23.desember- hver dag er ny

Av alle dager som har sitt eget møster er lille juleaften høyt oppe blant topp ti. Det er så mye som skal gjøres, og for å få det gjort, må alt gjøres i riktig rekkefølge og i godt tempo- i hvert fall kan det virke slik. Tradisjoner er gode å hvile i, tradisjoner gir tilhørighet og trygghet. Men ellers i året vet vi jo at dagene kan bringe så mangt, og må ha rom for å endre planer og ta det som det kommer.Så hvorfor skulle ikke et par dager der vi prøver å presse inn maksimalt med faste programposter være noe unntak? Hvorfor forventer vi at de må gå som planlagt?

Livet og julen yrer av muligheter. Men gir vi oss nok tid til å undres, stoppe opp, ta imot? Eller har vi program for alt?

Jeg har jo også alt for mye jeg gjerne vil ha på plass til julen- men etterhvert som jeg blir eldre og muligens klokere- har jeg blitt flinkere til å sette pris på den brikken som bare dukker opp en gang, og ikke for alltid blir en del av julepuslespillet.

Noen ganske få ganger har vi tatt oss tid til å gå skogstur på lille juleaften- uten å samle noe, bare for å være i skogen. Et eventyr. Andre ganger har vi hatt hyggelig vennebesøk og sittet foran peisen halve dagen- herlig avslappet. En gang var vi med rundt i byen og sang for alle vi kjente som ikke kom seg i kirken. Utrolig meningsfullt. En gang spiste vi julelunsj i byen på lille juleaften, så deilig.

Alt er ting som godt kunne funnet en fast plass- men jeg tror disse minnene er gode fordi de nettopp ikke var noe som måtte gjøres hvert år, men noe det ble plass til når det som “måtte” gjøres fikk mindre plass.

Samtidig, noen år danses en ganske innlært dans, treet tas inn, lysene på, det støvsuges, juleklær henges frem, noe må handles, et lages mat, blomstene stelles, vi spiser middag, treet pyntes, huset pyntes, gavene legges under treet, Joy to the world spilles og julen kan komme, men innimellom det hele blomstrer dansekunsten, livsgleden og julefyden når det er plass til en uventet vri, om det nå skulle bli sånn.

Som om jeg, mens jeg sorterer i julepuslespilleskene finner en ekstra vakker brikke, som jeg med en gang ser ikke kan få varig plass, som ikke hører til noen av de andre bildene, men som jeg kan kikke litt ekstra på, glede meg over og legge til side. Kanskje glitrer den ekstra, kanskje har den en sjelden farve? Så blir det ikke bare et ferdig puslespill, men en liten ekstraeske med alt det forunderlig frydefulle som skjer bare engang- montro om det dukker opp en slik brikke i år?

21.desember- det viktigste og det viktige

Jeg hørte nettopp en radiogudstjeneste der temaet var “Mitt hus er et bønnens hus”, presten gjentok flere ganger dette- gi det viktigste rom først, så vil du se at livet får plass til også det viktige. Så tenker jeg at mitt julepuslespill egentlig i alle år har handlet om å rydde i puslespillesken. Brikkene stemmer nemlig ikke med utenpåbildet, snarere kan det se ut som det er mange puslespill som er røsket sammen og lagt i samme boks, og hvordan skal en vite hva som er hva?

Kan hende er til og med noen av brikkene til mitt puslespill borte? Enn om jeg får sortert ut og ender opp med for eksempel bare rammen rundt bildet? Om julen har blitt en roteeske med brikker fra all slags tradisjoner og forventninger må jeg nesten legge puslespillet på en helt ny måte. Ikke sortere i hauger ut fra de bildene som kan bli av puslebrikke haugen, Ikke plukke ut alt som ser fint ut, og tenke det blir et flott bilde, men ta en ekstra kikk og se hva som ser aller viktigst ut.

Disse brikkene vil ikke nødvendigvis passe sammen, sannsynligvis kan det ikke legges til et helt bilde, og det er der jeg kommer inn. Ingen puslespillprodusenter kan vite hva som er viktigst for meg, noen kan vite noen av brikkene, noen kan foreslå noen som jeg absolutt ikke vil ha med, men hva som er viktigst og hva som er viktig må jeg selv stå for.

Så da legger jeg brikkene ut over et stort bord. Juleevangeliet, julemusikk, gjestfrihet, barmhjertighet, gavmildhet, undring, fred, fryd, glede- de kan jeg hente fra haugen med brikker- men brikkene som binder dem sammen og gjør det hele til en jul der det viktigste får plass, de må jeg tegne selv.

19.desember- velkommen

Etter noen år der sykdom har tatt oppmerksomheten her i huset, skulle denne julen være festjulen, vennskapsjulen, familiejulen, det året der alle venner husket “gamle dager” da vi stakk innom hverandre uten å planlegge alt, den julen der det var plass til alle vi ikke har sett på lenge.

Så ble det ikke slik, det ble nok en jul med begrensninger. Der selv kirkene ikke kan åpne dørene for alle, der konserter og juleavslutninger avlyses og det ene selskapet etter det andre settes på vent. En jul der vi nesten er redde for å ringe på hos hverandre, enn om vi bærer på ukjent smitte, enn om de?

Som de fleste andre kjenner jeg at motivasjonen til nok en forsiktighetsrunde må hentes dypere fra enn den forrige. Dugnadsånden må vekkes til liv, kreativiteten må skjerpes, men så er jeg der. Der hvor jeg henter frem tre tanker for en ny julegjestestrategi.

Første tanke fikk jeg på Luciamorgen da jeg gikk hundeluftetur forbi skolen. Det er vel ikke noe Luciafeiring i år, tenkte jeg, men der, på skolegården flammet et stort bål. I ring rundt bålet sto Luciakledde barn innerst, vinterkledde foreldre ytterst, alle hadde lys og alle sang- ja bortsett fra to hvitkledde gutter som med flagrende glitter i håret prøvde rutsjebanen i stedet. Alle hadde det altså fint, fordi noen hadde tenkt; hva kan vi gjøre, ikke hva kan vi ikke gjøre. Så hvordan kan vi ønske velkommen i år?

Den andre tanken fikk jeg da jeg gjorde en ryddejobb i tankegodset- hva er egentlig det jeg synes er hyggelig, og hva har rot i overleverte forestillinger om hva en festlig jul er? Blir det plass til de rolige møtene når de store selskapene skal ha plass? Når det først må være slik, vrir jeg på det og skal forsøke å ta imot en jul i rolig tempo som en mulighet til å ønske velkommen til noen få. Slik liker jeg det jo ellers i året. Når det først skal være slik er det kan hende også en mulighet til å virkelig finne julero?

Den tredje tanken… etter å ha kjent på eget savn og uro, er jeg klar til å se rundt meg, til å se andre enn meg selv. Og jeg ser et samfunn som slutter opp om hverandre, jeg ser venner som med varme i blikket gir luftklemmer, jeg ser medmennesker som uten å tenke på seg selv stiller opp for at vi så snart som mulig kan ønske hverandre velkommen. Så i år ønsker jeg hjertevarme, omtanke, oppfinnsomhet og nestekjærlighet velkommen- så får de store selskapene, konsertene og gudstjenestene komme når de kommer. De gjør jo det.

17.desember- ro

Da vi bodde i Indiana, var det om å gjøre å velge ut hva som virkelig gjorde julen til jul, for å skape en fin høytid i et fremmed hjem og uten storfamilien. En ting var pynt og mat, men hva skulle julen være? Jeg har skrevet før om at vi valgte oss fire juleverdier, fred og hvile, fryd og glede- dersom ikke det vi foreberedte og planla førte til noe av dette, var vi enige om å la det være. Disse to ordparene er rare- for de kan både være synonymer og utfylle hverandre- og da er det kanskje også et ord som dekker alle betydninger? En slags superverdi?

For meg kan dette ordet være ro.

Men ro er ikke det samme som å være i ro.

Det går fint an å ligge helt i ro, forsøke å sove- og samtidig kastes hit og dit i tankeuro og bekymring. Det går helt fint å forholde seg passiv, helt rolig, når vi ser en urett som begås- mens samvittigheten er i full kamp mot frykt og ansvarsfraskrivelse.

En kropp i ro- er ikke nødvendigvis en sjel og et hjerte i ro.

Men når roen senker seg, når også det indre er rolig, vi er trygge på at det vi har kunnet gjøre er gjort, for i dag, når tankespinn kan kostes vekk, når bekymringer settes i rette perspektiv, da er det faktisk mulig å være helt rolig, selv om kroppen er i full fart. Den roen er mitt julemål, den roen er for meg et sted hvor både fryd og glede, fred og hvile har gode vekstvilkår, både i julen og resten av året.

Kan hende julefryden kommer først når vi rydder vekk juleuroen?

15.desember- takknemlighet

Har du hørt bursdagstakkeverset mitt? sa tante Grete da hun hadde bursdag for noen uker siden. Nei, det hadde jeg ikke, men kjente med engang at det skulle vi alle hatt.

For hadde det ikke vært finere, både til jul og bursdag å ikke tenke på hva vi ønsker oss, men på hva vi er ekstra takknemlige for å ha? Samtidig er det å kunne gi er også en gave, og jeg vil ikke ha en jul der jeg ikke tenker på hva andre kunne ha glede av.

Jeg liker å få gaver også jeg! Jeg vet jo at det er mest politisk korrekt å si ” jeg ønsker meg ingenting, jeg har jo alt”. Det er sant, jeg har det meste og kan kjøpe det jeg trenger, men å få en gave handler ikke om å skaffe seg noe, men at noen ville gi.

Det er en ting jeg aldri kan få for mye av, og som jeg aldri kan gi bort for mye av, og som jeg alltid blir veldig glad for, den lille gaven som viser at noen, et øyeblikk stoppet opp og tenkte, er det noe jeg kan glede med i dag? Det siste året har vi fått mange slike rørende og omtankefulle gaver, en pose sopp, en uventet blomst, en kurv hjemmedyrkede grønnsaker, en loff hengt i en pose på døren, hjemmelaget syltetøy, en melding med et vakkert bilde, uanmeldte besøk, en håndsrekning til de alt for ambisiøse prosjektene. Og gjennom det hele, en strøm av omtanke, medfølelse og kjærlighet. Alt dette var gaver jeg ikke kunne kjøpt selv og som livet ville vært fattigere uten, så takk! Det var da så lite, sier du da, men nei, en gave som viser et åpent hjerte, de gjør meg skikkelig glad.

Ja, jeg liker å få slike gaver, og prøver å lære av det jeg blir glad for hvordan jeg kan gi til andre. De små gavene altså.

Store gaver er det verre med, ikke å gi, men å få- tenk at de kunne bruke så mye på meg! det hadde jeg aldri turt å ønske meg! Det har jeg da ikke fortjent? Men glad, skikkelig glad, det blir jeg.

Heldigvis, de alle største gavene, de det ikke står i vår makt verken å gi eller holde tilbake, de får vi helt ufortjent. Merkelig nok er det dem det er lettest å overse, og ta for gitt- helse, fellesskap, liv. Så idag minner jeg meg selv om takkeverset og bærer det med som en grunnleggende fortrøstning og tro, inn mot en pandemipreget jul.

Nå la oss takke Gud, med hjerte, munn og hender, som overflødig godt, så uforskyldt oss sender,
som helt fra moders liv på oss har nådig tenkt, og alt hva tjenlig er, så rikelig oss skjenkt.

Den evig rike Gud, han oss fremdeles unne, sin glede og sin fred, han give at vi kunne
I nåden alltid stå, og hva oss enn skal skje, få hjelp i nød og død, til sist hans åsyn se.

13.desember- noen hjemme?

For lenge siden, i et annet årtusen, da jeg var barn, hadde mange en budstikke i tre hengende ved inngangsdøren. ” Hvis vi ikke hjemme er, skriv en lapp og legg den her” sto det utenpå røret. Jeg vet ikke hvor mye det ble brukt, men jeg vet iallefall at nå til dags ville det vært helt unødvendig. Ikke fordi alle avtaler og meldinger skjer på mobiltelefonen nå, men fordi det er lenge siden jeg har opplevd at noen stikker innom uten å være bedt. Hva skjedde?

Jeg fikk engang muligheten til å sitte til bords med Rowan Williams, erkebiskopen av Canterbury. Ettersom han er fra Wales var det naturlig å snakke om sang. Er det slik som på film at alle bare synger, spurte jeg? Jeg tenkte nok at BBC historien om det syngende vidunderbarnet Aled Jones, som vandret over heia mens tonene trillet, var overdrevet. For ikke å snakke om filmen “Grønn var min barndoms dal”, der gruverabeiderne i Wales synger seg gjennom alt som livet kaster på dem.

“Ja, slik er det, og det er det jeg savner mest i London”, sa erkebiskopen, og fortsatte: “Jeg er vokst opp med ulåste dører og naboer som kom inn på kjøkkenet og satte seg til å synge, så ble alle i huset med på sangen”.

Så fantastisk! I dag er jo dagen for å vandre gjennom alle hjem, med lys i håret, lussekatter og sang. Enn om noen, tross koronabegrensinger, tross de konvensjonene vi har rotet oss inn i der alt skal være avtalt, tross alt bare stakk innom, i håpet om at noen var hjemme og at vi kunne dele en sang? Det er lov å prøve!

11.desember- juleverksted

De beste barndomsminnene mine handler om å lage ting. Klippe i morfars prøvebøker fra ullvarefabrikken og sy sammen til rare dyr. Sitte ved siden av mormor i sofaen og lære å strikke, se tante Grete trylle frem en julelandsby av doruller og bomull, lære å sy klær av mor, å brodere av farmor. På etterjulsvinteren tok vi sparken bort til den gamle skolen, der durte det i ovnen og ivrige, dyktige, tålmodige damer fra bondekvinnelaget satt klare til å lære bort, sokkestrikking, brikkevev og andre finurligheter. Hele livet og hele året har det å skape noe med hendene vært en nødvendig og stadig glede.

Til jul- er det noe mer. Det som skal lages og gis bort gjør jeg i fred og ro alene. Julepynt har vi mer enn nok av. Men juleverksted- det vil jeg ha! Da barna var små, var det om å gjøre å finne på ting som de kunne klare, og som ble så fine at vi gjerne tok vare på dem. Nå som alle er voksne, er det ekstra stas om noe er så vanskelig at det nesten ikke er til å få til. I år skal vi bryne oss på hjertene fra denne boken…..

Og det får vi nok til, iallefall etter litt øvelse. Men nå er det ikke lenger det som blir laget som skaper juleverkstedmagien, det skjer noe når vi sitter sammen rundt et bord med vakre materialer og utfordrende oppgaver. Praten går så fredelig og lett, roen senker seg og det kjennes at det er godt å være sammen. Sannsynligvis kommer det også noen vakre fletterier utav det- men helt sikkert julevarme og julefred. Helt sikkert bærer vi med oss takknemlighet og skaperglede, og et verksted som forårsaker det må jo virkelig være et julens verksted?

9.desember- julekopper

Kan det være noe å skrive om? Kopper? Hvor tingopptatt går det an å bli- jeg synes jeg hører noen sukke oppgitt. Joda, vi har feiret jul på mange steder og har gjort mange forenklinger. Men skal jeg skrive om hvilke brikker som hører til i vårt julepuslespill hører koppene med, ja ikke bare kopper forresten, men tallerkener også!

Som det julegrønne er kopper også små tankepåminnere- hver lille pause, fra slutten av november til 20 dags jul- nytes teen, kaffen og kakaoen i en kopp med motiver som gjør meg ekstra juleglad. Jeg holder rundt den varme koppen, og både hverdagsoppgavene og juleforberedelsene settes i rette perspektiv. Og for all del, om et koselig motiv gir sjelen et lite gledehopp, er det jo enda bedre!

Julekoppene er også del av noe større- hele året og aller mest i julen vil jeg at det alltid skal være plass til mange! Jeg samler ikke på julekopper bare for min egen skyld, men for at riktig mange skal få varm gløgg med en gang de kommer inn døren. Og aller best er det om motivene skaper varme følelser og kanskje setter igang samtalen der gode minner, kjære tradisjoner og sarte fremtidshåp kan deles.

Så selv om julekopper kan tilhøre den riktignok viktige gruppen puslespillbrikker ” ting som er morsomt og gir julefryd”- har de for meg i allefall også en plass den enda viktigere rammen for hva julen skal være, et raust rom, med plass og varme for alle.

Så bare kom innom! Koppene står klare og kaffen er varm!

7. desember – Julegrønt

Dette er et drømmebilde- og noen ganger er det sant! Snø som knaker under beina, lett snødryss, gråturkis vinterskumring blant snødekte trær, en glad hund og en flott krans- bundet underveis av det man fant- joda, sånn skulle det alltid vært, og som regel er det iallefall litt sant. Turene før jul, på jakt etter kongler og rariteter, hagevandring i advent- klar til å klippe mest mulig fra tujaer og barlind, en stor brikke i juleforeberedelesgledene.

Men noen ganger blir det ikke sånn, noen ganger er det også slik at jeg står i blomsterbutikken på lillejulaften og kjøper mose, og noen ganger er mesteparten av det grønne kunstig. Likevel, hangen etter å forvandle huset med grønt er sterkest! Det er girlander rundt døren, på trappegelenderet og rundt peisen, det er kranser og det er kvaster med grønt, det er jul!

Denne høsten har det blitt jeg som har gått tur med Ruffy- og jeg har tenkt at da skulle jeg får god tid til å tenke igjennom og forberede skikkelig filosofiske poster til julefryd bloggen, hvorfor pynter vi til jul og hva betyr julepynten, tenkte jeg å tenke på. Men det viste seg, at hundesvinsing og hundesniffing og alt det andre en hund skal gjøre, tok all oppmerksomhet, det var rett og slett ikke plass til å tenke innimellom trivialitetene.

Men det er jo nettopp sånn livet er, og julen kan være enda verre enn ellers, det ene og det andre må gjøres og fullføres, det er så travelt, om ikke vi passer på blir julen bare en lang liste som skal krysses ut. Det er en av grunnene til at jeg fyller huset med grønt og slett ikke pynter enkelt og stilfullt- det skal være anderledes, verden skal være mer eventyrlig enn det vi legger merke til til vanlig, overalt skal det være noe, samme hvor blikket faller. Overalt et glimt av en verden som er større enn trivialitetene, et håp som er sterkere enn hverdagsrealismen, og den varige gleden er dypere og større enn å ha krysset av alt på listen. Så selv om hverdagsoppgavene krever sitt, også i julen, skjer de i en barduftende eventyrverden!

5. desember – Noe morsomt

Det er Sinterklaas, – siden vi bodde i Nederland har det vært en del av vår førjulsfeiring. Ikke fordi vi har noe spesielt forhold til en gammel biskop fra Myra, men fordi det var en god måte å begynne en ny tradisjon som ikke handlet om stadig dyrere og flottere feiring. Nå har jo Sinterklaas feiringen og gavehysteriet tatt helt av i Nederland også, men det bryr ikke vi oss om. Vi forholder oss til de “gamle” Sinterklaas reglene, i treskoen skal det være noe spiselig, noe å holde på med- og noe morsomt.

I alle de år har det virkelig vært morsomt å finne på disse tingene, så kom det en tid hvor tingene ikke betydde noe, hvor det viktige var Sinterklaas frokosten, tidlig, i pysjen, med varme i peisen, Sinterklaas musikk, hvite kakemenn og sjokolade bokstaver. Og etterhvert er Sinterklaas blitt satt på vent – for oss som ikke er vokst opp med dette, har tradisjonen gjort nytten sin – og kan vente til nye generasjoner setter frem treskoene.

Men likevel, må jeg ikke fremdeles finne på det morsomme? Hvordan ville julen bli om ikke alle fikk akkurat det de ikke visste de ønsket seg og som fylte hjertet med gledesgnister? Hver førjulstid veksler jeg mellom å tenke at det ville være helt fint, alle ville være like glade uten påtvungne morsomheter- og mellom å tenke febrilsk på hva i alle dager som kan finnes på.

Jeg har ikke landet ennå i år- kan hende alle blir gladest for en middelvei? Dersom jeg kommer over noe som virkelig er midt i blinken og som er morsomt, så kommer det under treet, til den det passer for, og så må de andre sørge for morsomhetene selv.

Kan hende skulle jeg til og med begynne med hva jeg synes er morsomt? Da blir det sang og moro og lite ting- skal se alle synes det er morsomst?