17.desember- ro

Da vi bodde i Indiana, var det om å gjøre å velge ut hva som virkelig gjorde julen til jul, for å skape en fin høytid i et fremmed hjem og uten storfamilien. En ting var pynt og mat, men hva skulle julen være? Jeg har skrevet før om at vi valgte oss fire juleverdier, fred og hvile, fryd og glede- dersom ikke det vi foreberedte og planla førte til noe av dette, var vi enige om å la det være. Disse to ordparene er rare- for de kan både være synonymer og utfylle hverandre- og da er det kanskje også et ord som dekker alle betydninger? En slags superverdi?

For meg kan dette ordet være ro.

Men ro er ikke det samme som å være i ro.

Det går fint an å ligge helt i ro, forsøke å sove- og samtidig kastes hit og dit i tankeuro og bekymring. Det går helt fint å forholde seg passiv, helt rolig, når vi ser en urett som begås- mens samvittigheten er i full kamp mot frykt og ansvarsfraskrivelse.

En kropp i ro- er ikke nødvendigvis en sjel og et hjerte i ro.

Men når roen senker seg, når også det indre er rolig, vi er trygge på at det vi har kunnet gjøre er gjort, for i dag, når tankespinn kan kostes vekk, når bekymringer settes i rette perspektiv, da er det faktisk mulig å være helt rolig, selv om kroppen er i full fart. Den roen er mitt julemål, den roen er for meg et sted hvor både fryd og glede, fred og hvile har gode vekstvilkår, både i julen og resten av året.

Kan hende julefryden kommer først når vi rydder vekk juleuroen?

15.desember- takknemlighet

Har du hørt bursdagstakkeverset mitt? sa tante Grete da hun hadde bursdag for noen uker siden. Nei, det hadde jeg ikke, men kjente med engang at det skulle vi alle hatt.

For hadde det ikke vært finere, både til jul og bursdag å ikke tenke på hva vi ønsker oss, men på hva vi er ekstra takknemlige for å ha? Samtidig er det å kunne gi er også en gave, og jeg vil ikke ha en jul der jeg ikke tenker på hva andre kunne ha glede av.

Jeg liker å få gaver også jeg! Jeg vet jo at det er mest politisk korrekt å si ” jeg ønsker meg ingenting, jeg har jo alt”. Det er sant, jeg har det meste og kan kjøpe det jeg trenger, men å få en gave handler ikke om å skaffe seg noe, men at noen ville gi.

Det er en ting jeg aldri kan få for mye av, og som jeg aldri kan gi bort for mye av, og som jeg alltid blir veldig glad for, den lille gaven som viser at noen, et øyeblikk stoppet opp og tenkte, er det noe jeg kan glede med i dag? Det siste året har vi fått mange slike rørende og omtankefulle gaver, en pose sopp, en uventet blomst, en kurv hjemmedyrkede grønnsaker, en loff hengt i en pose på døren, hjemmelaget syltetøy, en melding med et vakkert bilde, uanmeldte besøk, en håndsrekning til de alt for ambisiøse prosjektene. Og gjennom det hele, en strøm av omtanke, medfølelse og kjærlighet. Alt dette var gaver jeg ikke kunne kjøpt selv og som livet ville vært fattigere uten, så takk! Det var da så lite, sier du da, men nei, en gave som viser et åpent hjerte, de gjør meg skikkelig glad.

Ja, jeg liker å få slike gaver, og prøver å lære av det jeg blir glad for hvordan jeg kan gi til andre. De små gavene altså.

Store gaver er det verre med, ikke å gi, men å få- tenk at de kunne bruke så mye på meg! det hadde jeg aldri turt å ønske meg! Det har jeg da ikke fortjent? Men glad, skikkelig glad, det blir jeg.

Heldigvis, de alle største gavene, de det ikke står i vår makt verken å gi eller holde tilbake, de får vi helt ufortjent. Merkelig nok er det dem det er lettest å overse, og ta for gitt- helse, fellesskap, liv. Så idag minner jeg meg selv om takkeverset og bærer det med som en grunnleggende fortrøstning og tro, inn mot en pandemipreget jul.

Nå la oss takke Gud, med hjerte, munn og hender, som overflødig godt, så uforskyldt oss sender,
som helt fra moders liv på oss har nådig tenkt, og alt hva tjenlig er, så rikelig oss skjenkt.

Den evig rike Gud, han oss fremdeles unne, sin glede og sin fred, han give at vi kunne
I nåden alltid stå, og hva oss enn skal skje, få hjelp i nød og død, til sist hans åsyn se.

13.desember- noen hjemme?

For lenge siden, i et annet årtusen, da jeg var barn, hadde mange en budstikke i tre hengende ved inngangsdøren. ” Hvis vi ikke hjemme er, skriv en lapp og legg den her” sto det utenpå røret. Jeg vet ikke hvor mye det ble brukt, men jeg vet iallefall at nå til dags ville det vært helt unødvendig. Ikke fordi alle avtaler og meldinger skjer på mobiltelefonen nå, men fordi det er lenge siden jeg har opplevd at noen stikker innom uten å være bedt. Hva skjedde?

Jeg fikk engang muligheten til å sitte til bords med Rowan Williams, erkebiskopen av Canterbury. Ettersom han er fra Wales var det naturlig å snakke om sang. Er det slik som på film at alle bare synger, spurte jeg? Jeg tenkte nok at BBC historien om det syngende vidunderbarnet Aled Jones, som vandret over heia mens tonene trillet, var overdrevet. For ikke å snakke om filmen “Grønn var min barndoms dal”, der gruverabeiderne i Wales synger seg gjennom alt som livet kaster på dem.

“Ja, slik er det, og det er det jeg savner mest i London”, sa erkebiskopen, og fortsatte: “Jeg er vokst opp med ulåste dører og naboer som kom inn på kjøkkenet og satte seg til å synge, så ble alle i huset med på sangen”.

Så fantastisk! I dag er jo dagen for å vandre gjennom alle hjem, med lys i håret, lussekatter og sang. Enn om noen, tross koronabegrensinger, tross de konvensjonene vi har rotet oss inn i der alt skal være avtalt, tross alt bare stakk innom, i håpet om at noen var hjemme og at vi kunne dele en sang? Det er lov å prøve!

11.desember- juleverksted

De beste barndomsminnene mine handler om å lage ting. Klippe i morfars prøvebøker fra ullvarefabrikken og sy sammen til rare dyr. Sitte ved siden av mormor i sofaen og lære å strikke, se tante Grete trylle frem en julelandsby av doruller og bomull, lære å sy klær av mor, å brodere av farmor. På etterjulsvinteren tok vi sparken bort til den gamle skolen, der durte det i ovnen og ivrige, dyktige, tålmodige damer fra bondekvinnelaget satt klare til å lære bort, sokkestrikking, brikkevev og andre finurligheter. Hele livet og hele året har det å skape noe med hendene vært en nødvendig og stadig glede.

Til jul- er det noe mer. Det som skal lages og gis bort gjør jeg i fred og ro alene. Julepynt har vi mer enn nok av. Men juleverksted- det vil jeg ha! Da barna var små, var det om å gjøre å finne på ting som de kunne klare, og som ble så fine at vi gjerne tok vare på dem. Nå som alle er voksne, er det ekstra stas om noe er så vanskelig at det nesten ikke er til å få til. I år skal vi bryne oss på hjertene fra denne boken…..

Og det får vi nok til, iallefall etter litt øvelse. Men nå er det ikke lenger det som blir laget som skaper juleverkstedmagien, det skjer noe når vi sitter sammen rundt et bord med vakre materialer og utfordrende oppgaver. Praten går så fredelig og lett, roen senker seg og det kjennes at det er godt å være sammen. Sannsynligvis kommer det også noen vakre fletterier utav det- men helt sikkert julevarme og julefred. Helt sikkert bærer vi med oss takknemlighet og skaperglede, og et verksted som forårsaker det må jo virkelig være et julens verksted?

9.desember- julekopper

Kan det være noe å skrive om? Kopper? Hvor tingopptatt går det an å bli- jeg synes jeg hører noen sukke oppgitt. Joda, vi har feiret jul på mange steder og har gjort mange forenklinger. Men skal jeg skrive om hvilke brikker som hører til i vårt julepuslespill hører koppene med, ja ikke bare kopper forresten, men tallerkener også!

Som det julegrønne er kopper også små tankepåminnere- hver lille pause, fra slutten av november til 20 dags jul- nytes teen, kaffen og kakaoen i en kopp med motiver som gjør meg ekstra juleglad. Jeg holder rundt den varme koppen, og både hverdagsoppgavene og juleforberedelsene settes i rette perspektiv. Og for all del, om et koselig motiv gir sjelen et lite gledehopp, er det jo enda bedre!

Julekoppene er også del av noe større- hele året og aller mest i julen vil jeg at det alltid skal være plass til mange! Jeg samler ikke på julekopper bare for min egen skyld, men for at riktig mange skal få varm gløgg med en gang de kommer inn døren. Og aller best er det om motivene skaper varme følelser og kanskje setter igang samtalen der gode minner, kjære tradisjoner og sarte fremtidshåp kan deles.

Så selv om julekopper kan tilhøre den riktignok viktige gruppen puslespillbrikker ” ting som er morsomt og gir julefryd”- har de for meg i allefall også en plass den enda viktigere rammen for hva julen skal være, et raust rom, med plass og varme for alle.

Så bare kom innom! Koppene står klare og kaffen er varm!

7. desember – Julegrønt

Dette er et drømmebilde- og noen ganger er det sant! Snø som knaker under beina, lett snødryss, gråturkis vinterskumring blant snødekte trær, en glad hund og en flott krans- bundet underveis av det man fant- joda, sånn skulle det alltid vært, og som regel er det iallefall litt sant. Turene før jul, på jakt etter kongler og rariteter, hagevandring i advent- klar til å klippe mest mulig fra tujaer og barlind, en stor brikke i juleforeberedelesgledene.

Men noen ganger blir det ikke sånn, noen ganger er det også slik at jeg står i blomsterbutikken på lillejulaften og kjøper mose, og noen ganger er mesteparten av det grønne kunstig. Likevel, hangen etter å forvandle huset med grønt er sterkest! Det er girlander rundt døren, på trappegelenderet og rundt peisen, det er kranser og det er kvaster med grønt, det er jul!

Denne høsten har det blitt jeg som har gått tur med Ruffy- og jeg har tenkt at da skulle jeg får god tid til å tenke igjennom og forberede skikkelig filosofiske poster til julefryd bloggen, hvorfor pynter vi til jul og hva betyr julepynten, tenkte jeg å tenke på. Men det viste seg, at hundesvinsing og hundesniffing og alt det andre en hund skal gjøre, tok all oppmerksomhet, det var rett og slett ikke plass til å tenke innimellom trivialitetene.

Men det er jo nettopp sånn livet er, og julen kan være enda verre enn ellers, det ene og det andre må gjøres og fullføres, det er så travelt, om ikke vi passer på blir julen bare en lang liste som skal krysses ut. Det er en av grunnene til at jeg fyller huset med grønt og slett ikke pynter enkelt og stilfullt- det skal være anderledes, verden skal være mer eventyrlig enn det vi legger merke til til vanlig, overalt skal det være noe, samme hvor blikket faller. Overalt et glimt av en verden som er større enn trivialitetene, et håp som er sterkere enn hverdagsrealismen, og den varige gleden er dypere og større enn å ha krysset av alt på listen. Så selv om hverdagsoppgavene krever sitt, også i julen, skjer de i en barduftende eventyrverden!

5. desember – Noe morsomt

Det er Sinterklaas, – siden vi bodde i Nederland har det vært en del av vår førjulsfeiring. Ikke fordi vi har noe spesielt forhold til en gammel biskop fra Myra, men fordi det var en god måte å begynne en ny tradisjon som ikke handlet om stadig dyrere og flottere feiring. Nå har jo Sinterklaas feiringen og gavehysteriet tatt helt av i Nederland også, men det bryr ikke vi oss om. Vi forholder oss til de “gamle” Sinterklaas reglene, i treskoen skal det være noe spiselig, noe å holde på med- og noe morsomt.

I alle de år har det virkelig vært morsomt å finne på disse tingene, så kom det en tid hvor tingene ikke betydde noe, hvor det viktige var Sinterklaas frokosten, tidlig, i pysjen, med varme i peisen, Sinterklaas musikk, hvite kakemenn og sjokolade bokstaver. Og etterhvert er Sinterklaas blitt satt på vent – for oss som ikke er vokst opp med dette, har tradisjonen gjort nytten sin – og kan vente til nye generasjoner setter frem treskoene.

Men likevel, må jeg ikke fremdeles finne på det morsomme? Hvordan ville julen bli om ikke alle fikk akkurat det de ikke visste de ønsket seg og som fylte hjertet med gledesgnister? Hver førjulstid veksler jeg mellom å tenke at det ville være helt fint, alle ville være like glade uten påtvungne morsomheter- og mellom å tenke febrilsk på hva i alle dager som kan finnes på.

Jeg har ikke landet ennå i år- kan hende alle blir gladest for en middelvei? Dersom jeg kommer over noe som virkelig er midt i blinken og som er morsomt, så kommer det under treet, til den det passer for, og så må de andre sørge for morsomhetene selv.

Kan hende skulle jeg til og med begynne med hva jeg synes er morsomt? Da blir det sang og moro og lite ting- skal se alle synes det er morsomst?

3.desember – Tomt rede

Da vi bygde hytta var vi veldig nøye på ikke å skade naturen rundt oss, lyng og einer, stein og furu skulle være uforstyrret så nært inn til hytteveggene som mulig.

Likevel, noe måtte jo tas bort. Blant annet masse blåbærlyng røtter. Av dem flettet jeg fuglereder, som vi har i juletreet. og de er en viktig brikke i min og vår jul. Dette er en irsk tradisjon, treet skal ha tomme reder for å minne om dem som vandrer ute i verden, dem som er hjemløse og dem som ikke kan komme hjem til jul.

Jeg tenker litt videre, om noe er tomt kan det fylles opp. Mine julereder skal minne meg om at det alltid er plass til fler, rundt julebordet og i hjertet. Nå har huset vårt vært fullt i alle år siden jeg flettet disse redene, men ettersom “ungene” etablerer seg, flytter ut og ikke kommer hjem til jul, tenker jeg det er viktig å holde fast på tanken, reder skal tømmes, fugler skal fly, sånn skal det være- og alle trenger å vite at det er et sted å komme hjem til.

Tomme reder minner meg ikke om det som har vært, men om det som kan komme- det er mange som trenger å vite at det er plass til dem et sted, selv om det ikke er det redet de ble klekket i. Så da blir de tomme redene ikke noe vemodig, men en oppfordring til å fortelle at redene finnes, at det er plass. Så blir julespørsmålet- hvordan gjør vi det?

1. Desember- Hopp og sprett

En tid for  å gi og ta imot– dette synes jeg er den fineste adventskalenderen, et daglig alternativt steg mot julen fra den svenske kirken. Trykk på linken og se selv!

1.desember begynner med «hopp av glede» og så går det videre derfra. Ordet kan også bety en piruett eller en saltomortale- gjerne alt på en gang.

Jeg tenker på en gang jeg var på konferanse i et strålende høstvakkert Tyskland. På vei gjennom parken gikk jeg et stykke bak en meget ærverdig professor, med svart dress og alvorlige tanker. Med ett gikk han litt fortere, så begynte han tilfeldig å sparke til den knusktørre løvet- og så til min overraskelse tok han et lite luftsprang opp i en haug med løv før han gikk videre, like alvorlig som før. Hvorfor var det overrraskende?

Hvorfor er ikke slike sprett den selvfølgeligste del av livet for oss voksne også? Må alt være planlagt og del av noe annet, noe større?

Jeg undres og tenker jeg skal gi rom for flere impulsive, helt uventede gledeshopp denne førjulstiden, kan hende virker det motsatt også, at det ikke er nødvendig å være så glad først? Bare gjøre noen hopp og se hva som skjer?

24. desember – delt himmel

En som eier verdensaltet – og så deler det hele med en stor søskenflokk som ikke visste at de hadde en konge til far? Det er jo det julen handler om – ikke at vi deler, men at Jesus har delt sin himmel med oss. Ikke bare som glimt av godhet eller et under i ny og ne, nei, alt er vårt. Himmelriket er deres, sier Jesus.

Ikke langt unna, ikke når vi skjønner det, ikke når vi har blitt ferdige til jul.

Men akkurat nå – når Jesus kom og ville dele våre kår, fikk vi også et løfte om at vi engang kan få dele hans, at himmelen er vår del, hvert menneskes arv.

For stort til å fatte, for underlig til å begripe – men det er heller ikke nødvendig. Budskapet til oss er så enkelt som vi er nødt til at det skal være for at vi skal skjønne det:
Ikke vær redd, fra nå av er du en himmelarving –
sammen med alle mennesker, sammen med den nyfødte broren din – her, nå i denne julenatt.

God jul til alle, medvandrere mot himmelarven!