4.desember – delt sorg

Det var like før jul og mens vi satt ved middagsbordet tok vinden seg opp. Det knaket i huset, det ristet og ulte. Noen av gjestene ble tydelig urolige, “vi burde kanskje dra” ble det sagt. Noen prøvde å roe ned, hyggelig å være inne når det blåser da- nå skal vi kose oss! Da delte noen historien om treet som falt over veien den gangen de måtte forbi, noen andre fortalte om den gangen de ikke kom seg i havn og lå ute på havet i den lille seilbåten, noen hadde vært uten strøm i dagesvis, og en av oss hadde opplevd at både huset og låven ble løftet i været og knust til pinneved av tornadoen. En annen hadde vært innesnødd i en snøhule i flere dager og hadde fått varige frostskader. For noen minte stormen om en ubehagelig episode, for andre vekket stormen frykt, andre bar alltid stormens herjinger med seg.

Hva om en av oss hadde sagt, ta deg sammen, det er vel ikke så ille? Eller om en annen hadde sagt, det er ingen som vet hva storm er utenom meg, for jeg mistet hjemmet mitt. Eller, det er tross alt bare jeg som ble skadet!

Så klart, det ville ingen sagt. Tvert imot, de vidt forskjellige erfaringene dannet tilsammen en bit av historien om hva det kan gjøre med et menneske å møte stormen.

Enn om vi kunne være like kloke når vi står i livets stormer? Når en i familien er syk, når noen mister jobben, når noen dør, når noen er redde, når et lite virus snur opp ned på alt – da er det ofte ikke sant at delt sorg er halv sorg, selv om et forslitt sitat sier det.

Selv om den krevende situasjonen kan se lik ut, om det er familien, arbeidsplassen eller landet som er utsatt for det “samme” er ikke menneskene som møter den de samme.

De sår og håp, gleder og skuffelser jeg har med meg, er kimen til hvordan min sorg arter seg. Det jeg har opplevd før, vil farge det jeg kjenner nå. Hvis noen andre da hevder at deres sorg er riktigere og dypere enn min, eller om jeg sier “jeg forstår akkurat hvordan du har det”, så er det jo ikke sant. Delt sorg kan da blir dobbelt sorg. Da er det ikke bare den konkrete sorgen, men sorgen over ikke å bli forstått, sorgen over å kjenne at en likevel står alene midt i den felles sorgen.

Enn om vi kunne se at hver våre møter med livsstormen er en av de mange erfaringene som sammen forteller hva storm kan gjøre med oss? Enn om vi så at andres reaksjoner ikke fornekter vår egen, men er en bekreftelse på hvor altomfattende, krevende og sammensatt akkurat denne stormen er? Om sorgen får romme alt dette, når vi ser at hver vår bit er en del av den store sorgen, at forskjelligheten får si at så stort, så komplisert, så krevende er sorgens landskap- da kan delt sorg bli hel sorg, og vi kan bære den sammen.

3.desember – delt visdom

Jeg liker å få tankene i gang med et sitat – så før jeg begynte med julefrydtankene om å dele har jeg sjekket opp alle bibelvers med “dele” eller “del” i , jeg har lest engelske og norske sitater, og både kjente tanker og ukjente ideer har satt igang nye funderinger. Men det jeg funderer mest på er hva som gir legitimitet til sitatene, til det vi deler?

For meg har Bibelsitatene stor tyngde, både fordi jeg tror de uttrykker varige sannheter, og fordi de er prøvet gjennom generasjoner av levde menneskeliv. Men sjekker vi opp navnene bak mange av de andre sitatene, kan den mest ubetydelige kjendis ha blitt sitert i hytt og pine, uten nødvendigvis å ha mer kunnskap enn det vi har. Så er det jo noen, som vi vet er kloke, som tillegges alt mulig. Ja, det er til og med noen som har som hobby å avkrefte at for eksempel Aristoteles, eller C.S Lewis, eller Einstein noensinne har sagt akkurat disse vise ordene.

Men dem vi ikke finner i sitatordbøkene er oss selv, eller bestemødrene våre, eller den fine naboen som sa akkurat det vi trengte å høre. I beste fall dukker noe lignende opp som sagt av “ukjent” eller “ordtak”.

Rent teknisk skjønner jeg jo hvorfor ikke alle gode tanker som er sagt i verden kan samles og publiseres, men i vår egen tanke? Der er vi selv redaktører og faktasjekkere, og der må gi rom til vår egen tanke, og de tankene vi, som kjenner hverandre, tenker sammen. Gjerne med en annens tanke som frø, men vekst blir det bare når vi lar tanken vokse i det livet vi står i, så det blir det verktøyet vi trenger, den visdommen vi må ha, for å finne ut av vårt felles liv, akkurat nå.

Det er lett å lære utenat mange fengende visdomsord, det er lett å dele andres fine tanker, men ikke nødvendigvis særlig nyttig.

Likevel, jeg deler en tanke som vi ikke kan vite sikkert, men kanskje kan vite, er sagt av Aristoteles:

Den mest verdifulle klokskapen, er fronesis- erfaringsklokskapen, den du får ved å vurdere alle de situasjonene du står i gjennom livet, tenke etter hva du gjorde som var bra, hva som var dårlig, og så handle etter det neste gang. Først da kan du skape “det gode liv”.

Det gode livet vi ønsker oss kommer altså ikke av de tankene andre har delt med oss, men de tankene vi selv gjør oss om det livet vi faktisk lever.

Men de tankene, de tankene som er prøvd gjennom ditt levde liv- de vil jeg gjerne at du deler, da tror jeg vi kan bli visere sammen.

2.desember – de som ikke ville dele

Det er lagd mange spesialutgaver av julepynt i år. Munnbindenglene og munnbindnissene vil kanskje ettertiden skjønne. Men dopapirrullene i porselen, til å henge på juletreet?

Ironisk og festlig, men da vi sto i butikken med vanlig handleliste og nesten ble rent ned av handlevogner fulle av doruller, da var det rart. Da dem uten bil ikke fikk tak i dopapir fordi andre hadde kjørt rundt og tømt hyllene, var det bare trist. Så ble det irriterende, og så ble det vår felles nødvendige dugnadsfortelling, at noen ikke ville være med, men bare tenkte på seg selv.

Ja, det kan godt være at mange dopapirhamstrere ikke kommer på julenissens snill pike liste i år, men hva vet vi om det? Vi vet ikke hvilken usikkerhet og uro som drev så mange til i alle fall å sørge for seg selv først. Vi vet ikke hvem som fikk gamle sår revet opp og hvilke ervervede mestringstaktikker som sviktet når en ukjent fare ble usynlig til stede alle steder.

De av oss som ikke hamstret doruller oppdaget kanskje ikke når vi selv kommer til å gripe til underlige overlevelsesgrep. 

Enn om tanken på dugnadsunnasluntrerne kunne få meg til å tenke en ekstra gang på når jeg selv har sviktet? Enn om en handlevogn full av dopapir fikk meg til å tenke på hva  det er jeg tror jeg trenger så latterlig alt for mye av? Enn om møtet med en tom butikkhylle fikk meg til å innse hva jeg har for mye av som andre trenger?

Inntil jeg vet det, tror jeg at jeg venter med å tenke at jeg vet hele sannheten om et annet menneske, selv en med alt for mye dopapir.

Vi kjenner bare stykker og biter av det hele mennesket, men sannheten om noen deler kan jo for alt vi vet være en løgn om helheten.

Finn Alnæs norsk forfatter, 1932 – 1992

1.desember- det vi måtte dele

I år begynte jula 17.mai.

Da vi pyntet oss i bunad- selv om vi ikke kunne gå noen steder.

Da vi åpnet døra og gikk ut på verandaen klokka ett, og så ut over folketomme gater. Da vi sang «Ja vi elsker» ut i maikulden.

Da vi to sto helt alene og sang, samtidig som vi visste, at akkurat da, var vi mange som sang håp, som sang tiltro til fellesskapet, som sang takknemlighet for at vi står sammen, som sang innsatsvilje og mot til å «stå opp og stride» litt til. 

Vi sto alene, men i dette øyeblikket sto vi sammen. 

Vi er fremdeles midt i en situasjon der verden står overfor samme utfordring- den delte skjebnen å stå i en pandemi. Vi har vært, og er, i samme båt på en måte vi aldri har opplevd, vi har måtte dele erfaringer vi aldri trodde skulle komme.

Vi ser hva det betyr å ha både ledere og folk som tar tak og setter de svakeste først. 

Det er et år vi ville vært foruten, for noen med store tap og varige sår, men midt i det hele, midt i de håpløse historiene, midt i frykt og uro, midt i usikkerhet og krevende tiltak, høres en sang om hva som kan skje når vi tar ansvar for hverandre sammen. 

Tenk om refrenget i denne annerledes julen ikke blir det vi må unnvære, men det vi fortsatt har, det vi hadde glemt at vi hadde. 

Ja tenk om jula faktisk begynte 17.mai- at vi hadde lært hvordan vi kan  la den felles tonen klinge gjennom jula også:

vi hører sammen, 

vi trenger hverandre, 

vi skal klare det sammen

November

Etter ti år må det kunne kalles en tradisjon – og sånn uti august, tradisjonen tro – sier Trygve til meg eller jeg til Trygve, får vi til noen julefrydkalender i år, tror du? Tja, akkurat i år kan det holde hardt men… hva skal vi skrive om da? Så har vi noen ideer, noen som høres dumme ut så snart de får ord på seg, andre som – joda det kunne gått men, og noen som kan være en start, eller en hel kalender, eller noe helt annet. Midt i dette dukket tanken opp, hva med å fundere rundt ordet “dele”, kan det bli noe av? Slik var starten i høst. Fortsettelsen ble slik, da deler vi på arbeidet, du tar ordene og jeg tar bildene, sa Trygve. Det blir noe helt nytt, da vet jeg hva som kommer til å bli sagt neste dag, men jeg vet ikke hvordan det ser ut, spennende! Og så blir det kanskje anderledes underveis, men som en start, hva tenker du på når du hører ordet dele? Er det bra? Er det dumt? Er det mye forskjellig? Vi får se- 1.desember starter deletankene.

24.desember- når alle farger samles

Vi vil hverandre så vel, vi har så mange gode ønsker, vi gjør så mye for at alle skal ha det bra- og det meste vi strever for er godt, riktig og viktig. Alt dette skal så rommes i en eneste hektisk helg, vi håper så sterkt at julen må gi rom for alt det gode vi har planlagt og lengtet etter hele adventen.

Fort kan det likevel bli slik, at alle ønsker, krav og forventinger, om enn så gode, trenger seg på og bare blir et kaos av motstridende intensjoner. Som et hav av fargerike bønneflagg som sloss om oppmerksomheten.

Vi trenger et prisme, noe som samler alt vi er, alt vi gjør, alt vi trenger og alt vi ønsker i en konsentrert hvit fargestråle. Vi trenger det prismet som lar lyset skinne gjennom og komme ut som en klar regnbue av håp og tillit til at alt vil bli godt. Vi trenger å la adventen få bli en vei å gå mot der fargene samles, foredles og kommer oss i møte som et klart bilde på hva julen er og hvem den gir oss rom for å være. Vi trenger å la adventen bli prismet som samler alle farger i orden og et klart bilde.

Vi trenger den julen som gir rom for alle, for alle sinnstemninger, for alle tanker og håp. Den julen lyset kan strømme igjennom og alt i oss sammenfattes, forklares og gis nytt liv i et klart og rent, fargesprakende himmelspeil.

Vi trenger aller mest å vite at adventen som et prisme og julen som en regnbue er der allerede, alt vi kan gjøre med alt vi gjør, er å bruke fargene, symbolene, handlingene for å minne hverandre om at det er slik det er. Vi kan ikke skape julen, bare minne hverandre om hva den er.

Gledelig fargerik, meningsfull, velsignet jul!

22. Desember- julelilla

Det blir alltid et minst ett enslig lilla adventslys igjen, det som bare så vidt rakk å lyse, og ofte et eller to i esken fordi det måtte kjøpes nye underveis. Så ligger de der og venter på at de kanskje blir brukt i fasten, eller neste advent.

Det er liksom ikke så stas med lilla lys i julen. Merkelig nok, lilla er jo fargen som symboliserer at det blå,for himmelen og håpet, møter det røde, fra jorden og lidelsen.

Da jeg var liten var ikke adventslilla noen vanlig tradisjon, selv om lilla også da var kirkens farge for både advent og faste.

Mor,som skjønte seg på liturgiske farger, prøvde forgjeves å finne lilla lys på samvirkelaget i Vingrom. Nei,slikt fantes ikke, det var rødt som skulle gjelde til jul. Ja, men nå er det advent, prøvde mor seg på. Det varer ikke så lenge, snart er det jul, fikk hun høre. Så vi hadde røde lys i adventskransen i mange år. Først på sytti tallet dukket lilla lys opp i vanlige butikker. Det snodige, synes jeg, er at kirken gjerne bruker hvite lys gjennom hele adventen også.

Så er det kan hende handelsstanden som nå ivrer mest,etter en mellomsesong mellom orange Halloween lys og røde julelys? Ikke vet jeg, men nå har jeg begynt å bruke hvite lys hele året jeg.

Og lilla? Jeg pynter alltid treet med mange fugler, de fineste er påfugler med sprakende lillagrønne fjær, for midt i det eviggrønne håpstreet vil jeg at det skal være tydelig at himmel og jord har møttes. Det er jo ikke luftige englevinger og uoppnåelige drømmer som gjør at jeg kommer tilbake til julen gang på gang, men det konkrete, håndfaste lilla møtet mellom håp og lidelse, mellom jord og himmel.

Men lysene? De er hvite, og det er vel egentlig en annen historie.

20. Desember- skumringsblå hvilestund

Vi skulle flytte- til et sted hvor stuen ikke vendte mot ettermiddagshimmelen. Der vi ikke kunne se julestjernen sakte tre frem i skumringstimen, når lyset gikk fra lyseblått til gråblått til fløyelsblått. Jeg pleide å sitte der i godstolen, med det barnet som var minst på fanget, mens vi tok en hvilestund sammen, uten annet enn fred på programmet.

Det kunne umulig bli det samme? Så kom det en rosagråblå desembererettermiddag. Jeg hørte smell uten for det store vinduet vendt mot nord, og ble bergtatt av skjønnheten- fyrverkeri! Ikke om natten, men i vinterpastellene! Rakettene viste helt nye fargenyanser og isteden for gnistregn var det som duggperler og diamanter ble kastet utover himmelen!

Bildet av dette har jeg bare i hjertet- der har jeg også lærdommen at det nye også kan være enda vakrere! Det handler jo ikke egentlig om hvilken stol du finner hvilen i, men om å ta imot muligheten til å hvile.

Ja, for meg handler det jo også om at grunnen til at jeg kan hvile, ta imot og være takknemlig er den samme, uansett hvordan utsikten måtte være. Det handler om julefreden i hver skumringsblå hvilestund, hele året, hele livet.

18.desember- sølvskimrende snøfnugg

Allerede fra morgengry hadde luften et eget, sølvskimrende preg. Da vi så ut av vinduet så vi en snødekt verden. Da vi kom ut for å gå tur så vi at det ikke bare var snø, men mengder av forunderlig anderledes, store, avlange, juletreformede snøkrystaller.

Da vi begynte å gå kunne vi høre snøen single, som skjørt glass, rundt oss. En vintereventyropplevelse jeg aldri har vært med på før- selv om jeg har vandret gjennom mye snø etterhvert.

Jeg pynter med mye sølv til jul- men ikke for at det skal være kostbart og prangende. Det er heller for at hvert unike øyeblikk skal få legges ekstra merke til, reflekteres, speiles og forstørres.

Nå er vel ikke sølv en farge, sølv er alle farger, speilet og gjort klarere som himmelen som speiles i havet.

Tenk om det var sant da, at himmelen fikk speile seg i måten vi pyntet til jul på!

15. Desember- lyktegult

I Narnia står det en lykt og lyser for seg selv, midt i den mørkeste, kaldeste forheksede vinter. Lykten har stått der fra skapelsens morgen og lyst gjennom alle verdens omskiftelser- og også når vi kommer inn i historien, når fortvilelsen er på det dypeste.

Den står der og forteller om skaperkraft som alltid er til stede og om lys som aldri slukner.

Så når jeg ser en enslig skinnende lykt, eller så vidt ser et vindu som lyser når alt annet er svart, når jeg setter julelys på bordet, når det henger en gul stjerne i vinduet, så er det ikke bare fordi det blir lysere jeg synes det er vakkert. For meg er det en påminnelse om ham som kommer, og som lyser sterkt og klart inn i et hvert mørke.

For meg er denne dagen, 15.desember, den dagen jeg i mange år har stoppet opp nettopp ved dette. Ser jeg lyset som skinner på min vei? Husker jeg hvilken skaperkraft det kommer fra? Har jeg pusset glasset på min lykt så lyset, dette lille lyset mitt, som vi synger, kan skinne klart?