25.desember- håpets tid

Bare dette- et håp for oss alle, at i det dypeste midnattsblå, i det svarteste svarte har vi et lys å se mot et håp å holde levende. 

Tidligere i adventen leste Trygve og jeg igjennom det vi hadde skrevet tidligere adventer. Det slo meg at så mye jeg hadde skrevet handlet om å minnes, å tenke tilbake på, å gjenoppleve. Noen historier har vi fortalt på hver vår måte, flere ganger. Kan hende er de viktige for oss og hvem vi er blitt, kan hende var det også at vi var åpnere for å bli formet og våknere for mysteriet. Vi tenkte ikke på at vi var midt i livet, vi bare var. 

Denne adventen har jeg derfor utfordret meg selv på ikke å gjenfortelle. Jeg har trent på å ta imot gledene i det de kom, uten å måle dem mot noe som har vært eller noe som skal komme.

Nå er det første juledag. Vi har vært i Nidarosdomen og jublet gjennom kjære julesanger. Vi har gitt og fått noen juleklemmer. Vi har gått tur. Det regner, men Ruffy har hoppet rundt med nisselue i hvert kratt, han vet ikke hvordan julen var ifjor eller at snø er vakrere enn regn. 

Akkurat nå er det godt å leve. Akkurat nå håper jeg på gode juledager for oss og for alle. Jeg håper på å hvile fra forventing om det som skulle og kunne ha vært. Jeg håper på å være åpen for å være tilstede akkurat i disse dagene.

Ikke slik de var i barndommen ikke slik de kanskje blir neste år, men slik de er nå.

Gledelig jul! 

Juleklem fra Solveig og Trygve

Advertisements

20.desember- å håpe rundt grøten

bonneflagg

Livet er så stort, hvorfor tror jeg det blir større av å gi gaver?

Jeg håper selvfølgelig ikke at mine voksne barn skal hoppe rundt i fryd over fornuftige gaver. Det er ikke det jeg håper, jeg håper at de skal ha en sterk jublende glede som grunntonen bak alt som skjer, og jeg tror ikke at verken pysjer, ski eller datautstyr kan generere en slik glede. Kan hende vil jeg egentlig bare gi et pant på å at vi tar vare på hverandre og ser hva den andre trenger?

Det er så uendelig mange viktige ting i verden, hvorfor skriver jeg da lister med rosiner og sølvpuss og juleservietter?

Jeg håper faktisk ikke at bare alle detaljer er på plass så vil alt annet ordne seg. Jeg håper jo bare at vi skal være rause og gode mot hverandre og bære over med alt vi ikke får til. Kan hende vil jeg bare bruke små detaljer for å gjøre drømmen om det gode synlig og felles?

Det er så mange hverdager i året, hvorfor lar jeg da noen få festdager få så mye plass?

Jeg håper da virkelig ikke at alle dager skal ha så mye forventinger og oppgaver rundt seg som juledagene. Det håper jeg ikke. Jeg håper at festdagene kaster lys og mening inn i enkeltoppgavene gjennom året, når det er lett å miste sammenhengen og se det store bildet.  Kan hende lager jeg fest bare for å vise at livet er strålende verdt å feire i all sin hverdagslighet?

Det er vanskelig å sette ord på håpet, for vi ser jo alle så lett hva vi ikke får til. Så snart jeg sier hva jeg håper på har jeg stilt meg sårbar og åpen i forhold til den jeg snakker med. Kan hende vil den andre til og med tenke, hvordan kan hun tro det betyr noe hva hun holder på med? Kan hende ler andre av forventingene mine, hvem er hun som håper på dette?

Nei, da er det lettere å dele overfladiske håp, jeg håper på snø, på litt roligere dager, på bedre tid. Så nå  vrir jeg heller på ordtaket og sier til meg selv, slutt å håpe rundt grøten.

Jeg håper jo egentlig på uendelig store ting,  lykke, glede, mening, samhold. Jeg håper på julefeiring som sitter igjen i hjertet med glade glimt hele året gjennom. Ja, det håper jeg virkelig.

 

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to,Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. Bildene i dag er tatt i Slottsparken i Oslo 30.november og i Gamla Stan i Stockholm 9.november iår.

19.desember – håpet om det som var

hjertedorDet var veiarbeid på alle gangveiene. Storstilt grøfting og graving og skilting, gå her og ikke der. . Jeg skulle egentlig gå den korte turen fra legen til fysioterapeuten.Før jeg visste hvor jeg hadde gått visste jeg ikke lenger hvor jeg var. Det varte bare et par skritt og så var jeg merkelig nok hjemme. Hjemme i en hage og bak et tre jeg ikke hadde sett på nesten tredve år.stabbur

Så rart, dette stabburet var da mye større og helt anderledes?Litt mer fantastisk?

Da våre barn vokste opp tenkte jeg ofte at de gikk glipp av noe som ikke hadde en stor hage med stabbur å leke i. Nå ser jeg at et slikt stabbur kunne vi lett ha satt opp, men at det ikke er det det handler om. Om 30 år kommer de til å møte sine barndomslandskap og huske dem som store og vidunderlige.

Kan hende er det slik med alt vi ønsker å håper skal skje til jul? Vi ønsker at en gang skal ikke ting være som det alltid har vært, men slik vi håper det skal være?  Det er nok det vi ser gjennom hjertet vi alltid ønsker skal være sant, og det er det jo? Det kommer bare an på øyet som ser og hjertet som håper.

17.desember- håpet om tid

 

gullnummerHadde jeg ikke vært der hadde jeg trodd det var på film. En film med titelen ” Your Christmas Carol”. Slik har det vært og slik kan det bli og slik kan det også bli.

Det var ikke film, jeg var der.

Det var på morgenen på bursdagen min.Jeg trekker fra de lange gardinene på hotellrommet og tror jeg skal se inn i en mørk vintermorgen.
Da ser jeg rett over en takterasse og inn i tre rom. Perfekt fargesatt og regissert for morgenrefleksjoner på en dag jeg ikke tar for gitt at jeg skulle få være i.

Rommet til høyre står i et svakt gyllenrødt lys. En liten gammel dame i rød genser sitter tankefull og ser på et tent stearinlys på bordet foran seg.I hendene holder hun en kaffekopp. Selv på avstand ser jeg at hun nyter stunden og har gode minner å dvele ved.

Rommet til venstre er hvitt. Blåhvitt, opplyst av lysstoffrør i taket og en stor tv skjerm med en grønn fotballbane. I en høyrygget stol nærmest ligger en mann i grå morgenkåpe. Han er vendt mot TV skjermen, men ansiktet er tomt.

Så ser jeg ned til siden. Et grått rom fullt av studenter. Mange noterer ivrig, en lærer står foran dem og peker på en tavle. Jeg ser ikke tavlen, men ser bøker, notater, tunge vesker. Alle følger med, dette er nok viktig.

Jeg har brukt mye tid på å studere, lese og tenke på hvordan livet, organisasjonen, verden og det meste skal være. Jeg har ikke nødvendigvis svaret for det.  Jeg bruker mye tid på å la meg underholde jeg har det ikke dermed nødvendigvis morsomt. Jeg håper alltid å bruke tid på fred og ettertanke, det er ingen andre enn meg som hindrer meg i det.

Mens jeg sto der  tenkte jeg: så skrekkelig og så koselig. Han har det fælt og hun har det fint. Nå tenker jeg at kan hende de begge hadde det bra. Jeg håper bare at ikke alt jeg har lært kommer i veien for å leve. Jeg håper jeg aldri glemmer å spørre før jeg tror jeg vet hvordan andre vil bruke tiden og livet. Jeg vet hva som er koselig advent for meg- jeg håper jeg aldri blir så opptatt av mitt eget at jeg ikke er nysgjerrig på hva som gjør andre glade. Jeg tenker jeg har fått mange gullnummer i livet, men hva bruker jeg dem til?

15.desember- er håpet ute?

siste-solglimtJeg skynder meg ut i skumringen, tenker å komme ned til havet før restene av solnedgang er borte. Jeg rekker det akkurat idet vinternatten overtar. Da hører jeg tonene: en ensom saksofon jubler ut i det blå: tenn lys! Først tror jeg det må være noen som spiller inne i et hus, kanskje det skal være konsert? Så tenker jeg, det er ikke mange som spiller slik, montro om det er et kirketårn i nærheten? Jeg går etter lyden, roter litt med retningen, men det er godt å gå mot en god tone.

Så er jeg der, stille og tar imot, den ene sangen etter den andre.Fra øverst i tårnet, der det lyser. Jeg kjente igjen tonen. Jeg kjenner ikke musikeren, Tore Ljøkjel, men jeg har delt musikken hans med mange. Jeg leste engang at han sa han egentlig var utdannet blokkfløytespiller, men etterhvert kjente han at det ikke uttrykte dybden i livets smerte og glede. Han lette etter en ny stemme og fant saksofonen. Siden har han spilt ut fra kirketårn i hele Norge. I julebyen Kristiansand spiller han fra domkirketårnet i adventen.saksofonkirke Musikken er sterk, levende. For meg en påminning om at alt ikke kan sies med samme stemme, det er verdt å lete etter en sterkere, dypere, klarere tone når vi kjenner at det vi sier er for spinkelt. I går bar jeg med meg bildet av innbyggerne i Aleppo ut i kvelden. Håpet er ute, leste jeg. FN er uten virkemidler. Verdens stemme har vært for spinkel. Våre demokratiske verktøy har vært for svake. Våre politiske prosesser har vært for veike. Jeg kan håpe at det finnes en løsning, jeg håper at vi har mot til å lete etter sterkere stemmer og andre instrumenter. Mest av alt håper jeg på stemmene som kan gi verden fred. Jeg fikk stå og kjenne hvordan saksofonstemmen roet ned bypulsen og spredte harmoni.  I krig er ikke saksofoner nok, hva trenger vi da, vi har vel ikke gitt opp å lete?

tore-ljokjel

Julefryd er adventskalenderbloggen for oss som gleder oss over julefryd og julefred. I år er det sjette året Trygve og Solveig skriver sammen. I år skriver vi om håp. Bildene er fra min vandring i Kristiansand i går kveld. Bildet av Tore Ljøkjel er fra denne artikkelen i Vårt Land

13.desember- lys i alle kroker

img_5173-1Idag skrider lyskledde og lysbærende, barn inn i klasserom, barnehager, sykehjem og soverom. Idag skal det bæres lys inn i alle mørke kroker, idag skal alle skrømt fortrenges.

Søtt, men sant?

Vi kan le av de gamle tradisjonene om at lussinatten var den lengste og  den farligste. Vi vet jo så mye bedre. Men hva med de skrømtene vi vet finnes?

I all vår opplysthet, har vi mot til å si at Luciatoget er et symbol på alle steder der vi vil bringe lys og godhet? Har vi innsikt til å sette lys på de områdene vi sammen kan ordne opp i? Eller lar vi barna gå i tog, bære lys og være alene med mørket?

Jeg elsker lys og fest. Men likevel, selv om vi går i Luciatog i dag, vil jo mange barn være redd for andres mørke ondskap i morgen også. Selv om vi har båret lys og lussekatter inn i alle kroker ,vil jo barn gå til skolen med angst i hjertet og klump i magen imorgen også.

Selv om Luciatoget var innom idag, vil mange eldre bli behandlet med uverdighet, men innenfor budsjettets rammer, også imorgen.

Til nå har jeg skrevet om alle de små tingene jeg håper på, lys, tid, orden, ro. Mitt håp i dag er at alle disse små tingene som er mulig å oppnå, skal gi innsikt og mot så vi tør å bære lys inn i de krokene vi helst ikke vil rote i.

Tenk om alle som akkurat nå trues av mørket fikk kjenne at lys kan fortrenge mørket? Tenk om vi orket å gå med tente lys og håp inn i det som ikke er hyggelig og førjulskosete? Tenk om barna som går i tog i dag,  neste Lucia visste at vi er mange som bærer lys sammen med dem? Det håper jeg på.

snoskog

 

 

11.desember – verken dengang eller siden

flaggstangtreMye julegreier handler om å gjøre omigjen det vi alltid har gjort. Akkurat likt, uansett hvorfor. Klokka ditt spiser vi datt, og etter på gjør vi det og det og hvordan blir det jul uten…..lefse, sennep, lutefisk, julegløgg, sledetur, familieselskap, julepysj, kakemenner, ja hva vet jeg, ikke engang for meg selv har jeg fullstendig oversikt over alle små og store ting vi alltid gjør, alltid har gjort og muligens alltid vil gjøre.

Så er det alle de juleforberedelsene som handler om å gjøre klart, handle inn og skaffe til veie alle detaljene og ingrediensene for at vi siden, bare julen kommer kan gjøre akkurat som før.

Jeg synes jo det er fint, men av og til lurer jeg på når nå er?

Jeg håper det er nå. Akkurat nå vil jeg være akkurat så ikkeferdig til jul som jeg er. Akkurat nå vil jeg stoppe opp ved vinduet, se ut over snøen som faller akkurat nå, stjernene som lyser i alle vinduer, mannen min og gode naboer som måker snø. Akkurat nå er det god advent. Jeg står ikke her ved vinduet hver kveld i adventen. Jeg står ikke her for å forberede noe som skal skje om to uker. Jeg bare er her, nå, og håper denne adventen blir full av stunder som er gode nok akkurat slik de er, nå.