November

Etter ti år må det kunne kalles en tradisjon – og sånn uti august, tradisjonen tro – sier Trygve til meg eller jeg til Trygve, får vi til noen julefrydkalender i år, tror du? Tja, akkurat i år kan det holde hardt men… hva skal vi skrive om da? Så har vi noen ideer, noen som høres dumme ut så snart de får ord på seg, andre som – joda det kunne gått men, og noen som kan være en start, eller en hel kalender, eller noe helt annet. Midt i dette dukket tanken opp, hva med å fundere rundt ordet “dele”, kan det bli noe av? Slik var starten i høst. Fortsettelsen ble slik, da deler vi på arbeidet, du tar ordene og jeg tar bildene, sa Trygve. Det blir noe helt nytt, da vet jeg hva som kommer til å bli sagt neste dag, men jeg vet ikke hvordan det ser ut, spennende! Og så blir det kanskje anderledes underveis, men som en start, hva tenker du på når du hører ordet dele? Er det bra? Er det dumt? Er det mye forskjellig? Vi får se- 1.desember starter deletankene.

24.desember- når alle farger samles

Vi vil hverandre så vel, vi har så mange gode ønsker, vi gjør så mye for at alle skal ha det bra- og det meste vi strever for er godt, riktig og viktig. Alt dette skal så rommes i en eneste hektisk helg, vi håper så sterkt at julen må gi rom for alt det gode vi har planlagt og lengtet etter hele adventen.

Fort kan det likevel bli slik, at alle ønsker, krav og forventinger, om enn så gode, trenger seg på og bare blir et kaos av motstridende intensjoner. Som et hav av fargerike bønneflagg som sloss om oppmerksomheten.

Vi trenger et prisme, noe som samler alt vi er, alt vi gjør, alt vi trenger og alt vi ønsker i en konsentrert hvit fargestråle. Vi trenger det prismet som lar lyset skinne gjennom og komme ut som en klar regnbue av håp og tillit til at alt vil bli godt. Vi trenger å la adventen få bli en vei å gå mot der fargene samles, foredles og kommer oss i møte som et klart bilde på hva julen er og hvem den gir oss rom for å være. Vi trenger å la adventen bli prismet som samler alle farger i orden og et klart bilde.

Vi trenger den julen som gir rom for alle, for alle sinnstemninger, for alle tanker og håp. Den julen lyset kan strømme igjennom og alt i oss sammenfattes, forklares og gis nytt liv i et klart og rent, fargesprakende himmelspeil.

Vi trenger aller mest å vite at adventen som et prisme og julen som en regnbue er der allerede, alt vi kan gjøre med alt vi gjør, er å bruke fargene, symbolene, handlingene for å minne hverandre om at det er slik det er. Vi kan ikke skape julen, bare minne hverandre om hva den er.

Gledelig fargerik, meningsfull, velsignet jul!

22. Desember- julelilla

Det blir alltid et minst ett enslig lilla adventslys igjen, det som bare så vidt rakk å lyse, og ofte et eller to i esken fordi det måtte kjøpes nye underveis. Så ligger de der og venter på at de kanskje blir brukt i fasten, eller neste advent.

Det er liksom ikke så stas med lilla lys i julen. Merkelig nok, lilla er jo fargen som symboliserer at det blå,for himmelen og håpet, møter det røde, fra jorden og lidelsen.

Da jeg var liten var ikke adventslilla noen vanlig tradisjon, selv om lilla også da var kirkens farge for både advent og faste.

Mor,som skjønte seg på liturgiske farger, prøvde forgjeves å finne lilla lys på samvirkelaget i Vingrom. Nei,slikt fantes ikke, det var rødt som skulle gjelde til jul. Ja, men nå er det advent, prøvde mor seg på. Det varer ikke så lenge, snart er det jul, fikk hun høre. Så vi hadde røde lys i adventskransen i mange år. Først på sytti tallet dukket lilla lys opp i vanlige butikker. Det snodige, synes jeg, er at kirken gjerne bruker hvite lys gjennom hele adventen også.

Så er det kan hende handelsstanden som nå ivrer mest,etter en mellomsesong mellom orange Halloween lys og røde julelys? Ikke vet jeg, men nå har jeg begynt å bruke hvite lys hele året jeg.

Og lilla? Jeg pynter alltid treet med mange fugler, de fineste er påfugler med sprakende lillagrønne fjær, for midt i det eviggrønne håpstreet vil jeg at det skal være tydelig at himmel og jord har møttes. Det er jo ikke luftige englevinger og uoppnåelige drømmer som gjør at jeg kommer tilbake til julen gang på gang, men det konkrete, håndfaste lilla møtet mellom håp og lidelse, mellom jord og himmel.

Men lysene? De er hvite, og det er vel egentlig en annen historie.

20. Desember- skumringsblå hvilestund

Vi skulle flytte- til et sted hvor stuen ikke vendte mot ettermiddagshimmelen. Der vi ikke kunne se julestjernen sakte tre frem i skumringstimen, når lyset gikk fra lyseblått til gråblått til fløyelsblått. Jeg pleide å sitte der i godstolen, med det barnet som var minst på fanget, mens vi tok en hvilestund sammen, uten annet enn fred på programmet.

Det kunne umulig bli det samme? Så kom det en rosagråblå desembererettermiddag. Jeg hørte smell uten for det store vinduet vendt mot nord, og ble bergtatt av skjønnheten- fyrverkeri! Ikke om natten, men i vinterpastellene! Rakettene viste helt nye fargenyanser og isteden for gnistregn var det som duggperler og diamanter ble kastet utover himmelen!

Bildet av dette har jeg bare i hjertet- der har jeg også lærdommen at det nye også kan være enda vakrere! Det handler jo ikke egentlig om hvilken stol du finner hvilen i, men om å ta imot muligheten til å hvile.

Ja, for meg handler det jo også om at grunnen til at jeg kan hvile, ta imot og være takknemlig er den samme, uansett hvordan utsikten måtte være. Det handler om julefreden i hver skumringsblå hvilestund, hele året, hele livet.

18.desember- sølvskimrende snøfnugg

Allerede fra morgengry hadde luften et eget, sølvskimrende preg. Da vi så ut av vinduet så vi en snødekt verden. Da vi kom ut for å gå tur så vi at det ikke bare var snø, men mengder av forunderlig anderledes, store, avlange, juletreformede snøkrystaller.

Da vi begynte å gå kunne vi høre snøen single, som skjørt glass, rundt oss. En vintereventyropplevelse jeg aldri har vært med på før- selv om jeg har vandret gjennom mye snø etterhvert.

Jeg pynter med mye sølv til jul- men ikke for at det skal være kostbart og prangende. Det er heller for at hvert unike øyeblikk skal få legges ekstra merke til, reflekteres, speiles og forstørres.

Nå er vel ikke sølv en farge, sølv er alle farger, speilet og gjort klarere som himmelen som speiles i havet.

Tenk om det var sant da, at himmelen fikk speile seg i måten vi pyntet til jul på!

15. Desember- lyktegult

I Narnia står det en lykt og lyser for seg selv, midt i den mørkeste, kaldeste forheksede vinter. Lykten har stått der fra skapelsens morgen og lyst gjennom alle verdens omskiftelser- og også når vi kommer inn i historien, når fortvilelsen er på det dypeste.

Den står der og forteller om skaperkraft som alltid er til stede og om lys som aldri slukner.

Så når jeg ser en enslig skinnende lykt, eller så vidt ser et vindu som lyser når alt annet er svart, når jeg setter julelys på bordet, når det henger en gul stjerne i vinduet, så er det ikke bare fordi det blir lysere jeg synes det er vakkert. For meg er det en påminnelse om ham som kommer, og som lyser sterkt og klart inn i et hvert mørke.

For meg er denne dagen, 15.desember, den dagen jeg i mange år har stoppet opp nettopp ved dette. Ser jeg lyset som skinner på min vei? Husker jeg hvilken skaperkraft det kommer fra? Har jeg pusset glasset på min lykt så lyset, dette lille lyset mitt, som vi synger, kan skinne klart?

14.desember- julegul

Så snart frokostkaffen drikkes i mørke og ettermiddagskaffen i skumring- sånn i midten av november- henter jeg frem en kurv med julekrus fra kjelleren. En ikke-kuratert samling full av minner og stemning og stor nok til at alle kan få varm solbærgløgg om de stikker innom. Det er mange Santa Claus, ingen norske nisser, mange katter som kroer seg foran peisen, men jeg har ikke funnet noen kopper med hunder på. Noen er stilige- en kristtornkvist er nok- andre har plass til alt som noen kan finne på å forbinde med jul. Det er ingen som ikke er fine, og noen som er svært vakre, synes jeg. Jeg liker best de som har vinterstemninger fra engelske landsbyer. Lysegulrosa himler, svaktrøde mursteinshus, noen som bærer på juletrær eller kristtorn, fredfulle skildringer å nyte i en liten førjulspause. Men aller best liker jeg den koppen jeg trodde jeg ikke kom til å like, for den er gul. Lysegul, yndlingsfarge hele året, men til jul? Den er stor, og sier denne kaffen skal du kose deg lenge med, den er tynn, og sier denne stunden skal tas vare på, den er gul, en gul bakgrunn for et svakgrønt juletre, og sier- vær deg selv, kjenn på hva du synes er vakkert og nyt den julegule pausen.

12.desember- gyllenbrun langsomhet

Verdens eldste tre er ikke de flere tusen år gamle kjempeoliventrærne i midtøsten. Det er heller ikke de seks tusen år gamle høyreiste, omfangsrike Californiske redwoodtrærne. Nei, verdens eldste tre er dette:

I titusen år har den samme granroten skutt nye, genetisk identiske skudd. Det samme treet har altså vokst på nytt i titusen år, på vidda i Dalarne, ikke langt fra Trysil.

Dette langsomme, nesten evige, men samtidig stadig nye, er det jeg tenker på når jeg tenker brunt til jul.

Mørkebrunt, som en nyoljet teakbolle til nøttene. Rødbrunt, som et nypolert mahognypiano klart for julesang. Lysebrunt, som et nyskurt furubord, klart for lange måltider.

Furet og værbitt brunt, som stammen på et evig ungt og eldgammelt juletre- og gyllenbrunt som juletrerøttene- der de vokser seg dypere innimellom hjerterøttene for hvert år vi får leve.

10.desember- støvrosa voksenjul

Jeg skulle levere julegaver og ble bedt inn på kaffe til min gode venninnes mor. Jeg visste hun var en elegant dame, med sikker smak- og et stort hjerte for julen. Likevel var jeg ikke forberedt på den julepynten som møtte meg- det var som å pakkes inn i den vakreste novembersolnedgang, vissengrønt som snødekte kvister, gråblått som himmelen og støvrosa julekuler- som de siste spredte solstreif fra en svak vintersol. Der og da kjente jeg en ny tanke vokse frem- jeg skulle pynte slik jeg ville, ikke slik noen andre forventet! De andre kunne pynte slik de ville når de ble voksne, tenkte jeg.

Fra da ble det skrikende røde forvist, og senere gitt bort. Helt til minstemann noen år senere forsiktig sa- det hadde vel vært fint med rødt til jul! Jeg blir så glad av det, sa han.

Da husket jeg hva jeg hadde sett da vi bar kaffekoppene ut på kjøkkenet, den formiddagen for lenge siden. Vi gikk gjennom spisestuen, og der, hvor familien ble samlet, der alle gode, lange samtaler ble ført, der hadde jo det egentlige juletreet stått, fargesprakende, overdådig, med plass til generasjoner av ikke- matchende julepynt.

Det var jo slik det måtte være skjønte jeg da- plass til både den voksne, ettertenksomme, langsomme blåtime julen- og den barnlige, lystige og impulsive julen.

Kan hende er det ikke engang to juler- men at den julen jeg tenker tilbake på blir større, rikere, mer fasettert og fargerik for hvert år som nye minner legges til?

Men plass til skumringsrosa, det er det alltid.