15. Desember- lyktegult

I Narnia står det en lykt og lyser for seg selv, midt i den mørkeste, kaldeste forheksede vinter. Lykten har stått der fra skapelsens morgen og lyst gjennom alle verdens omskiftelser- og også når vi kommer inn i historien, når fortvilelsen er på det dypeste.

Den står der og forteller om skaperkraft som alltid er til stede og om lys som aldri slukner.

Så når jeg ser en enslig skinnende lykt, eller så vidt ser et vindu som lyser når alt annet er svart, når jeg setter julelys på bordet, når det henger en gul stjerne i vinduet, så er det ikke bare fordi det blir lysere jeg synes det er vakkert. For meg er det en påminnelse om ham som kommer, og som lyser sterkt og klart inn i et hvert mørke.

For meg er denne dagen, 15.desember, den dagen jeg i mange år har stoppet opp nettopp ved dette. Ser jeg lyset som skinner på min vei? Husker jeg hvilken skaperkraft det kommer fra? Har jeg pusset glasset på min lykt så lyset, dette lille lyset mitt, som vi synger, kan skinne klart?

14.desember- julegul

Så snart frokostkaffen drikkes i mørke og ettermiddagskaffen i skumring- sånn i midten av november- henter jeg frem en kurv med julekrus fra kjelleren. En ikke-kuratert samling full av minner og stemning og stor nok til at alle kan få varm solbærgløgg om de stikker innom. Det er mange Santa Claus, ingen norske nisser, mange katter som kroer seg foran peisen, men jeg har ikke funnet noen kopper med hunder på. Noen er stilige- en kristtornkvist er nok- andre har plass til alt som noen kan finne på å forbinde med jul. Det er ingen som ikke er fine, og noen som er svært vakre, synes jeg. Jeg liker best de som har vinterstemninger fra engelske landsbyer. Lysegulrosa himler, svaktrøde mursteinshus, noen som bærer på juletrær eller kristtorn, fredfulle skildringer å nyte i en liten førjulspause. Men aller best liker jeg den koppen jeg trodde jeg ikke kom til å like, for den er gul. Lysegul, yndlingsfarge hele året, men til jul? Den er stor, og sier denne kaffen skal du kose deg lenge med, den er tynn, og sier denne stunden skal tas vare på, den er gul, en gul bakgrunn for et svakgrønt juletre, og sier- vær deg selv, kjenn på hva du synes er vakkert og nyt den julegule pausen.

13. desember: En hvit luciamorgen

Og det skjedde i de dager da lussekattene egentlig bare var vanlige boller med rosin på (for hvem hadde vel råd til safran?), og pepperkakene ikke kom fra bokser men ble bakt hjemme på kjøkkenet …

Det var tidlig på morgenen, luciamorgen. Jeg hadde fått sendt med meg en av pappas gamle avlagte hvitskjorter i skolesekken. Kvelden før hadde mamma vært og romstert i en av julepynteskene på loftet, og funnet fram et lite stykke juletreglitter – du vet disse småbitene av glitter som av en eller annen grunn blir tatt vare på fra år til år, nederst i julepyntesken. Og der stod jeg da, litt morgentrøtt og småfrossen: med pappaskjorte bak fram, med juletreglitter i håret og et nytent stearinlys i hånden. Og endelig sa frøken “en-to-tre:” og så kunne vi begynne: Hvitkledde, lysbærende og med glitter i håret, storøyde av underet og skjønnheten vi fikk være med på – trippet vi små stjernegutter og stjernejenter etter klassens Lucia gjennom skolens lange korridorer mens vi med tynne barnestemmer stemte i:

Svart senker natten seg, i stall og stue,
solen har gått sin veg, skyggene truer.

Hvem “sanktalusia” var visste vi ikke. Vi visste ikke at den 13. desember før hadde falt på årets mørkeste dag, og heller ikke at folk derfor hadde tent lys for å beskytte seg mot alle mørkets krefter som nok sikkert var ute og herjet denne natten. Men vi visste at det snart var jul. Da ville adventstiden være over, juletreet tennes og englene synge. Men enda var det over en uke igjen å vente, så i dag var det klasse 4b som fikk spre lyset gjennom klasserom etter klasserom i den svartblå vintermorgenen, som et forsiktig og spedt forvarsel om lyset og englesangen på julenatten:

Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys:
Sankta Lucia, sankta Lucia.

 

12.desember- gyllenbrun langsomhet

Verdens eldste tre er ikke de flere tusen år gamle kjempeoliventrærne i midtøsten. Det er heller ikke de seks tusen år gamle høyreiste, omfangsrike Californiske redwoodtrærne. Nei, verdens eldste tre er dette:

I titusen år har den samme granroten skutt nye, genetisk identiske skudd. Det samme treet har altså vokst på nytt i titusen år, på vidda i Dalarne, ikke langt fra Trysil.

Dette langsomme, nesten evige, men samtidig stadig nye, er det jeg tenker på når jeg tenker brunt til jul.

Mørkebrunt, som en nyoljet teakbolle til nøttene. Rødbrunt, som et nypolert mahognypiano klart for julesang. Lysebrunt, som et nyskurt furubord, klart for lange måltider.

Furet og værbitt brunt, som stammen på et evig ungt og eldgammelt juletre- og gyllenbrunt som juletrerøttene- der de vokser seg dypere innimellom hjerterøttene for hvert år vi får leve.

11. desember: Ingen vil ha det svarte glanspapiret

Det begynte å nærme seg jul. Mamma og pappa hadde vært inne i Namsos hele dagen og handlet, og nå kom de tilbake med en bil fullastet av hemmeligheter. Men blant alt det spennende, som skulle være hemmelige enda noen uker, var det en førjulsoverraskelse til oss: En rull med skinnende blankt glanspapir! Åå!

Godt veiledet av eldre søsken satte vi oss rundt det langbordet på kjøkkenet. Saks, lim, glanspapir, gode idéer og masse med førjulsfryd! I rullen med glanspapir var det en hel regnbue av enkeltark: Herlig julerødt, juletre-grønt, gult som selveste julestjernen, skinnende hvitt, midnattsblått, og flottest av alt, og de to som alle helst ville ha til sin kurv: Gull! Sølv! Tenk hvilke skatter!

Lengst inne i rullen lå det svarte glanspapiret. Like svart som vedovnen som stod og glødet i kjøkkenkroken. Og det ville ingen ha. Ikke til lenken av ringer av glanspapir, ikke til flettekurvene, ikke til de enklere kurvene laget av to sirkler brettet i to, ikke til de små “lyktene” til å henge til juletreet. Rødt og hvitt og gult og sølv og gull ble brukt opp allerede den første kvelden, av grønt og blått var det bare små rester igjen.

Men det svarte glanspapiret lå der som før, svart som selveste julenatta.

Neste år, når nytt glanspapir var kommet i hus, og en ny julepyntkveld sto for døren, fant mamma fram restene av julepyntmaterialet fra i fjor. Blant diverse biter av metallfolie, kreppapir og små rester av glanspapir lå fortsatt det svarte papiret. Noe krøllete etter året som var gått, stadig like uønsket.

“Man kan lage noe fint av det svarte glanspapiret også,” sa min yngste storesøster og viste meg hvordan hun kunne lage en svart himmel, – fyllt med gule stjerner fra restene av det gule glanspapiret.

Omgitt av alt det svarte skinte de små papirstjernene hennes desto sterkere.

Også det er en side av julefryden: Det er selvsagt viktig at julen har plass til også de svarte og tunge sidene av livet vårt. Men ikke for å farge julen svart. Julen handler jo i bunn og grunn om himmellyset som kom til verden. Julen er en tid hvor man kan erkjenne at: Ja, det svarte fins, men som svar velger vi å tenne vi lys. Mørket og vinteren omgir oss, men i hus etter hus etter hus skinner myriader av julelys.

10.desember- støvrosa voksenjul

Jeg skulle levere julegaver og ble bedt inn på kaffe til min gode venninnes mor. Jeg visste hun var en elegant dame, med sikker smak- og et stort hjerte for julen. Likevel var jeg ikke forberedt på den julepynten som møtte meg- det var som å pakkes inn i den vakreste novembersolnedgang, vissengrønt som snødekte kvister, gråblått som himmelen og støvrosa julekuler- som de siste spredte solstreif fra en svak vintersol. Der og da kjente jeg en ny tanke vokse frem- jeg skulle pynte slik jeg ville, ikke slik noen andre forventet! De andre kunne pynte slik de ville når de ble voksne, tenkte jeg.

Fra da ble det skrikende røde forvist, og senere gitt bort. Helt til minstemann noen år senere forsiktig sa- det hadde vel vært fint med rødt til jul! Jeg blir så glad av det, sa han.

Da husket jeg hva jeg hadde sett da vi bar kaffekoppene ut på kjøkkenet, den formiddagen for lenge siden. Vi gikk gjennom spisestuen, og der, hvor familien ble samlet, der alle gode, lange samtaler ble ført, der hadde jo det egentlige juletreet stått, fargesprakende, overdådig, med plass til generasjoner av ikke- matchende julepynt.

Det var jo slik det måtte være skjønte jeg da- plass til både den voksne, ettertenksomme, langsomme blåtime julen- og den barnlige, lystige og impulsive julen.

Kan hende er det ikke engang to juler- men at den julen jeg tenker tilbake på blir større, rikere, mer fasettert og fargerik for hvert år som nye minner legges til?

Men plass til skumringsrosa, det er det alltid.

9. desember: Under en skittengul snøhimmel

snowyskies

Tunge skyer ligger lavt over byen. Den mørke desemberkvelden er lysende skittengul der byens lys maler skydekket gyldent. Skyggene her nede trekker mot varmt lilla, som en komplementær til de tungt gule skyene. Blir det regn? Neida: Der kommer det, som en velsignelse fra oven, de første snøflakene kommer dalende, tettere og stadig tettere. Store våte flak, som snart dekker tak og trær og gater og plener med et tykt, mykt lag av nyfallen snø. Det blir lysere her nede, mørkere der oppe etterhvert som skyene lettes for sin snølast og blekner mot blålig gråfiolett.

“Det er en vakker måned, desember,” tenker jeg der jeg finner fram snøskuffa og setter igang med å måke oppkjørsel og gårdsplass nok en gang. Sporene etter formiddagens snømåking er fullstendig utvisket; dekket og glemt under den nyfalne snøen. “Enn om jeg jeg sammenligner julen med himmelriket, og snømåking med alt mitt livsverk?” tenker jeg funderende, der jeg skyver snøen bort fra gårdsplassen og opp i stadig høyere snøhauger. “Det kan kanskje bli en slags fin og filosofisk bloggpost på julefrydbloggen? Noe om at det ikke har så mye å si, dette livsverket, dette som du puslet med i dag etter dag, at det på en måte er som snømåking – først så snør ned og blir glemt, og deretter smelter det og blir borte? Men det måtte jo gjøres, der og da. Og at det viktigste egentlig ble det som skjedde siden, etterpå?”

Jeg måker ferdig, og setter snømåka på plass i veggen ved garasjen. Skydekket er i ferd med å samle seg igjen, det blekner mot skittengult. Mere snø! Det er bare litt over to uker igjen til jul.

8. Desember- julegrønt

Hvorfor står det to juletrær uten lys på kirketrappa? Spurte jeg far, en dag for lenge, lenge siden. Jo, det er fordi det har vært begravelse, og da skal de eviggrønne trærne minne om at vi bærer den døde ut av verden og inn i evigheten. Jeg så nærmere på trærne, det var ikke lenger juletrær, men håpstrær, forventingstrær og undringstrær!

Men da så jeg også noe jeg virkelig aldri hadde sett på juletrær, de små buskene var fulle av små,myke, lysegrønne skudd. Helt tydelig ikke juletrær! Det eviggrønne skulle jo være mørkegrønt!

Siden har jeg blitt eldre, og det har hendt at juletreet inne har fått grønne skudd. Da fryder jeg meg og tenker, kanskje er det da først treet blir et ekte juletre, når det minner om liv, om vekst om muligheter og håp? Et evigrønt, lysegrønt håp?

7. desember: Resirkuleringsbrun samvittighet

Det er mote i alt, – også i juler. Noen ganger skal de være tsaraktig russisk blå, andre ganger gullfargede, andre år er det sarte pasteller som gjelder, før en ny fargepalett brer seg over julepynthyllene året etter. Og noen ganger går jula i resirkuleringbrunt. Den første gangen dette rammet meg, en gang på nittitallet, ble jeg helt sjokkert. For meg skulle julepynten være gullglitrende og glassklimtende, overdådig og tradisjonsrik – men så skulle plutselig alt være STYGT! Julepapir og julekort skulle være i resirkulert papir i utvaskede farger, pakket inn med hyssing og kanskje en trebrikke eller noe sånt som gavekort, julepynten gråaktig og livløst dempet i fargene, totalt blottet for glitter og glans, ja har du noe julepynt i ull eller halm er det jo selvsagt det aller beste! Som du skjønner, så kastet jeg meg ikke på denne galeien, og neste år var selvsagt stilen en helt annen i alle fall, så det hele hadde vel blåst over?

Nå er det ikke lenger noen tvil om at det er livsviktig med resirkuleringstankegang, og ikke bare til jul. Det er selvsagt ikke noe poeng å lage seg god julesamvittighet ved å skifte ut det man allerede har med noe nyinnkjøpt som ser mer miljøvennlig ut. Men hvorfor skal julen egentlig være en tid for å sløse? Det virker jo absurd: vi feirer den fattige Gud, født i en stall, lagt på en seng av strå – ved å bruke mest mulig penger, kjøpe mest mulig mat, gi bort flest mulig ting, skape tonnevis og atter tonnevis av søppel, ved å ende opp med å kaste mer mat enn noensinne i året. Det vi alle egentlig prøver å oppnå med julefeiringen vår er vel samvær og kjærlighet, – det handler ganske enkelt om å ha det fint, sammen. Og det kan man da vel få til, selv om man bruker hodet og samvittigheten og tenker i resirkuleringsbrunt?