
Det er selveste julekvelden, for nesten et halvt århundre siden … Snøen ligger hvit over jordene rundt den gamle prestegården i Overhalla, og jeg er seks år. Jeg er gammel nok til å huske tilbake på veldig mange juler, synes jeg selv, og vet inderlig godt at julaften er den aller vakreste dagen i hele den aller vakreste tiden av året! Morgenen og formiddagen har forløpt som de pleier på alle mine barndoms julekvelder: Vi våkner tidlig, går på en stille og mirakuløs oppdagelsesferd gjennom alle stuene i prestegården, hvor vi oppdager, gjennkjenner, og gleder oss over den ene juledekorasjonen etter den andre, julekrybbene, de gamle lysestakene, engler, julevinduet. Juletreet sparer vi til slutt, det gjør vi hvert år. Vi studerer pynten på treet grundig, alle de vidunderlig vakre kule, den gamle glasslenken, engler i glass og keramikk. Langvarig betraktning av pakkene under treet: Det er strengt forbudt å røre, forbudt å snu pakkelapper. Så istedet ser vi, undrer hvem som får hva, spekulerer og fryder oss. Man kan snu noen av lappene ved å blåse på dem, finner vi ut – det er vel ikke å røre? Så juleaftens-barnetv på NRK, – så koselig! Julefrokost med varm sjokolade med krem, påsmurte snitter med smakebiter av de mange sortene julepålegg. Vi blir sendt til sengs en times tid, så vi skal orke å være våkne om kvelden. Som om vi kan sove! Som om det er noe problem å være våken på selveste julaften! Endelig er timen over, og vi får komme ned til den julepyntede stua igjen, for kaffe og julekaker før pappa skal avgårde å holde sine julegudstjenester. Mamma begynner å gjøre klar julemiddagen, bordet dekkes med det fineste porselenet, de fineste glassene, sølvtøy, tøyservietter med serviettring i tinn. Hele tiden er vi omgitt av julens underfulle glitrende skjønnhet. Og hele tiden den fantastiske kriblingen i kroppen: Det er i dag! Det er JULAFTEN!
Og dagen er lang. Lang som en uke. Lang som et år! Og det er vidunderlig at det er sånn!
Så kommer det overraskende høydepunktet på dagen, som av en eller annet grunn står skinnende i minnet mitt som ett av mine mest elskede juleminner: Vi barna har begynt å kjede oss, og mamma finner på at vi kan sette oss i peisestua for å høre på radioen. Sølvguttene, julegudstjeneste. Etterpå, klokka fem, kommer det et pussig program som gikk på radioen hver julekveld på den tiden, som sendte høytidsringingen fra kirker landet rundt som ringer julen inn. Av en eller annen grunn synes seksåringen Trygve at dette slett ikke er kjedelig, men høytidelig og veldig fint. Så sitter vi der høytidsstemt i finklærne våre og hører hvordan julen kommer til kirke etter kirke, i Oslo, i Møre og Romsdal, i Gudbrandsdalen og i Finnmark. Mellom hver klokkeringing sier en tørr og saklig kommentatorstemme ting som “Her er den gamle kirkeklokken i Valdres”, og “I Oslo Domkirke har julen blitt ringt inn siden 1632” eller hva det nå måtte være, før en ny klokke begynner med sitt “dingedingedinge DONG … DONG … DONG”.
Julen brer seg klokkeringende som en velsignelse ut over landet, – og da plutselig skjer det vidunderligste: Plutselig sier kommentatorstemmen disse fantastiske ord: “Vi skal nå til den gamle middelalderkirken Ranem i Overhalla.” Men – fet er jo vår kirke! Det er jo HER! Vi spretter opp, og åpner vinduene mot den stille vinterkvelden.
Det er som om tiden stanser opp. Julenatta der ute er klar, kald og dyp blå. Langt der utefra, forbi snødekte åkre, fjerne gårder og skogholt tunge av snø, synes vi såvidt at vi kan høre klemtingen fra vår egen kirke i synkron julehilsen med de samme klokkene i radioen. Nå ringes høytiden inn, nå er selveste Julen kommet – overalt i hele landet, i hele verden, og nå også hit til oss! Akkurat nå, i dette øyeblikket har Julen begynt, og jeg vet langt inne i sjelen at alt er godt i hele verden.