Hvorfor gir dette bildet meg julestemning? Det handler ikke om lyset, det synes jeg ser mer ut som sommerlys, kanskje senvinter? Det handler ikke om hva de to gjør, for det er ikke lett å se. Tegner de? Følger minstemann med på at storesøster gjør lekser? Lager de julepynt? Eller pusser de sølv? Som sagt ikke godt å si.

Det vakre for meg er at de gjør det sammen. Jeg har fått oppleve en lang rekke førjulstider der det å være sammen om å lage jul har gitt det hele en ekstra verdi. Sammen med foreldrene våre, sammen som søsken, sammen som venner, som ektefeller, som småbarnsmor og nå med voksne barn.

Det er også noe av det som gir julefeiringen verdi også uavhengig av hvilket innhold vi gir den- nettopp det at vi som samfunn, i store og små sammenhenger,forbereder oss til feiring og så har disse dagene som er noe spesielt for alle.

Kan hende er det også dette- at en tradisjon som bare er noe noen andre lager i stand, fort blir tom og meningsløs, mens det vi forbereder sammen er noe mer enn tradisjon, det er fellesskap?

.

Har du lagt merke til hvor mange vinter og julebilder som handler om å gå fra noe mørkt og kaldt, en skog for eksempel, og mot et lite hus, en kirke, en lysning- fra det strevsomme til det trygge. Vi ser for oss at personen på bildet er på vei mot varme, hygge, fellesskap, glede.

Mange julesangtekster setter også ord på det, til jul vil vi hjem.

Vi vil være der vi hører til, der vi er elsket som vi er, der vi hører sammen, slik vi håper et hjem skal være.

Med denne lengselen i hjertet blir juleprosjektet sårbart om vi tror dette perfekte stedet finnes andre steder enn i hjertet, og at vi kan skape det om bare rammen er perfekt.

Verden er jo ikke sånn, for veldig mange ikke i det hele tatt, for alle oss heldige som har hjem og familie å høre til i, er det heller ikke alltid slik. Selv ikke når julen er der.

Men tenk om det var selve drømmen som var viktig? Selv om det ikke synes sånn nå, er vel lengselen noe som er lagt ned i hjertet vårt for å gi håp og noe å strekke seg

Og kanskje sier det enda mer, kanskje er denne lengselen et glimt av det som skjedde i julen.

Når selve himmelen kommer oss i møte med åpne armer for å si ingen er mer elsket enn oss, når barnet i krybben forteller oss at vi alle er en del sv Guds familie- da har vi et sted å være hjemme.

På toget, i butikken, på venteværelset hører jeg små glimt av samtaler ” vi må gjøre det slik, det er tradisjon”, “jeg vet ikke hvor lenge jeg orker alt dette, men det blir ikke jul uten” ,” vi spiser alltid” “nei, det kan vi ikke, for det er ikke tradisjon hos oss”, og senest i dag hørte jeg ” jul er at alt er som det alltid har vært”.

Da undres jeg på hva det er vi prøver å oppnå med tradisjonene som er så viktig at det er nødvendig at alt gjøres på samme måte.

Tradisjon kan oversettes med “det som overleveres”. Om noe er så viktig at det må overleveres til neste generasjon, så må det vel være veldig verdifullt? Det ville jo vært rart om det viste seg at det vi gav videre bare var som tomme esker? Handlinger uten innhold?

Samtidig tenker jeg at det ikke er lett å finne ordene for dybden i det vi vil oppnå. Å gjøre noe på samme måte, alltid, trenger ikke være uttrykk for at det er den beste, mest rasjonelle måten å gjøre det på. Det viktige er ikke hva som gjøres, men at handlingen sier noe om trygghet, varighet, samhold- at noe er bestandig, selv når vi vet at livet ikke er sånn.

Da tenker jeg det er viktig å ta vare på og å gi videre de tradisjonene som sterkere enn ord uttrykker det vi vil at livene våre skal bygge på.

Jeg kan ikke tro det er viktig hvilke kaker som bakes. Men jeg tror det er viktig at både store og små får være med og forberede til gode stunder, til å lære å være gjestfrie, til å bruke tid på å lage noe for å glede andre.

Det jeg er sikker på er at tradisjoner må bæres videre og forstås ut fra et fellesskap og fellesskapets verdier for å være livskraftige og meningsbærende.

Kan hende er det derfor så mye blir slitsomt- når oppgavene bare må gjøres for at det skal bli jul, uten at vi tar oss tid til å spørre hvorfor har generasjoner før oss gjort det slik? Hvorfor vil jeg lære videre at det gjøres slik?

Kan hende det da ikke blir så veldig mye igjen som må gjøres?

Jeg har tenkt på dette med julenissen. Ja, ikke helgenfortellingene om Sankt Nicholas som kastet penger inn gjennom vinduet til ubemidlet ungdom. Jeg har heller ikke tenkt på de innfule, påhittglade gårdsnissene som absloutt ikke gav bort noe, men heller tok. Selvfølgelig har jeg heller ikke tenkt på cola nisser, reklamenisser, barneboknisser og utkledde folk av alle slag.

Det som forundrer meg er selve konseptet ” Er det noen snille barn her?” Hvordan kan det ha seg at foreldre en gang forvansket juleevangeliet så kraftig, at de fikk barna til å tro at bare de snille får gaver? Julen er jo for alle!

Jeg var en dag på besøk i en virksomhet, der mange hadde hatt krevende utfordringer i livet. To gamle gubber satt og så ut på det vakre været. Se så fint vær vi endelig fikk, sa den ene, det har vi jammen fortjent! Jeg er glad vi ikke får som fortjent jeg, sa den andre.

Og det er jo nettopp det som er julen, vi får ikke som fortjent. Enten vi tenker vi ikke har gjort oss fortjent til noe, eller om vi skulle tro vi har oppsamlet bonus.

Kan hende er det en foreldretradisjon der alle metoder brukes for å lære barna hvordan de skal oppføre seg, og da blir nissen det samme som vrangforestillingene om Gud som bare sitter og følger med at ingen gjør noe galt?

Eller kan det være at det for oss voksne sitter så langt inne å tro på at noe blir gitt uten at det er fortjent at vi bare ikke klarer å formidle den tanken?

Rett og slett: alle får!

Nesten hver dag når jeg går til jobb i vintermorgenen ser jeg noe vakkert- den første antydningen til soloppgang, refleksjoner i vannet, mildt lys på klokketårnet i domkirken… og jeg fryder meg. Så tar jeg bilder- for å dele øyeblikket, for å høre hva andre har sett for noe vakkert. Det rare er at på bildet er alt annet med, og det som vakte glede hos meg er knapt synlig.

Jeg ser lyset og ikke kaos, trafikk eller mørke, men begge deler er sant. Selv om huset på det første bildet ligger i skyggen av et fjell, og skogen er mørk og truende- så finnes det lys, også.

Jeg går inn i et nytt år i takknemlighet, med samme innstilling til livet. Det går ikke an å late som om det mørke og vanskelige ikke eksisterer, men det er mulig å lete etter hvor det også er lys og finne styrke i det. For de fleste av oss er denne julen den første hvor krig og nød er tett innpå. Da kan det være at lyset og styrken må hentes fra det vi vet er sant, det vi har opplevd før, ikke fra det vi er i stand til å se nå. Først når vi vet at lyset kan skinne i mørket,kan vi våge å håpe og tro at det også skal komme dager der det bare er lys.

Når jeg skriver dette er det kveld, det snør, det er kaldt og jeg ser ut på landskapet fra min egen lille fredelige verden på toget fra Fredrikstad. Idag fikk jeg fryde meg over julevandring i gamlebyen og julemiddag med gode kolleger- og så har jeg fått tre gaver av en ukjent og en av to ukjente! Da jeg gikk av toget i formiddag kom to gutter bort til meg, bukket og hilste høflig på arabisk. Beklager sa jeg, jeg skjønner ikke hva dere sier! Setningene ble gjentatt- jeg var like uforstående, så til slutt smilte de og sa, vi sier bare hei og ha en fin dag! En vennlighetsgave fra to ukjente.

Så var vi på vei hjem og sto og ventet på fergen- vi så den lå der, på andre siden av elva,vi ventet og ventet. Så kom en ung mann gående, vi pratet litt og spurte om han visste når fergen pleide å gå. Vi må bare siifra sa han, gikk og trykket på en knapp- og fergen kom! Vi hadde nok bare blitt stående! Fint triks å få. Likte dere maten, sa han så. Ja, det var nydelig, sa vi, enn du? Jo, det er jo jeg som har laget den da, sa han. Jeg våget meg til å spørre, hvordan lagde du….så fikk jeg mange gode tips i gave- og en av dem blir årets hemmelige juleforrett. Artig! Så er det jo et flott hus å jobbe i sa han, og så fikk vi den fantastiske historien om huset bygd i 1720 og noe av det som hadde skjedd der. Akkurat det jeg hadde lurt på hele kvelden, som ingen hadde kunnet fortelle meg- så ble det en kulturopplevelse i gave også!

Jeg kjenner meg glad og beriket, og tenker på hvor lite som skal til for å gi noe ekstra inn i en annens dag, takk til dere fremmede! Også for å minne meg om å at julen ikke bare handler om å gi og å dele, men om å ta imot.

Idag er det Lucia dagen- og jeg tenker på hvordan vi kan ta noe med og la noe bli glemt i gamle tradisjoner. Martyrhistorien om Lucia er både mytisk og grusom, ikke helt egnet for barneører. Den gamle troen på at en ung kvinne var best egnet til å gå rundt i huset med lys for å skremme bort skrømt er vel heller ikke dagens folketro.

Likevel- tenk en dag som handler om å fordrive mørket, stå sammen i lys, med sang! Det er verdt å ta vare på, den feirer jeg gjerne!

Vi har også hatt vår egen tradisjon med lysfrokost nærmeste helg- med pysj og pledd i sofaen, fyr på peisen, lussekatter og kaffe. Det blir på søndag- jeg gleder meg!

Når snøen laver ned, når vinden pakker den sammen, når veien er stengt og vi må ut- da er det lett å skjønne at det første som må gjøres er å rydde veien. Vi måker og vi spar, med de verktøy og krefter vi har. Eller vi må be om hjelp- uansett snøen må bort.

Vi sier ikke at vi først må komme i snømåkingsmodus, eller høre snømåkingsmusikk, det er bare å komme i gang.

Underlig kanskje da, at vi som er så vant med å rydde vei, ikke har så lett for å skjønne oppfordringen “Rydd vei for Herren”. Kan det være at vi ikke helt har oppfattet at det trengs å ryddes? Kan hende har vi ikke en gang tenkt på at det kan være noe vi har noe med? Vi har jo så mye annet som skal ordnes til jul, stemning og hygge og tradisjoner, det skal vi klare, vegrydding passer ganske dårlig akkurat nå.

Hvis vi begynner i andre enden blir det kanskje lettere å prioritere? Akkurat som med snømåking, begynne med å rydde, så blir det mulig å gjøre det andre.

Hvis vi begynner med at julen handler om at Gud er på vei til oss, er vel det første vi tenker på om veien til oss er ryddet?

Har du lagt merke til at noen livslekser kommer igjen og igjen- til vi forstår dem? Jeg tror iallefall det er slik. For eksempel dette med tid.

Jeg har alltid hatt mange flere ideer og ting som “må” gjøres enn det er mulig å gjøre. Første gangen jeg fikk leksen “bruk tiden riktig” trodde jeg det handlet om å organisere alt- og lister har jeg likt så lenge jeg kan huske, så da ble det lister.

Men på listene kommer det nye viktige oppgaver før de første er gjort, og alt som gjerne skulle blitt gjort, det jeg gleder meg til å gjøre, blir skjøvet lenger og lenger unna. Da handler det vel om å jobbe fortere da?

Jeg pleier å si at jeg har et “julegir”, en fartsreserve som bare tas i bruk når det virkelig er mange baller i luften- som om det skal lages jul slik alle forventer. Kan hende går det med rutiner- men det går ikke om vi skal gjøre noe skikkelig. Jo fortere vi jobber, desto snevrere tenker vi, og ettertanke og modningen som trengs for å ta kloke beslutninger forsvinner. Å svare ut og tenke etter, handler ikke om å møte alle baller som kastes vår vei- men om å reflektere og vurdere- det tar faktisk tid å tenke. Om vi bare jobber fort, blir det samme løsning om igjen, som kan vise seg å være feil.

Da vil noen si at jeg burde jobbe smartere. Og noen ville vel også si at “silent quitting” er svaret- altså bare ikke gjøre det.

Etter å ha jobbet med denne leksen så lenge jeg kan huske, har den de siste årene kommet tilbake på et annet nivå. Enn om det er slik at det er nok tid? Kunne det være slik at dersom jeg gjør de oppgavene jeg er kalt til å gjøre, så vet Gud ganske nøyaktig hvor lang tid det tar? Det kan vel ikke være slik at jeg bruker tiden på feil ting og derfor får det travelt?

Kan det til og med være sånn at dersom jeg synes oppgaven er viktig og stresser når jeg ikke å får gjort den, så er det ikke min oppgave? Det kan vel ikke være sånn at jeg gjør halvveis det en annen egentlig skulle få lov å bruke alle sine evner på?

Kan hende? Når det gjelder jul og juleforberedelser har jeg roet ned for lenge siden- men det kan iallefall ikke være riktig å ha det så travelt med alt annet at det likevel ikke blir adventsro? Jeg trenger vel egentlig ikke tenke mer på den leksen- det er å gjøre den som er vanskelig. Enn du, for lite tid eller den tiden du trenger?

Er det noen mening i å beskrive musikk med ord? Kan ord forklare hvilken musikk som gir ro, glede, energi- vekker minner eller tårer, trøster eller oppmuntrer? Jeg har iallefall ikke de ordene. Ikke er det likt for alle heller, jeg er aller gladest i musikk som blir en del av meg. Som de årene jeg fikk være med å synge juleoratoriet i Nidarosdomen og musikken løftet oss alle inn i noe større enn oss selv. Som når musikken jeg hører til frokost,fyller og følger meg med harmoni hele dagen, nei det kan ikke beskrives, det må leves. Og aller mest til jul, jeg har lenge hatt en adventskalender der jeg spilte en ny jule cd hver dag. Nå gjør jeg ikke det lenger, nå lytter jeg til mine gamle venner, stort sett Bach, på nytt og på nytt, fylles av julefred og glede og går nynnende ut i førjulsmorgenen.

Skikkelig julefryd- for meg- har du en musikk som løfter sjelen?