Innboksen min fylles opp av gode forslag fra dusinvis av nettbutikker, det ene mer fristende enn det andre. Og tar jeg en tur på byen, bugner butikk etter butikk over av allverdens ideer: Gaver til store og gaver til små, gaver til bestemor og gaver til inngifte grandtanter på farssiden, gaver til barna og enda fler gaver til barna! Og hvorfor ikke gi gaver til hunden, har du husket katten og hva med hamsteren – skal ikke den også få noe? Og hva med en gave til deg selv, har du ikke fortjent det? Alle overbyr hverandre i lokkende førjulsrabatter og spesialtilbud, og betal gjerne hele sulamitten i februar – for det viktigste er jo at du gir pengene dine nettopp til OSS! Ja, tenk – du får denne flunkende nye blinkende dingsbomsen, – til og med ferdig innpakket! Kjør på! Og ta gjerne to, eller hvorfor ikke tre, når du først er i gang!

Samfunnet vårt flommer over av lettkjøpte ting, og det har det gjort lenge. Jeg hører svært ofte at folk er frustrerte over at de har for mange ting, og ikke vet hvordan de skal få orden på alt de har samlet på seg gjennom årene, med loft og kjellere, skap og boder som er fulle av ting de har stablet bort i påvente av at de skal få bruk for dem en eller annen gang. Men mer skal vi ha – og mer skal du få, for nå er det jul! Og enda en haug med mer av det samme vel den aller beste måten å fortelle folk at du er glad i dem? For tilslutt er det vel det som er poenget med alle disse gavene – å glede de du er glad i?

Jeg klør meg i hodet, tenker meg om. Er dette egentlig en så velfungerende måte å glede folk på? Hvor glad blir jeg selv av å få ting jeg ikke trenger, selv om det er snilt og godt ment? Det er klart, det er en fin og hyggelig skikk å gi en gave til jul. Men for de fleste av oss kan det kanskje være en fordel å bremse opp og tenke seg litt om? Det er lett å la seg rive med av all markedsføring som spiller grådig på ditt stille håp om å redde julegleden for alle dine kjære. Blir de egentlig mer glad om du blakker deg enda mer, eller er det bedre at du tar deg litt mer tid til å tenke deg om hva som faktisk er tilstrekkelig for å glede? Kanskje man kan gi færre julegaver, mer gjennomtenkte julegaver, mer personlige julegaver? Eller kanskje man kan gi noe helt annet?

Jeg filosoferer videre. Hva ER det egentlig som gleder meg mest, og hva har jeg gjennom livet erfart at faktisk gleder andre mest? Alt jeg kommer på, er ting som umulig kan pakkes i gavepapir: Gi andre tid, virkelig lytte til folk, bruke krefter og kjærlighet på å gi folk forståelse og følelsen av å bli sett. Si til folk at du er glad i dem. Ja, tilogmed nevne enkeltting du setter pris på hos dem. Rose folk, takke folk. Være sammen. Være snill og omtenksom. Hjelpe andre, med både det de synes er komplisert å få til eller ganske enkelt er kjedelig å gjøre alene: Vi kan hjelpe deg å male huset, klippe plenen, rydde i kjelleren, høste ripsbusken din så kan du få saft etterpå! Altså ganske enkelt være et medmenneske – og kanskje enda vanskeligere: Å åpne seg selv såpass at du lar andre få plass og tid og tillatelse til å være et medmenneske for deg. Og slike gaver har som du vet en ekstra fordel: De gleder giveren like mye som mottakeren, så man kan nesten ikke snakke om hvem som gir eller hvem som får – det handler om å være medmennesker, sammen. Og det er jo selvsagt ikke noe man bør spare til jul, men en god plan for hele året, hele livet.