16. desember – arbeidsdeling

Det har vært mye å bekymre seg for de siste månedene, så idag deler jeg “hypokonderlegen” Ingvard Wilhelmsens forslag til arbeidsdeling. Hva med å la dem som er betalt for det bekymre seg for hvordan vi skal håndtere pandemi og smitte og økonomi og elendighet – så kan vi ta tak i det vi har ansvar for? Som etter hans råd er å sørge for å sove nok, spise sunt og få frisk luft– så vi er bedre rustet til å møte utfordringen når den kommer. Jeg synes det høres ut som en god arbeidsdeling.

Men heldigvis har vi ikke fulgt rådet helt, noe av det de betalte bekymrer seg for, har vi jo et delt ansvar for å løse. De betalte kan fortelle oss at de bekymrer seg for at de sårbare barna lider under smitteverntiltakene – men det er vi som må se barna rundt oss, selv når vi ikke kan gi en klem eller invitere en ny familie hjem.

De betalte kan si at de bekymrer seg for at noen blir enda mer ensomme når samfunnet stenger ned, men det er vi som kan ta en telefon eller gå en tur med en annen, selv om vi ikke bør be nye inn i hjemmet vårt.

Det er faktisk slik at selv om myndighetene har ansvar for å tydeliggjøre bekymringen og tenke ut katastrofeplanene – så nytter det ikke om ikke vi tar vår del av ansvaret. Men kanskje kreftene som kunne vært brukt på bekymring og katastrofetanker, kan brukes på konstruktive tanker på hvordan vi tar imot ansvaret? Kanksje vi har mer glede å dele når vi kan la andre ta seg av bekymringene? Enn om det ble en bekymringsfri jul full av delte gleder?

15. desember – delt forundring

Fra gammelt av var adventen delt i to deler. De første to søndagene handlet om ansvar, de to siste om å glede seg til jul. 3. søndag i ble derfor kalt “gaudete”, gled dere! Så de neste tekstene vil handle om å dele glede.

Nå er det vitenskapelig bevist det jeg alltid har visst! En 15 minutters forundringstur hver uke vil gjøre deg lykkeligere. Metoden har vært å la deltagerne gå en kort tur, se seg godt om og sende en selfie over noe forunderlig de så som dukket opp. I løpet av forsøket ble forsøkskaninene mindre og mindre synlig i selfien, og det de ville dele tok større plass. Samtidig rapporterte de om økt lykkefølelse og ro i sinnet. Å dele det forunderlige med andre gir deg altså et bedre liv!

Jeg synes det høres litt snaut ut, men kanskje 15 minutter hver uke er en start? Selv er jeg jo svært lett å forundre og går forundringsturer hver dag. Det kan være ute, idag var det solskinnet som farget de bare løvtrærne rosa. Det kan være inne, i går satte jeg einerkvister overalt, og nå vekkes juleminnene samme hvor vi går i huset. Det kan være i en tekst jeg har lest før, som akkurat i dag gir ny innsikt når jeg leser den på nytt. Det kan være en musikalsk forundringstur, når en ny musikk berører eller utfordrer. Det kan være en liten middagshvil der ingen ting skjer og tankene får vandre fritt og kommer tilbake med nye konklusjoner.

Og fra alle slags forundringsturer er det noe å dele – men jeg deler ikke for å bli lykkelig. Det er vel heller slik at jeg er lykkelig over å kunne forundres og at forundringen bobler over. Men nå vet jeg altså at når det butter mot, går det an å starte med en liten tur, med et eneste formål, å lete etter noe å forundre seg over – og så dele det. Forunderlig enkelt.

14. desember – delt bord

I kirken er ringen rundt alteret halv, det skal symbolisere at den andre halvparten er i himmelen og er fylt opp av alle de som har gått foran.

I år er det mange som må ha halve ringer rundt bordet i jula også –noen fordi noen nære har gått bort, enda fler fordi vi til vanlig er velsignet med at den hele sirkelen består av for mange til å holde seg innenfor smittevernreglene. Vi har jo savnet det i resten av året også, og blitt flinke på å pønske ut alternativer, som likevel bare blir et symbol på det fellesskapet vi ønsker oss. Noen har spist samme mat foran hver sin skjerm, vi har hatt venninnesamtaler og personalmøter – men likevel oppleves det ikke som vi har delt bord og fellesskap.

Kan savnet ligge i urfølelsen fra leirbålet? Nå er det kveld, dagens arbeid er gjort, vi er sammen og tar vare på hverandre, vi deler den maten vi har, vi er så trygge vi kan være. Slik kjenner jeg at det er når vi deler bord.

Slik er det ikke når vi stirrer inn i hver vår skjerm, skjermene blir bare et vindu ut fra hver vår verden, vi er fremdeles hver for oss, og selv om vi samles om samme sak, er vi ikke sammen, og det vil være et savn i år. Så hørte jeg Herborg Kråkevik synge en strofe om ønskelister – ikke del lister over det du ønsker deg, men over det du er redd for å miste!

Enn om savnet av bordfellesskap fikk oss til å minne hverandre om det vi faktisk har, som vi er redd for å miste, og som vi må ta vare på så det fremdeles er der, når vi igjen kan dele?

13. desember – delt lys

Noen tradisjoner kan gjerne få nytt innhold- og noe innhold kan få ny mening. Lucia er en sånn dag. Ingen av de feiringene jeg har vært borti har lagt særlig vekt på at en ung jomfru må stå først opp og gå rundt i huset med lys for å skremme bort tusser og troll. Men slik var det en gang.

Lucia er likevel noe mer enn en søt førjulsskikk. Hva er det som gir oss følelsen av å bli berørt av noe større når et Luciatog går forbi? Selv når jeg selv har sydd luciadrakter, bakt lussekatter, gjort klart frokostbrett, tatt på glitter og tent krans og lys- og så krabbet fort til sengs for å bli “vekket” med frokost på sengen- selv da er det gledelig å høre at Lucia trer inn i vårt mørke hus.

For meg er det ikke søtt at barna gjør det, men en varsom opplæring i å spre lys. Det er viktig å ta vare på alle muligheter til å lære videre alle synlige og praktiske verktøy som legger vekt på at det er noe vi kan gjøre når natten er mørk og stum, når vår tids skygger truer. Vi kan dele lys, vi kan være den Lucia som går først og gir de små noen å følge etter. Vi kan etterhvert lene oss tilbake, trygge på at vi har delt og at noen står klare til å dele videre.

God Lucia feiring!

12. desember – stykkevis og delt

Når vi møter presten Brand i Ibsens skuespill er det lett å la seg besnære av hans høye idealer og ene overordnede ide. “Hva du gjør, gjør fullt og helt – ikke stykkevis og delt” er hans ledestjerne.

Det må da være det Marta ble oppfordret til? Det må da være veldig fint?

Men finnes det noen oppgave i livet som ikke er sammensatt? Er ikke selve livet utallige deler, stykker og biter?

Brand gikk til grunne i sin store tanke, underveis mistet han også kone og barn, omsorgen for dem var ikke viktig nok sett opp mot det altoverskyggende kallet.

Kan hende var forskjellen at Brand kun fulgte et kall fjernt fra det livet krevde? Tanken og ideen var hel – men livet ble splintret.

For å løse gåten om det ene nødvendige og livets sammensatte puslespill tenker jeg at vi må se det hele utenfra, med et etterpåblikk. Når livet er ferdiglevd – vil vi da se at de delene vi brukte krefter på til sammen var et svar på de oppgaver livet gav oss?

Enn om vi gjorde adventen til et livsverksted – til å legge fra oss de bitene som aldri skulle vært med – legge sammen de delene som sammen, stykkevis og bit for bit skaper et helt liv? Enn om vi da fikk tid til å sette oss ned, lytte og gledes over julegjesten som ikke bare kom på besøk til Marta og Maria, men til oss?

11. desember – delt kropp

Hvis vi sa at julen handlet om å dele –så ville vi nikke og si at ja, sånn er det. Nå må vi dele, så alle har det bra, ville vi kanskje fortsatt. Da ville det vel alle få en god jul?

Men hva gjør vi når vi deler?

Det kan høres ut som vi gjemt i ordet dele, finner det å være en del av. Da må vel deling handle om mer enn å sørge for mat og gaver? Å være en del av hverandre, det blir så nært – å dele kan ikke lenger være veldedighet – men må være en gjensidig avhengighet.

Hva kan det være som gjorde at helsepersonells innsats har gjort sånn inntrykk på oss i år? Vi har vel alltid visst at vi som samfunn er avhengig av noen til å pleie og lege oss? Kan det være at vår sårbarhet feide alle sikkerhetsnett unna? “Vi hører sammen” ble ikke lenger en klisje – men det verktøyet vi har for å verne hverandre mot viruset. At det ble tydelig at noen står klar til å tjene, ble det eneste som kunne gi en slags sikkerhet om at det som kunne gjøres ble gjort.

Det gikk ikke lenge før de vi før hadde lagt mest merke til satt på hjemmekontor og kommenterte verden, mens vi vendte blikket mot dem som ikke kunne holde seg hjemme, fordi vi trengte at de var klare, for oss. Alle gjorde det samme de hadde gjort hele tiden, vi hadde bare ikke minnet hverandre nok om at alle trengs for at vår felles kropp skal virke.

Krisen kunne ha satt oss opp mot hverandre- men gav oss en mulighet til å kjenne på hva det vil si å høre sammen. Har den også gitt mot til å stoppe opp og tenke etter om de andre kan stole på at jeg er der de trenger meg? Er det lettere å tenke at jeg har ansvar for å dele det jeg har, enn at jeg med det jeg er skal være en del?

Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». (1. Korinterbrev 12:15-21)

10. desember – livets deler

«Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Lukas 10:40-42)

Som sagt sjekket jeg ut hva Bibelen sa om deling. Ikke så overraskende sier den mye om å dele, om å vise omsorg, ta vare på dem som trenger det. Men det sies vel så mye om ordet “del”, altså som en del av noe. Det brukes om arv, om fellesskap – og altså her om livet. Livet er sammensatt av deler, noen er viktigere enn andre, og det høres faktisk ut som om det er bare én del som er helt nødvendig. Og den delen kan vi velge. Det sier meg noe om at livet kan bli for sammensatt, vi kan prøve å gi full oppmerksomhet til alt for mye – og da kan det ene nødvendige bli glemt.

Jeg er forresten ikke sikker på om Marta hadde glemt det. Jeg tror hennes hjertesukk heller handlet om “når skal jeg bli ferdig med alt som må gjøres så jeg får sette meg ned, så mye fortere det hadde gått om vi gjorde det sammen først, og så satte oss ned for å høre …”

Akkurat den kan vi kjenne igjen – og kanskje særlig når det er både julestrev og koronauro på listene våre. Det er heller ikke sikkert at de som ikke hjelper til har valgt mer nødvendige deler av livet enn oss, kan hende de rett og slett har valgt irriterende unyttige ting å være opptatt av, sånn at juleansvaret hviler på oss?

Sannsynligvis handler ikke teksten om hvordan vi vurderer andres livsvalg – men om hvilke valg vi selv tar. Da blir det jo ekstra viktig da, det jeg velger å gjøre skal ikke motiveres av andres forventninger, krav eller ønsker, men springe ut av det jeg har valgt som det ene nødvendige.

9. desember – delt hverdag

Julebrevene har begynt å komme – koselige ettermiddagskaffer med julekopp, julemusikk og nyheter fra alle dem vi faktisk ikke har kunnet treffe iår.

Julebrev kan være så mangt – noen ganger er det helt overveldende å lese om alt alle har fått til og om hvordan pepperkakelukt og barnelatter har forgylt hele førjulstiden. Vi gleder oss over at andre har det bra, men så rart at ingen har det sånn som oss selv i førjulstiden? Har vi delt så lite hverdagsliv gjennom året at vi ikke tør å åpne opp for ærlige fortellinger i julebrevet?

Eller er det slik at julebrevene forteller om vår felles drøm om hvordan førjulstid og hverdagsliv skulle ha vært? Eller kanskje det at vi trekker frem de gyldne øyeblikkene når vi skriver er vår måte å være takknemlige på – tross alt som ikke ble perfekt ble mye tross alt veldig greit – og til tider vidunderlig!

I år har imidlertid mange av brevene fått en ekstra nerve. Vi forteller hverandre om det vi er skuffet over at ikke kan bli i koronajulen – og vi forteller om hvordan vi likevel finner måter å ta vare på det som for hver av oss er mest dyrebart i julefeiringen. Så fint det ville vært om dette årets julebrev tilsammen fortalte glimt av hva vi gjorde med savn og utfordringer i dette andereledesåret? Og tenk om årets julepost ble deler av fortellingen om hvordan denne delte hverdagen, som ikke alltid var så grei, likevel rommet håp og glede, og likevel tok oss frem mot en god adventstid?

8. desember – oppdelt

Da adventskalendrene oppsto i Tyskland på 1800 tallet var en av de første 24 krittstreker på en dør. Så fikk barna i huset gni bort en hver dag, til døren var ren og fin og julen var der. Andre var daglige julesanger og bibelvers, andre var fine julebilder til å henge på veggen. Alle handlet om å vise en vei mot julen for barna, som da som nå, syntes det var uendelig lenge å vente.

Det er ikke mange voksne som synes julen kommer for sent, snarere tvert i mot. Vi skulle jo kose oss med adventen – og så er den plutselig slutt! Eller vi skulle jo få unna så mye før jul, og gjøre så mye til jul, så julen ble perfekt! Og så er den der – julen – midt i julemaset!

Ellers forstår vi jo at store prosjekter må deles inn i små, vi vet at for store prosjekter må gjøres mindre. I arbeidslivet vet vi at alle trinn i en prosess må høre sammen og følge logisk etter hverandre. Selv i en bakeoppskrift skjønner vi at vi må følge med på delestrekene for å få riktig mengde, til riktig tid i prosessen.

Når det gjelder jul blir det merkelig nok motsatt. Hvis vi så på veien til julen som et prosjekt, hvor mange delprosjekt har vi lagd oss som ikke bygger opp om det store? Kan hende har vi tenkt for lite på hva helheten er, så vi putter på med så mange deler vi kan, for sikkerhets skyld, da må det jo bli noe til slutt?

I år er det mye som må gjøres anderledes. Det kunne gi oss tid til en tenkepause, til å se juleprosjektet litt fra utsiden. Enn om vi tok en kontrollsjekk så vi var sikre på at juleprosjektet har de riktige delprosjektene?

Hva skal til for at vi utålmodige, barnslige voksne finner tilbake til en tålmodig vei mot julen? Enn om det er nok å viske bort en strek hver dag?

7. desember – delt eller splittet

Har du tenkt på det, sa tante Grete, at når du splitter noe i to, deler du det i to. Mens å splitte ikke er det samme som å dele?

Hvordan kan to ord som betyr det samme ikke være det samme, mon tro?

Kan det ha noe med at ordet “dele” bærer i seg forståelsen av at helheten består av deler? Når vi deler noe har vi del i samme helhet – vi hører sammen. Å dele er fellesskap.

Når noe splittes er delene skilt fra hverandre, vi kan sitte igjen med like mye, men helheten er borte. Å splitte er å ødelegge det som kunne ha vært felles.

Men kan det også være slik, at vi både kan dele slik at vi skaper splittelse og at vi kan dele slik at det som var splittet blir helt?

I gamle dager betydde “julefred” at all kiving og strid skulle legges til side – det var ikke lov å reise sak mot noen i juledagene. Enn om vi tok julefreden til nye høyder, ikke bare å la være å skape ufred og splittelse, men å gå en ekstra runde for å se om det er deler som er splittet fra hverandre, som vi kan sette sammen igjen.