Det er selveste julekvelden, for nesten et halvt århundre siden … Snøen ligger hvit over jordene rundt den gamle prestegården i Overhalla, og jeg er seks år. Jeg er gammel nok til å huske tilbake på veldig mange juler, synes jeg selv, og vet inderlig godt at julaften er den aller vakreste dagen i hele den aller vakreste tiden av året! Morgenen og formiddagen har forløpt som de pleier på alle mine barndoms julekvelder: Vi våkner tidlig, går på en stille og mirakuløs oppdagelsesferd gjennom alle stuene i prestegården, hvor vi oppdager, gjennkjenner, og gleder oss over den ene juledekorasjonen etter den andre, julekrybbene, de gamle lysestakene, engler, julevinduet. Juletreet sparer vi til slutt, det gjør vi hvert år. Vi studerer pynten på treet grundig, alle de vidunderlig vakre kule, den gamle glasslenken, engler i glass og keramikk. Langvarig betraktning av pakkene under treet: Det er strengt forbudt å røre, forbudt å snu pakkelapper. Så istedet ser vi, undrer hvem som får hva, spekulerer og fryder oss. Man kan snu noen av lappene ved å blåse på dem, finner vi ut – det er vel ikke å røre? Så juleaftens-barnetv på NRK, – så koselig! Julefrokost med varm sjokolade med krem, påsmurte snitter med smakebiter av de mange sortene julepålegg. Vi blir sendt til sengs en times tid, så vi skal orke å være våkne om kvelden. Som om vi kan sove! Som om det er noe problem å være våken på selveste julaften! Endelig er timen over, og vi får komme ned til den julepyntede stua igjen, for kaffe og julekaker før pappa skal avgårde å holde sine julegudstjenester. Mamma begynner å gjøre klar julemiddagen, bordet dekkes med det fineste porselenet, de fineste glassene, sølvtøy, tøyservietter med serviettring i tinn. Hele tiden er vi omgitt av julens underfulle glitrende skjønnhet. Og hele tiden den fantastiske kriblingen i kroppen: Det er i dag! Det er JULAFTEN!

Og dagen er lang. Lang som en uke. Lang som et år! Og det er vidunderlig at det er sånn!

Så kommer det overraskende høydepunktet på dagen, som av en eller annet grunn står skinnende i minnet mitt som ett av mine mest elskede juleminner: Vi barna har begynt å kjede oss, og mamma finner på at vi kan sette oss i peisestua for å høre på radioen. Sølvguttene, julegudstjeneste. Etterpå, klokka fem, kommer det et pussig program som gikk på radioen hver julekveld på den tiden, som sendte høytidsringingen fra kirker landet rundt som ringer julen inn. Av en eller annen grunn synes seksåringen Trygve at dette slett ikke er kjedelig, men høytidelig og veldig fint. Så sitter vi der høytidsstemt i finklærne våre og hører hvordan julen kommer til kirke etter kirke, i Oslo, i Møre og Romsdal, i Gudbrandsdalen og i Finnmark. Mellom hver klokkeringing sier en tørr og saklig kommentatorstemme ting som “Her er den gamle kirkeklokken i Valdres”, og “I Oslo Domkirke har julen blitt ringt inn siden 1632” eller hva det nå måtte være, før en ny klokke begynner med sitt “dingedingedinge DONG … DONG … DONG”.

Julen brer seg klokkeringende som en velsignelse ut over landet, – og da plutselig skjer det vidunderligste: Plutselig sier kommentatorstemmen disse fantastiske ord: “Vi skal nå til den gamle middelalderkirken Ranem i Overhalla.” Men – fet er jo vår kirke! Det er jo HER! Vi spretter opp, og åpner vinduene mot den stille vinterkvelden.

Det er som om tiden stanser opp. Julenatta der ute er klar, kald og dyp blå. Langt der utefra, forbi snødekte åkre, fjerne gårder og skogholt tunge av snø, synes vi såvidt at vi kan høre klemtingen fra vår egen kirke i synkron julehilsen med de samme klokkene i radioen. Nå ringes høytiden inn, nå er selveste Julen kommet – overalt i hele landet, i hele verden, og nå også hit til oss! Akkurat nå, i dette øyeblikket har Julen begynt, og jeg vet langt inne i sjelen at alt er godt i hele verden.

Jeg sitter og ser på tv. Det er et program om universet, totalt ufattbart. Fargesprakende gasskyer som glitrer i verdensrommet, som trekker seg sammen og føder galakser. Galakser som blir til, vokser og blomstrer, hjem til milliarder av stjerner. Sorte hull som folder stjerner og verdensrom sammen, evig kvernende i galaksenes midte. Stjerner som eldes og eksploderer og sprer de tunge grunnstoffene sine som støv utover i himmelrommet, støv som kan brukes som byggeklosser til å bygge liv.

Jeg sitter og ser på tv. Et av uendelig mange programmer om livet på jorden, men allikevel totalt ufattbart. I den minste lille pytt, i havets dypeste groper, i den minste lille sprekk og fold av vår underfulle planet kravler og kryper og lever og ånder det. Underlige livsformer som passer til hverandre som hånd i hanske, hver tilpasset til sin lille nisje i livsveven som spenner om kloden.

Jeg lar tv-kvelden utfolde seg foran meg. Og program etter program er i bunn og grunn et portrett av menneskene, i all sin ufattbare skjønnhet og skaperkraft, sin dårskap og sin ondskap, sin kjærlighet, sitt kunstnerskap, sitt mot, sine mangefasetterte muligheter og uttrykk. En gåtefull skapning i bunn og grunn, uforståelig selv for seg selv.

Og hva så med Skaperen? Han som laget alt dette? Og som en del av sitt ufattbare prosjekt, blir et barn i den første julenatten. En hjelpeløs, liten baby. En skaper av galakser og svarte hull, som nå må mates og stelles og skiftes på og passes på av en landsbyjente. En skaper som overlater seg så tillitsfullt og hjelpeløs i menneskenes hender? For så å vokse opp, gjennomleve menneskenes mangesidige plager og gleder, og så overlate seg tillitsfullt til de som så vil torturere og drepe ham? Som syns at vi er verdt alt dette, bare fordi han elsker oss! Hva sier dette om skaperen? Og hva sier det om oss?

Da jeg var ung, trodde jeg at jeg kunne lære og forstå det meste. Men slik er det jo ikke. Jo eldre jeg blir, jo mindre forstår jeg. Og slike mysterier kan man heller ikke gripe med kald forståelse eller fatte med logisk tenking. Så store hoder har vi ikke, at vi kan spenne over og gjennomskue Guds tanker og forstå alt han gjør og er. Noen ting her i livet er istedet mat for ærefrykt, undring – og takknemlighet. Slik som det sårbare lille skaperbarnet i Betlehem. Barnet som er selve julemysteriet. Og i bunn og grunn selve kjernen i livsmysteriet.

Hvorfor gir dette bildet meg julestemning? Det handler ikke om lyset, det synes jeg ser mer ut som sommerlys, kanskje senvinter? Det handler ikke om hva de to gjør, for det er ikke lett å se. Tegner de? Følger minstemann med på at storesøster gjør lekser? Lager de julepynt? Eller pusser de sølv? Som sagt ikke godt å si.

Det vakre for meg er at de gjør det sammen. Jeg har fått oppleve en lang rekke førjulstider der det å være sammen om å lage jul har gitt det hele en ekstra verdi. Sammen med foreldrene våre, sammen som søsken, sammen som venner, som ektefeller, som småbarnsmor og nå med voksne barn.

Det er også noe av det som gir julefeiringen verdi også uavhengig av hvilket innhold vi gir den- nettopp det at vi som samfunn, i store og små sammenhenger,forbereder oss til feiring og så har disse dagene som er noe spesielt for alle.

Kan hende er det også dette- at en tradisjon som bare er noe noen andre lager i stand, fort blir tom og meningsløs, mens det vi forbereder sammen er noe mer enn tradisjon, det er fellesskap?

.

Det var bare noen få dager igjen til jul. Jeg stod og vasket opp etter frokosten, og så ut på den snødekte skogen utenfor kjøkkenvinduet vårt. Mens jeg vasket julekrusene våre, småtrallet jeg på en julesang. «Fred på jord, fryd på jord», nynnet jeg for meg selv. Jeg ristet på hodet. Verden er vel slett ikke preget av fryd og fred, ikke engang i julen. Hva da? Er det bare en søt drøm vi synger om? Kanskje jeg bare skal skifte ut ordene i teksten?

Krig på jord.
Nød på jord.
Jesusbarnet blant oss bor.

Da ble det plutselig veldig tydelig. Det er jo nettopp det som er grunnen, jo! Det er nettopp fordi det er krig og nød og sult og sott at Jesus ble født. Nettopp fordi det er ondskap og dårskap og grådighet og selviskhet. Nettopp fordi vi roter det til, gang etter gang etter gang. Guds kjærlighet kommer med svaret på vår nød og elendighet i den aller første julenatten. Og svaret er et hjelpeløst lite nurk, et nyfødt barn, i en liten stall ved Betlehem.

Det er bare noen dager igjen til jul. Jeg har stresset avgårde tidlig fra jobben på Alnabru for å rekke dette. Først bussen ned til byen, full av julehandlende, juletressende, hverdagslitne på vei hjem, tettpakket på bussen som snegler seg avgårde gjennom snøslaps og trafikkaos. Inn til sentrum, jeg småløper gjennom julepyntede gater, forbi julehandlende, julestressende, hverdagsslitne mennesker, jeg har stappet i meg en burger på veien, og endelig fått skiftet fra arbeidsklær til dress med julerødt slips. Og nå står jeg til slutt på kortribunen: Det er julekonsert i konserthuset.

Salen er full av et dannet konsethuspublikum, pent velkledd, høflig applauderende. Vi har sunget om at vårt hjerte alltid vanker, orkesteret har spilt en festlig nøtteknekkersuite. Høflig applaus og smil i salen, dette er julestemningen de har kommet for. I stillheten før neste sats kan vi såvidt høre trikken skramle forbi der ute.

Og så stemmer orkesteret i: Händel! Og nå koret: «For unto us a child is born!» Koret vugger lett der vi lar oss rive med av musikken. Og så kommer det, som en jublende fanfare: «And his name shall be called: Wonderful Councellor! Almighty God, the Everlasting Father, the Prince of Peace!»

Og Briskebytrikken skrangler videre, og sluddværet går over i regn. Konserten er over, og konsertpublikum, kor og orkester blir til julehandlende, juletressende og hverdagsslitne der vi drar alle hjem, hver til sitt sted. Og Jesusbarnet og Briskebytrikken, fredsfyrsten og de narkomane tiggerne utenfor t-banestasjonen på Nasjonalteateret, den allmektige Gud og alle vi små mennesker som låser seg alene inn i hver sin stille leilighet er alle biter av samme puslespill. Guds ufattbare puslespill.

Har du lagt merke til hvor mange vinter og julebilder som handler om å gå fra noe mørkt og kaldt, en skog for eksempel, og mot et lite hus, en kirke, en lysning- fra det strevsomme til det trygge. Vi ser for oss at personen på bildet er på vei mot varme, hygge, fellesskap, glede.

Mange julesangtekster setter også ord på det, til jul vil vi hjem.

Vi vil være der vi hører til, der vi er elsket som vi er, der vi hører sammen, slik vi håper et hjem skal være.

Med denne lengselen i hjertet blir juleprosjektet sårbart om vi tror dette perfekte stedet finnes andre steder enn i hjertet, og at vi kan skape det om bare rammen er perfekt.

Verden er jo ikke sånn, for veldig mange ikke i det hele tatt, for alle oss heldige som har hjem og familie å høre til i, er det heller ikke alltid slik. Selv ikke når julen er der.

Men tenk om det var selve drømmen som var viktig? Selv om det ikke synes sånn nå, er vel lengselen noe som er lagt ned i hjertet vårt for å gi håp og noe å strekke seg

Og kanskje sier det enda mer, kanskje er denne lengselen et glimt av det som skjedde i julen.

Når selve himmelen kommer oss i møte med åpne armer for å si ingen er mer elsket enn oss, når barnet i krybben forteller oss at vi alle er en del sv Guds familie- da har vi et sted å være hjemme.

På toget, i butikken, på venteværelset hører jeg små glimt av samtaler ” vi må gjøre det slik, det er tradisjon”, “jeg vet ikke hvor lenge jeg orker alt dette, men det blir ikke jul uten” ,” vi spiser alltid” “nei, det kan vi ikke, for det er ikke tradisjon hos oss”, og senest i dag hørte jeg ” jul er at alt er som det alltid har vært”.

Da undres jeg på hva det er vi prøver å oppnå med tradisjonene som er så viktig at det er nødvendig at alt gjøres på samme måte.

Tradisjon kan oversettes med “det som overleveres”. Om noe er så viktig at det må overleveres til neste generasjon, så må det vel være veldig verdifullt? Det ville jo vært rart om det viste seg at det vi gav videre bare var som tomme esker? Handlinger uten innhold?

Samtidig tenker jeg at det ikke er lett å finne ordene for dybden i det vi vil oppnå. Å gjøre noe på samme måte, alltid, trenger ikke være uttrykk for at det er den beste, mest rasjonelle måten å gjøre det på. Det viktige er ikke hva som gjøres, men at handlingen sier noe om trygghet, varighet, samhold- at noe er bestandig, selv når vi vet at livet ikke er sånn.

Da tenker jeg det er viktig å ta vare på og å gi videre de tradisjonene som sterkere enn ord uttrykker det vi vil at livene våre skal bygge på.

Jeg kan ikke tro det er viktig hvilke kaker som bakes. Men jeg tror det er viktig at både store og små får være med og forberede til gode stunder, til å lære å være gjestfrie, til å bruke tid på å lage noe for å glede andre.

Det jeg er sikker på er at tradisjoner må bæres videre og forstås ut fra et fellesskap og fellesskapets verdier for å være livskraftige og meningsbærende.

Kan hende er det derfor så mye blir slitsomt- når oppgavene bare må gjøres for at det skal bli jul, uten at vi tar oss tid til å spørre hvorfor har generasjoner før oss gjort det slik? Hvorfor vil jeg lære videre at det gjøres slik?

Kan hende det da ikke blir så veldig mye igjen som må gjøres?

Jeg har tenkt på dette med julenissen. Ja, ikke helgenfortellingene om Sankt Nicholas som kastet penger inn gjennom vinduet til ubemidlet ungdom. Jeg har heller ikke tenkt på de innfule, påhittglade gårdsnissene som absloutt ikke gav bort noe, men heller tok. Selvfølgelig har jeg heller ikke tenkt på cola nisser, reklamenisser, barneboknisser og utkledde folk av alle slag.

Det som forundrer meg er selve konseptet ” Er det noen snille barn her?” Hvordan kan det ha seg at foreldre en gang forvansket juleevangeliet så kraftig, at de fikk barna til å tro at bare de snille får gaver? Julen er jo for alle!

Jeg var en dag på besøk i en virksomhet, der mange hadde hatt krevende utfordringer i livet. To gamle gubber satt og så ut på det vakre været. Se så fint vær vi endelig fikk, sa den ene, det har vi jammen fortjent! Jeg er glad vi ikke får som fortjent jeg, sa den andre.

Og det er jo nettopp det som er julen, vi får ikke som fortjent. Enten vi tenker vi ikke har gjort oss fortjent til noe, eller om vi skulle tro vi har oppsamlet bonus.

Kan hende er det en foreldretradisjon der alle metoder brukes for å lære barna hvordan de skal oppføre seg, og da blir nissen det samme som vrangforestillingene om Gud som bare sitter og følger med at ingen gjør noe galt?

Eller kan det være at det for oss voksne sitter så langt inne å tro på at noe blir gitt uten at det er fortjent at vi bare ikke klarer å formidle den tanken?

Rett og slett: alle får!

En førjulstid for lenge siden, i en stor gammel, prestegård på landet … hadde storesøster Solveig funnet ut at hun skulle lese Dicken’s «A Christmas Carol» høyt for oss søsknene som en slags adventskalender. Boken har bare fem kapitler, så det passet fint: Ett kapittel for hver av de fire adventssøndagene, og det siste, jublende kapitlet på selveste julaften. Så satt vi der da i lyttende undring rundt den allvitende storesøsteren, fulle av førjulsfred og av undring over historien.

Jeg syntes det var mye å fundere over i historien. Spøkelser og ånder, av juler som har vært og som kommer! Pudding og gås hos familien Cratchitt! Juleselkapet hos Fezziwig! Og det kjempeskumle kapitlet om julen som kommer! Mye å tenke på, og rarest og mest fascinerende av alt var personen i midten: Ebenezer Scrooge! Han som stavret skjellende og smellende rundt og kalte JULEN for «humbug»! Så utrolig rart! Hvordan kan noen mene noe sånt? Julen er jo FANTASTISK!

Mange år er gått siden dette første møtet. Det undrende barnet Trygve er blitt middelaldrende, – og det verste er at nå forstår jeg ham: Gamle, sinte og ensomme Scrooge. Noen dager støter jeg selv på min indre Scrooge, og merker potensialet: Ja, sånn kan man nok lett bli, – om man ikke passer seg. For hva kjennetegner egentlig Scrooge? Han føler seg utenfor. Han er ensom. Han tenker at han aldri er blitt elsket. Og alt dette fører til at han mistror menneskene. Og til at han prøver desperat å sikre seg selv og sin egen trygghet. Til at han ikke unner hverken seg selv eller andre noe. Til at han føler seg utestengt fra hva andre driver med, og ikke engang forstår poenget med JULEN! Og til at han ender opp som en sint, sur og uelsket gammel grinebiter.

Ja, jeg kjenner ikke meg igjen i ALT dette da, takk og lov. I alle fall ikke ennå. Men hvilken person som har levd noen år kan med hånden på hjertet nekte for at hun eller han aldri har kjent seg igjen i noe av det?

Det går heldigvis bra for Scrooge til slutt. Med overnaturlig hjelp får han lære at den fryktbaserte veien han vandrer ikke fører til noe annet enn tomhet og meningsløshet. At han ikke har vært utestengt, men har stengt seg selv ute. At han ikke lenger skal si «Humbug» men heller si «Ja, takk!» Og i bunn og grunn at den beste kuren mot ensomhet, frykt og mistenksomhet er tillit, mot og kjærlighet.

Scrooge bestemmer seg for at han heretter vil holde jul hele året, – for slik er den julen han nå ser for seg: En tid for å ta vare på hverandre, for å bry seg, for å være sammen, for å bestemme seg for å ha det hyggelig og glede hverandre som best man kan. Og alt dette er det jo verdt å satse på, både i dårlige og i gode tider, og like viktig både i julen og i alle resten av årets dager.

Nesten hver dag når jeg går til jobb i vintermorgenen ser jeg noe vakkert- den første antydningen til soloppgang, refleksjoner i vannet, mildt lys på klokketårnet i domkirken… og jeg fryder meg. Så tar jeg bilder- for å dele øyeblikket, for å høre hva andre har sett for noe vakkert. Det rare er at på bildet er alt annet med, og det som vakte glede hos meg er knapt synlig.

Jeg ser lyset og ikke kaos, trafikk eller mørke, men begge deler er sant. Selv om huset på det første bildet ligger i skyggen av et fjell, og skogen er mørk og truende- så finnes det lys, også.

Jeg går inn i et nytt år i takknemlighet, med samme innstilling til livet. Det går ikke an å late som om det mørke og vanskelige ikke eksisterer, men det er mulig å lete etter hvor det også er lys og finne styrke i det. For de fleste av oss er denne julen den første hvor krig og nød er tett innpå. Da kan det være at lyset og styrken må hentes fra det vi vet er sant, det vi har opplevd før, ikke fra det vi er i stand til å se nå. Først når vi vet at lyset kan skinne i mørket,kan vi våge å håpe og tro at det også skal komme dager der det bare er lys.