8. Desember- julegrønt

Hvorfor står det to juletrær uten lys på kirketrappa? Spurte jeg far, en dag for lenge, lenge siden. Jo, det er fordi det har vært begravelse, og da skal de eviggrønne trærne minne om at vi bærer den døde ut av verden og inn i evigheten. Jeg så nærmere på trærne, det var ikke lenger juletrær, men håpstrær, forventingstrær og undringstrær!

Men da så jeg også noe jeg virkelig aldri hadde sett på juletrær, de små buskene var fulle av små,myke, lysegrønne skudd. Helt tydelig ikke juletrær! Det eviggrønne skulle jo være mørkegrønt!

Siden har jeg blitt eldre, og det har hendt at juletreet inne har fått grønne skudd. Da fryder jeg meg og tenker, kanskje er det da først treet blir et ekte juletre, når det minner om liv, om vekst om muligheter og håp? Et evigrønt, lysegrønt håp?

5.Desember- orangejul

Det ble jo orange julepynt til slutt- et juletre med sjøstjerner, skjell og cowboyhatter- et konseptuelt, lokalitetsspesifikt tre da vi bodde i California, det var kjempefint! Merkelig at vi ikke syntes orange hørte julen til da vi snakket om det. Det kunne jo faktisk hete juleorange! Men selv om det var moro å gjøre noe helt annet en gang- vi savnet gleden av å finne igjen den julen som vekte minner fra mange juler.

I Nederland heter julenissen Sinter Clas og kommer med båt fra Spania 5. desember. Båten er full av appelsiner, som de riktig snille får i treskoene sine. Det har blitt en del av vår førjulstradisjon. Men pynt er det ikke.

I vår familie har vi en historie fra tre generasjoner tilbake om hvordan alle barna fikk dele en appelsin på juleaften. Kan hende er den ikke sann, men at appelsinen en gang var så dyr, så sjelden og så god, må iallfall ha vært sant nok til at historien fikk leve lenge nok til at den rakk å bli en del av historien om julen. I gamle dager.

Riktignok- appelsinen er ikke en gammel del av julefeiringen, men multer da? Orange som høsten de kom fra, som holdt seg i store tønner til langt utpå etterjulsvinteren. Den har hørt festen og julen til lenge.

Men dette er jo bare glimt av orange. Når jeg tenker orange til jul, tenker jeg på klementinflommen. Jeg kan ikke komme på en ting som så enkelt innbyr til julekos som et bugnende klementinfat. Lukten allerede før du ser fatet, så lett å spise, så hyggelig – og så inderlig gledelig juleorange!

Så tenker jeg videre, enn om duker, klær, lys og tre var orange? Nei, da ble det nok for mye. Både julen og livet mister fargen når de blir ensfarget. Kan hende farger handler om flere ting? Kan hende er fargene en metafor på noe annet?

En ting er de fargene som hører julen til, fordi noe vi forbinder med jul og vinter har denne fargen- en annen ting er hvilke farger vi kjenner at nærmer seg uttrykket for det som vanskelig kan uttrykkes, selv julegleden?

Kan hende så vanskelig at den til og med kan være litt orange?

3.desember- når julen blir grå

 

IMG_E0522Grått i grått, det er vel som regel ikke beskrivelsen som passer best på den julen vi drømmer om å oppleve. Men av og til, kjennes det som det er den grå julen som kom. Ingen ting ble som planlagt, og selv en inderlig julevenn som jeg synes julen like godt kan skynde seg å bli ferdig.

Det er greit at livet oppleves grått når det ikke er så mange forventninger til at det skal være festlig og strålende. Januar for eksempel, da er det nesten motsatt, mer normalt å være sliten, eller syk eller ha lite penger. Men i julen?

Sist jul var ingen drømmejul hos oss, far døde rett før jul og mannen min lå alvorlig syk på sykehuset hele julen.

Det ble så stille, ensomt og anderledes, og en stund kjente vi at det ville bli helt grått. Det ble som å se ut på en skog med piletrær, midtvinters, mange, like tynne, like grå stammer. Men så ser vi en gang til, og kan se skimmerskygge av sølvgrågrønn bark under det grå. Den grå julen fikk oss til å legge bort mye vi pleier å glede oss over- og være oppfinnsomme sammen på hva som likevel kunne gi et lite glimt av sølv i det grå.

Hva pakker du i kurven når familiens felles julemåltid feires på et bittelite, trist og grått sykehusrom?

En tok med et eget blomsterbilde og tapet over den svartgrå sykehuskunsten. En kom på å ta med seks fargerike julekopper, de som minte om alle de gode julemåltidene. En hadde med fjellte, med granbarlukt. En hadde med bittesmå, appetittvekkende,gode, søte munnfuller med daddelkonfekt. En hadde med en liten furubusk med lys- og med bilder av oss alle som pynt.

Vi satt i vinduskarmen og på sengekanten, vi sang deilig er jorden, og akkurat der og da, kjente vi på et glimt av deilighet, midt i det grå.

2. desember- julefryd i svart

IMG_0775

Jeg har sett svarte juletrær med svart pynt. Skal visst være stilig det. Juleselskapene har opptil flere menn med svarte, alt for varme dresser og damer i svarte, alt for kalde kjoler. Likevel, jeg tenker ikke jul når jeg ser et svartsprøytet plastikktre, nei jeg gjør ikke det.

Men, så ser jeg ut i vinternatten, den er ikke engang midnattsblå, men kullsvart- da er den julen jeg venter på, det lyset som skinner midt i det svarte. Når jeg ser dypsvart fortvilelse, i egne og andres øyne, da vet jeg at nå, nå trenger vi julehåp. Jeg sitter i domkirken og ser på glassmaleriene, og ser at uten de svarte blystripene ville de fargesterke glassflatene ikke fortalt et så tydelig budskap. Kan hende svart er fargen som ikke bare gjør at vi trenger julen- men fargen som gjør at vi ser den?

Fargerik julefryd…..

tid for vennerJulefarger- i år er det rødt…skikkelig julerødt, leste jeg. Da kan jeg ikke annet enn å tenke at den julen som er laget for at andre skal se at den er moderne….nok kan bli litt tom for minner og nyanser. Eller? Synes du kan hende nettopp det er julefryden- å gi julegleden en helt ny innpakning hvert år? Når jeg tenker meg om engang til, dette er kanskje en måte å gjenoppdage hva som gir ekstra hjertefryd? Altså, når det ikke handler om å henge opp alt det samme på de samme plassene, men om å finne nye uttrykk for gamle gleder?

Vi satt og snakket sammen om hvilken farge vi overhodet ikke kunne tenke oss å pynte med til jul. Vi hadde mange ideer og mange nye tanker, men var enige om at orange….nei, det var ingen julefarge, samtidig, når jeg tenker orange… ja slik blir julefrydkalenderen i år. Hvilke farger, og hvilke glimt av farger gjemmer noe av julen i seg, for meg, for oss?

For det er vel det vi egentlig skriver om, med ny innfallsvinkel hvert år: hvorfor er vi så glade i julen og for julen, hva er selve kjernen i julefryden?

Snart desember, velkommen til julefrydkalenderen fra den første!

23. desember – Et steg i stillhet

lillejulaften

Jeg tror kanskje lille juleaften var den travleste dagen da vi vokste opp. Den mest rotete, den mest hemmelighetsfulle, den mest kaotiske, den dagen som umulig kunne ende i et julepyntet hus og julefred og lykke. Men det gjorde den. Alltid. Det var ikke den dagen det  var rom for å sette seg i en krok med en bok for eksempel, og si, “vil gjerne ha det litt stille nå jeg”. Nei da sto vinduene åpne for lufting, julemusikken surret på platespilleren og oppgavene sto i kø for alle.

Senere ble det vel akkurat likt. Jeg har jobbet målbevisst for at det ikke skal være stress, at det skal være glade gjøremål, at alle skal fryde seg over å være på juleskaper laget. Jeg har lagt inn tid til tur i marka, jeg har begynt å pynte tidligere så det ikke skal bli julenattsmas. Vi har venner som alltid kommer på kaffe på lillejulaften og vi har god tid til å prate med dem. Jeg serverer god pinnekjøttmiddag på kvelden for å signalisere at nå roer vi ned, nå er det klart til jul, samme hvordan det er. Men stillhet?

Under sjakk VM i høst hørte jeg en mental trener si at  den eneste måten å konsentrere seg skikkelig på, å være så tilstede at en kunne yte på topp, var å trene på å tenke på ingenting. De beste kunne tenke på absolutt ingenting i 12 sekunder. Se det- da må det vel være stille inni dem da? Eller er de stille som en stålfjær spent til de ytterste? Er det ikke stillhet, men en eneste stor kraftkonsentrasjon?

Mange slags stillhet er godt. Vi trenger stillhet fra mas og kjas og forventinger vi ikke kan leve opp til. Vi trenger stillhet fra angst og uro. Vi trenger stillhet fra støy og kaos. Men trenger vi stillhet til å tenke på ingenting?

For meg har julestillhet to kvaliteter.Først er det den travle stillheten, som er kraften i å konsentrere seg om en oppgave, selv om den er satt sammen av mange små, den felles stillheten i å hver for seg gjøre det som blir stort sammen. Dette er stillheten som er tilfredsheten over å kjenne at jeg er akkurat der jeg skal være, midt i den gode juletravelheten.

Så kommer den rolige stillheten. Den helt egne kvaliteten i den allment aksepterte sannheten at det meste kan vente til etter jul, ingen ting haster. Det er ikke små øyeblikk av stillhet i travle hverdager, men muligheten til lange fredfylte kvelder foran peisen, tidlige morgener foran juletreet når hele huset sover, formiddagsturer på måfå i snødekt juleskog, det er den gode stillheten når hjertet er stille, fordi det er fylt av fryd.

Lille julaften er høydepunktet for den travle, men fredfylte stillheten og starten på den rolige, frydefulle stillheten. Men tenke på ingenting- nei det skal jeg ikke gjøre før jeg er ferdig med å tenke på alle de gode, glade, fredfulle og frydefulle tingene i livet mitt. Nå skal jeg juble Joy to the World, av full hals med Mahalia Jackson og kjenne at nå, midt i alt, er hjertet frydefullt stille, tilstede.

21. desember – Et steg i tillit

IMG_4814

Vintermorgenen er mørk, på gangveien til bussen er det speilblank hålke, stålis. Jeg snur, går inn og tar på brodder. Likevel må jeg gå helt i kanten, på sammentråkket snø. Der ser jeg også mange andre voksnes fotavtrykk. Hvorfor kan de da ikke strø! Et svare strev å holde seg på beina.

Lenger nede i bakken kommer noen barn oppover, på vei til skolen. De går ubesværet midt i veien- jeg hører de snakker om hemmeligheter de har laget og gjemt på rommet sitt til jul. De vet nok ikke hvor vondt det er å brekke noe, tenker jeg, og hos dem blir det vel jul selv om de skulle sitte med gips på, tenker jeg videre.

Så kommer jeg til et stykke som er bedre opplyst. Da ser jeg det. Vi voksne har stolt på den negative erfaringen, at her er det alltid glatt. Barna hadde bare holdt seg til den andre halvparten av veien, der det faktisk var strødd.

Kan hende er det slik ellers i livet også? Vi voksne har så mye historie med oss på glattisen, vi er så opptatt av alt som skal gjøres og alt vi trengs til. Barnlig tillit er derimot å forvente at noen har gjort klart og at de kommer sikkert frem. Det er jo slik at vi voksne har ansvar for å sikre veien for barna, det er vi som skal legge til rette, men når veien først er strødd, kan jo også vi som ikke har strødd bruke den. Om vi altså ser oss om lenge nok til å se det.

Noen ganger, kanskje særlig før jul, kan det være lurt å stoppe ekstra og se om det finnes en strødd vei. Kan hende er det slik at vi voksne trenger å øve oss i tillit til at det finnes andre som vil oss vel. Vi trenger ikke alltid balansere i grøftekanten alene.

Kan det være slik at adventssangen om å ” berede vei for Herren” ikke bare handler om ham som skal komme oss i møte, men at vi skal få lage en god og farbar vei for hverandre også?  Ta en runde og strø på den islagte vinterveien vi vandrer fra hver en krok til Betlehem, eller til og med oppdage at det alt er strødd.