5. desember – Noe morsomt

Det er Sinterklaas, – siden vi bodde i Nederland har det vært en del av vår førjulsfeiring. Ikke fordi vi har noe spesielt forhold til en gammel biskop fra Myra, men fordi det var en god måte å begynne en ny tradisjon som ikke handlet om stadig dyrere og flottere feiring. Nå har jo Sinterklaas feiringen og gavehysteriet tatt helt av i Nederland også, men det bryr ikke vi oss om. Vi forholder oss til de “gamle” Sinterklaas reglene, i treskoen skal det være noe spiselig, noe å holde på med- og noe morsomt.

I alle de år har det virkelig vært morsomt å finne på disse tingene, så kom det en tid hvor tingene ikke betydde noe, hvor det viktige var Sinterklaas frokosten, tidlig, i pysjen, med varme i peisen, Sinterklaas musikk, hvite kakemenn og sjokolade bokstaver. Og etterhvert er Sinterklaas blitt satt på vent – for oss som ikke er vokst opp med dette, har tradisjonen gjort nytten sin – og kan vente til nye generasjoner setter frem treskoene.

Men likevel, må jeg ikke fremdeles finne på det morsomme? Hvordan ville julen bli om ikke alle fikk akkurat det de ikke visste de ønsket seg og som fylte hjertet med gledesgnister? Hver førjulstid veksler jeg mellom å tenke at det ville være helt fint, alle ville være like glade uten påtvungne morsomheter- og mellom å tenke febrilsk på hva i alle dager som kan finnes på.

Jeg har ikke landet ennå i år- kan hende alle blir gladest for en middelvei? Dersom jeg kommer over noe som virkelig er midt i blinken og som er morsomt, så kommer det under treet, til den det passer for, og så må de andre sørge for morsomhetene selv.

Kan hende skulle jeg til og med begynne med hva jeg synes er morsomt? Da blir det sang og moro og lite ting- skal se alle synes det er morsomst?

3.desember – Tomt rede

Da vi bygde hytta var vi veldig nøye på ikke å skade naturen rundt oss, lyng og einer, stein og furu skulle være uforstyrret så nært inn til hytteveggene som mulig.

Likevel, noe måtte jo tas bort. Blant annet masse blåbærlyng røtter. Av dem flettet jeg fuglereder, som vi har i juletreet. og de er en viktig brikke i min og vår jul. Dette er en irsk tradisjon, treet skal ha tomme reder for å minne om dem som vandrer ute i verden, dem som er hjemløse og dem som ikke kan komme hjem til jul.

Jeg tenker litt videre, om noe er tomt kan det fylles opp. Mine julereder skal minne meg om at det alltid er plass til fler, rundt julebordet og i hjertet. Nå har huset vårt vært fullt i alle år siden jeg flettet disse redene, men ettersom “ungene” etablerer seg, flytter ut og ikke kommer hjem til jul, tenker jeg det er viktig å holde fast på tanken, reder skal tømmes, fugler skal fly, sånn skal det være- og alle trenger å vite at det er et sted å komme hjem til.

Tomme reder minner meg ikke om det som har vært, men om det som kan komme- det er mange som trenger å vite at det er plass til dem et sted, selv om det ikke er det redet de ble klekket i. Så da blir de tomme redene ikke noe vemodig, men en oppfordring til å fortelle at redene finnes, at det er plass. Så blir julespørsmålet- hvordan gjør vi det?

1. Desember- Hopp og sprett

En tid for  å gi og ta imot– dette synes jeg er den fineste adventskalenderen, et daglig alternativt steg mot julen fra den svenske kirken. Trykk på linken og se selv!

1.desember begynner med «hopp av glede» og så går det videre derfra. Ordet kan også bety en piruett eller en saltomortale- gjerne alt på en gang.

Jeg tenker på en gang jeg var på konferanse i et strålende høstvakkert Tyskland. På vei gjennom parken gikk jeg et stykke bak en meget ærverdig professor, med svart dress og alvorlige tanker. Med ett gikk han litt fortere, så begynte han tilfeldig å sparke til den knusktørre løvet- og så til min overraskelse tok han et lite luftsprang opp i en haug med løv før han gikk videre, like alvorlig som før. Hvorfor var det overrraskende?

Hvorfor er ikke slike sprett den selvfølgeligste del av livet for oss voksne også? Må alt være planlagt og del av noe annet, noe større?

Jeg undres og tenker jeg skal gi rom for flere impulsive, helt uventede gledeshopp denne førjulstiden, kan hende virker det motsatt også, at det ikke er nødvendig å være så glad først? Bare gjøre noen hopp og se hva som skjer?

24. desember – delt himmel

En som eier verdensaltet – og så deler det hele med en stor søskenflokk som ikke visste at de hadde en konge til far? Det er jo det julen handler om – ikke at vi deler, men at Jesus har delt sin himmel med oss. Ikke bare som glimt av godhet eller et under i ny og ne, nei, alt er vårt. Himmelriket er deres, sier Jesus.

Ikke langt unna, ikke når vi skjønner det, ikke når vi har blitt ferdige til jul.

Men akkurat nå – når Jesus kom og ville dele våre kår, fikk vi også et løfte om at vi engang kan få dele hans, at himmelen er vår del, hvert menneskes arv.

For stort til å fatte, for underlig til å begripe – men det er heller ikke nødvendig. Budskapet til oss er så enkelt som vi er nødt til at det skal være for at vi skal skjønne det:
Ikke vær redd, fra nå av er du en himmelarving –
sammen med alle mennesker, sammen med den nyfødte broren din – her, nå i denne julenatt.

God jul til alle, medvandrere mot himmelarven!

23. desember – delt forventning

Forunderlig dette – julen er like forskjellig som vi er forskjellige. Selv om det er noen tradisjoner som er de samme for mange – så er det ikke alle som spiser ribbe eller juletorsk. Det er veldig mange færre som feirer på storgårder på Hedemarken enn det ukebladene forteller oss. Det er ikke alle som har en stor familie, og det er noen med stor familie som helst vil være alene.

Selve innholdet i julefeiringen er også forskjellig. Vi feirer Kristmesse – men også mye mer, og mye annet. Og selv når vi går til kirken sammen kommer vi hjem med ulike tanker om det vi har hørt og delt.

Med alle disse ulike tingene vi venter på at skal skje i julen, skulle en tro at forventningene var ulike, og på overflaten er de vel det, men dypest sett? Der tror jeg vi deler den samme forventningen, som Olav H.Hauge sier:
“Det er den draumen vi ber på – at noko vedunderleg skal skje, at det må skje
– at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at dører skal opna seg …

Med ulike rammer og ulike ritualer og tradisjoner for hvordan vi håper det skal skje – lille julaften er dagen der vi deler den sitrende forventningen om at i morgen blir julen vidunderlig.

22. desember – delt stillhet

Det er mange bilder, sanger, fortellinger og filmer som forsterker det vi ønsker at julen skal være. Ytterpunktene spenner fra jubel, sang og dans til en verden som hviler, den stille natten, der alt er forsonet og snøen daler. Midt i mellom står drømmen om nærvær, tilhørighet og kjærlighet.

For meg er et godt liv der både jubel og stillhet får være ankerfester – og der begge deler får deles i et felleskap.

Det er godt å være stille alene, og en gave de gangene det er bedre å være stille sammen. De gangene vi snur oss mot hverandre, legger fingeren på munnen og hvisker hysj, for ikke å forstyrre.

Noen lyder er stillhet. Akkurat nå er det en snorkende hund og et knitrende peisbål … ro, langsom tid, der tankene får tid til å komme, gå videre eller bli.

En annen gang er det lyden av regn en sommernatt eller klirrende snøkrystaller i vinterskogen. Ikke lydløst, men stille.

“Naturligvis snakker vi ikke om å avstå fra å tale, men om den indre stillheten, den stillheten som gjenoppretter oss selv og leder oss til et sted der vi får være oss selv om får stå ansikt til ansikt med det vesentlige.” Enzo Bianchi

21. desember – høytidsdeling

I år har jeg hatt fire bursdager – den ene etter den andre har gått i surr med datoene, men alle gode ønsker har kommet akkurat da jeg trengte dem. Når det ble litt for ensomt, litt for trasig, litt for krevende dette anderledesåret – da har noen kommet på å gratulere meg med dagen! Strålende, og verdt å gjøre, hvis du kommer til å tenke på noen – så si ifra at du gjør det, bursdag eller ikke!

Så har jeg jo også hatt én konkret dag, som var bursdag. Å få gå inn i et nytt år i verden er nok grunn til å stemme sinnet til andakt – og all grunn til å feire. Men det blir likevel “min” dag. Resten av verden går sin hverdagslige, forunderlige gang enten jeg har bursdag eller ikke.

Høytid derimot er noe mye større. Ordet betyr dager som er hellige, eller dager som er løftet ut av og over det hverdagslige, ikke bare for hver og en – men for det fellesskapet som deler høytiden.

Mye julefryd ligger i nettopp dette, at det er en tid av året der vi forventer av hverandre at vi gledes og gleder, samtidig. Vi stopper opp sammen, vi tenker mer på hverandre, der er mer rom for å dele tanker, tro og tradisjoner. Hadde vi feiret jul hver for oss, den helgen som passet best og vi hadde tid, ville vi mistet en stor del av det som gjør julen til en delt høytid uavhengig av hvorfor hver og en av oss feirer jul. Å dele en høytid gir oss håp om at vi sammen kan løftes ut av det hverdagslige, over det gjengse og inn i noe større sammen.

Derfor tenker jeg også at det er en ekstra dimensjon i at vi er rausere og deler lettere i julen. Ved å dele gir vi mer enn ting, vi gir hverandre del i et fellesskap. At akkurat du har det bra betyr noe for oss, for du er en del av oss.

Det snodige er at vi trenger å løftes over det hverdagslige, og inn i den felles høytiden, for å stoppe opp lenge nok til å huske det. Vi hører jo alltid sammen.

20. desember – juledeling

Å dele handler ikke bare om å være gjerrig eller generøs. Om det er vanskelig å få delt kan det også handle om å være sjenert, redd for å trenge seg på, usikker på hva som trengs og hvordan det skal gis.

Dette året er det ekstra mange som har fått mindre enn sin del av alt vi tilsammen eier – og da er det selvsagt at vi som fremdeles har nok prøver å finne en måte å dele på. Men hvordan?

Kan hende juledelingen kan øves opp? Noen deler så veldig mye, de låner ut leiligheten, de kjøper, de er hemmelige nisser og nye venner, men kanskje de også begynte i det små? Det kan fint gå en vei fra å legge litt i julegryta, til å være med som frivillig på julemiddag, til å bli kjent med noen, til å bli en del og få være en del av andres liv.

Årets julegryter er gjerne digitale.

Det er ikke slik at den som vil dele må gå ut og se om det er noen som ser trengende ut – og det er heller ikke slik at det alltid vises hvem som har det for snaut, men likevel er det faktisk blitt veldig lett å dele. Alle sosiale medier har åpnet for “julehjelp”-annonser, der jeg kan se om det er noen som trenger det jeg kan dele, og der jeg kan fortelle hva jeg kan stille opp med.

Jeg leste noen slike annonser i går. Historiene er overveldende og dobbelt triste, så klart er det ille at noen er uten det vi tar for gitt, men det kan vi gjøre noe med. Den juledelingen må være første øvelse.

Det er også trist at noen av dem som ber om hjelp, kan være noen jeg burde ha delt nok av livet mitt med til at jeg visste hva de trengte. Enda tristere er det om noen jeg kunne ha delt med ikke har turt å spørre. Og så trist om jeg ikke har latt andre dele med meg, det jeg vet jeg kunne trenge!

Denne øvelsen, å komme hverandre i møte, den blir vi aldri ferdig med. Det er nok den viktigste juledelingen.

19. desember – dele likt

Alle barn som har delt en brusflaske eller en godtepose med sine søsken, vet hvor viktig det er å være pinlig nøyaktig. Her skal det deles likt. Det er også også slik at selv den som ikke liker brus eller godteri insisterer på å få sin del. Så barnslige er vi ikke lenger, forhåpentligvis, for hva er likt?

Eller vi kjøper julegaver – da hender det jo vi lurer på om det blir sånn cirka likt. Det er visst pinlig å gi bort dyrere enn det vi får – eller motsatt. Og alle foreldre vet jo at alle barn må få omtrent like dyre gaver – så snodig?

Det kan se ut som julegavene ikke handler om å tenke ut hva som hadde vært hyggelig for akkurat dette mennesket – eller hva kan det være at denne vennen trenger – men om en slags byttehandel der ingen går i pluss eller minus. Da deler vi likt – og det er jo tanken som teller, eller omtanken da, når vi har funnet noe som gleder – og som ikke er fornærmende dyrt eller billig.

En mulighet er jo å gi gavene til noen som faktisk trenger det – og som ikke skylder oss noe i gjengjeld. En annen måte er å dele handlingen i to uavhengige løp.

Jeg gir deg en gave, jeg deler med deg det jeg tror vil glede deg. Ferdig!

Du gir meg en gave, du deler med meg det du tror vil glede meg. Ferdig!

Om disse to handlingene skjer samtidig fordi begge tenker at julen er fin tid å glede andre på – så er jo det hyggelig. Men om jeg gav for å få, eller delte for å ha like mye tilbake, ville det vel vært ganske barnslig?

18. desember – dele fryd

I historien om Peter Pan er det mye som er umulig, helt til Tingeling strør stjernestøv – og luften tindrer. Julefryd kan vel også virke umulig av og til, ja rent ut litt masete kanskje? Er det manglende kontakt med virkeligheten som gjør at vi skriver i år etter år om den sitrende, tindrende magien som gjør julefryd mulig?

Når vi deler vår fryd handler det ikke om at andre skal kjenne på at det blir for lite fryd. Det handler mer om å dele vår erfaring at det nesten alltid er mulig å lete etter julefryden og lokke den frem. Ikke nødvendigvis den prangende, overdådige, perfekte julefesten som ingen av oss klarer å etterape. Jeg finner julefryden i de små glimtene av glede som overrumpler meg midt i alt det som aldri blir beskrevet som “drømmejulen”. Ikke alt, hvert år og alltid, men alltid noe. Klassisk julemusikk nytter – enten det er i en konsertsal eller i en sykeseng. En liten grankvist i alle rom for luktens skyld, lys på bordet, julefortellinger å lese på nytt. Kan hende fryden handler om å stoppe opp, akkurat nå, og si til hverandre, eller oss selv: så du den vakre solnedgangen … husker du da … kjenn på lukten … den lille gnisten av fryd er i allefall sånn.

Og så er fryden så mye mer, dypere, og livnært av julebudskapet på nytt og på nytt. Denne fryden kan være grunnlaget for hvorfor vi feirer jul – men det bærer helt galt av sted hvis vi tenker at vi må fryde oss så og så mye over dette store julemiraklet. Livet er nå slik at det noen dager smiler med glede og takknemlighet, mens gleden er vanskelig å få øye på andre dager. Vi sier ofte at julen kommer uansett hva vi har gjort ferdig – det er like sant at julen kommer uansett om vi føler noe spesielt eller ikke. Det er deilig å overveldes av fryd og glede, men ikke nødvendig for julens skyld.

Den hverdagslige julefryden derimot, den gnisten er til for å nøres, for å deles, for å frydes ved – i de øyeblikkene vi ser den. Når vi deler vår fryd over julefrydens små glimt – er det vår lille dose stjernestøv over det som slett ikke er perfekt, men som alltid har plass til i alle fall bittelitt tindrende julefryd.