17.desember- ro

Da vi bodde i Indiana, var det om å gjøre å velge ut hva som virkelig gjorde julen til jul, for å skape en fin høytid i et fremmed hjem og uten storfamilien. En ting var pynt og mat, men hva skulle julen være? Jeg har skrevet før om at vi valgte oss fire juleverdier, fred og hvile, fryd og glede- dersom ikke det vi foreberedte og planla førte til noe av dette, var vi enige om å la det være. Disse to ordparene er rare- for de kan både være synonymer og utfylle hverandre- og da er det kanskje også et ord som dekker alle betydninger? En slags superverdi?

For meg kan dette ordet være ro.

Men ro er ikke det samme som å være i ro.

Det går fint an å ligge helt i ro, forsøke å sove- og samtidig kastes hit og dit i tankeuro og bekymring. Det går helt fint å forholde seg passiv, helt rolig, når vi ser en urett som begås- mens samvittigheten er i full kamp mot frykt og ansvarsfraskrivelse.

En kropp i ro- er ikke nødvendigvis en sjel og et hjerte i ro.

Men når roen senker seg, når også det indre er rolig, vi er trygge på at det vi har kunnet gjøre er gjort, for i dag, når tankespinn kan kostes vekk, når bekymringer settes i rette perspektiv, da er det faktisk mulig å være helt rolig, selv om kroppen er i full fart. Den roen er mitt julemål, den roen er for meg et sted hvor både fryd og glede, fred og hvile har gode vekstvilkår, både i julen og resten av året.

Kan hende julefryden kommer først når vi rydder vekk juleuroen?

16. desember – Julens fred

I gammel norsk lov var juletiden fredet. Man skulle holde fred med sine, det var stans i alle søksmål, og det skulle gis trygghet til alle som ble forfulgt. Julen var altså som et slags kirkeasyl, eller Sanctuarium som det opprinnelig heter: Hellig rom. Et hellig sted blant årets dager, nå skal man få fred og hvile.

Også for meg er julen et tilfluktssted. En etterlengtet hvile. Hverdagslivet føles ofte fullt av kjas og mas hvor uviktige ting tar mer tid og krefter enn det som er viktig, og kortsiktig strev og bekymringer fort farger dagene grå. Men så kommer takk og lov julen, og endelig kan jeg legge bort alt. Stormen er over, jeg er i havn. Det er fred, og det er hellig høytid. Forhenget mellom himmel og jord kjennes ekstra tynt, og man kan nesten skimte det stille lyset bakenfor.

Julen min har mange andre brikker også, som du har sett tidligere i kalenderen, og flere kommer det framover mot jul. Men julens hellige fred er kanskje en av de jeg elsker høyest. Og det er derfor jeg fester meg ved slike linjer i julesangene:

For happiness I long have sought, and pleasure dearly I have bought
And weary with my former toil, here I will sit and reast a while
Rest beside the weary road, and hear the angels sing!

15.desember- takknemlighet

Har du hørt bursdagstakkeverset mitt? sa tante Grete da hun hadde bursdag for noen uker siden. Nei, det hadde jeg ikke, men kjente med engang at det skulle vi alle hatt.

For hadde det ikke vært finere, både til jul og bursdag å ikke tenke på hva vi ønsker oss, men på hva vi er ekstra takknemlige for å ha? Samtidig er det å kunne gi er også en gave, og jeg vil ikke ha en jul der jeg ikke tenker på hva andre kunne ha glede av.

Jeg liker å få gaver også jeg! Jeg vet jo at det er mest politisk korrekt å si ” jeg ønsker meg ingenting, jeg har jo alt”. Det er sant, jeg har det meste og kan kjøpe det jeg trenger, men å få en gave handler ikke om å skaffe seg noe, men at noen ville gi.

Det er en ting jeg aldri kan få for mye av, og som jeg aldri kan gi bort for mye av, og som jeg alltid blir veldig glad for, den lille gaven som viser at noen, et øyeblikk stoppet opp og tenkte, er det noe jeg kan glede med i dag? Det siste året har vi fått mange slike rørende og omtankefulle gaver, en pose sopp, en uventet blomst, en kurv hjemmedyrkede grønnsaker, en loff hengt i en pose på døren, hjemmelaget syltetøy, en melding med et vakkert bilde, uanmeldte besøk, en håndsrekning til de alt for ambisiøse prosjektene. Og gjennom det hele, en strøm av omtanke, medfølelse og kjærlighet. Alt dette var gaver jeg ikke kunne kjøpt selv og som livet ville vært fattigere uten, så takk! Det var da så lite, sier du da, men nei, en gave som viser et åpent hjerte, de gjør meg skikkelig glad.

Ja, jeg liker å få slike gaver, og prøver å lære av det jeg blir glad for hvordan jeg kan gi til andre. De små gavene altså.

Store gaver er det verre med, ikke å gi, men å få- tenk at de kunne bruke så mye på meg! det hadde jeg aldri turt å ønske meg! Det har jeg da ikke fortjent? Men glad, skikkelig glad, det blir jeg.

Heldigvis, de alle største gavene, de det ikke står i vår makt verken å gi eller holde tilbake, de får vi helt ufortjent. Merkelig nok er det dem det er lettest å overse, og ta for gitt- helse, fellesskap, liv. Så idag minner jeg meg selv om takkeverset og bærer det med som en grunnleggende fortrøstning og tro, inn mot en pandemipreget jul.

Nå la oss takke Gud, med hjerte, munn og hender, som overflødig godt, så uforskyldt oss sender,
som helt fra moders liv på oss har nådig tenkt, og alt hva tjenlig er, så rikelig oss skjenkt.

Den evig rike Gud, han oss fremdeles unne, sin glede og sin fred, han give at vi kunne
I nåden alltid stå, og hva oss enn skal skje, få hjelp i nød og død, til sist hans åsyn se.

14. desember – Lyden av jul

Den første gangen jeg feiret jul i eget hjem, så hadde jeg tre juletrær. Ja, dette var forsåvidt bare trærne på stua! Hvert tre var pyntet i sin egen stil så klart, – såvidt jeg husker var det ett tre med festlige leker, ett i slottsaktig stil med kuler og perlelenker, og et i tradisjonell stil med flagg og glitter og alt som hører til. I tillegg hadde jeg også et stort tre i entreen for å ønske eventuelle julegjester velkommen, og et lite tre på balkongen som det kunne snø på og lyse for seg selv i julenatten. Det er underlig hva stor julekjærlighet kan presse inn på 32 kvadratmeter!

Etterhvert innså jeg at man trenger ikke å ha slik en skog av juletrær for å få en hyggelig jul. Jeg prøvde meg frem, fjernet ting og la til noen andre, og endte tilslutt opp med Trygves minimumsjul: Jeg trenger igrunnen verken juletrær, engler, pakker eller tradisjonell julemat – det er nok med:

1) en stk vakker juleduk
2) en pakke røde stearinlys
3) og selvsagt: julemusikk

– så blir det jul!

Et år feiret vi julen i utlandet, og der var det verken vakre duker eller røde lys å få tak i. Dermed fikk vi se at det går fint med en juleserviett i papir og et telys på et tefat også. For når julemusikken tonet inn, da ble det jul!

For hvordan kan man ha jul uten musikk! Morsom musikk, vakker musikk, musikk jeg aldri i verden ville hørt på om det ikke var julemusikk! Musikk som vekker minner helt tilbake til mine aller tidligste barndomsjuler! Musikk fra juler opp igjennom livet, musikk fra filmer og fra tv, musikk jeg hørte på en kasettspiller mens jeg bakte pepperkaker på 80-tallet! Musikk jeg har sunget i kor på julekonserter, musikk som er majestetisk, som er vakker, som er inderlig, som er middeladersk underlig morsom! Festlig musikk så man skjønner at julen er en fest! Høytidelig musikk så man husker at julen er hellig! En vev av juletoner i alle julens farger, som maler fram JUL i mitt indre, som binder sammen barndommens juler og fortidens juler og dagens jul, og viser meg at alle er fasetter av én og samme jul! Inderlig lengende vakker julemusikk, som om det var englesang ved et sovende barn i en krybbe i julenatten, som får meg til å lengte etter julen som kommer, én gang, langt der framme. Julesangene vi synger selv; rundt juletreet, ved middagsbordet på julaften, i kirken til julegudstjenesten! Glade Jul og Hellige Jul! – mens stearinlysene flakker i de gamle kirkekronene! Tider henruller, englene sang den, og det gjør vi også!

13.desember- noen hjemme?

For lenge siden, i et annet årtusen, da jeg var barn, hadde mange en budstikke i tre hengende ved inngangsdøren. ” Hvis vi ikke hjemme er, skriv en lapp og legg den her” sto det utenpå røret. Jeg vet ikke hvor mye det ble brukt, men jeg vet iallefall at nå til dags ville det vært helt unødvendig. Ikke fordi alle avtaler og meldinger skjer på mobiltelefonen nå, men fordi det er lenge siden jeg har opplevd at noen stikker innom uten å være bedt. Hva skjedde?

Jeg fikk engang muligheten til å sitte til bords med Rowan Williams, erkebiskopen av Canterbury. Ettersom han er fra Wales var det naturlig å snakke om sang. Er det slik som på film at alle bare synger, spurte jeg? Jeg tenkte nok at BBC historien om det syngende vidunderbarnet Aled Jones, som vandret over heia mens tonene trillet, var overdrevet. For ikke å snakke om filmen “Grønn var min barndoms dal”, der gruverabeiderne i Wales synger seg gjennom alt som livet kaster på dem.

“Ja, slik er det, og det er det jeg savner mest i London”, sa erkebiskopen, og fortsatte: “Jeg er vokst opp med ulåste dører og naboer som kom inn på kjøkkenet og satte seg til å synge, så ble alle i huset med på sangen”.

Så fantastisk! I dag er jo dagen for å vandre gjennom alle hjem, med lys i håret, lussekatter og sang. Enn om noen, tross koronabegrensinger, tross de konvensjonene vi har rotet oss inn i der alt skal være avtalt, tross alt bare stakk innom, i håpet om at noen var hjemme og at vi kunne dele en sang? Det er lov å prøve!

12. desember – Julen er en gave

Hvordan er den perfekte julen? Er det en jul hvor snøen daler stille ned der ute, familen er samlet i det julepyntede hjemmet, julemiddagen dufter fra ovnen, og forventingsfulle barn ser med tindrende øyne på juletreet og pakkene under det?

Kanskje det? Men – er dette din jul?

Det virker som om kulturen har endt opp med bare to hovedfortellinger om hvordan julen skal være: Den sterkeste er fortellingen om barnas jul, den nære familiens jul. Den fortellingen kommer også i en variant, som dreier seg om å gjenskape barndommens jul. Den andre, svakere fortellingen, ser vi mest i film, tv og bøker, det er kjærlighetens jul, det nyforelskede parets jul.

Men hva med alle oss andre? Alle vi som ikke passer inn i hovedfortellingene? Er det synd på oss? Er våre juler bare en slags stakkarslige erstatningsjuler?

Det å tenke at julen må passe til sjablong-julen for å være verdifull, blir som å tro at du må bo på en nedsnødd gård på landet med fuglenek og fjøsnisse for å feire jul: «Jul i byen? Nei, stakkars deg! Jul i en leilighet? Uff, så sørgelig!!» Dette er tydelig bare tull, såklart. Julen er for alle, og trenger MANGE versjoner og historier. Den er slett ikke snever, men romslig og fleksibel. Den har et overflødighetshorn av tradisjoner å plukke fra, og det er også helt fritt til å finne på nye, bare teste ut noe ett år men ikke neste, droppe allverdens skikker som ikke gir deg noe lenger, feire jul i syden eller på hytta eller med å spille spill med gode venner eller ved å sitte alene og se på tv med julekaker og portvin. Eller hva du nå måtte finne på, akkurat i år. Juletradisjonene og fortellingene om den perfekte julen er jo ikke akkurat skrevet i stein. Det står ikke i norsk lov at man må pusse sølv til jul, og ikke nevner juleevangeliet noe som helst om ribbe og surkål.

For meg har alltid FRIHET vært en viktig brikke i å skape vår egen voksenjul. Frihet til å løsrive seg fra fortellingene om den julen jeg ikke har, men istedet ta i mot den julen jeg får. En jul som får lov å være akkurat DENNE julen, årets jul, vår egen jul, istedet for en slags fortvilt åndemaning av barndommens julestemning, eller et strev mot å nå det ferdigdefinert perfekte. Friheten til å finne de brikkene som gir en god julehøytid for oss, og pusle dem sammen akkurat på vår måte, akkurat i år.

Og når julen endelig kommer, husk at den dypest sett er en gave, – og det gjelder mest å ta imot.

11.desember- juleverksted

De beste barndomsminnene mine handler om å lage ting. Klippe i morfars prøvebøker fra ullvarefabrikken og sy sammen til rare dyr. Sitte ved siden av mormor i sofaen og lære å strikke, se tante Grete trylle frem en julelandsby av doruller og bomull, lære å sy klær av mor, å brodere av farmor. På etterjulsvinteren tok vi sparken bort til den gamle skolen, der durte det i ovnen og ivrige, dyktige, tålmodige damer fra bondekvinnelaget satt klare til å lære bort, sokkestrikking, brikkevev og andre finurligheter. Hele livet og hele året har det å skape noe med hendene vært en nødvendig og stadig glede.

Til jul- er det noe mer. Det som skal lages og gis bort gjør jeg i fred og ro alene. Julepynt har vi mer enn nok av. Men juleverksted- det vil jeg ha! Da barna var små, var det om å gjøre å finne på ting som de kunne klare, og som ble så fine at vi gjerne tok vare på dem. Nå som alle er voksne, er det ekstra stas om noe er så vanskelig at det nesten ikke er til å få til. I år skal vi bryne oss på hjertene fra denne boken…..

Og det får vi nok til, iallefall etter litt øvelse. Men nå er det ikke lenger det som blir laget som skaper juleverkstedmagien, det skjer noe når vi sitter sammen rundt et bord med vakre materialer og utfordrende oppgaver. Praten går så fredelig og lett, roen senker seg og det kjennes at det er godt å være sammen. Sannsynligvis kommer det også noen vakre fletterier utav det- men helt sikkert julevarme og julefred. Helt sikkert bærer vi med oss takknemlighet og skaperglede, og et verksted som forårsaker det må jo virkelig være et julens verksted?

10. desember – Det store julemysteriet

Hvorfor feirer vi egentlig jul? Har du tenkt på det? Er det ikke litt rart, egentlig? For hvorfor er nettopp julen så viktig for folk? Hvorfor bruker milliarder av mennesker så mye penger, tid og krefter på å gjennomføre dette? Hvorfor finnes det så UTROLIG mye julemusikk?Hvorfor er det så mange tradisjoner, så mange matretter, så mange dekorasjoner, så mange bøker og filmer som handler om akkurat DENNE tiden på året?

Svaret “Vi feirer Jesu fødsel” er sant nok, men er bare en liten bit av svaret – for påsken er religiøst mye viktigere, men feires slett ikke på dette overdådige viset. Så det må handle om noe annet i tillegg. For at det skal være hyggelig for barna? For at vi selv syns det er givende og koselig? Fordi alle andre gjør det? Fordi vi alltid har gjort det? Fordi det er for trist å ikke gjøre det? Kanskje alt dette?

Da jeg begynte å skrive denne posten, tenkte jeg at mye av svaret lå i selve julestemningen. Denne mystiske stemningen som alle ønsker seg som den aller fineste julegaven, som om den uteblir gjør at julen føles aldri så lite som en skuffelse. Håpet om at hvis vi bare legger alt til rette etter akkurat de juleskikkene vi selv er vant med, så vil det hele fungere som en slags liturgi, som – om vi er heldige – vil gi oss denne flyktige, inderlige henførelsen. En følelse av å ha kommet hjem, at barnet meg og den voksne meg er én og den samme, en følelse av å være på plass, trygt i stjerneskinnet mellom himmel og jord, en følelse av at vi todelte vesener av kropp og sjel endelig er blitt hele og alt er godt og rett på denne vår stakkars jord.

Men hvorfor gir julen oss denne følelsen?

Så tenkte jeg: Men kanskje det faktisk er noe biologisk? Noe som ligger i selve menneskehetens genetikk? Selveste Juleinstinktet? Litt som når trekkfugler instinktivt flyr sørover eller når ålen migrerer til Sargassohavet, så har vi det innebygd i oss at når det blir midtvinter, da MÅ vi samles, da MÅ vi tenne lys, da MÅ vi feire! Midtvinterfester har jo vært viktige lenge før Kristi fødsel, – ja, kanskje det startet med at flokken måtte samle seg, varmt og trygt i hulen nå når det var så mørkt og kaldt ute? Kan hende at det å markere den mørkeste, kaldeste tiden på året er en del av definisjonen på hva et menneske er?

Men det forklarer jo ikke hvorfor vi gjør så mye ut av det hele.

Jeg hører kynikeren der ute mumle bedrevitende om at som vanlig er det PENGENE som styrer. Det er selvsagt gamle Mammon har tatt over den kristne høytiden, –som det meste andre. Og det er grunnen til overfloden: Siden det er MYE penger å tjene på julen, er det MANGE som dermed lager film og musikk og bøker og pynt, setter juleetiketter på melkekartongene så det plutselig blir julemelk og igrunnen gjør hva som helst for å slå mynt på det hele!

Men dette forklarer ikke noenting. For det er jo tvert imot! Det er fordi folk syns det er viktig med jul at de vil bruke pengene sine på juleprodukter. Så viktig at de bruker mer enn de har råd til, selv på ting som det til slutt viser seg at ikke gav dem mye glede. For kanskje! Det er håpet om julen som driver pengestrømmen, ikke motsatt.

Så hva da?

Feirer vi jul fordi vi håper? Håper på samvær og glede og julestemning? Håper på at vintermørket går mot en ende og at lyset vender tilbake? Fordi vi håper – å som vi håper – på at det er en sammenheng, en himmel over stjernene, et sted hvor vi egentlig hører hjemme?

Eller er det ganske enkelt – alt disse tingene på en gang?

9.desember- julekopper

Kan det være noe å skrive om? Kopper? Hvor tingopptatt går det an å bli- jeg synes jeg hører noen sukke oppgitt. Joda, vi har feiret jul på mange steder og har gjort mange forenklinger. Men skal jeg skrive om hvilke brikker som hører til i vårt julepuslespill hører koppene med, ja ikke bare kopper forresten, men tallerkener også!

Som det julegrønne er kopper også små tankepåminnere- hver lille pause, fra slutten av november til 20 dags jul- nytes teen, kaffen og kakaoen i en kopp med motiver som gjør meg ekstra juleglad. Jeg holder rundt den varme koppen, og både hverdagsoppgavene og juleforberedelsene settes i rette perspektiv. Og for all del, om et koselig motiv gir sjelen et lite gledehopp, er det jo enda bedre!

Julekoppene er også del av noe større- hele året og aller mest i julen vil jeg at det alltid skal være plass til mange! Jeg samler ikke på julekopper bare for min egen skyld, men for at riktig mange skal få varm gløgg med en gang de kommer inn døren. Og aller best er det om motivene skaper varme følelser og kanskje setter igang samtalen der gode minner, kjære tradisjoner og sarte fremtidshåp kan deles.

Så selv om julekopper kan tilhøre den riktignok viktige gruppen puslespillbrikker ” ting som er morsomt og gir julefryd”- har de for meg i allefall også en plass den enda viktigere rammen for hva julen skal være, et raust rom, med plass og varme for alle.

Så bare kom innom! Koppene står klare og kaffen er varm!

8. desember – Julens herlige rikdom

Min barndoms jul var uten julenisser. Det var ENGLER, ikke nisser som hørte julen til, forklarte vår prestepappa. For julen handler jo om å feire at Jesusbarnet ble født. Så dermed hadde vi engler, i hver krik og hver krok: Glassengler, plastengler, stråengler, keramikkengler og engler laget av strie. Selvsagt også: Julekrybber. Vi hadde en kirke som spilte «Glade jul». I døråpningene hang det gullfargede bjeller med røde bånd, som en slags hjemmet egne kirkeklokker. Og juletreet fikk selvsagt også kristen symbolikk: Det eviggrønne symboliserte evigheten, kulene jorden, kurvene med nøtter og twist var utvilsomt Guds rike gaver, glitteret var lysstråler fra stjernen øverst i treet – og den symboliserte naturlig nok selveste Betlehemsstjernen! Men teologen brukte allikevel å gjemme et par små piperensernisser inne i juletreet, dem skulle vi ungene lete etter. For det skal jo være litt artig i jula, også!

Julen ER naturligvis feiringen av Jesu fødsel, og jeg er absolutt glad for at jeg lærte tidlig at den er en hellig tid. Men den er også utrolig mye mer. For julen er rørende menneskelig: Alt det fine vi fant opp igjennom århundrene skal vi finne fram nå! Se hvor det glitrer og lyser! Opp igjennom to tusen år har julefeiringen samlet på seg enormt mye, en slags rullende julesnøball gjennom kulturhistorien! I julens mangfoldige skattkammer er det bevart førkristne skikker som julebukker og eviggrønne vekster, julesanger helt tilbake til 300-tallet, matretter fra tidligere tiders bondesamfunn, tyske juletrær, italienske helgener og engelske spøkelseshistorier, norske fjøsnisser og en internasjonalisert versjon av en amerikansk nisse som er utviklet fra en nederlandsk versjon av en tyrkisk tidligkristen helgen!

Og hele tiden kommer det nye ting til! Julen er en levende kulturhistorie, hvor noen tror lutefisk og andre juletaco, noen tenker joggebukse med morsom julegenser og andre findress og bunad, noen sverger til trepynting lillejulaften mens andre snikpynter treet allerede første søndag i advent. Juleskum eller mokkabønner, hva syns du?

Julen er et fabelaktig overflødighetshorn av gaver og godter og julegrøt, av Donald og Dickens og Askepott, av glitter og stas, av røkelse og ribbeduft, av glitrende lys og blinkende plastikktrær, av hundre år med julemusikk, av tusen år med julesalmer, av marsipan og nøtter og pepperkaker og filippine! Skrammel og skrot er like velkomment som gull og røkelse, lek og moro er like selvsagt som høymesse og salmesang, En rikdom, en fargerik kakafoni, en fest, et kreativt fyrverkeri av bare JUL! I julen ER det gull alt som glitrer, og jeg ELSKER det!