Det er tidlig mørkt denne desemberettermiddagen. Jeg går gjennom storbyen, hundrevis av fremmede mennesker haster forbi. Jeg går inn på t-banen, finner min plass, og ser ukjente kvinner og menn komme på og stige av, mens andre sitter stumme og ser på mobilene sine, noen få ser matt ut i lufta. Men jeg vet det godt: Bak hverdagsfasadene bærer de alle sammen på den samme hemmeligheten, den de aldri har snakket om, den hemmeligheten de nesten ikke tør håpe på lenger: De bærer på Drømmen. Drømmen om å komme fram, om å finne sitt hjem. Drømmen om tilhørighet, om fred og harmoni, om lykke og forståelse. Drømmen om at én dag, så skal endelig alt falle på plass, og alt skal bli rett og godt.

Noen få av mine medreisende på t-banen har åpne ansikter, og kan ikke hindre Drømmen å skinne svakt ut gjennom fasaden. Hos noen i form av et forsiktig håp, hos andre med det motsatte fortegn – hvor håpet om Drømmen nesten har sviktet, og ensomhet og fortvilelse bryter hjerteskjærende nesten helt opp i dagen. Men de aller fleste av medpassasjerene mine har nøytrale, hverdagslig uttrykksløse ansikter – hvor den unevnelige Drømmen er stengt inne og låst bort bak stress og støyete hverdagsmas, bak karriere og forventninger, bak flinkhet og usikkerhet, bak murer av ensomhet. Men dypt, dypt der inne, så hvisker den private, unevnelige Drømmen, også hos dem.

Og nå kommer t-banen opp over bakken, det er kveld, og jeg ser julelys og julestjerner glitre i blokkvinduene utenfor. Og brikkene faller på plass: For det er jo du og jeg, og alle de andre hverdagsslitne medpassasjerene våre som har hengt opp alle disse lysene som håpstegn i vinternatten, som livsgnister fra vår indre, hemmelige drøm. For dypest sett er det jo Drømmen som skaper julens kraft og styrke, det er Drømmen som viser seg i den ømme, nesten såre lengselen etter å én gang få oppleve den aller vidunderligste julen.

Når vi skaper jul, når vi feirer jul, så prøver vi å gjøre små glimt av vår indre paradisdrøm synlig. Gang på gang, år etter år. Fordi aller dypest inne, så dypt at vi nesten ikke kan erkjenne det selv – bærer vi alle sammen på en svak anelse og et stille håp om at Drømmen er mer enn en drøm. Om at vi kanskje en gang, langt der framme, gledestrålende vil oppdage at vi var sanndrømte.