Har du en håndbrodert juleduk? Noe av det mest unyttige – men morsomme – jeg bruker tid på innimellom er finn søk etter den aller vakreste juleduken.

Merkelig nok, ettersom både farmor og mor var kløppere til å brodere, har jeg ingen. Jeg broderer jo selv også, men det er akkurat det, jeg har ikke tålmodighet til å brodere ferdig. Da jeg fikk broderisett til juleduk fra farmor, broderte jeg halve duken og ble veldig forundret da jeg oppdaget at jeg skulle brodere det samme en gang til, så da lagde jeg adventskalender av motivet i steden. Men i hodet mitt ser jeg for meg de vakreste og mest forseggjorte juleduker, med intrikate kranser, fugler, kirker, snø og grantrær, som muligens en gang dukker opp. Det rare er at jeg er helt fornøyd med å tenke på hvor vakkert det kunne vært- og at gleden over å forestille seg det vakre er vel så stor som å skulle fange skjønnheten i en konkret ting. Sånn er det kanskje med resten av julen også? Tanken om det vakre, leken med ulike ideer for hvordan julen skal se ut i år – er viktigere og morsommere enn hvordan det faktisk blir.

Men nå har jeg altså begynt å brodere min egen juleduk da, sånn for sikkerhets skyld! Den blir sannsynligvis veldig fin – en gang, etter mange fler førjulstider med brodering, men denne gangen skal jeg bli ferdig!

Har du hørt intervjuobjekter bli spurt om hva som er deres guilty pleasure? Og svarene handler oftest om koselige ting – kaker, god mat, filmer, bøker, musikk – akkurat som om det skulle være noe å skamme seg over? Er det ikke nettopp når vi tar oss tid til å nyte de små gleder i livet vi virkelig åpner for takknemligheten? Særlig i adventstiden tenker jeg det er viktig å trene på å ta imot og sette pris på det gode som kommer i vår veg – med glede! Det kan vel ikke være at vi tenker at det ikke er rom for ufornuftige, unyttige frydefulle gleder i voksenlivet? Jeg har gjort det til en vane når jeg leser slike intervjuer å tenke etter hva som har fått mitt hjerte til å gjøre et lite frydefullt hopp, pleasure helt uten guilt.

Hva var det sist som gav deg et gledesglimt?

Hva tror du er det første jeg gjør når jeg skal ordne huset til jul?

Det første jeg gjør er å ta vekk. Det kan jo være så mange trinn i det, nå har jeg akkurat båret alle dvder, til og med julefilmene bort fra skapet på stua- for det trenger jeg til alle små og store ting som har samlet seg i vinduskarmer og på bord i løpet av året, julepynten må få plass! Så er det alle blomstene- som må plukkes og vannes og flyttes og kanskje kastes- så juledekorasjonene får plass.

Dette gjør jeg faktisk- men så er det de oppgavene som hadde vært fint om var gjort.

For eksempel å rydde i alle skuffer og skap- som regel blir det en fin tanke som ikke blir tenkt ferdig før på vårparten.

I høst har jeg kjent det annerledes. I så mange sammenhenger jeg er i,hører jeg om så mange som ikke har. Da blir det ikke lenger spørsmål om å rydde for å ha orden, men om å sjekke om jeg har noe som noen andre trenger. For meg blir det en ny vinkling på turene til Fretex og gjenbrukstorget, det handler ikke om hva jeg ikke har plass til, eller er lei av. Det er noe helt annet å spørre om det faktisk er noen som trenger dette mer enn meg. Jeg har jo til og med mange ting som jeg overhodet ikke trenger, men som er helt fine! Da blir det plutselig viktigst å få ryddet skuffer og skap- kan hende er det sånn at når jeg har altfor mye av noe, så betyr det at jeg har noe som egentlig skulle vært noen andres?

Selv med gode intensjoner blir det nok aldri minimalistisk hos oss, men forhåpentligvis lærer jeg mer og mer om at å få tingene der de hører hjemme ikke handler om bedre system på tingene, men bedre fordeling. Hva er det første du gjør til jul?

Så ble det vår tur til å få korona- og selvfølgelig tenker jeg først på juleforberedelsene. Jeg som skulle og ville og tenkte….Først og fremst ville jeg jo skrive meningsfulle tekster i julefrydbloggen, gjerne fra førjulspyntet hus, med julesnø ute og julemusikk inne.

Men hva skulle jeg egentlig skrive om? Det samme som alltid, at det ikke er tingene som skaper jul, at det går fint å ha en deilig jul uten at alle lister er krysset ut.

Ja det skulle jeg skrive om, og så kjenner jeg jo på ironien i det hele. Dette kan jeg jo skrive om nesten samme hvor pjusk jeg måtte være? Og dessuten, det er jo mange, mange år siden jeg laget jul slik den “skulle” være. Jeg lager jo julen akkurat slik jeg vil ha den. Og det er jo sant at det ikke er hvilke ting som er tatt frem som er viktig.

Hva er det som er viktig da- for jeg liker jo godt å dekorere? For meg handler det om hvilke muligheter det skal legges til rette for. Julenotene skal finnes frem- så vi kan synge og spille. Det skal ligge gode saker klar i fryser og bokser- ikke for tradisjonens skyld, men slik at noe er klart, når vi kommer inn fra friske spaserturer, etter kirketid, når noen kommer på besøk, og når noen blir sittende oppe halve natten for å snakke om ting, spille de siste spillene eller slappe av foran peisen. Dette vil jeg skal være klart- og i en ramme som bygger opp om fellesskap, en hyllest til det vakre og gode i livet, et hjem der alle er velkommen og der det er tydelig hvorfor vi feirer jul. Slik blir det nok i år også- på et eller annet vis.

Og dessuten- når jeg skriver dette er det faktisk bare 20 november, så det kan faktisk hende at alle er i superform når desember er her. Vi får se!

Har du tenkt over hvorfor du pynter som du gjør til jul? Hva er det du legger til rette for?

Endelig er det julaften, årets mest underfulle dag. Puslespillet for årets jul er ferdiglagt: Slik ble det i år! Juletreet står og glitrer, vi rakk det vi rakk, og brikkene falt på plass på et vis, slett ikke i forhold til den tenkte idealjulen – men det henger jo sammen på et vis, og det ble jul i år også!

Dette er den siste luken i årets Julefrydkalender, og jeg sitter og ser på juletreet og filosoferer: Har jeg egentlig blitt noe klokere i denne desemberjakten etter julens brikker? Undring og hellighet, høytid, kjærlighet, skjønnhet, musikk – hva slags bilde danner egentlig alt dette?

For meg gir disse brikkene et bilde av helhet. Av sammenheng. Av sannhet. Jeg fryder meg når jeg endelig har fått komme tilbake til julen – og det er fordi det er her jeg er hjemme. Det er i julen jeg føler meg nærmest meg selv. Nærmest andre. Nærmest Gud. Alle skrinne og meningsløse viktigheter fra året bak oss faller plutselig vekk som skjell fra øynene: “Men dette er jo ikke viktig, nå er det jo jul!” Vi forsøker og vi lykkes og vi mislykkes i å være nær de vi er glad i, fordi vi ser hvor viktig det er. Guds himmel over oss er sann, medmenneskene våre trer i fokus, englene synger og alt er vel på denne vår stakkars jord.

Den konkrete julefeiringen gir bare små glimt av disse julebrikkene. Men i glimtene ser jeg jo at de dreier seg om mer enn julen: De er livsbrikker. Dette er slik livet egentlig skal være, det er dette jeg ønsker meg og håper på, hele året. Det er derfor jeg gråter når jeg pynter juletreet – for lengst inne vet jeg at julebrikkene, livsbrikkene – de er enda mer – for de er bare avspeilinger av himmelbrikkene.

Julen kan aldri fylle lengselen som julen skaper. For julen er drømmen om Paradiset.

Gledelig jul, alle sammen!

Av alle dager som har sitt eget møster er lille juleaften høyt oppe blant topp ti. Det er så mye som skal gjøres, og for å få det gjort, må alt gjøres i riktig rekkefølge og i godt tempo- i hvert fall kan det virke slik. Tradisjoner er gode å hvile i, tradisjoner gir tilhørighet og trygghet. Men ellers i året vet vi jo at dagene kan bringe så mangt, og må ha rom for å endre planer og ta det som det kommer.Så hvorfor skulle ikke et par dager der vi prøver å presse inn maksimalt med faste programposter være noe unntak? Hvorfor forventer vi at de må gå som planlagt?

Livet og julen yrer av muligheter. Men gir vi oss nok tid til å undres, stoppe opp, ta imot? Eller har vi program for alt?

Jeg har jo også alt for mye jeg gjerne vil ha på plass til julen- men etterhvert som jeg blir eldre og muligens klokere- har jeg blitt flinkere til å sette pris på den brikken som bare dukker opp en gang, og ikke for alltid blir en del av julepuslespillet.

Noen ganske få ganger har vi tatt oss tid til å gå skogstur på lille juleaften- uten å samle noe, bare for å være i skogen. Et eventyr. Andre ganger har vi hatt hyggelig vennebesøk og sittet foran peisen halve dagen- herlig avslappet. En gang var vi med rundt i byen og sang for alle vi kjente som ikke kom seg i kirken. Utrolig meningsfullt. En gang spiste vi julelunsj i byen på lille juleaften, så deilig.

Alt er ting som godt kunne funnet en fast plass- men jeg tror disse minnene er gode fordi de nettopp ikke var noe som måtte gjøres hvert år, men noe det ble plass til når det som “måtte” gjøres fikk mindre plass.

Samtidig, noen år danses en ganske innlært dans, treet tas inn, lysene på, det støvsuges, juleklær henges frem, noe må handles, et lages mat, blomstene stelles, vi spiser middag, treet pyntes, huset pyntes, gavene legges under treet, Joy to the world spilles og julen kan komme, men innimellom det hele blomstrer dansekunsten, livsgleden og julefyden når det er plass til en uventet vri, om det nå skulle bli sånn.

Som om jeg, mens jeg sorterer i julepuslespilleskene finner en ekstra vakker brikke, som jeg med en gang ser ikke kan få varig plass, som ikke hører til noen av de andre bildene, men som jeg kan kikke litt ekstra på, glede meg over og legge til side. Kanskje glitrer den ekstra, kanskje har den en sjelden farve? Så blir det ikke bare et ferdig puslespill, men en liten ekstraeske med alt det forunderlig frydefulle som skjer bare engang- montro om det dukker opp en slik brikke i år?

Min far var prest. Uke etter uke, år etter år forberedte og holdt han sine prekener, søndag etter søndag, kirkeåret igjennom: Om den barmhjertige samaritan. Om kvinnen ved brønnen. Om det bortkomne fåret.
Noen søndager var tunge som selveste Domssøndag, noen herlige som Påskemorgen (Å salige stund uten like!). Men det var en helt annen preken som var den viktigste, den han jobbet mest med, og gledet (og gruet) seg mest til: Det var julekveldsprekenen!

Se for deg en snødekt kirke på landet. Ute på kirkegården flakker lyset fra hundrevis av lykter på gravene til de som har gått foran, bygdefolket i kåper og pelser og frakker og boblejakker er på vei inn til kirka, i små og store familiegrupper, alene, sammen med venner. “Hei, er det du!” “God jul!” “God jul!” Inne i kirka, her er det varmt og godt, for kirka er full, og i de nypussede messingkronene er dusinvis av stearinlys tent. Framme ved alteret er juletre og julekrybbe på plass, et lite hornorkester spiller julesanger som preludium mens vi alle i vår fineste stas finner plasser og trenger oss sammen i benkene, ja noen må stå! Barna må sitte på alterringen, der er det ennå plass! For i dag er det selveste julekvelden, og alle skal i kirka, for hvordan skal det bli jul ellers!

“Glade jul” er sunget, juleevangeliet er lest, prekenen begynner! Hvordan skal nå presten preke i år? Dette er årets største oppgave for pappa prest: å formidle julebudskapet på en måte som alle kan huske og forstå, om de så er barn eller gamle, fiskere eller tømmermenn. Til å hjelpe menigheten å se og huske poenget, har han gjennom årene med seg en rekke ulike hjelpemidler opp på prekestolen: En kakeboks full av julekrybbefigurer! To hånddukker! En engel! Et overføldighethorn! Og hvert år ender det opp med en ny måte å preke om Juleevangeliet på.

Men hver gang er poenget det samme. For budskapet er kjærlighet. Hverken mer eller mindre. I år etter år. Julekveld etter julekveld. Kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet. Ikke vår kjærlighet til Gud, men Guds kjærlighet til oss. Den grenseløse kjærligheten som gir alt for den han elsker. Som roper kom se nå er himmelen din. Til menneskene, som har Guds velbehag.

Jeg hørte nettopp en radiogudstjeneste der temaet var “Mitt hus er et bønnens hus”, presten gjentok flere ganger dette- gi det viktigste rom først, så vil du se at livet får plass til også det viktige. Så tenker jeg at mitt julepuslespill egentlig i alle år har handlet om å rydde i puslespillesken. Brikkene stemmer nemlig ikke med utenpåbildet, snarere kan det se ut som det er mange puslespill som er røsket sammen og lagt i samme boks, og hvordan skal en vite hva som er hva?

Kan hende er til og med noen av brikkene til mitt puslespill borte? Enn om jeg får sortert ut og ender opp med for eksempel bare rammen rundt bildet? Om julen har blitt en roteeske med brikker fra all slags tradisjoner og forventninger må jeg nesten legge puslespillet på en helt ny måte. Ikke sortere i hauger ut fra de bildene som kan bli av puslebrikke haugen, Ikke plukke ut alt som ser fint ut, og tenke det blir et flott bilde, men ta en ekstra kikk og se hva som ser aller viktigst ut.

Disse brikkene vil ikke nødvendigvis passe sammen, sannsynligvis kan det ikke legges til et helt bilde, og det er der jeg kommer inn. Ingen puslespillprodusenter kan vite hva som er viktigst for meg, noen kan vite noen av brikkene, noen kan foreslå noen som jeg absolutt ikke vil ha med, men hva som er viktigst og hva som er viktig må jeg selv stå for.

Så da legger jeg brikkene ut over et stort bord. Juleevangeliet, julemusikk, gjestfrihet, barmhjertighet, gavmildhet, undring, fred, fryd, glede- de kan jeg hente fra haugen med brikker- men brikkene som binder dem sammen og gjør det hele til en jul der det viktigste får plass, de må jeg tegne selv.

Gjennom desember har jeg tenkt mye på julen og julefeiringen. Hvorfor gjør vi sånn og ikke sånn? Hva er det som får så mange til å gjøre ditt og ikke datt? Det er interessant å tenke fritt rundt noe som blir tatt for et etablert faktum, det hjelper i alle fall meg selv i å oppdage nye fasetter i mysteriet Julen. Men det er kanskje ikke gjennom å analysere julen at man ser den best. For den er jo slett ingen matematisk formel, intet logisk puslespill. Julen er som et kunstverk, som må oppleves. Poesi, ikke prosa. En høytid, en seremoni, som man må tre inn i og delta i for å realisere. En gledesfest som man må åpne seg for og bare slippe til.

Men det er elementer i helheten som taler sterkere til meg. Skjønnheten. Helligheten. Og mer og mer jo eldre jeg blir: Håpet.

Et håp bortenfor meg selv og mitt strev. Et håp som man kan lene seg mot, selv når man ikke har håp selv.

Kjem du med håpet, julenatt,
om framtid og fred?
Uroa gnagar, er framtida vår?
Grøda blir vemod når tvilen sår.
Lys stjerne, her ned!

Kjem du med håpet, julenatt,
gleda som gjer at gråtonen ikkje får farge mitt sinn?Som ropar: Kom, sjå no er himmelen din,
lag himmelen her!

Ein gong i den første julenatt vart framtid og fred
født i ein stall medan englar song.
Syng songen på ny, syng han gong på gong.
Lat frøet bli tre.
( Lars Havåg )

Etter noen år der sykdom har tatt oppmerksomheten her i huset, skulle denne julen være festjulen, vennskapsjulen, familiejulen, det året der alle venner husket “gamle dager” da vi stakk innom hverandre uten å planlegge alt, den julen der det var plass til alle vi ikke har sett på lenge.

Så ble det ikke slik, det ble nok en jul med begrensninger. Der selv kirkene ikke kan åpne dørene for alle, der konserter og juleavslutninger avlyses og det ene selskapet etter det andre settes på vent. En jul der vi nesten er redde for å ringe på hos hverandre, enn om vi bærer på ukjent smitte, enn om de?

Som de fleste andre kjenner jeg at motivasjonen til nok en forsiktighetsrunde må hentes dypere fra enn den forrige. Dugnadsånden må vekkes til liv, kreativiteten må skjerpes, men så er jeg der. Der hvor jeg henter frem tre tanker for en ny julegjestestrategi.

Første tanke fikk jeg på Luciamorgen da jeg gikk hundeluftetur forbi skolen. Det er vel ikke noe Luciafeiring i år, tenkte jeg, men der, på skolegården flammet et stort bål. I ring rundt bålet sto Luciakledde barn innerst, vinterkledde foreldre ytterst, alle hadde lys og alle sang- ja bortsett fra to hvitkledde gutter som med flagrende glitter i håret prøvde rutsjebanen i stedet. Alle hadde det altså fint, fordi noen hadde tenkt; hva kan vi gjøre, ikke hva kan vi ikke gjøre. Så hvordan kan vi ønske velkommen i år?

Den andre tanken fikk jeg da jeg gjorde en ryddejobb i tankegodset- hva er egentlig det jeg synes er hyggelig, og hva har rot i overleverte forestillinger om hva en festlig jul er? Blir det plass til de rolige møtene når de store selskapene skal ha plass? Når det først må være slik, vrir jeg på det og skal forsøke å ta imot en jul i rolig tempo som en mulighet til å ønske velkommen til noen få. Slik liker jeg det jo ellers i året. Når det først skal være slik er det kan hende også en mulighet til å virkelig finne julero?

Den tredje tanken… etter å ha kjent på eget savn og uro, er jeg klar til å se rundt meg, til å se andre enn meg selv. Og jeg ser et samfunn som slutter opp om hverandre, jeg ser venner som med varme i blikket gir luftklemmer, jeg ser medmennesker som uten å tenke på seg selv stiller opp for at vi så snart som mulig kan ønske hverandre velkommen. Så i år ønsker jeg hjertevarme, omtanke, oppfinnsomhet og nestekjærlighet velkommen- så får de store selskapene, konsertene og gudstjenestene komme når de kommer. De gjør jo det.