15. desember – Et steg i undring

Min vei, gjennom alle dager, går gjennom spor av undring.

Jeg går i gjennom snødekte gater i morgenmørket og klokkenisten i rådhuset spiller “Morgenstemning” av Edvard Grieg. Jeg stopper og kjenner lyden, lukten av snø og gleden over å være til. Jeg går over Stortorvet der blomsterselgerne nettopp åpnet baklukene til varevogner fulle av svibler, fuglenek og grankranser. Jeg går forbi  glassmagasinets utstillingsvindu mens en vindusdekoratør folder ut et hav av mørkeblågrønn fløyel blant glitrende julelys. Noen sekunders glimt av tid, men fulle av glad forundring over det vakre, det gode, skjønnhet, lukter, musikk. Når som helst og uten forvarsel byr livet på øyeblikk med  forundringsfryd som i et glimt gir takknemlighet og glede. En gjennomgående takk for og forundring over det vakre jeg får se, er en tydelig tråd i min vev, som spinnes ekstra sterk nå i desember.

Så er det funderingsundringen over hvordan det ene henger sammen med det andre, og den gode følelsen når ting faller på plass og noe nytt kan skapes. Gleden over at det som er, kan bli til noe annet og mer, er en grunnakkord i alt jeg gjør, og alle juleaktivitetene lar den klinge godt og sterkt.

Og så er det den ydmyke undringen i møte med andre menneskers historie, tro og tanker- den som spør og undres, når du tenker dette og jeg tenker slik, hvordan skal vi gripe det an for å skape det gode sammen? Denne undringen som fyller arbeidsdagen min er drivkraften til å prøve på nytt og på nytt, helt til vi lykkes.

Nå, i adventen er undringen ekstra vidunderlig. I gleden over hvert fnugg av juleskjønnhet lar jeg meg gripe av en forunderlig og ufattelig historie om at et menneskeliv, som vårt, var stort nok til å romme det guddommelige. Det er virkelig noe å undres over.

Advertisements

13.desember- et steg i orden

Idag toger lakenkledde barn gjennom hjem og barnehager, skoler og kirker, aldershjem og arbeidsplasser: Santa Lucia! Vi voksne smiler: Så uskyldig og vakkert! En dag til minne om den milde, gode Lucia som gav mat til dem som gjemte seg i katakombene, lyset som seirer over mørket! I dag kommer vi samme voksne til å stri og streve, mase og kave for alt som skal gjøres i tillegg til alt det andre, for hva kan vel ikke skje om vi ikke blir ferdige? Merkelig nok lever litt av den gammelnordiske Lussi langnatt frykten i oss fremdeles. Det var jo ikke Lucia, men Lussi som ulte rundt våre forfedres hus i vinterens lengste natt. Hun som krevde at vedhogst og ølbrygging og julebakst og ryeveving og sengehalmbytting og lysestøping var unnagjort nå. Er du ferdig til jul spør vi – enda nå er det jo ikke en felles norm for hva ferdig er, og ikke en gang naboene sniker seg rundt i mørke kroker for å se om det ikke skulle være litt ikkeferdigtiljulrot der. Men hva er det da?

For meg er det et ønske om å kunne få gjort unna så mye, at min lille verden noen få dager er i orden, slik at det ikke haster, det ikke er noe som må huskes, ingen ting  er halvgjort, at alt er klart, ferdig, ryddig- så julelivet kan ta plassen sin uten å bli avbrutt av hverdagsting. En liten juleverden med rom for høytid.

Men så har vi ingen madrasser å fylle med høy eller ryer å veve, og våre hus er stort sett rene og ryddige. Hva er det da som må ordnes? Jeg synes det er godt å få unna alle de oppgavene som må gjøres en eller gang, men ikke hver uke… og derfor blir gjort så sjelden at det blir rot. Den ryddingen som vises først når jeg åpner et skap – og den som kjennes, ved at små gjøremål kan strykes av listen. Jeg tror jo ikke at det ikke blir jul om jeg ikke får ryddet i papirstabelen på skrivebordet- men jeg vet at julen blir gladere og roligere når jeg har mindre ting å gjøre og mere tid til å være. Men den like viktige ryddingen- for meg- det er å finne det steget i orden som sier at ja, dette må du gjøre, men ikke nå, nå er du ferdig nok til jul- nå skal det spises lussekatter! Og i år har jeg bakt dem med eggekrem og multesyltetøy, så det kan hende ordnelisten blir ganske krympet når jeg får tenkt meg om. Men orden, det blir det!

11. desember – Et steg i nøysomhet

Vintage Paper isolated (clipping path included)

En enkel kvist trollhassel, jeg knytter fløyelsbånd på en julekule og henger den opp. Så ser jeg på arrangementet, på snøfnuggene utenfor og tenker fornøyd: Mer skal det ikke til, så er det jul. Så tenker jeg litt til, så veldig enkelt er det jo ikke med en munnblåst kule fra turen til Provence og fløyelsbånd fra en designer butikk. Jeg blir stående, jeg tenker på nøysomhet. Hva er det? Hva er forskjellen på ” Det jeg har er godt nok” og “jeg vil bare ha det som er godt nok?”

Kan det hende at vi har blitt luksusnøysomme? “Neida, vi gjør det så enkelt i julen, ikke så mange gaver, bare noen skikkelige- en reise eller noe” og ” Å nei, vi styrer ikke med så mye mat, det viktigste er at det er god kvalitet” eller ” vi har det så enkelt hjemme- bare de få utsøkte tingene vi kan glede oss over.”

Eller har vi laget en greie med å være miljønøysomme? Som i ” ja, riktignok er det stappfullt her hjemme, men alt er jo kjøpt på loppemarked” Eller – “joda vi bruker mye penger på oss selv men det er jo opplevelser da, vi forurenser ikke”

Fint alt det der, men er det nøysomhet? Det heter seg at nøysomhet er en dyd, men det er vel ikke bra bare av seg selv? Jeg tenker at om jeg skal ta et steg i nøysomhet må det være å alltid dele det jeg ikke trenger. Det er ganske lett. Det neste steget er å kjenne at det jeg har er nok. Det er ikke alltid så lett. Kan hende handler ikke nøysomhet om å bruke lite eller mye penger, men om å være fornøyd, om ikke å jage etter fornøydhet i stadig nye ting, enten de er utsøkte eller bærekraftige, men om å nøyes, så vi har mer å dele? Mon tro om nøysomhet er første steg mot tilfredshet? Tenker jeg skal prøve!

9. desember – Et steg i raushet

boy and girl happy in winter outdoor, digital painting illustration

Jeg har nettopp kjøpt nye gardiner. Dyrt, ja det ble det, men det spanderte jeg på meg selv. Kunne jeg kjøpt en like stor gave til noen andre?
Nei, så raus er jeg ikke.
På vei til jobb går jeg forbi mange tiggere. Den ene plakaten etter den andre forteller om sykdom og barneflokker, nød og elendighet. Gir jeg penger? Ikke alltid, nei så raus er jeg ikke.
Klarer jeg å la være å irritere meg, klarer jeg å vise barmhjertighet? Sjelden, det blir bare med et smil og et hei – for rausere er jeg ikke.

Jeg har dyktige og kloke arbeidskolleger, jeg har gode, kjære venner, men selv de er menneskelige og kan gjøre dumme ting – tar jeg som regel alt i beste mening, glemmer og unnskylder? Ja, det gjør jeg, for så raus er jeg.

Jeg elsker å gi bort julegaver til både venner, familie og naboer- ja, det gjør jeg, så pass raus er jeg da.

Jeg selv har så mye jeg skulle gjort og så lite jeg synes jeg får gjort. Jeg selv leverer ikke det jeg forventer av meg selv. Men kan jeg gi meg selv samme tålmodighet og forståelse som jeg gir andre? Nei, det er sjelden, for så raus er jeg ikke.

Det er altså lett å bruke penger på meg selv- vanskelig å plukke seg opp og starte på nytt med et raust klapp på skulderen.

Det er lett å gi både gaver og forståelse til alle som tar imot og gir meg tilbake.

Det er nesten vanskeligst å gi til dem som faktisk trenger det.

Raushet er et hedersord, som jeg vil at min jul skal ha som grunntone, ser ut til at jeg må trene for at det skal bli sant. Treningsplanen er å ta to steg i raushet idag – ett er å gi det jeg kan til den som ber meg, det andre er å huske med hjertet at å elske din neste som deg selv –  også kan sies motsatt – slik du elsker din neste er du også verdt å elske deg selv.

7. desember – Et steg i styrke

testund

En dag i slutten av november, i første klasse, fikk vi beskjed om å ta med en potet på skolen. Mystisk, men nødvendig – vi skulle nemlig lage adventskalender! Potetene ble kledd med sølvpapir og så stakk vi 24 fyrstikker inn i hver vår potet. Vi fikk dem med hjem, og skulle plukke ut en fyrstikk hver dag- for så å ende med en innskrumpet, ubrukelig og skikkelig stygg, hullete klump på juleaften.

Av og til, de årene som hver førjulsdag har tatt litt mer av krefter som ikke har vært, har jeg kjent meg som denne poteten på juleaften.

Etterhvert har livet krevd plass til mye mer enn juleforberedelser, samme hvor mye det er desember. Etterhvert har jeg tenkt at hver dag må være et steg som gjør meg og de rundt meg sterkere og gladere, slik at livet blir rikere fram mot jul. Julen skal stråle om kapp med budskapet, ikke være en skrukkete sølvpapirkledd potet.

Så er det jo ikke så mye mystisk med det- kroppen trenger mat og søvn og frisk luft samme hva slags dato det er. Jeg har en plan om å la dette bli den adventen hvor jeg legger meg i tide og ikke maser om det som skulle vært gjort. Isteden skal jeg si: Hvor skal vi gå på tur i dag? Tenker det blir jul av det jeg.

potetkalender

6. desember – Et steg i lys

vinterlys

Det er timen mellom mørke og lys. Noen kommer gående, noen kommer kjørende. Vi blir mange, ungdommer og voksne, fra mange folkeslag, med mange historier i hjertet. En etter en går vi bort til den store fakkelen for å få våre fakler tent. Så går vi, to og to, tre og tre, i klynger, noen få alene, vi går langs en bygdevei, ned mot sjøen og samles i strandkanten. Vi får gløgg. Fremdeles står alle litt spredt. Kom nærmere! Stå tettere sammen! Så gjør vi det.

Vi har juleandakt og lysvandring på skolen. Vi synger i vintermorgenen. Vi står sammen og ser for oss det blendende lyset som dekket hele himmelen den vinternatten for lenge siden. Vi ser hvor spinkle flammene våre er hver for seg, vi tenker på hvor sårbart et menneskeliv er, hvor sårbart et lite barn i en krybbe måtte være, var det virkelig stort nok til at himmelens hærskarer dekket himmelhvelvet med lys? Skulle det ikke vært noe mer spektakulært i krybben? Skulle det ikke vært mer makt og prakt i omgivelsene?

Vi tenker, kan hende Gud ville vise oss at det å være menneske er stort nok? At alt det vi tenker vi trenger å omgi oss med, verken gjør oss mer eller mindre verdifulle, himmel og jord kunne møtes i et lite barn.

Vi står sammen og synger den siste sangen. Dagen har kommet, faklene legges i det store bålet. Vi går sammen tilbake i klarblå vinterdemring. Fremdeles sårbare, nå er vi uten fakler, men med en felles tanke på et lite barn som vokste opp til å love oss lys i alle livets dager. Noe å tenke på, noe å undres over, noe å takke for- der vi runder svingen og ser siste rest av fakkelbålet dø ut nede i fjæra.

 

4. desember – Et steg i blinde

blizzard

Det kan jeg gjøre i blinde, sier vi når noe ligger i hendene og kan gjøres uten av vi tenker på det. Da kan vi gjerne gjøre noe annet samtidig, som å strikke og se på TV, lage mat og snakke. Da flyter livet lett, litt for lett? Når alt er lett er det morsomt å lære noe nytt. Når julerutiner og tradisjoner følger etter hverandre uten at jeg trenger tenke på det- den kransen henger der, den kaken baker vi da og de gjestene kommer den dagen- når alt går av seg selv, akkurat da kan overskuddet være der til å tenke: hvorfor det? Hvorfor ikke slik? Og, jammen skal jeg prøve sånn. I slike lyse øyeblikk har jeg bakt irrgrønne cornflakeskranser, gått på skogstur på juleaftens formiddag og invitert til julesangfest.

Men så er det den mørke blindheten. Der jeg ikke har vært før, og det kjennes ut som jeg ikke ser noen ting. Da betyr å gå i blinde å famle seg frem, lete etter krefter og undres på både hvorfor og hvordan.

Akkurat da er det godt å lene seg på styrken i tradisjonene, la førjulstiden være et hvileskjær. Slike år gjør jeg bare det som kommer av seg selv, det som gjør at julen lister seg på plass, selv om det ikke er tid og overskudd til den store julestria.
Kunne jeg ikke da bare latt være? Jeg tror at uansett på året, og når i livet at dagene er mørkere enn ellers, gjelder det å finne til bake til det vi vet gir glede. De første stegene dit trenger vi å kunne gå i blinde.

Jeg tror også at når livsgleden er stor og energien er enda større det gjelder å stoppe opp og kjenne, hva gir meg styrke nå? Hva er jeg nødt til å ha på plass for å klare det jeg må? De tankene må tenkes klart, i solskinn. De oppgavene må trenes inn når det er vindstille.
Da vet jeg at de oppgavene jeg vet gir meg glede, også vil gi glimt av glede når jeg ikke orker å tenke ut gledelige ting. Når jeg både må og kan gå et steg i blinde.

Så da henger jeg opp kransene der de alltid har hengt, jeg baker kakemenn før Sinter Klaas slik vi alltid har gjort, jeg hører på den julemusikken vi alltid har hørt på- og sakte men sikkert kjenner jeg at jo, jeg gleder meg over julen som kommer, steg for steg.