Av og til flammer himmelen opp av nordlys, et mektig og overveldende syn. Det er ikke rart folk i gamle dager var redd nordlyset!

Men tenk om nordlyset på sitt aller kraftigste bare var bakgrunnen for myriader av syngende, lysende vesener?

Jeg ser for meg englene på jordene utenfor Betlehem slik, for stort til å ta inn, så vakkert at det gjør vondt og så enormt at noen og enhver kan bli redd. Selv om det først bare var én engel, ble iallfall gjeterne skrekkslagne.

Og det har vi også fått høre mange ganger at engelen forsto, og derfor sa «frykt ikke» … men om vi dobbeltsjekker juleevangeliet så sies det mer. Det er ikke en beroligende setning «ikke vær redd, vi er bare vanlige engler som synger vi».

Engelen vil ikke roe ned og gjøre englebesøk hverdagslig. Tvert imot, englene er jublende glade fordi de kan fortelle oss at selve livsvilkårene for menneskeheten er blitt nye, med Jesus er det ikke lenger grunn til frykt.

Og «frykt ikke» virket på gjeterne også, fra å være skrekkslagne over en engel, blir de ikke reddere av mange engler – nei, de snakker sammen og finner ut at de får gå og se etter, og finne ut hva det hele dreier seg om.

Så når vi gripes av det store, uforklarlige verdensaltet som omgir oss, eller når livet er for overveldende stort å ta inn over seg – kan også vi lytte etter engelen som sier vi ikke trenger å frykte – og så kan vi gå for å finne ut hvorfor.

Jesus er ikke i stallen lenger, men går sammen med oss alle dager, også når vi likevel frykter, når englesangen har stilnet og vi glemmer hvorfor de kunne si «frykt ikke».

Nei Jesus kommer ikke tilbake i krybben hvert år, men vi har likevel godt av å minne hverandre på – med bilder, julekrybber, julesanger og englesang – at det faktisk skjedde en gang, inn i vår tid med en fysisk hendelse, at vi ble gitt en vei ut av frykt og inn i jubel.

Så om vi hører englesangen, er det opp til oss om vi blir stående der vi er og sier – ja, det var storslått vakkert – eller om vi faktisk går for å se hva englene fortalte om slik at vi også kan bli med i englesangen.

Vi ønsker dere en velsignet jul!

Jordkloden spinner rundt sin stjerne Sol, i en virvlende dans gjennom universets stjernetåker. Her nede henger vi stjerner opp i vinduene, som en slags beskyttelse mot universets mørke. Så reiser vi et av skogens trær i stua, og henger en stjerne i toppen. Grunnstoffene som vi selv er bygget av, er skapt i stjerners eksplosjoner, for milliarder av år siden. Jeg forstår ikke dette, det er et mysterie.

Hvordan har srjernevrimler og galakser blitt til? Av seg selv? Eller er det sant at det finnes en Gud som har skapt alt dette, ut fra sine egne uutgrunnelige årsaker? Er én av myriader av meninger med universet at han ville skape stjernestøvet som kunne bli oss? Tror vi virkelig at vi kan forstå Gud og hans tanker? Nei, det er et mysterie.

Og julen? Er det sant at han som har fått i stand galaksenes mektige dans, selv blir stjernestøv, blir en av oss? At englene synger Gled dere og fryd dere, mens et nyfødt barn ser i undring opp mot stjernene i Betlehemsnatten?

I min ungdoms kjepphøye vår tenkte jeg at én gang skal jeg forstå verden. Livet. Troen. Men jeg vet jo nå – jeg forstår ingen ting. Jeg forstår ikke livet. Jeg forstår ikke universet. Jeg forstår ikke Gud. Jeg forstår bare – vi er alle en del av Guds uutgrunnelige mysterium.

Rart med musikk, og aller rarest med julemusikk. Gjennom hele adventen har vi hørt på Händel og Bach, gamle engelske julesanger og norske folketoner og gitt rom til fredelig lytting og ettertanke. Men så når julen faktisk nesten er her, trengs det humør, tempo og nostalgi, også i musikken!

Om det ikke blir stress, er det jo morsomt å få mye gjort de siste dagene, ikke juletravelhet, men juleinnsats! Selvfølgelig kommer julen uansett hva vi steller i stand, men det er en gave å få gjøre klart, lage fest, kjenne på kroppen at noe stort skal skje.

Hadde kong Harald varslet sitt besøk, hadde vi jo ikke sagt «det er ikke så farlig om det er skittent», eller «det er ikke så nøye med maten» – nei, da hadde vi lagt inn et ekstra gir og gjort det vi kunne for å få det fint, mens det at kongen skulle komme var nok til at vi gledet oss.

Så når en himmelsk konge skal komme, bidrar det å gjøre i stand, gjøre noe ekstra og legge inn det jeg kaller julegiret, også til å stemme sinnet til høytid.

Da blir det en stund med høyere fart, og da gjelder det å finne den musikken som gir akkurat riktig tempo – ikke stressende, ikke for rolig, men morsom juletralling som passer til den siste innsatsen. Det er da jeg hører Christmas in Killarney, Rocking around the Christmas tree, Bjelleklang og aller mest «Fröliche Weihnacht». Så traller jeg meg igjennom de siste travle førjulsdagene og trives med hver ting som faller på plass, før julefreden snart senker seg og de vakreste, mektigste julesalmene igjen fyller huset.

Dette er dagen når året snur. I morgen er det lysere enn dette.

Da kirken skulle fastsette dato for når Jesus fødsel skulle markeres, endte man på den 25. desember. Det var logisk, for den gangen lå årets mørkeste dag på denne datoen. I løpet av de mange, mange århundrene som er gått siden dette har kalenderjusteringer gjort at vinterjevndøgn og juledag er blitt noen dager forskjøvet. Så kanskje det er i dag vi burde starte julefeiringen, – den dagen når alt snur.

I en del av postene i årets Julefrydkalender har jeg skrevet om bekymringer, framtidsfrykt og motløshet. Det er svært kjente følelser fra mitt eget liv, og om de er begrunnet eller ei ønsker jeg helst å bruke kreftene mine på noe annet og mer positivt. Jeg har derfor spekulert på hvordan jeg kan få stemningen til å snu. Jeg har lest og tenkt og gitt meg selv mange gode råd, du har sikkert hørt dem før. Men en ting var annerledes:

Her en dag snakket jeg nemlig med min kloke gamle tante, og etter samtalen hadde jeg fått med meg følgende råd for å lyse opp i bekymringsmørke sinn: Stol på Gud. Vær takknemlig – både for det du har fått oppleve og for det du har og får. Ser du framover, så tenk på hvilke muligheter du er gitt. Grubling er bortkastet liv, ikke gjør det.

Menneskesinnet er fleksibelt, og kan trenes opp. Bekymrer man seg mye, blir man god til det. Så da kan det være en god idé å trene hodet sitt på noe annet istedet. Øve. I denne julen skal jeg derfor øve meg på takknemlighet. Synge et julens takkevers over året som er gått, livet jeg har levd så langt og fortsatt får utforske. Over mine nære og kjære, for alt jeg har fått og stadig får og får. Over juledagene som setter en lyskrone på året, dager som gjør det lett å føle nærheten til det hellige.

Jeg husker jeg lærte som liten «Det er godt å være stille å vente på Herren». Kanskje jeg kan bruke julen som et takknemlighetens hvileskjær. Et pusterom, hvor jeg lar bekymringene hvile, hvor jeg er stille. Og venter på Gud. Og på at livet atter skal snu.

Joda, jeg vet at julen ikke er her ennå, men selv om jeg har hatt bittelitt jul hele adventen, med julelys i hagen, med julemusikk og blomster, så er det nå innspurten starter. Juleferien har startet, det er flere dager igjen til jul,og det er rom for å gjøre alt som er koselig.

Fanfarer spilles jo rett før kongen kommer, og nå er det like før, og jeg tenker på at alt vi gjør disse siste dagene er vår glade julefanfare. Det er ingen ting som må gjøres, men så stas å få gjøre det som virkelig skaper glede.

Kanskje bake en kake til? Hva med en skogstur for å finne noe nytt til borddekorasjonene? En julefilm kanskje?

Vi har hatt mange juler hvor de daglige oppgavene har tatt så mye plass at å lage noe ekstra har vært slitsomt. Nå har vi tid, vi har blitt klokere i hva vi prioriterer, og selve julefeiringen er slik vi trives med – ikke slik noen andre forventer.

Det vil kanskje komme tider der vi igjen ikke orker så mye mer enn det mest nødvendige. Til sist vil det kanskje komme en tid hvor vi må ha hjelp til det meste. Vi har også hatt flere juler der noen har vært alvorlig syke.

Derfor tar vi imot disse dagene, denne muligheten til koselige førjulsdager, akkurat i år, akkurat nå. Idag går vi inn i dagen med en fanfare, det er snart jul og vi gleder oss!

Det er mye som er skremmende for tiden, og det er lett å bli overveldet av den jevne strømmen av trumper og putiner, kriger, klimaprognoser og andre mulige kommende katastrofer. Det blir nesten som man er satt på en daglig dose med bekymringspiller, intatt i stor dose flere ganger om dagen, – et medikament som har som bivirkning at det tar knekken på både livsglede og overskudd, framtidsto og pågangsmot. Har vi tatt for mye av disse pillene? Og hva var det egentlig vi tok dem for?

Overskriften på denne bloggposten dukket plutselig opp i hodet mitt. «Føler du hvor gjerne du vil danse?», og mitt eget umiddelbare svar var «Nei!». Som regel har jeg hatt lett for å kjenne på julens stille boblende glede: «Hurra! Det er jo JUL!», men i år er hjertet mitt stille, og dansetrangen er fraværende.

Men så tenker jeg meg om: Jeg VIL jo danse. Jeg ønsker å kjenne julegleden – og livsgleden igjen. Jada, verden er usikker og potensielt truende, men det løser jo ingenting om jeg lar mulig framtidige problemer ødelegge livsgleden min her og nå. Man skal aldri la døden få sluke livet, – eller som man kan si det på Star Wars vis: «Don’t choose the dark side.» Eller etter mummitroll- logikk: Jo, Hufsa finnes der ute, men du trenger ikke la henne sette seg på bålet som gir lys og varme i vinternatten.

Eller som jeg husker fra min barnetro: «Hver dag har nok med sin egen plage.» «Som din dag er, så skal din styrke være.» Og enda mer sentralt: «Kom til meg alle som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere fred.»

I bunn og grunn tror jeg bekymringene handler om det ukontrollerbare, og om frykten for døden. Dette er byrder som menneskene alltid har båret, – det ligger i vår natur som tenkende vesener i en uforutsikbar verden, som himmelstrebende sjeler i dødelige kropper. Men julens puslespillbrikke passer jo også inn i denne gåten – den er faktisk nøkkelen som låser den opp. Ikke bare for å gi tro og håp i dag, men også for å våge å tro at det fins en himmel av kjærlighet over alt vårt strev, en himmel som står med åpne porter og lengter etter å få ta imot oss. Både i våre hverdager, i våre gleder og sorger, og i evigheten etterpå.

Kanskje jeg faktisk kan tenke på julen som en slags motgift mot bekymringspillene? Kanskje jeg er blitt litt pilleavhengig, faktisk, og har godt av å legge bort katastrofetankene og istedet slippe julegleden til? Bestemme meg for å danse av juleglede, og sette igang før jeg helt kjenner gleden strømme? Av trass, av prinsipp, og av fornuft: For hvordan kan man ellers bli glad? Jeg tror det er på tide å komme meg ut av bekynringspillenes sykerom, og istedet gå en frisk tur i tindrende juleluft? Kanskje det kan fylle på livsgledelageret, og gi styrke til å gå inn i et nytt år? Og kanskje tenke på å redusere bekymringspilledosen til neste år?

Vi var på julekonsert i Domkirken, Nidarosdomens guttekor sang julen inn sammen med Trondheimsolistene. Ubeskrivelig vakkert, og av og til så mektig at det kjentes ut som vi var en del av musikken.

Vi var så heldige at vi fikk plass helt forrest, men på siden, rett ved førstefiolinisten, spennende og interessant. Vi hørte pusten til solisten, vi så hvordan fiolinistene ranket seg i ryggen for å ta fatt på de vanskeligste partiene, men aller mest hørte vi noe vi ikke hadde lagt merke til før.

Alle musikkstykkene var jo kjente, vi kunne sunget med på melodistemmen til alle, men vi hadde aldri hørt den melodien førstefiolinisten spilte. Ikke melodien, men en grunnstemme som bar det hele.

Hadde vi hatt andre plasser ville musikkinstrumentene smeltet sammen i et hele, nå fikk jeg noe å fundere på. Selv om førstefiolinisten er en leder i orkesteret,med ansvar for at alle holder takten og tonen, trenger ikke lederen spille den tydeligste melodien. Av og til er lederens rolle å spille den melodien som gir de andre rom for å skinne. Noe å trene på for oss ikke-fiolinister også!

Min jul er en gammeldags jul. Jeg har ikke pyntet treet til den 1. desember, og har heller ingen ny, morsom julegenser hvert år. Jeg følger ikke med på julepynt-trendene. Kjenner ingen ny julemusikk. Ser ikke på julefilmer. Jeg vet det, jeg følger ikke med i timen. Men er det så rart? Noe av det som skaper følelsen av jul, er gjentagelsen. Den samme pynten på treet, de samme duftene, de samme gamle juleplatene i bakgrunnen. Kongerøkelse og sølvgutter, julekaker og nystrøkne juleduker, og alt det andre. Juletradisjonene – som gjør at hver jul føles som fortsettelsen på alle juler man har opplevd – som om Julen er et eget sted man vender tilbake én gang i året. Min jul er skapt av min barndoms jul, den var for et halvt århundre siden. Og barndomsjulen min var nok sterkt farget av barndomsjulen til mine foreldre, som nok sikkert hadde noen elementer fra barndomsjulen til mine besteforeldre. Er det rart det blir gammeldags?

Jeg vet inderlig godt – alt dette er helt uvesentlig. Det fins ingen regler for hva man må eller ikke må. Og ser jeg på bilder av tidligere juler fra mitt eget liv, eller blar i julepyntbøker som jeg engang syntes var nydelig vakre, så ser jeg jo at min jul har forandret seg, den også. Kanskje den faktisk ikke er «min gammeldagse jul» lenger, slik jeg har innbilt meg, men noe helt annet – som har vokst ut av levd liv gjennom alle julene og årene jeg har opplevd. Det syns jeg i grunnen er fint.

Men tross alle forandringer, er julen det samme. Min jul og julen til hvem som helst som eventuelt feirer totalt anderledes enn meg, er fortsatt en del av den samme Jul. En tid hvor vi forsøker å skape en helt spesiell tid for oss selv og dem vi er glad i. En høytid hvor vi pynter hjemmet vårt som om det var et tempel. En tid hvor det er lov å være snill og barnlig, og glede seg over alt som er inderlig vakkert og troskyldig. En gledens tid, som henger sammen med julene som har vært, men stadig er ny. Det er som om selve Julen er et fenomen utenfor våre egne små, men akk så viktige feiringer – som våre julevarianter bare blir en blek avskygning av.

I går tenkte jeg på to ord som ikke har noe med hverandre å gjøre, selv om de av og til kan bety noe av det samme. Det ene er resonans, det andre er resonnere.

Resonans er fysisk – en gjenklang, når lyd setter noe i svingninger og lyden og dette «noe» forsterker hverandre ved å svinge sammen. Når det skjer i musikken forsterkes tonen. Og noen gode ganger gir musikken gjenklang i oss slik at vi kjenner at vi rent fysisk er en del av musikken. Andre ganger er det en mental gjenklang, musikken passer så godt med hvordan vi kjenner oss akkurat da, eller minner om noe dyrebart eller sårt, slik at den finner gjenklang, ikke bare i kroppen men i sjelen.

Og hva har det med resonnere å gjøre? I beste fall ingen ting. Mens resonans kommer fra sonans – lyd – kommer resonnere fra ratio – forhold – og brukes om fornuft, om å tenke ut hvordan ting henger sammen.

Men av og til er det fristende, når noe er ukjent eller vanskelig, å velge den tanken og løsningen som passer best med det vi allerede forstår, det som finner gjenklang og passer med alt vi har tenkt før. Det et godt når alle brikkene faller på plass!

Det er bare så fort gjort å bli sneversynt og innskrenket – som alltid å bare ville høre den ene melodien vi vet vil svinge i takt med oss.

Særlig når vi vil at alt skal være som før, tenker jeg. Når julemusikk, julemat og julepynt alltid må være det samme, fordi det hele gjøres for å sette hjertestrengene i de svingningene som skaper julestemningen slik den alltid har vært.

Men tenk om vi trente oss på resonnementer som ikke stemmer med alt vi på forhånd har bestemt oss for? Gi rom til, snu og vende på tanker vi ikke har tenkt før? Det som er viktig for oss vil tåle den prøven. Det som bare er sånn fordi det alltid har vært sånn, vil kanskje bli uviktig. Ja, kanskje det til og med går an å montere flere strenger i hjertet – så noe nytt også kan finne gjenklang og gi glede? Det er iallefall noe å tenke på!

Noen ganger orker man ikke. Julen føles overveldende, og man kan ikke se for seg hvordan man skal få til å samle sammen alle elementene, stable alle byggeklossene for å skape den julen man ønsker seg, som alle andre forventer? Kreftene er slutt, og julen føles som en stor katedral som skulle vært bygd ut av en grushaug. Hvordan i alle dager skal man orke å komponere julens mektige symfoni enda en gang, når alt man har er en enkel liten xylofon?

Den første julen var en mor som fødte barnet sitt i en stall. Helt uten glitter og pinnekjøtt.

Kanskje det enkle er nok? Hvor enkelt kan du gjøre det?

I år tror jeg at jeg bare må spille noen få juletoner på min lille xylofon. Pling, plingeplong. Hm. Det hørtes nesten ut som starten på «Glade jul». Kanskje det blir jul allikevel?