Hvem “sanktalusia” var visste vi ikke. Vi visste ikke at den 13. desember før hadde falt på årets mørkeste dag, og heller ikke at folk derfor hadde tent lys for å beskytte seg mot alle mørkets krefter som nok sikkert var ute og herjet denne natten. Men vi visste at det snart var jul. Da ville adventstiden være over, juletreet tennes og englene synge. Men enda var det over en uke igjen å vente, så i dag var det klasse 4b som fikk spre lyset gjennom klasserom etter klasserom i den svartblå vintermorgenen, som et forsiktig og spedt forvarsel om lyset og englesangen på julenatten:

Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys:
Sankta Lucia, sankta Lucia.