«Paradise» av Abdulrazak Gurnah
Det er rart hvordan vi ikke leser det samme, selv når vi leser samme bok. Jeg var helt betatt av skildringene i denne boken. Lille Yusuf blir solgt for å dekke farens gjeld – og gjennom hans troskyldige øyne skildres afrikansk landskap, kultur og skikker som er i ferd med å endres. Han er med på utrolige handelsreiser gjennom jungel og over fjell, og jeg har snakket med mange som først og fremst kjenner at det er Gurnahs tema. For meg var det mest fascinerende alle samtalene ved leirbålet når den strevsomme dagen var over – der kristne, muslimer og de gamle religionene beskriver hvordan Gud er, og hvordan han absolutt ikke kan være, og hvordan hver enkeltes livserfaring og barnelærdom gir helt ulike resultater. Så lærer Yusuf seg å lese,og kan fortelle fra koranen hvordan det egentlig er – men det stemmer jo ikke med den handelsreisende som har lest Bibelen og mener han har svaret. Lange samtaler med undring, noe som deles og det vanskeligste som holdes tilbake. Og midt i alt dette, Yusuf er jo slave, og på utsiden av de store festene – for meg blir det en tankevekker, hvor er klokskapen, undringen, refleksjonen? Iallefall ikke der alle sannheter er etablert og fastlåst uavhengig av livet selv. Og ikke nødvendigvis der religion er å holde fast på tradisjoner, det som støtter det etablerte, men ikke er en del av et levd liv – imøte med det uforklarlige guddommelige.