4.desember – delt sorg

Det var like før jul og mens vi satt ved middagsbordet tok vinden seg opp. Det knaket i huset, det ristet og ulte. Noen av gjestene ble tydelig urolige, “vi burde kanskje dra” ble det sagt. Noen prøvde å roe ned, hyggelig å være inne når det blåser da- nå skal vi kose oss! Da delte noen historien om treet som falt over veien den gangen de måtte forbi, noen andre fortalte om den gangen de ikke kom seg i havn og lå ute på havet i den lille seilbåten, noen hadde vært uten strøm i dagesvis, og en av oss hadde opplevd at både huset og låven ble løftet i været og knust til pinneved av tornadoen. En annen hadde vært innesnødd i en snøhule i flere dager og hadde fått varige frostskader. For noen minte stormen om en ubehagelig episode, for andre vekket stormen frykt, andre bar alltid stormens herjinger med seg.

Hva om en av oss hadde sagt, ta deg sammen, det er vel ikke så ille? Eller om en annen hadde sagt, det er ingen som vet hva storm er utenom meg, for jeg mistet hjemmet mitt. Eller, det er tross alt bare jeg som ble skadet!

Så klart, det ville ingen sagt. Tvert imot, de vidt forskjellige erfaringene dannet tilsammen en bit av historien om hva det kan gjøre med et menneske å møte stormen.

Enn om vi kunne være like kloke når vi står i livets stormer? Når en i familien er syk, når noen mister jobben, når noen dør, når noen er redde, når et lite virus snur opp ned på alt – da er det ofte ikke sant at delt sorg er halv sorg, selv om et forslitt sitat sier det.

Selv om den krevende situasjonen kan se lik ut, om det er familien, arbeidsplassen eller landet som er utsatt for det “samme” er ikke menneskene som møter den de samme.

De sår og håp, gleder og skuffelser jeg har med meg, er kimen til hvordan min sorg arter seg. Det jeg har opplevd før, vil farge det jeg kjenner nå. Hvis noen andre da hevder at deres sorg er riktigere og dypere enn min, eller om jeg sier “jeg forstår akkurat hvordan du har det”, så er det jo ikke sant. Delt sorg kan da blir dobbelt sorg. Da er det ikke bare den konkrete sorgen, men sorgen over ikke å bli forstått, sorgen over å kjenne at en likevel står alene midt i den felles sorgen.

Enn om vi kunne se at hver våre møter med livsstormen er en av de mange erfaringene som sammen forteller hva storm kan gjøre med oss? Enn om vi så at andres reaksjoner ikke fornekter vår egen, men er en bekreftelse på hvor altomfattende, krevende og sammensatt akkurat denne stormen er? Om sorgen får romme alt dette, når vi ser at hver vår bit er en del av den store sorgen, at forskjelligheten får si at så stort, så komplisert, så krevende er sorgens landskap- da kan delt sorg bli hel sorg, og vi kan bære den sammen.

3.desember – delt visdom

Jeg liker å få tankene i gang med et sitat – så før jeg begynte med julefrydtankene om å dele har jeg sjekket opp alle bibelvers med “dele” eller “del” i , jeg har lest engelske og norske sitater, og både kjente tanker og ukjente ideer har satt igang nye funderinger. Men det jeg funderer mest på er hva som gir legitimitet til sitatene, til det vi deler?

For meg har Bibelsitatene stor tyngde, både fordi jeg tror de uttrykker varige sannheter, og fordi de er prøvet gjennom generasjoner av levde menneskeliv. Men sjekker vi opp navnene bak mange av de andre sitatene, kan den mest ubetydelige kjendis ha blitt sitert i hytt og pine, uten nødvendigvis å ha mer kunnskap enn det vi har. Så er det jo noen, som vi vet er kloke, som tillegges alt mulig. Ja, det er til og med noen som har som hobby å avkrefte at for eksempel Aristoteles, eller C.S Lewis, eller Einstein noensinne har sagt akkurat disse vise ordene.

Men dem vi ikke finner i sitatordbøkene er oss selv, eller bestemødrene våre, eller den fine naboen som sa akkurat det vi trengte å høre. I beste fall dukker noe lignende opp som sagt av “ukjent” eller “ordtak”.

Rent teknisk skjønner jeg jo hvorfor ikke alle gode tanker som er sagt i verden kan samles og publiseres, men i vår egen tanke? Der er vi selv redaktører og faktasjekkere, og der må gi rom til vår egen tanke, og de tankene vi, som kjenner hverandre, tenker sammen. Gjerne med en annens tanke som frø, men vekst blir det bare når vi lar tanken vokse i det livet vi står i, så det blir det verktøyet vi trenger, den visdommen vi må ha, for å finne ut av vårt felles liv, akkurat nå.

Det er lett å lære utenat mange fengende visdomsord, det er lett å dele andres fine tanker, men ikke nødvendigvis særlig nyttig.

Likevel, jeg deler en tanke som vi ikke kan vite sikkert, men kanskje kan vite, er sagt av Aristoteles:

Den mest verdifulle klokskapen, er fronesis- erfaringsklokskapen, den du får ved å vurdere alle de situasjonene du står i gjennom livet, tenke etter hva du gjorde som var bra, hva som var dårlig, og så handle etter det neste gang. Først da kan du skape “det gode liv”.

Det gode livet vi ønsker oss kommer altså ikke av de tankene andre har delt med oss, men de tankene vi selv gjør oss om det livet vi faktisk lever.

Men de tankene, de tankene som er prøvd gjennom ditt levde liv- de vil jeg gjerne at du deler, da tror jeg vi kan bli visere sammen.

2.desember – de som ikke ville dele

Det er lagd mange spesialutgaver av julepynt i år. Munnbindenglene og munnbindnissene vil kanskje ettertiden skjønne. Men dopapirrullene i porselen, til å henge på juletreet?

Ironisk og festlig, men da vi sto i butikken med vanlig handleliste og nesten ble rent ned av handlevogner fulle av doruller, da var det rart. Da dem uten bil ikke fikk tak i dopapir fordi andre hadde kjørt rundt og tømt hyllene, var det bare trist. Så ble det irriterende, og så ble det vår felles nødvendige dugnadsfortelling, at noen ikke ville være med, men bare tenkte på seg selv.

Ja, det kan godt være at mange dopapirhamstrere ikke kommer på julenissens snill pike liste i år, men hva vet vi om det? Vi vet ikke hvilken usikkerhet og uro som drev så mange til i alle fall å sørge for seg selv først. Vi vet ikke hvem som fikk gamle sår revet opp og hvilke ervervede mestringstaktikker som sviktet når en ukjent fare ble usynlig til stede alle steder.

De av oss som ikke hamstret doruller oppdaget kanskje ikke når vi selv kommer til å gripe til underlige overlevelsesgrep. 

Enn om tanken på dugnadsunnasluntrerne kunne få meg til å tenke en ekstra gang på når jeg selv har sviktet? Enn om en handlevogn full av dopapir fikk meg til å tenke på hva  det er jeg tror jeg trenger så latterlig alt for mye av? Enn om møtet med en tom butikkhylle fikk meg til å innse hva jeg har for mye av som andre trenger?

Inntil jeg vet det, tror jeg at jeg venter med å tenke at jeg vet hele sannheten om et annet menneske, selv en med alt for mye dopapir.

Vi kjenner bare stykker og biter av det hele mennesket, men sannheten om noen deler kan jo for alt vi vet være en løgn om helheten.

Finn Alnæs norsk forfatter, 1932 – 1992

November

Etter ti år må det kunne kalles en tradisjon – og sånn uti august, tradisjonen tro – sier Trygve til meg eller jeg til Trygve, får vi til noen julefrydkalender i år, tror du? Tja, akkurat i år kan det holde hardt men… hva skal vi skrive om da? Så har vi noen ideer, noen som høres dumme ut så snart de får ord på seg, andre som – joda det kunne gått men, og noen som kan være en start, eller en hel kalender, eller noe helt annet. Midt i dette dukket tanken opp, hva med å fundere rundt ordet “dele”, kan det bli noe av? Slik var starten i høst. Fortsettelsen ble slik, da deler vi på arbeidet, du tar ordene og jeg tar bildene, sa Trygve. Det blir noe helt nytt, da vet jeg hva som kommer til å bli sagt neste dag, men jeg vet ikke hvordan det ser ut, spennende! Og så blir det kanskje anderledes underveis, men som en start, hva tenker du på når du hører ordet dele? Er det bra? Er det dumt? Er det mye forskjellig? Vi får se- 1.desember starter deletankene.

24.desember- når alle farger samles

Vi vil hverandre så vel, vi har så mange gode ønsker, vi gjør så mye for at alle skal ha det bra- og det meste vi strever for er godt, riktig og viktig. Alt dette skal så rommes i en eneste hektisk helg, vi håper så sterkt at julen må gi rom for alt det gode vi har planlagt og lengtet etter hele adventen.

Fort kan det likevel bli slik, at alle ønsker, krav og forventinger, om enn så gode, trenger seg på og bare blir et kaos av motstridende intensjoner. Som et hav av fargerike bønneflagg som sloss om oppmerksomheten.

Vi trenger et prisme, noe som samler alt vi er, alt vi gjør, alt vi trenger og alt vi ønsker i en konsentrert hvit fargestråle. Vi trenger det prismet som lar lyset skinne gjennom og komme ut som en klar regnbue av håp og tillit til at alt vil bli godt. Vi trenger å la adventen få bli en vei å gå mot der fargene samles, foredles og kommer oss i møte som et klart bilde på hva julen er og hvem den gir oss rom for å være. Vi trenger å la adventen bli prismet som samler alle farger i orden og et klart bilde.

Vi trenger den julen som gir rom for alle, for alle sinnstemninger, for alle tanker og håp. Den julen lyset kan strømme igjennom og alt i oss sammenfattes, forklares og gis nytt liv i et klart og rent, fargesprakende himmelspeil.

Vi trenger aller mest å vite at adventen som et prisme og julen som en regnbue er der allerede, alt vi kan gjøre med alt vi gjør, er å bruke fargene, symbolene, handlingene for å minne hverandre om at det er slik det er. Vi kan ikke skape julen, bare minne hverandre om hva den er.

Gledelig fargerik, meningsfull, velsignet jul!

23. desember: Lys i en himmelblå natt

img_0673

Det er lille julaften! I morgen er det selveste julekvelden! Endelig!

Vi har forberedt oss i ukesvis. Planlagt, handlet inn, vasket og pusset, pyntet og så pyntet enda mer, laget mat, bakt kaker, kjøpt inn gaver som vi har pakket pent inn, gledet oss, gruet oss, pyntet litt mer, ønsket at vi gledet oss mer enn vi gjør, kjøpt enda en gave til – og i morgen samles alt i et eneste fokuspunkt: Det er julekvelden!

Ingen andre høytider i vår kultur er så nøye forberedt over så lang tid, og ingen annen bærer samme akk så sårbare samling av håp, drømmer og forventinger: – Å! Måtte det bare bli slik vi håper, en virkelig god jul! Hvor man løftes ut av hverdagens strøm og inn i julens åpne favn, omgitt av alle dem vi er glad i, en julekveld som ikke føles som om den er en “tirsdag”, men istedet som å vende tilbake til et hjem: Julens hjem, hvor historien fra alle julene vi har opplevd langsomt spinner videre i en del av den evige, uforandelige Julen!

Nå tennes tusen julelys, og byer og bygder og enslige bondegårder lyses opp av juletrær og adventsstjerner og blinkende lyskjeder og flaggstenger pyntet som juletrær og av oppblåsbare nisser og reindyr og hva som helst som lyser og kan si – jo, nå er det faktisk jul. Du har berget deg gjennom nok et år. Nå kan dere ha det godt. Og vi lengter. Og vi drømmer. Og vi håper.

Over alle disse hjem fylt av håp og lengsel henger den himmelblå vinternatten. Sett herfra ser de svake lysene fra hvert lille hjem ut som det flakkende lyset fra faklene i stallen på den første julenatten. Med himmeløyne ser selv den enkleste adventsstjerne i papp ut som selveste Betlehemsstjernen, den spedeste hvisken av håp dypest i hver av oss høres ut som jublende englesang, og de mest famlende forsøkene på fellesskap, kjærlighet og omsorg er umiskjennelig av samme opphav som blikket i øynene på et nyfødt barn, svøpt og lagt i en krybbe.

Jovisst er det håp! synger det gjennom den himmelblå natten. Og englene danser av fryd.

21. desember: Rødt betyr kjærlighet

Angel

Sølvet var forlengst pusset blankt og skinnende, messing og kobber skinte nypusset som gull, grangrønne kranser hang på døren og pyntet middagsbordet, varmgule lys brant i vinduene – og utenfor: den himmelblå vinternatten, forspent med myriader av hvite stjerner. Men fortsatt manglet det noe.

Først sent på kvelden lillejulaften fikk den aller siste fargen i julens palett kom på plass: Rødt, dyp julerødt. Kranser fikk røde sløyfer, røde duker kom på bordene, og alle de nypussede lysestakene ble fylt av julerøde lys. Det var slett ikke fordi rødt var den minst viktige fargen i julens regnbue, nei tvert imot: Dette var den aller viktigste julefargen, den som var nærmest julen sentrum, nesten som en hellig farge å regne.

Rødt er kjærlighetens farge. Selv om julen feires på mange ulike måter og av mange ulike beveggrunner, så er kjernen i alle fasettene av julefeiring den samme: Kjærlighet. Om kjærligheten viser seg ved samle sine kjære rundt seg, ved å gi hverandre gaver, ved å prøve å gjøre det hyggelig for hverandre, ved å tilgi, ved å dele med dem som har mindre enn oss, så er det i bunn og grunn bare avskygninger av det samme. Kjærlighet og mer kjærlighet.

Rødt har en symbolverdi til: Det er lidelsens farge. Og det er i møtet mellom lidelse og kjærlighet Julens aller dypeste grunntone lyder. I julen feirer vi Ham som ble født av Guds kjærlighet for å bygge bro mellom Skaperen og det skapte, og som gjennom sin lidelse forener oss med Gud: I kjærlighet.

nativity_trygveskogrand_2009

20. Desember- skumringsblå hvilestund

Vi skulle flytte- til et sted hvor stuen ikke vendte mot ettermiddagshimmelen. Der vi ikke kunne se julestjernen sakte tre frem i skumringstimen, når lyset gikk fra lyseblått til gråblått til fløyelsblått. Jeg pleide å sitte der i godstolen, med det barnet som var minst på fanget, mens vi tok en hvilestund sammen, uten annet enn fred på programmet.

Det kunne umulig bli det samme? Så kom det en rosagråblå desembererettermiddag. Jeg hørte smell uten for det store vinduet vendt mot nord, og ble bergtatt av skjønnheten- fyrverkeri! Ikke om natten, men i vinterpastellene! Rakettene viste helt nye fargenyanser og isteden for gnistregn var det som duggperler og diamanter ble kastet utover himmelen!

Bildet av dette har jeg bare i hjertet- der har jeg også lærdommen at det nye også kan være enda vakrere! Det handler jo ikke egentlig om hvilken stol du finner hvilen i, men om å ta imot muligheten til å hvile.

Ja, for meg handler det jo også om at grunnen til at jeg kan hvile, ta imot og være takknemlig er den samme, uansett hvordan utsikten måtte være. Det handler om julefreden i hver skumringsblå hvilestund, hele året, hele livet.

19. desember: Ut av en fargeløs tåke

Christmas Lantern

Vi lever i en tid full av støy. Noen ganger føles det som om den endeløse strømmen av viktigheter og uviktigheter, trender, tv-serier, agurknytt, løgner, reklamer, facebook, instagram, nyheter, katastrofer, kriger, nød, kriser går sammen til et eneste sus av krav, en slags hvit støy som overdøver alt, som en fargeløs, kvelende tåke over fokus, livsglede og pågangsmot.

Midt oppi alt dette kommer julen. Støyen vil så gjerne sluke også denne, sånn at også den bare blir en tid som handler om forbruk og underholdning. Julen blir som alt annet: Uten mening, bare en tid for å slippe unna hverdagens gråhet en kort stund, som en sydenferie, som å glemme seg selv i en tv-serie, i et glass vin, i et tidsfordriv.

Julen er en tid for å trosse mørke og tåke. En tid for å tenne lys så verden og våre medmennesker blir synlige. “Kan vi synge ‘Deilig er jorden’ på en lidende klode”, leste jeg forleden. Og ja, det kan vi, og det må vi, og det vil jeg. Ikke bare i julen, men hele året. For om vi lar støyen sluke oss, går vi alle under. Men om vi tenner lys, skaper håp, står sammen, leter positivt etter løsninger, skaper glede og kjærlighet, så kan støyen stilne og håpet tennes. Ikke bare for oss selv. Ikke bare for våre kjære. Men for alle.

Jeg var på en konsert i vår, og hørte et dikt av den amerikanske dikteren Howard Thurman. På norsk blir det omtrent slik:

Jeg vil tenne lys denne julen:
Gledeslys som tross mot all vår sorg,
Håpslys der hvor fortvilelsen aldri hviler,
Lys av mot der frykten aldri stilner;
Fredslys for dager herjet av storm,

Nådeslys for å legge av seg byrder,
Kjærlighetslys for å lyse gjennom livet:
Julelys som skal brenne året rundt.

For når englesangen er stilnet,
og julestjernen sluknet,
når de hellige kongene er reist hjem,
og hyrdene er tilbake på markene,
Da begynner julens arbeid:
Å finne de bortkomne,
å lege det knuste,
å brødfø de sultende,
å frigi de som er fanget,
å gjenbygge verden,
å bringe fred blant alle,
å fylle hjertene med sang.

18.desember- sølvskimrende snøfnugg

Allerede fra morgengry hadde luften et eget, sølvskimrende preg. Da vi så ut av vinduet så vi en snødekt verden. Da vi kom ut for å gå tur så vi at det ikke bare var snø, men mengder av forunderlig anderledes, store, avlange, juletreformede snøkrystaller.

Da vi begynte å gå kunne vi høre snøen single, som skjørt glass, rundt oss. En vintereventyropplevelse jeg aldri har vært med på før- selv om jeg har vandret gjennom mye snø etterhvert.

Jeg pynter med mye sølv til jul- men ikke for at det skal være kostbart og prangende. Det er heller for at hvert unike øyeblikk skal få legges ekstra merke til, reflekteres, speiles og forstørres.

Nå er vel ikke sølv en farge, sølv er alle farger, speilet og gjort klarere som himmelen som speiles i havet.

Tenk om det var sant da, at himmelen fikk speile seg i måten vi pyntet til jul på!