Tider skal komme, tider skal henrulle … og brått er det lille barnet jeg engang var blitt en middelaldrende mann, både grå og skrukkete. På uforklarlig vis er det plutselig gått over et halvt århundre siden pepperkakebakst og sølvpuss og vedbæring og julerengjøring i barndommens prestegårds-desember, siden jeg stod med undrende øyne og sugde inn det minste lille inntrykk fra all juletreets skjønnhet. Den gang da julen var magisk, mer magisk enn selveste Narnia.

I mange år prøvde jeg å gjenskape barndommens jul. Tradisjonene var nærmest høyhellige: Slik måtte juleduken være og akkurat slik måtte nøttefatet være – for da, og bare da, kunne kanskje glitteret fra prestegårdsjulen senke seg også over denne julen, og fylle den med sårt etterlengtet julestemning og undring. Joda. Det gikk en stund, på et haltende vis, men det er jo ikke på sikt slik hverken julen eller livet fungerer, viste det seg. Barndommen er jo bare én del av livet, barnemennesket bare én del av hele mennesket. Så nå lar jeg istedet julen utvikle seg, slik jeg selv også gjør det. Jeg lar nye ting og opplevelser slippe til, og lar hver jul få være akkurat seg selv, akkurat slik som den nå engang ender opp med å være. Og da opplever jeg at barndommens juler, ungdommens juler, og alle mine voksne juler i alle varianter – alle møtes i julen jeg får oppleve i år, som fasetter og utdypninger av den samme julen, det samme stedet, den samme virkeligheten. Den gamle grå middelaldrende mannen får ta barndommens Trygve i hånden, og sammen går vi inn i juletiden.