5.Desember- orangejul

Det ble jo orange julepynt til slutt- et juletre med sjøstjerner, skjell og cowboyhatter- et konseptuelt, lokalitetsspesifikt tre da vi bodde i California, det var kjempefint! Merkelig at vi ikke syntes orange hørte julen til da vi snakket om det. Det kunne jo faktisk hete juleorange! Men selv om det var moro å gjøre noe helt annet en gang- vi savnet gleden av å finne igjen den julen som vekte minner fra mange juler.

I Nederland heter julenissen Sinter Clas og kommer med båt fra Spania 5. desember. Båten er full av appelsiner, som de riktig snille får i treskoene sine. Det har blitt en del av vår førjulstradisjon. Men pynt er det ikke.

I vår familie har vi en historie fra tre generasjoner tilbake om hvordan alle barna fikk dele en appelsin på juleaften. Kan hende er den ikke sann, men at appelsinen en gang var så dyr, så sjelden og så god, må iallfall ha vært sant nok til at historien fikk leve lenge nok til at den rakk å bli en del av historien om julen. I gamle dager.

Riktignok- appelsinen er ikke en gammel del av julefeiringen, men multer da? Orange som høsten de kom fra, som holdt seg i store tønner til langt utpå etterjulsvinteren. Den har hørt festen og julen til lenge.

Men dette er jo bare glimt av orange. Når jeg tenker orange til jul, tenker jeg på klementinflommen. Jeg kan ikke komme på en ting som så enkelt innbyr til julekos som et bugnende klementinfat. Lukten allerede før du ser fatet, så lett å spise, så hyggelig – og så inderlig gledelig juleorange!

Så tenker jeg videre, enn om duker, klær, lys og tre var orange? Nei, da ble det nok for mye. Både julen og livet mister fargen når de blir ensfarget. Kan hende farger handler om flere ting? Kan hende er fargene en metafor på noe annet?

En ting er de fargene som hører julen til, fordi noe vi forbinder med jul og vinter har denne fargen- en annen ting er hvilke farger vi kjenner at nærmer seg uttrykket for det som vanskelig kan uttrykkes, selv julegleden?

Kan hende så vanskelig at den til og med kan være litt orange?

3.desember- når julen blir grå

 

IMG_E0522Grått i grått, det er vel som regel ikke beskrivelsen som passer best på den julen vi drømmer om å oppleve. Men av og til, kjennes det som det er den grå julen som kom. Ingen ting ble som planlagt, og selv en inderlig julevenn som jeg synes julen like godt kan skynde seg å bli ferdig.

Det er greit at livet oppleves grått når det ikke er så mange forventninger til at det skal være festlig og strålende. Januar for eksempel, da er det nesten motsatt, mer normalt å være sliten, eller syk eller ha lite penger. Men i julen?

Sist jul var ingen drømmejul hos oss, far døde rett før jul og mannen min lå alvorlig syk på sykehuset hele julen.

Det ble så stille, ensomt og anderledes, og en stund kjente vi at det ville bli helt grått. Det ble som å se ut på en skog med piletrær, midtvinters, mange, like tynne, like grå stammer. Men så ser vi en gang til, og kan se skimmerskygge av sølvgrågrønn bark under det grå. Den grå julen fikk oss til å legge bort mye vi pleier å glede oss over- og være oppfinnsomme sammen på hva som likevel kunne gi et lite glimt av sølv i det grå.

Hva pakker du i kurven når familiens felles julemåltid feires på et bittelite, trist og grått sykehusrom?

En tok med et eget blomsterbilde og tapet over den svartgrå sykehuskunsten. En kom på å ta med seks fargerike julekopper, de som minte om alle de gode julemåltidene. En hadde med fjellte, med granbarlukt. En hadde med bittesmå, appetittvekkende,gode, søte munnfuller med daddelkonfekt. En hadde med en liten furubusk med lys- og med bilder av oss alle som pynt.

Vi satt i vinduskarmen og på sengekanten, vi sang deilig er jorden, og akkurat der og da, kjente vi på et glimt av deilighet, midt i det grå.

2. desember- julefryd i svart

IMG_0775

Jeg har sett svarte juletrær med svart pynt. Skal visst være stilig det. Juleselskapene har opptil flere menn med svarte, alt for varme dresser og damer i svarte, alt for kalde kjoler. Likevel, jeg tenker ikke jul når jeg ser et svartsprøytet plastikktre, nei jeg gjør ikke det.

Men, så ser jeg ut i vinternatten, den er ikke engang midnattsblå, men kullsvart- da er den julen jeg venter på, det lyset som skinner midt i det svarte. Når jeg ser dypsvart fortvilelse, i egne og andres øyne, da vet jeg at nå, nå trenger vi julehåp. Jeg sitter i domkirken og ser på glassmaleriene, og ser at uten de svarte blystripene ville de fargesterke glassflatene ikke fortalt et så tydelig budskap. Kan hende svart er fargen som ikke bare gjør at vi trenger julen- men fargen som gjør at vi ser den?

Fargerik julefryd…..

tid for vennerJulefarger- i år er det rødt…skikkelig julerødt, leste jeg. Da kan jeg ikke annet enn å tenke at den julen som er laget for at andre skal se at den er moderne….nok kan bli litt tom for minner og nyanser. Eller? Synes du kan hende nettopp det er julefryden- å gi julegleden en helt ny innpakning hvert år? Når jeg tenker meg om engang til, dette er kanskje en måte å gjenoppdage hva som gir ekstra hjertefryd? Altså, når det ikke handler om å henge opp alt det samme på de samme plassene, men om å finne nye uttrykk for gamle gleder?

Vi satt og snakket sammen om hvilken farge vi overhodet ikke kunne tenke oss å pynte med til jul. Vi hadde mange ideer og mange nye tanker, men var enige om at orange….nei, det var ingen julefarge, samtidig, når jeg tenker orange… ja slik blir julefrydkalenderen i år. Hvilke farger, og hvilke glimt av farger gjemmer noe av julen i seg, for meg, for oss?

For det er vel det vi egentlig skriver om, med ny innfallsvinkel hvert år: hvorfor er vi så glade i julen og for julen, hva er selve kjernen i julefryden?

Snart desember, velkommen til julefrydkalenderen fra den første!

23. desember – Et steg i stillhet

lillejulaften

Jeg tror kanskje lille juleaften var den travleste dagen da vi vokste opp. Den mest rotete, den mest hemmelighetsfulle, den mest kaotiske, den dagen som umulig kunne ende i et julepyntet hus og julefred og lykke. Men det gjorde den. Alltid. Det var ikke den dagen det  var rom for å sette seg i en krok med en bok for eksempel, og si, “vil gjerne ha det litt stille nå jeg”. Nei da sto vinduene åpne for lufting, julemusikken surret på platespilleren og oppgavene sto i kø for alle.

Senere ble det vel akkurat likt. Jeg har jobbet målbevisst for at det ikke skal være stress, at det skal være glade gjøremål, at alle skal fryde seg over å være på juleskaper laget. Jeg har lagt inn tid til tur i marka, jeg har begynt å pynte tidligere så det ikke skal bli julenattsmas. Vi har venner som alltid kommer på kaffe på lillejulaften og vi har god tid til å prate med dem. Jeg serverer god pinnekjøttmiddag på kvelden for å signalisere at nå roer vi ned, nå er det klart til jul, samme hvordan det er. Men stillhet?

Under sjakk VM i høst hørte jeg en mental trener si at  den eneste måten å konsentrere seg skikkelig på, å være så tilstede at en kunne yte på topp, var å trene på å tenke på ingenting. De beste kunne tenke på absolutt ingenting i 12 sekunder. Se det- da må det vel være stille inni dem da? Eller er de stille som en stålfjær spent til de ytterste? Er det ikke stillhet, men en eneste stor kraftkonsentrasjon?

Mange slags stillhet er godt. Vi trenger stillhet fra mas og kjas og forventinger vi ikke kan leve opp til. Vi trenger stillhet fra angst og uro. Vi trenger stillhet fra støy og kaos. Men trenger vi stillhet til å tenke på ingenting?

For meg har julestillhet to kvaliteter.Først er det den travle stillheten, som er kraften i å konsentrere seg om en oppgave, selv om den er satt sammen av mange små, den felles stillheten i å hver for seg gjøre det som blir stort sammen. Dette er stillheten som er tilfredsheten over å kjenne at jeg er akkurat der jeg skal være, midt i den gode juletravelheten.

Så kommer den rolige stillheten. Den helt egne kvaliteten i den allment aksepterte sannheten at det meste kan vente til etter jul, ingen ting haster. Det er ikke små øyeblikk av stillhet i travle hverdager, men muligheten til lange fredfylte kvelder foran peisen, tidlige morgener foran juletreet når hele huset sover, formiddagsturer på måfå i snødekt juleskog, det er den gode stillheten når hjertet er stille, fordi det er fylt av fryd.

Lille julaften er høydepunktet for den travle, men fredfylte stillheten og starten på den rolige, frydefulle stillheten. Men tenke på ingenting- nei det skal jeg ikke gjøre før jeg er ferdig med å tenke på alle de gode, glade, fredfulle og frydefulle tingene i livet mitt. Nå skal jeg juble Joy to the World, av full hals med Mahalia Jackson og kjenne at nå, midt i alt, er hjertet frydefullt stille, tilstede.

21. desember – Et steg i tillit

IMG_4814

Vintermorgenen er mørk, på gangveien til bussen er det speilblank hålke, stålis. Jeg snur, går inn og tar på brodder. Likevel må jeg gå helt i kanten, på sammentråkket snø. Der ser jeg også mange andre voksnes fotavtrykk. Hvorfor kan de da ikke strø! Et svare strev å holde seg på beina.

Lenger nede i bakken kommer noen barn oppover, på vei til skolen. De går ubesværet midt i veien- jeg hører de snakker om hemmeligheter de har laget og gjemt på rommet sitt til jul. De vet nok ikke hvor vondt det er å brekke noe, tenker jeg, og hos dem blir det vel jul selv om de skulle sitte med gips på, tenker jeg videre.

Så kommer jeg til et stykke som er bedre opplyst. Da ser jeg det. Vi voksne har stolt på den negative erfaringen, at her er det alltid glatt. Barna hadde bare holdt seg til den andre halvparten av veien, der det faktisk var strødd.

Kan hende er det slik ellers i livet også? Vi voksne har så mye historie med oss på glattisen, vi er så opptatt av alt som skal gjøres og alt vi trengs til. Barnlig tillit er derimot å forvente at noen har gjort klart og at de kommer sikkert frem. Det er jo slik at vi voksne har ansvar for å sikre veien for barna, det er vi som skal legge til rette, men når veien først er strødd, kan jo også vi som ikke har strødd bruke den. Om vi altså ser oss om lenge nok til å se det.

Noen ganger, kanskje særlig før jul, kan det være lurt å stoppe ekstra og se om det finnes en strødd vei. Kan hende er det slik at vi voksne trenger å øve oss i tillit til at det finnes andre som vil oss vel. Vi trenger ikke alltid balansere i grøftekanten alene.

Kan det være slik at adventssangen om å ” berede vei for Herren” ikke bare handler om ham som skal komme oss i møte, men at vi skal få lage en god og farbar vei for hverandre også?  Ta en runde og strø på den islagte vinterveien vi vandrer fra hver en krok til Betlehem, eller til og med oppdage at det alt er strødd.

19. desember – Et steg i ydmykhet

carol

Lukk øynene om du vil og slapp av, ta gjerne en dupp- sa pianisten, før han tok oss med gjennom musikken på sin juleplate “It´s snowing on my piano. “Jeg gjorde det, satt stille i mørket, kjente det var tid til å puste, roe ned, tenke.

Det var ikke umiddelbart å få tak i hvilken melodi som ble spilt, det var stadige ansatser til noe, som så forsvant i noe annet, til jeg hørte grunnakkordene bak det hele, der lå julen stødig som en puls, hele tiden til stede. Som jeg satt der og tenkte, tenkte jeg på hvor heldig jeg er som har hatt et liv som lar glede, sprudling og julefryd være klart tilstede, alltid, også når livet røyner på. Hva da med dem som innerst inne har samme lengsler, samme håp som meg, men der livet har vært så mange forsøk på noe som ikke gikk, der julen forbindes med alle som skuffet, alt som ble galt? Der gledestonen må pakkes godt inn, ikke lett å få øye på, bortgjemt så ingen får skuffe engang til. Jeg fylles av ydmykhet overfor alle dem som fortsetter å håpe, tross alt, jeg fylles med ydmykhet over hvor lite jeg har å rose min egen livsglede for og hvor uendelig mye jeg har å være takknemlig for.

Et lite ydmykt steg i erkjennelse av at også julefryden er en gave. En jeg virkelig blir enda gladere av å dele, og samtidig en gave jeg ydmykt forstår at ikke alle orker åpne opp for. Men likevel – jeg tror jo som Scrooges nevø – all julefryd som deles kan samle seg opp og tvinge en liten dør på gløtt, også hos dem som ikke orker glede seg. Så jeg takker ydmykt for at jeg, akkurat nå har en glede å dele.

17. desember – Et steg i hjelpsomhet

Julehus

“Why don´t you come over and help me decorate for Christmas? Wouldn’t that be fun?” Why? Det hadde aldri falt meg inn at det gikk an å pynte til jul sammen med andre enn familien! Det hadde heller aldri falt meg inn at noen kunne be om hjelp fordi det var morsomt!

Det ble selvfølgelig en riktig så hyggelig dag. Karens store, flotte amerikanske hus, ble dekorert etter alle kunstens regler, og vi snakket igjennom sorger og gleder fra alle livets juler, julemusikken tonet og katten gjemte seg under sengen i all ståheien. Vi fant gammel julepynt og gav den nye steder å være, vi flettet girlander og pyntet i hagen. Det var ikke arbeid, bare en skaperlek der vi gav hverandre stadig nye ideer. Og det ble så fint! Jeg gledet meg til å ta med jentene bort dit noen dager senere og “hjelpe til” å bake pepperkakehus.

Karen trengte ikke hjelp sett fra fornuftens side, hun kunne fint klart det selv. Men kan hende vi alle kunne lært noe av å gjøre mer ting sammen, før vi ble nødt til å be om hjelp? Kan hende vi til og med kunne lære at det er helt greit, ja til og med morsomt å gjøre noe sammen, selv om vi ikke klarer det selv? Jeg har mange hjelpsomme venner som ville komme med engang om jeg bad om hjelp, men hva skal til for at vi sier: kan vi ikke gjøre det sammen, når vi alltid vil vise at vi klarer selv?

Et steg i hjelpsomhet for meg ville ikke være å hjelpe andre, det er lett om jeg vet at de trenger det. Det steget jeg trenger å ta er å la andre være hjelpsomme og selv være hjelpsom, også før krisen er der, mens det fremdeles er morsomt. Et steg i leksen: ikke tvihold på din måte å gjøre det på, slipp andre til, det er morsommere sammen!

15. desember – Et steg i undring

Min vei, gjennom alle dager, går gjennom spor av undring.

Jeg går i gjennom snødekte gater i morgenmørket og klokkenisten i rådhuset spiller “Morgenstemning” av Edvard Grieg. Jeg stopper og kjenner lyden, lukten av snø og gleden over å være til. Jeg går over Stortorvet der blomsterselgerne nettopp åpnet baklukene til varevogner fulle av svibler, fuglenek og grankranser. Jeg går forbi  glassmagasinets utstillingsvindu mens en vindusdekoratør folder ut et hav av mørkeblågrønn fløyel blant glitrende julelys. Noen sekunders glimt av tid, men fulle av glad forundring over det vakre, det gode, skjønnhet, lukter, musikk. Når som helst og uten forvarsel byr livet på øyeblikk med  forundringsfryd som i et glimt gir takknemlighet og glede. En gjennomgående takk for og forundring over det vakre jeg får se, er en tydelig tråd i min vev, som spinnes ekstra sterk nå i desember.

Så er det funderingsundringen over hvordan det ene henger sammen med det andre, og den gode følelsen når ting faller på plass og noe nytt kan skapes. Gleden over at det som er, kan bli til noe annet og mer, er en grunnakkord i alt jeg gjør, og alle juleaktivitetene lar den klinge godt og sterkt.

Og så er det den ydmyke undringen i møte med andre menneskers historie, tro og tanker- den som spør og undres, når du tenker dette og jeg tenker slik, hvordan skal vi gripe det an for å skape det gode sammen? Denne undringen som fyller arbeidsdagen min er drivkraften til å prøve på nytt og på nytt, helt til vi lykkes.

Nå, i adventen er undringen ekstra vidunderlig. I gleden over hvert fnugg av juleskjønnhet lar jeg meg gripe av en forunderlig og ufattelig historie om at et menneskeliv, som vårt, var stort nok til å romme det guddommelige. Det er virkelig noe å undres over.

13.desember- et steg i orden

Idag toger lakenkledde barn gjennom hjem og barnehager, skoler og kirker, aldershjem og arbeidsplasser: Santa Lucia! Vi voksne smiler: Så uskyldig og vakkert! En dag til minne om den milde, gode Lucia som gav mat til dem som gjemte seg i katakombene, lyset som seirer over mørket! I dag kommer vi samme voksne til å stri og streve, mase og kave for alt som skal gjøres i tillegg til alt det andre, for hva kan vel ikke skje om vi ikke blir ferdige? Merkelig nok lever litt av den gammelnordiske Lussi langnatt frykten i oss fremdeles. Det var jo ikke Lucia, men Lussi som ulte rundt våre forfedres hus i vinterens lengste natt. Hun som krevde at vedhogst og ølbrygging og julebakst og ryeveving og sengehalmbytting og lysestøping var unnagjort nå. Er du ferdig til jul spør vi – enda nå er det jo ikke en felles norm for hva ferdig er, og ikke en gang naboene sniker seg rundt i mørke kroker for å se om det ikke skulle være litt ikkeferdigtiljulrot der. Men hva er det da?

For meg er det et ønske om å kunne få gjort unna så mye, at min lille verden noen få dager er i orden, slik at det ikke haster, det ikke er noe som må huskes, ingen ting  er halvgjort, at alt er klart, ferdig, ryddig- så julelivet kan ta plassen sin uten å bli avbrutt av hverdagsting. En liten juleverden med rom for høytid.

Men så har vi ingen madrasser å fylle med høy eller ryer å veve, og våre hus er stort sett rene og ryddige. Hva er det da som må ordnes? Jeg synes det er godt å få unna alle de oppgavene som må gjøres en eller gang, men ikke hver uke… og derfor blir gjort så sjelden at det blir rot. Den ryddingen som vises først når jeg åpner et skap – og den som kjennes, ved at små gjøremål kan strykes av listen. Jeg tror jo ikke at det ikke blir jul om jeg ikke får ryddet i papirstabelen på skrivebordet- men jeg vet at julen blir gladere og roligere når jeg har mindre ting å gjøre og mere tid til å være. Men den like viktige ryddingen- for meg- det er å finne det steget i orden som sier at ja, dette må du gjøre, men ikke nå, nå er du ferdig nok til jul- nå skal det spises lussekatter! Og i år har jeg bakt dem med eggekrem og multesyltetøy, så det kan hende ordnelisten blir ganske krympet når jeg får tenkt meg om. Men orden, det blir det!