12.desember- gyllenbrun langsomhet

Verdens eldste tre er ikke de flere tusen år gamle kjempeoliventrærne i midtøsten. Det er heller ikke de seks tusen år gamle høyreiste, omfangsrike Californiske redwoodtrærne. Nei, verdens eldste tre er dette:

I titusen år har den samme granroten skutt nye, genetisk identiske skudd. Det samme treet har altså vokst på nytt i titusen år, på vidda i Dalarne, ikke langt fra Trysil.

Dette langsomme, nesten evige, men samtidig stadig nye, er det jeg tenker på når jeg tenker brunt til jul.

Mørkebrunt, som en nyoljet teakbolle til nøttene. Rødbrunt, som et nypolert mahognypiano klart for julesang. Lysebrunt, som et nyskurt furubord, klart for lange måltider.

Furet og værbitt brunt, som stammen på et evig ungt og eldgammelt juletre- og gyllenbrunt som juletrerøttene- der de vokser seg dypere innimellom hjerterøttene for hvert år vi får leve.

10.desember- støvrosa voksenjul

Jeg skulle levere julegaver og ble bedt inn på kaffe til min gode venninnes mor. Jeg visste hun var en elegant dame, med sikker smak- og et stort hjerte for julen. Likevel var jeg ikke forberedt på den julepynten som møtte meg- det var som å pakkes inn i den vakreste novembersolnedgang, vissengrønt som snødekte kvister, gråblått som himmelen og støvrosa julekuler- som de siste spredte solstreif fra en svak vintersol. Der og da kjente jeg en ny tanke vokse frem- jeg skulle pynte slik jeg ville, ikke slik noen andre forventet! De andre kunne pynte slik de ville når de ble voksne, tenkte jeg.

Fra da ble det skrikende røde forvist, og senere gitt bort. Helt til minstemann noen år senere forsiktig sa- det hadde vel vært fint med rødt til jul! Jeg blir så glad av det, sa han.

Da husket jeg hva jeg hadde sett da vi bar kaffekoppene ut på kjøkkenet, den formiddagen for lenge siden. Vi gikk gjennom spisestuen, og der, hvor familien ble samlet, der alle gode, lange samtaler ble ført, der hadde jo det egentlige juletreet stått, fargesprakende, overdådig, med plass til generasjoner av ikke- matchende julepynt.

Det var jo slik det måtte være skjønte jeg da- plass til både den voksne, ettertenksomme, langsomme blåtime julen- og den barnlige, lystige og impulsive julen.

Kan hende er det ikke engang to juler- men at den julen jeg tenker tilbake på blir større, rikere, mer fasettert og fargerik for hvert år som nye minner legges til?

Men plass til skumringsrosa, det er det alltid.

8. Desember- julegrønt

Hvorfor står det to juletrær uten lys på kirketrappa? Spurte jeg far, en dag for lenge, lenge siden. Jo, det er fordi det har vært begravelse, og da skal de eviggrønne trærne minne om at vi bærer den døde ut av verden og inn i evigheten. Jeg så nærmere på trærne, det var ikke lenger juletrær, men håpstrær, forventingstrær og undringstrær!

Men da så jeg også noe jeg virkelig aldri hadde sett på juletrær, de små buskene var fulle av små,myke, lysegrønne skudd. Helt tydelig ikke juletrær! Det eviggrønne skulle jo være mørkegrønt!

Siden har jeg blitt eldre, og det har hendt at juletreet inne har fått grønne skudd. Da fryder jeg meg og tenker, kanskje er det da først treet blir et ekte juletre, når det minner om liv, om vekst om muligheter og håp? Et evigrønt, lysegrønt håp?

5.Desember- orangejul

Det ble jo orange julepynt til slutt- et juletre med sjøstjerner, skjell og cowboyhatter- et konseptuelt, lokalitetsspesifikt tre da vi bodde i California, det var kjempefint! Merkelig at vi ikke syntes orange hørte julen til da vi snakket om det. Det kunne jo faktisk hete juleorange! Men selv om det var moro å gjøre noe helt annet en gang- vi savnet gleden av å finne igjen den julen som vekte minner fra mange juler.

I Nederland heter julenissen Sinter Clas og kommer med båt fra Spania 5. desember. Båten er full av appelsiner, som de riktig snille får i treskoene sine. Det har blitt en del av vår førjulstradisjon. Men pynt er det ikke.

I vår familie har vi en historie fra tre generasjoner tilbake om hvordan alle barna fikk dele en appelsin på juleaften. Kan hende er den ikke sann, men at appelsinen en gang var så dyr, så sjelden og så god, må iallfall ha vært sant nok til at historien fikk leve lenge nok til at den rakk å bli en del av historien om julen. I gamle dager.

Riktignok- appelsinen er ikke en gammel del av julefeiringen, men multer da? Orange som høsten de kom fra, som holdt seg i store tønner til langt utpå etterjulsvinteren. Den har hørt festen og julen til lenge.

Men dette er jo bare glimt av orange. Når jeg tenker orange til jul, tenker jeg på klementinflommen. Jeg kan ikke komme på en ting som så enkelt innbyr til julekos som et bugnende klementinfat. Lukten allerede før du ser fatet, så lett å spise, så hyggelig – og så inderlig gledelig juleorange!

Så tenker jeg videre, enn om duker, klær, lys og tre var orange? Nei, da ble det nok for mye. Både julen og livet mister fargen når de blir ensfarget. Kan hende farger handler om flere ting? Kan hende er fargene en metafor på noe annet?

En ting er de fargene som hører julen til, fordi noe vi forbinder med jul og vinter har denne fargen- en annen ting er hvilke farger vi kjenner at nærmer seg uttrykket for det som vanskelig kan uttrykkes, selv julegleden?

Kan hende så vanskelig at den til og med kan være litt orange?

3.desember- når julen blir grå

 

IMG_E0522Grått i grått, det er vel som regel ikke beskrivelsen som passer best på den julen vi drømmer om å oppleve. Men av og til, kjennes det som det er den grå julen som kom. Ingen ting ble som planlagt, og selv en inderlig julevenn som jeg synes julen like godt kan skynde seg å bli ferdig.

Det er greit at livet oppleves grått når det ikke er så mange forventninger til at det skal være festlig og strålende. Januar for eksempel, da er det nesten motsatt, mer normalt å være sliten, eller syk eller ha lite penger. Men i julen?

Sist jul var ingen drømmejul hos oss, far døde rett før jul og mannen min lå alvorlig syk på sykehuset hele julen.

Det ble så stille, ensomt og anderledes, og en stund kjente vi at det ville bli helt grått. Det ble som å se ut på en skog med piletrær, midtvinters, mange, like tynne, like grå stammer. Men så ser vi en gang til, og kan se skimmerskygge av sølvgrågrønn bark under det grå. Den grå julen fikk oss til å legge bort mye vi pleier å glede oss over- og være oppfinnsomme sammen på hva som likevel kunne gi et lite glimt av sølv i det grå.

Hva pakker du i kurven når familiens felles julemåltid feires på et bittelite, trist og grått sykehusrom?

En tok med et eget blomsterbilde og tapet over den svartgrå sykehuskunsten. En kom på å ta med seks fargerike julekopper, de som minte om alle de gode julemåltidene. En hadde med fjellte, med granbarlukt. En hadde med bittesmå, appetittvekkende,gode, søte munnfuller med daddelkonfekt. En hadde med en liten furubusk med lys- og med bilder av oss alle som pynt.

Vi satt i vinduskarmen og på sengekanten, vi sang deilig er jorden, og akkurat der og da, kjente vi på et glimt av deilighet, midt i det grå.

2. desember- julefryd i svart

IMG_0775

Jeg har sett svarte juletrær med svart pynt. Skal visst være stilig det. Juleselskapene har opptil flere menn med svarte, alt for varme dresser og damer i svarte, alt for kalde kjoler. Likevel, jeg tenker ikke jul når jeg ser et svartsprøytet plastikktre, nei jeg gjør ikke det.

Men, så ser jeg ut i vinternatten, den er ikke engang midnattsblå, men kullsvart- da er den julen jeg venter på, det lyset som skinner midt i det svarte. Når jeg ser dypsvart fortvilelse, i egne og andres øyne, da vet jeg at nå, nå trenger vi julehåp. Jeg sitter i domkirken og ser på glassmaleriene, og ser at uten de svarte blystripene ville de fargesterke glassflatene ikke fortalt et så tydelig budskap. Kan hende svart er fargen som ikke bare gjør at vi trenger julen- men fargen som gjør at vi ser den?

Fargerik julefryd…..

tid for vennerJulefarger- i år er det rødt…skikkelig julerødt, leste jeg. Da kan jeg ikke annet enn å tenke at den julen som er laget for at andre skal se at den er moderne….nok kan bli litt tom for minner og nyanser. Eller? Synes du kan hende nettopp det er julefryden- å gi julegleden en helt ny innpakning hvert år? Når jeg tenker meg om engang til, dette er kanskje en måte å gjenoppdage hva som gir ekstra hjertefryd? Altså, når det ikke handler om å henge opp alt det samme på de samme plassene, men om å finne nye uttrykk for gamle gleder?

Vi satt og snakket sammen om hvilken farge vi overhodet ikke kunne tenke oss å pynte med til jul. Vi hadde mange ideer og mange nye tanker, men var enige om at orange….nei, det var ingen julefarge, samtidig, når jeg tenker orange… ja slik blir julefrydkalenderen i år. Hvilke farger, og hvilke glimt av farger gjemmer noe av julen i seg, for meg, for oss?

For det er vel det vi egentlig skriver om, med ny innfallsvinkel hvert år: hvorfor er vi så glade i julen og for julen, hva er selve kjernen i julefryden?

Snart desember, velkommen til julefrydkalenderen fra den første!