17. desember: Dager med skittengrått vaskevann

Når julefreden tilslutt senker seg, dufter huset av kongerøkelse, av granbar og av tente lys. Men i den siste uka før jul var duften en ganske annen: Grønnsåpelukt konkurrerte med lukten av ajax og jif, av nylonvask og salmiakkvann – og selvsagt den skarpe lukten av sølvpuss og kobberpuss. Bøtte etter bøtte av gråbrunt vaskevann ble slått i utslagsvasken, fylt med nytt, varmt vann, og så var det å vaske videre. Førjulsfargene disse dagene var skittengrått, sølete messingpussgrønt, skummete slålullsgråbrunt!

Det var en syssel for hele familien, dette å gjøre rent til jul. Alle sammen var samlet om oppgaven å rense huset fra kjeller til loft, frigjøre det fra alle hverdagers rusk og rot og støv, og gjøre det skinnende juleblankt. Det var som et slags symbolsk renselsesrituale, en nysnøhvit såpeskummende syndsforlatelse der vi langsomt, møysommelig og førjulsfrydsfyllte arbeidet oss fra grå hverdag til hellig juletid – ved å tørke av lampeføtter og bøker, vaske tak og vegger og gulv og lister og dørblader og vinduer i rom etter rom, gnukke på fliser, polere badekar og gjestetoaletter og skure gulv og spisebord. Innimellom dette skulle selvsagt absolutt alt sølv i huset gjøres skinnende blankt til jul, fra kakefat og kaffekanner, via bestikk og kakespader, helt ned til den minste sitrongaffel og svømmeknapp, – sammen med messingkjeler, messingstaker, gamle kobberkanner og de to store kobberkjelene ved hoved- og kjøkkeninngangen!

Og så endelig, etter mange dagers innsats, kunne vi endelig henge opp nyvaskede gardiner, ta inn ristede filleryer, fylle nypussede kobberkjeler med bjørkeved og rulle ut gulvmattene som vi hadde hatt ute i nysnøen og banket rene og friskt snøduftende. Sånn! Nå er det klart!

Kronen på verket, selve julepyntingen, ventet til vi barna hadde lagt oss på kvelden lillejulaften. Men nå stod hele prestegården nyvasket og førjulsduftende og ventet: Snart, snart er det jul.

16. desember: Jeg drømmer om en rosa jul

rosafugler

For mange er barndomsjulen rød. Julerødt i hver en krok, med røde nisser og røde duker og røde lys. For meg var julen dessuten rosa og turkis. Mamma og pappa etablerte hjemmet sitt rundt starten av sekstitallet, og dermed preget den tidens bleke vinterpasteller også julepynten som havnet på treet, og som var der gjennom barndomsjul etter barndomsjul. Det er klart: etterhvert fikk de følge av både strieengler fra 70-tallet og glitrende gullornamenter fra 80-tallet, men høyt der oppe i treet, helt nærmest julestjernen, satt stadig de pastellfargede glassfuglene og glitret svakt i turkis og rosa.

Da jeg var midt i 20-årene, var det moderne med trendy, tematiserte juletrær, og jeg prøvde flere ganger å pynte mitt eget tre i mitt eget hjem i sølv, i blått, eller kanskje i gull kombinert med hvitt. Jeg ble i grunnen stort sett fornøyd med resultatet, men det ble ikke noe juletre. For å få treet til å si: “Ja, nå er det jul”, måtte jeg allikevel inn med noen papirkurver, noen norske flagg, og høyt mot toppen noen fugler i rosa og turkis.

Og slik er det blitt for meg etterhvert. Juletreet behøver ikke være hverken trendy eller beundret på Instagram. Det jeg vil ha, er et juletre som fortsetter historien fra alle julene jeg har vært med på. Som har med minner fra årene vi har fått oppleve, helt tilbake til barndommens jul. Et som symboliserer at denne julen er en del av den samme evige jul som vi får oppleve en liten flik av, nok en gang.

Jeg har arvet noen få av glassfuglene fra 60-tallet. De har mistet halefjærene og er blitt ganske rufsete i malingen etterhvert. Men de hører hjemme der allikevel, høyst oppe mot julestjernen, der de glimter slitt i blek turkis og rosa.

15. Desember- lyktegult

I Narnia står det en lykt og lyser for seg selv, midt i den mørkeste, kaldeste forheksede vinter. Lykten har stått der fra skapelsens morgen og lyst gjennom alle verdens omskiftelser- og også når vi kommer inn i historien, når fortvilelsen er på det dypeste.

Den står der og forteller om skaperkraft som alltid er til stede og om lys som aldri slukner.

Så når jeg ser en enslig skinnende lykt, eller så vidt ser et vindu som lyser når alt annet er svart, når jeg setter julelys på bordet, når det henger en gul stjerne i vinduet, så er det ikke bare fordi det blir lysere jeg synes det er vakkert. For meg er det en påminnelse om ham som kommer, og som lyser sterkt og klart inn i et hvert mørke.

For meg er denne dagen, 15.desember, den dagen jeg i mange år har stoppet opp nettopp ved dette. Ser jeg lyset som skinner på min vei? Husker jeg hvilken skaperkraft det kommer fra? Har jeg pusset glasset på min lykt så lyset, dette lille lyset mitt, som vi synger, kan skinne klart?

14.desember- julegul

Så snart frokostkaffen drikkes i mørke og ettermiddagskaffen i skumring- sånn i midten av november- henter jeg frem en kurv med julekrus fra kjelleren. En ikke-kuratert samling full av minner og stemning og stor nok til at alle kan få varm solbærgløgg om de stikker innom. Det er mange Santa Claus, ingen norske nisser, mange katter som kroer seg foran peisen, men jeg har ikke funnet noen kopper med hunder på. Noen er stilige- en kristtornkvist er nok- andre har plass til alt som noen kan finne på å forbinde med jul. Det er ingen som ikke er fine, og noen som er svært vakre, synes jeg. Jeg liker best de som har vinterstemninger fra engelske landsbyer. Lysegulrosa himler, svaktrøde mursteinshus, noen som bærer på juletrær eller kristtorn, fredfulle skildringer å nyte i en liten førjulspause. Men aller best liker jeg den koppen jeg trodde jeg ikke kom til å like, for den er gul. Lysegul, yndlingsfarge hele året, men til jul? Den er stor, og sier denne kaffen skal du kose deg lenge med, den er tynn, og sier denne stunden skal tas vare på, den er gul, en gul bakgrunn for et svakgrønt juletre, og sier- vær deg selv, kjenn på hva du synes er vakkert og nyt den julegule pausen.

13. desember: En hvit luciamorgen

Og det skjedde i de dager da lussekattene egentlig bare var vanlige boller med rosin på (for hvem hadde vel råd til safran?), og pepperkakene ikke kom fra bokser men ble bakt hjemme på kjøkkenet …

Det var tidlig på morgenen, luciamorgen. Jeg hadde fått sendt med meg en av pappas gamle avlagte hvitskjorter i skolesekken. Kvelden før hadde mamma vært og romstert i en av julepynteskene på loftet, og funnet fram et lite stykke juletreglitter – du vet disse småbitene av glitter som av en eller annen grunn blir tatt vare på fra år til år, nederst i julepyntesken. Og der stod jeg da, litt morgentrøtt og småfrossen: med pappaskjorte bak fram, med juletreglitter i håret og et nytent stearinlys i hånden. Og endelig sa frøken “en-to-tre:” og så kunne vi begynne: Hvitkledde, lysbærende og med glitter i håret, storøyde av underet og skjønnheten vi fikk være med på – trippet vi små stjernegutter og stjernejenter etter klassens Lucia gjennom skolens lange korridorer mens vi med tynne barnestemmer stemte i:

Svart senker natten seg, i stall og stue,
solen har gått sin veg, skyggene truer.

Hvem “sanktalusia” var visste vi ikke. Vi visste ikke at den 13. desember før hadde falt på årets mørkeste dag, og heller ikke at folk derfor hadde tent lys for å beskytte seg mot alle mørkets krefter som nok sikkert var ute og herjet denne natten. Men vi visste at det snart var jul. Da ville adventstiden være over, juletreet tennes og englene synge. Men enda var det over en uke igjen å vente, så i dag var det klasse 4b som fikk spre lyset gjennom klasserom etter klasserom i den svartblå vintermorgenen, som et forsiktig og spedt forvarsel om lyset og englesangen på julenatten:

Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys:
Sankta Lucia, sankta Lucia.

 

12.desember- gyllenbrun langsomhet

Verdens eldste tre er ikke de flere tusen år gamle kjempeoliventrærne i midtøsten. Det er heller ikke de seks tusen år gamle høyreiste, omfangsrike Californiske redwoodtrærne. Nei, verdens eldste tre er dette:

I titusen år har den samme granroten skutt nye, genetisk identiske skudd. Det samme treet har altså vokst på nytt i titusen år, på vidda i Dalarne, ikke langt fra Trysil.

Dette langsomme, nesten evige, men samtidig stadig nye, er det jeg tenker på når jeg tenker brunt til jul.

Mørkebrunt, som en nyoljet teakbolle til nøttene. Rødbrunt, som et nypolert mahognypiano klart for julesang. Lysebrunt, som et nyskurt furubord, klart for lange måltider.

Furet og værbitt brunt, som stammen på et evig ungt og eldgammelt juletre- og gyllenbrunt som juletrerøttene- der de vokser seg dypere innimellom hjerterøttene for hvert år vi får leve.