Når jeg skriver dette er det kveld, det snør, det er kaldt og jeg ser ut på landskapet fra min egen lille fredelige verden på toget fra Fredrikstad. Idag fikk jeg fryde meg over julevandring i gamlebyen og julemiddag med gode kolleger- og så har jeg fått tre gaver av en ukjent og en av to ukjente! Da jeg gikk av toget i formiddag kom to gutter bort til meg, bukket og hilste høflig på arabisk. Beklager sa jeg, jeg skjønner ikke hva dere sier! Setningene ble gjentatt- jeg var like uforstående, så til slutt smilte de og sa, vi sier bare hei og ha en fin dag! En vennlighetsgave fra to ukjente.

Så var vi på vei hjem og sto og ventet på fergen- vi så den lå der, på andre siden av elva,vi ventet og ventet. Så kom en ung mann gående, vi pratet litt og spurte om han visste når fergen pleide å gå. Vi må bare siifra sa han, gikk og trykket på en knapp- og fergen kom! Vi hadde nok bare blitt stående! Fint triks å få. Likte dere maten, sa han så. Ja, det var nydelig, sa vi, enn du? Jo, det er jo jeg som har laget den da, sa han. Jeg våget meg til å spørre, hvordan lagde du….så fikk jeg mange gode tips i gave- og en av dem blir årets hemmelige juleforrett. Artig! Så er det jo et flott hus å jobbe i sa han, og så fikk vi den fantastiske historien om huset bygd i 1720 og noe av det som hadde skjedd der. Akkurat det jeg hadde lurt på hele kvelden, som ingen hadde kunnet fortelle meg- så ble det en kulturopplevelse i gave også!

Jeg kjenner meg glad og beriket, og tenker på hvor lite som skal til for å gi noe ekstra inn i en annens dag, takk til dere fremmede! Også for å minne meg om å at julen ikke bare handler om å gi og å dele, men om å ta imot.

Idag er det Lucia dagen- og jeg tenker på hvordan vi kan ta noe med og la noe bli glemt i gamle tradisjoner. Martyrhistorien om Lucia er både mytisk og grusom, ikke helt egnet for barneører. Den gamle troen på at en ung kvinne var best egnet til å gå rundt i huset med lys for å skremme bort skrømt er vel heller ikke dagens folketro.

Likevel- tenk en dag som handler om å fordrive mørket, stå sammen i lys, med sang! Det er verdt å ta vare på, den feirer jeg gjerne!

Vi har også hatt vår egen tradisjon med lysfrokost nærmeste helg- med pysj og pledd i sofaen, fyr på peisen, lussekatter og kaffe. Det blir på søndag- jeg gleder meg!

Når snøen laver ned, når vinden pakker den sammen, når veien er stengt og vi må ut- da er det lett å skjønne at det første som må gjøres er å rydde veien. Vi måker og vi spar, med de verktøy og krefter vi har. Eller vi må be om hjelp- uansett snøen må bort.

Vi sier ikke at vi først må komme i snømåkingsmodus, eller høre snømåkingsmusikk, det er bare å komme i gang.

Underlig kanskje da, at vi som er så vant med å rydde vei, ikke har så lett for å skjønne oppfordringen “Rydd vei for Herren”. Kan det være at vi ikke helt har oppfattet at det trengs å ryddes? Kan hende har vi ikke en gang tenkt på at det kan være noe vi har noe med? Vi har jo så mye annet som skal ordnes til jul, stemning og hygge og tradisjoner, det skal vi klare, vegrydding passer ganske dårlig akkurat nå.

Hvis vi begynner i andre enden blir det kanskje lettere å prioritere? Akkurat som med snømåking, begynne med å rydde, så blir det mulig å gjøre det andre.

Hvis vi begynner med at julen handler om at Gud er på vei til oss, er vel det første vi tenker på om veien til oss er ryddet?

Har du lagt merke til at noen livslekser kommer igjen og igjen- til vi forstår dem? Jeg tror iallefall det er slik. For eksempel dette med tid.

Jeg har alltid hatt mange flere ideer og ting som “må” gjøres enn det er mulig å gjøre. Første gangen jeg fikk leksen “bruk tiden riktig” trodde jeg det handlet om å organisere alt- og lister har jeg likt så lenge jeg kan huske, så da ble det lister.

Men på listene kommer det nye viktige oppgaver før de første er gjort, og alt som gjerne skulle blitt gjort, det jeg gleder meg til å gjøre, blir skjøvet lenger og lenger unna. Da handler det vel om å jobbe fortere da?

Jeg pleier å si at jeg har et “julegir”, en fartsreserve som bare tas i bruk når det virkelig er mange baller i luften- som om det skal lages jul slik alle forventer. Kan hende går det med rutiner- men det går ikke om vi skal gjøre noe skikkelig. Jo fortere vi jobber, desto snevrere tenker vi, og ettertanke og modningen som trengs for å ta kloke beslutninger forsvinner. Å svare ut og tenke etter, handler ikke om å møte alle baller som kastes vår vei- men om å reflektere og vurdere- det tar faktisk tid å tenke. Om vi bare jobber fort, blir det samme løsning om igjen, som kan vise seg å være feil.

Da vil noen si at jeg burde jobbe smartere. Og noen ville vel også si at “silent quitting” er svaret- altså bare ikke gjøre det.

Etter å ha jobbet med denne leksen så lenge jeg kan huske, har den de siste årene kommet tilbake på et annet nivå. Enn om det er slik at det er nok tid? Kunne det være slik at dersom jeg gjør de oppgavene jeg er kalt til å gjøre, så vet Gud ganske nøyaktig hvor lang tid det tar? Det kan vel ikke være slik at jeg bruker tiden på feil ting og derfor får det travelt?

Kan det til og med være sånn at dersom jeg synes oppgaven er viktig og stresser når jeg ikke å får gjort den, så er det ikke min oppgave? Det kan vel ikke være sånn at jeg gjør halvveis det en annen egentlig skulle få lov å bruke alle sine evner på?

Kan hende? Når det gjelder jul og juleforberedelser har jeg roet ned for lenge siden- men det kan iallefall ikke være riktig å ha det så travelt med alt annet at det likevel ikke blir adventsro? Jeg trenger vel egentlig ikke tenke mer på den leksen- det er å gjøre den som er vanskelig. Enn du, for lite tid eller den tiden du trenger?

Er det noen mening i å beskrive musikk med ord? Kan ord forklare hvilken musikk som gir ro, glede, energi- vekker minner eller tårer, trøster eller oppmuntrer? Jeg har iallefall ikke de ordene. Ikke er det likt for alle heller, jeg er aller gladest i musikk som blir en del av meg. Som de årene jeg fikk være med å synge juleoratoriet i Nidarosdomen og musikken løftet oss alle inn i noe større enn oss selv. Som når musikken jeg hører til frokost,fyller og følger meg med harmoni hele dagen, nei det kan ikke beskrives, det må leves. Og aller mest til jul, jeg har lenge hatt en adventskalender der jeg spilte en ny jule cd hver dag. Nå gjør jeg ikke det lenger, nå lytter jeg til mine gamle venner, stort sett Bach, på nytt og på nytt, fylles av julefred og glede og går nynnende ut i førjulsmorgenen.

Skikkelig julefryd- for meg- har du en musikk som løfter sjelen?

Det snør, såvidt. Det er kaldt, og rimfrost på trærne. Det er grytidlig, mer vinternatt enn førjulsmorgenmorgen- og jeg er på vei til toget. Da jeg går over torget ser jeg en stor kube av glass, glasset er noen steder ruglete av is,og da jeg stopper opp for å se oppdager jeg skiltet over kuben- “se inn i fremtiden”. Jeg ser gjennom kuben og ut, og kan så vidt skimte veien jeg skal gå. Magisk! Poetisk! Tankevekkende! Helt til jeg går forbi- og ser at jeg har sett det hele fra feil vinkel. Jeg “skulle” ha kommet fra en annen kant- og fått se en bilreklame.

Når jeg tenker meg om er det vel slik samme hvor vi ser før jul- utallige fiffige påfunn for å få oss til å tenke at akkurat dette er det vi lengter etter i julen. Da gjelder det vel å se det hele fra en annen kant, og alltid lete etter den innfallsvinkelen som gir rom for det vakre, det sanne, det poetiske- det som ikke henvender seg til oss som konsumenter men som mennesker.

Har du sett noe vakkert i dag?

Mangler du noe?

Sammen med mange andre over hele verden ble også jeg grepet av Rabbi Yaakov Dov Bleichs oppfordring til å be salme 31 for Ukraina. Men hvorfor denne salmen? Jeg har hørt at det er en jødisk åndelig tradisjon å be samme salme gjennom hele året. Denne rabbien begynte med å be salme 1 da Ukriana ble selvstendig nasjon- og nå, etter 31 år med frihet, har han hver dag i 2022 bedt salme 31.

Jeg ble inspirert til å prøve det samme, i alle fall be samme salme om igjen over lang tid. Jeg kom til salme 23, leste den noen dager, gikk videre, og måtte vende tilbake, og resten av året har salmen fulgt meg. Herren er min hyrde- jeg mangler ingen ting…. og jeg blir utfordret på hvordan vi kan forstå dette, når så mange ikke har, ikke bare alt jeg har, men det mest grunnleggende. Det blir iallefall helt feil å si til den som virkelig mangler at det ikke stemmer.

Kan hende er en vinkling å se at selv David med alle farer og stridigheter han sto i, gjennom det hele visste at han var i Guds omsorg- et vitnesbyrd fra David fra hans liv,ikke noe som er sant for alle til en hver tid?

Eller er dette sant til alle tider, bare at noen av oss har så altfor mye, at andre må mangle? Kan det til og med være slik at selv krig og ødeleggelser også kan få herje fordi noen ikke så, ikke grep inn, i tide? Enn om det faktisk er slik at vi ikke mangler noe- men at noe av det vi har er gitt oss med ansvar for å dele? Eller er det slik at det vi mangler er tryggheten på hva som bærer gjennom de krevende tingene vi står i? Jeg tror alt dette er sant- det andre mangler er mitt ansvar å dele, men at ingen ting jeg kan dele eller gjøre kan gi den tryggheten som bærer uavhengig av hva vi har eller hvordan vi har det. Nei, jeg mangler ingenting.

Etter at kloden har ligget i koronaens skyttergraver i to år, kræsjlandet vi alle rett i krig, dyrtid og klimakrise. Som mange andre har jeg følt meg motløs, sliten og nedfor. Hvordan skal jeg egentlig få til å feire jul, i en tid hvor håpløshetens trår oss alle så farlig nær? Er det virkelig noen vits i å prøve å prøve å mane fram juleidyllen, å finne fram alt dette stæsjet, å lage en virkelighetsflukt i et par uker, og så rydde bort skramlet igjen? Skal jeg virkelig orke?

Jeg har gått og tenkt på dette i den mørke novembermåneden. Etterhvert innså jeg at julen egentlig ikke fant sted i en så spesielt idyllisk situasjon: Jesusbarnet ble ikke bare født i en fattig stall, han ble født i et land som var okkupert av en overmektig, diktatorisk militærmakt. Og så måtte jo den lille familien flykte fra landet sitt for å berge livet, det er kanskje ikke så idyllisk heller?

Men i dag skjønte jeg mer: Det er jo først når man møter mørket i sitt liv at julens puslespillbrikke faller på plass. Julen er svaret på motløsheten, Guds eget svar. For det er absolutt for de motløse, de som er slitne og nedfor at Jesus ble født. For å komme med håp til de som er uten håp. Å fødes som et lys i mørket, for å rope ut et nådens år fra Herren.

Og da er kanskje ikke julefeiringens håp om fred, idyll og harmoni egentlig noen virkelighetsflukt i det hele tatt. Kanskje det er motsatt; – at det er å fokusere på mørke og håpløshet som er en den dypeste virkelighetsflukten. Og at julens iboende lengsel i bunn og grunn er en dragning mot et glimt av himmelens strålende virkelighet.

I år begynte jeg å samle på bilder av Maria og Jesus, for å bruke de fineste i julefrydbloggen. Noen er fulle av symbolikk og ofte er de preget av samtidens forventning til hvordan madonnabilder skulle males. Interessant og fint- men de sier meg ikke så mye, selv om jeg teoretisk sett vet hva de vil at jeg skal legge merke til. Og etterhvert oppdager jeg at det ikke bare er disse bildene jeg tar vare på, men mødre og fedre, søsken og venner, med et spesielt blikk og i et spesielt lys. Voksne som ser underet de har fått ansvar for, et varmt, nærmest overjordisk lys, som favner alle drømmer og ønsker for barnet, men som mest av alt sier noe om at dette ansvaret er gitt oss fra noe utenfor oss selv. Da ser jeg jo at de Mariabildene som beveger meg mest ikke er de som vil belære, men de som gir et glimt av alt godt som er mulig nå når himmelriket har kommet oss i møte.

Det var søndag etter jul, midt i den salige romjula. Mett av sylterull og julekaker, fredsæl av juleidyll og harmonisk familiesamvær gikk jeg inn til Nidarosdomen for å få med meg høymessen. Snødde det? Ja, la oss si det, – la oss si at tunge snøfnugg dalte sakte ned nedover den romjulsstille byen. Og nå: Julesanger i katedralen! Korsang og orgelbrus under middelalderhvelv! Høykirkelig liturgi med en fyldig styrkende preken som selveste rosinen i julepølsa! Så herlig! Nå er julen fullendt!

Det var full høymesse, og etterhvert tid for nattverd. Som alltid er det majestetisk flott å vandre som i et pilegrimstog opp til alteret i domkirka mens menigheten synger og orgelet jubler. Og så kneler jeg da der, ved alterringen i oktogonen. Dette er også jul, tenker jeg – det er jo som når gjeterne og de hellige tre konger knelte i stallen rundt Jesusbarnet. Så fint, nå får jeg være med på det også! Nå er julen fullendt!

Da kom det. Nattverdsliturgien, brutal og rett fram: «Dette er Jesu legeme. Dette er Jesu blod».

Det var som et slag i ansiktet, som en bøtte kaldvann slått over min deilige juleidyll. Jesu blod?! Hva med Jesusbarnet i stallen, englesang og fred og fryd på jorden? Er det dette som er jul?