11. desember – Et steg i nøysomhet

Vintage Paper isolated (clipping path included)

En enkel kvist trollhassel, jeg knytter fløyelsbånd på en julekule og henger den opp. Så ser jeg på arrangementet, på snøfnuggene utenfor og tenker fornøyd: Mer skal det ikke til, så er det jul. Så tenker jeg litt til, så veldig enkelt er det jo ikke med en munnblåst kule fra turen til Provence og fløyelsbånd fra en designer butikk. Jeg blir stående, jeg tenker på nøysomhet. Hva er det? Hva er forskjellen på ” Det jeg har er godt nok” og “jeg vil bare ha det som er godt nok?”

Kan det hende at vi har blitt luksusnøysomme? “Neida, vi gjør det så enkelt i julen, ikke så mange gaver, bare noen skikkelige- en reise eller noe” og ” Å nei, vi styrer ikke med så mye mat, det viktigste er at det er god kvalitet” eller ” vi har det så enkelt hjemme- bare de få utsøkte tingene vi kan glede oss over.”

Eller har vi laget en greie med å være miljønøysomme? Som i ” ja, riktignok er det stappfullt her hjemme, men alt er jo kjøpt på loppemarked” Eller – “joda vi bruker mye penger på oss selv men det er jo opplevelser da, vi forurenser ikke”

Fint alt det der, men er det nøysomhet? Det heter seg at nøysomhet er en dyd, men det er vel ikke bra bare av seg selv? Jeg tenker at om jeg skal ta et steg i nøysomhet må det være å alltid dele det jeg ikke trenger. Det er ganske lett. Det neste steget er å kjenne at det jeg har er nok. Det er ikke alltid så lett. Kan hende handler ikke nøysomhet om å bruke lite eller mye penger, men om å være fornøyd, om ikke å jage etter fornøydhet i stadig nye ting, enten de er utsøkte eller bærekraftige, men om å nøyes, så vi har mer å dele? Mon tro om nøysomhet er første steg mot tilfredshet? Tenker jeg skal prøve!

10. desember – Et steg i takknemlighet

digital painting of cute girl with snowman in wintertime

Plutselig er det bare to uker igjen til jul, og det er på tide å få skrevet julekort til venner og familie i inn- og utland.  Jeg fyller som vanlig kortene med setninger om hvor lenge det er til jul, eller om at den første snøen har kommet utenfor og ligger tungt på granskogen rundt huset vårt, at vi har gløgg og pepperkaker her vi sitter og skriver, eller som i år: at vi så tre små rådyr i hagen i morges, og det så helt ut som et julekort der de sto i snøen og beitet på staudene våre. Altså er teksten en slags gjenskaping av julekortmotivet på forsiden av kortet: Koselig, trygt og julestemningsskapende. 

Det er vel og bra å spre litt julestemning, men det slo det meg plutselig at det fantes noe som var viktigere å skrive: nemlig “takk”. Bare ganske enkelt, så klart, men en enkel takk er tusen ganger bedre enn ingen. Jeg skrev bare: “Takk for hyggelig samvær i året som er gått,” eller “Takk for vennskap og samvær”. Og følte at det var kanskje mer meningsfullt enn å bare skrive om snø og pepperkaker.

Egentlig takker man hverandre alt for sjelden. Jeg takker nesten ingen, aldri. Og lurer på hvorfor. Er det så flaut å takke? Tror jeg at de skal synes det er kleint å bli takket? Hvor vanskelig kan det være å stamme det ut av seg: Takk for at du fins, at du gjør det du gjør, at du er den du er? 

Jeg tror at når man takker noen, er det i seg selv også en slags gave. Av og til vil det bare være en liten gave, av og til en større. Men alltid viktig og verdifullt. Og jeg tror at om du får den gaven mange nok ganger, på mange nok måter, vil det bidra til å gi deg en av de aller største gavene: Deg selv.

Julen – som livet ellers – handler om å gi, og den handler om å få. Julen handler om å dele med hverandre i kjærlighet, og aller dypest om å være takknemlig for det vi har fått, både i jula, gjennom året, og gjennom livet. Fra Gud, fra foreldre og familie, fra venner, fra medmennesker og fra samfunnet generelt. 

I grunnen er jula alt for kort tid til å takke for alt. Man får nesten ta resten av året i bruk også.

9. desember – Et steg i raushet

boy and girl happy in winter outdoor, digital painting illustration

Jeg har nettopp kjøpt nye gardiner. Dyrt, ja det ble det, men det spanderte jeg på meg selv. Kunne jeg kjøpt en like stor gave til noen andre?
Nei, så raus er jeg ikke.
På vei til jobb går jeg forbi mange tiggere. Den ene plakaten etter den andre forteller om sykdom og barneflokker, nød og elendighet. Gir jeg penger? Ikke alltid, nei så raus er jeg ikke.
Klarer jeg å la være å irritere meg, klarer jeg å vise barmhjertighet? Sjelden, det blir bare med et smil og et hei – for rausere er jeg ikke.

Jeg har dyktige og kloke arbeidskolleger, jeg har gode, kjære venner, men selv de er menneskelige og kan gjøre dumme ting – tar jeg som regel alt i beste mening, glemmer og unnskylder? Ja, det gjør jeg, for så raus er jeg.

Jeg elsker å gi bort julegaver til både venner, familie og naboer- ja, det gjør jeg, så pass raus er jeg da.

Jeg selv har så mye jeg skulle gjort og så lite jeg synes jeg får gjort. Jeg selv leverer ikke det jeg forventer av meg selv. Men kan jeg gi meg selv samme tålmodighet og forståelse som jeg gir andre? Nei, det er sjelden, for så raus er jeg ikke.

Det er altså lett å bruke penger på meg selv- vanskelig å plukke seg opp og starte på nytt med et raust klapp på skulderen.

Det er lett å gi både gaver og forståelse til alle som tar imot og gir meg tilbake.

Det er nesten vanskeligst å gi til dem som faktisk trenger det.

Raushet er et hedersord, som jeg vil at min jul skal ha som grunntone, ser ut til at jeg må trene for at det skal bli sant. Treningsplanen er å ta to steg i raushet idag – ett er å gi det jeg kan til den som ber meg, det andre er å huske med hjertet at å elske din neste som deg selv –  også kan sies motsatt – slik du elsker din neste er du også verdt å elske deg selv.

8. desember – Et steg i skaperglede

Christmas DIY

En av de tingene jeg alltid har satt aller størst pris på i tiden før jul, er at dette er en tid for å lage ting. Det som skal lages er ikke spesielt nyttig, og sjelden ting som er svært vanskelige å få til. Et barn kan gjøre det, og det er også meningen. Jeg snakker selvsagt om det å lage julepynt sammen!

Selvsagt kan all verdens julepynt kjøpes ferdig laget, så det er ikke noe man MÅ gjøre. Den kjøpte pynten kan jo være både mer vellaget og vakrere enn den hjemmelagde. Men her er det ikke skjønnheten som teller, her dreier det alt seg om skaperglede!

En ting er den store moroa å boltre seg fritt i glanspapir og vattkuler. Fantastisk! En annen ting som jeg har hatt stor glede av opp igjennom årene, er at julepyntlagingen går i arv: Vi lagde julepynt sammen med de voksne, og så lærte de bort hva de kunne. I ettertid er tenker jeg ut fra materialenes enkelhet at dette er tradisjoner som har gått i arv lenge, kanskje flere hundre år, helt siden før det fantes ferdigkjøpt julepynt – og i alle fall før folk flest hadde råd til å kjøpe denslags.

Den første julepynten jeg lærte å lage var av strå. Tre halmstrå, ca en håndsbredde lange, ble tredd på en tråd, vipps knyttet søsteren sammen trådendene, og plutselig var det blitten stråtrekant. Og underet ble større: Da vi hadde lagd to slike trekanter, viste hun meg hvordan man kunne sette dem sammen, den ene opp ned, og NÆ! EN STJERNE! Så sannelig var det en stjerne, og med en rød tråd i den ene enden, kunne den henge på juletreet til og med. Oj, oj, alt det de store kan! Jeg var ganske liten da jeg lærte å lage stjerne, som du skjønner.

Året etterpå hadde mamma slått på stortromma, og kjøpt både glanspapir og metallfolie på ark som vi kunne prøve oss på. Det var jo ikke snakk om fri lek, akkurat, for glanspapir var dyrt, og metallfolie var visst UTROLIG dyrt. Men vi fikk se, lære og prøve selv: Hvordan man lagde en kurv av to sirkler som ble brettet i to og limt sammen til et hjerte. Hvordan man kunne lage et kremmerhus av en halvsirkel. Hvordan man flettet en kurv (hvordan i alle dager fikk de det til?), og hvordan man av metallfolie kunne sy sammen flere sirkler som man brettet ut, så det (nesten) ble en liten julekule. Alt ble fantastisk vakkert, syntes lille Trygve, selv om han selv bare fikk til halvsirkelkurvene. Av glanspapiret kunne man selvsagt også lage noe enda morsommere og enklere: ring på ring på ring i ulike farger som vi limte sammen til lange lenker som man kunne henge både på juletreet og som girlander på rommet vårt. Fantastisk!

Så kom skoletiden, og nå var det frøken som lærte bort nye vakre ting vi kunne lage (ut fra oppstensilerte møstre i læreplanen, så pedagogikken ble ivaretatt): For eksempel en nydelig engel man kunne overføre til glanspapir, klippe ut og rulle så den kunne stå. Ditto julekort med pop-up-hjerte i matchende farge. Dessuten selvsagt nisse av dorull med kreppapir-klær, og en mindre nisse av vattkuler med ispinneski. Vi fikk også lage lykter av en firkant av glanspapir som man klippet slisser i, rullet sammen til en rull og limte, og så bøyde ut slissene så man kunne se inn i lykten. Med en hank ble den også til å henge på treet. Direkte NYDELIG, syntes jeg!

Årene gikk, og det ballet på seg. Jeg har lagd julekuler av isopor, av tre, av stoff og av papir, jeg har bemalt glasskuler og porselensklokker, laget “pepperkaker” av cernit, konstruert et juletre av hønsenetting, modellert julekrybber av trolldeig og bygget adventskalendere av fyrstikkesker. Og best av alt ble det da neste generasjon kom til, og man fikk ha morsomme julepyntverksteder med nevøer og nieser, og vist dem noen av undrene som ligger i halmstrå og to sammelimte glanspapirsirkler!

Men så skjedde det med meg som med så mange andre. Jeg sluttet! Sluttet å klippe i glanspapir, sluttet å leke meg med vattkuler og piperensere, sluttet å brette og lime og flette. Hva skjedde? Det var jo så moro! Kanskje var det fordi jeg begynte å kjøpte julepynt istedet? Den kjøpte pynten er mye mer varig enn den man lager selv, så det blir det jo fullt av pynt etterhvert, mer enn nok til å pynte til både én og to juler, og da kommer man kanskje ikke på tanken om å lage enda mer?

Men i år vil jeg ta et skritt mot julen i skaperglede. Ikke fordi det er nyttig, eller fordi jeg trenger mer julepynt. Men for å ha det moro, se hva det blir til, og for å minnes de som har lært meg disse gamle tradisjonene. Hvem vet – kanskje det blir noe fint? Kanskje direkte nydelig?

6. desember – Et steg i lys

vinterlys

Det er timen mellom mørke og lys. Noen kommer gående, noen kommer kjørende. Vi blir mange, ungdommer og voksne, fra mange folkeslag, med mange historier i hjertet. En etter en går vi bort til den store fakkelen for å få våre fakler tent. Så går vi, to og to, tre og tre, i klynger, noen få alene, vi går langs en bygdevei, ned mot sjøen og samles i strandkanten. Vi får gløgg. Fremdeles står alle litt spredt. Kom nærmere! Stå tettere sammen! Så gjør vi det.

Vi har juleandakt og lysvandring på skolen. Vi synger i vintermorgenen. Vi står sammen og ser for oss det blendende lyset som dekket hele himmelen den vinternatten for lenge siden. Vi ser hvor spinkle flammene våre er hver for seg, vi tenker på hvor sårbart et menneskeliv er, hvor sårbart et lite barn i en krybbe måtte være, var det virkelig stort nok til at himmelens hærskarer dekket himmelhvelvet med lys? Skulle det ikke vært noe mer spektakulært i krybben? Skulle det ikke vært mer makt og prakt i omgivelsene?

Vi tenker, kan hende Gud ville vise oss at det å være menneske er stort nok? At alt det vi tenker vi trenger å omgi oss med, verken gjør oss mer eller mindre verdifulle, himmel og jord kunne møtes i et lite barn.

Vi står sammen og synger den siste sangen. Dagen har kommet, faklene legges i det store bålet. Vi går sammen tilbake i klarblå vinterdemring. Fremdeles sårbare, nå er vi uten fakler, men med en felles tanke på et lite barn som vokste opp til å love oss lys i alle livets dager. Noe å tenke på, noe å undres over, noe å takke for- der vi runder svingen og ser siste rest av fakkelbålet dø ut nede i fjæra.

 

5. desember – Et steg i mørke

man holding lantern stands in dark forest with fog

Julen kommer i årets mørkeste dager. For hver dag vi nærmer oss jul, blir det mørkere og mørkere, dagslyset svakere og kortere, dag for dag. Men så endelig! Så snur solen, og så tennes julelysene.

Innimellom kommer også julen i livets mørkeste dager. Livsgaven inneholder tider fylt av sorg, av ensomhet og av smerte, hvor det kan føles som om julen er umulig og meningsløs å feire, som om julelysene helst skulle vært spart for å bevitne ditt mørke.

Jeg har opplevd slike juler før, og i år kan det også bli slik. Min far døde nylig, og i tillegg til å være en kjær far, en nær venn og støttespiller, var det også han som lærte meg hvordan julen skal feires. Jeg stålsetter meg til alle julens gjensyn, med tradisjoner, med julesanger, med samvær og myriader av minner. Det blir fælt, og det blir kanskje fint også. Vi skal feire juledagene sammen med vår aller nærmeste familie, og være sammen i sorg, i savn og i juleglede.

Jeg vet jo: Dette blir ikke den siste slike julen. Etterhvert som jeg blir eldre blir det fler og fler kjære jeg kommer til å miste. Det kreves mot å være menneske, og uten mange steg i mørke kommer man ikke frem.

Tilslutt er det mine lys som skal slukkes.

Men jeg vet jo også at selv her vil solen snu, og lysene tennes. For julen som vi får feire her, er jo bare en blek avskygning av den evige julegleden vi skal få være med på siden, julelysene våre bare som små bleke blaff i forhold til det altgjennomstrømmende  himmellyset.

Så da våger jeg å møte de mørke tidene, de vanskeligste julene. For der i det fjerne, bortenfor alle stegene i mørket – der skinner lyset.

4. desember – Et steg i blinde

blizzard

Det kan jeg gjøre i blinde, sier vi når noe ligger i hendene og kan gjøres uten av vi tenker på det. Da kan vi gjerne gjøre noe annet samtidig, som å strikke og se på TV, lage mat og snakke. Da flyter livet lett, litt for lett? Når alt er lett er det morsomt å lære noe nytt. Når julerutiner og tradisjoner følger etter hverandre uten at jeg trenger tenke på det- den kransen henger der, den kaken baker vi da og de gjestene kommer den dagen- når alt går av seg selv, akkurat da kan overskuddet være der til å tenke: hvorfor det? Hvorfor ikke slik? Og, jammen skal jeg prøve sånn. I slike lyse øyeblikk har jeg bakt irrgrønne cornflakeskranser, gått på skogstur på juleaftens formiddag og invitert til julesangfest.

Men så er det den mørke blindheten. Der jeg ikke har vært før, og det kjennes ut som jeg ikke ser noen ting. Da betyr å gå i blinde å famle seg frem, lete etter krefter og undres på både hvorfor og hvordan.

Akkurat da er det godt å lene seg på styrken i tradisjonene, la førjulstiden være et hvileskjær. Slike år gjør jeg bare det som kommer av seg selv, det som gjør at julen lister seg på plass, selv om det ikke er tid og overskudd til den store julestria.
Kunne jeg ikke da bare latt være? Jeg tror at uansett på året, og når i livet at dagene er mørkere enn ellers, gjelder det å finne til bake til det vi vet gir glede. De første stegene dit trenger vi å kunne gå i blinde.

Jeg tror også at når livsgleden er stor og energien er enda større det gjelder å stoppe opp og kjenne, hva gir meg styrke nå? Hva er jeg nødt til å ha på plass for å klare det jeg må? De tankene må tenkes klart, i solskinn. De oppgavene må trenes inn når det er vindstille.
Da vet jeg at de oppgavene jeg vet gir meg glede, også vil gi glimt av glede når jeg ikke orker å tenke ut gledelige ting. Når jeg både må og kan gå et steg i blinde.

Så da henger jeg opp kransene der de alltid har hengt, jeg baker kakemenn før Sinter Klaas slik vi alltid har gjort, jeg hører på den julemusikken vi alltid har hørt på- og sakte men sikkert kjenner jeg at jo, jeg gleder meg over julen som kommer, steg for steg.