Jeg liker ikke når jeg har det så travelt at jeg går glipp av forventningen, selv om det jo kan være morsomt med overraskelser. Men forventningen til hvordan julen skal bli, er en glede som glimtvis dukker opp gjennom hele året. Da handler det aldri om forventning til å få noe, det handler noen ganger om forventning til å se reaksjonen når noen åpner en lenge planlagt gave, men aller oftest dukker forventningen opp som små tidsønsker. Til jul, da skal vi få tid til, da skal vi endelig, ja til jul, dette magiske tidsrommet mellom 24.desember og 2.januar som skal romme alt vi bortprioriterte i travelheten og likevel være rolig, fredelig med både ettertanke og omtanke. Du store tid, om vi virkelig tenker etter kan jo forventninger ta knekken på noen som helst. Fort gjort å havne der at vi ikke vil ha forventninger da, det får bli som det blir, jeg planlegger ingen ting, det blir jo aldri som jeg ønsket likevel … og tenker vi sånn får vi nok helt rett.

Jeg holder fremdeles på å lære meg å snu på forventningen, tenke «dersom jeg vil at det skal bli slik, hva må jeg gjøre da» eller «dersom det er sånn vi ønsker å ha det, så er vel det jeg stresset med å få gjort kanskje helt unødvendig og uvedkommende det jeg håper å få til?» Kan hende noe da blir så viktig at vi slett ikke kan vente til jul? Kanskje forventning om at noe vi ikke får til nå, kan gjøre at vi tenker nytt om både hva vi må få til og hva vi egentlig ønsker at julen skal være?