«Når reiser du hjem til jul da?» De unge jentene bak meg på bussen var ivrige opptatt med å planlegge den beste og koseligste julen noensinne. «Nei», sier den ene, «jeg tenkte jeg skulle reise til bestemor i stedet, jeg tror det er siste gangen det er mulig.» Jeg hørte ikke hvorfor det skulle være vanskelig, men jeg fikk med meg venninnens svar «Det blir vel ikke jul uten å reise hjem!»

Så klart blir det jul uansett, men i filmer og sanger, i våre egne og andres forventninger møter vi dette konseptet at jul og hjemme hører sammen, hvor kom det fra? Både Josef og Maria, hyrdene og de vise menn- var slett ikke hjemme, og hørte ikke til samme familie, men de feiret den første jul sammen, før de dro hver til sitt og aldri feiret sammen mer.

Historisk vet vi jo at det er målbevisst politikk at fellesskapets og gledens høytid ble en stille familiesak. Opp gjennom middelalderen hadde juleopptogene og krybbetablåene fått mer preg av fest enn julefryd. I Danmark var julestuene totalt løsslupne. I Tyskland var julemaskeraden dekkoperasjon for bråk og umoral – da verdslige og protestantiske myndigheter slo seg sammen for å få slutt på dette, slo kanskje pendelen den andre veien. Julen ble barnas høytid, ikke nødvendigvis barnets, julestuer og maskerader ble forbudt, og oppfordringen og idealet var storfamiliens jul, der det ble gitt almisser, før familien samlet seg.

Ingen naturlov, intet bibelsk påbud – men en kongelig forordning altså, i julen skal alle være hjemme.

Jeg tror likevel det er noe mer. Jeg elsker å være sammen med familien min i julen, og ville faktisk aller helst hatt et sted hvor absolutt hele storfamilien kunne være feiret jul sammen. Men, jeg tror ikke det er det hjemlengselen handler om. Jeg tror snarere det er en dyp lengsel i oss, etter å ha et sted – fysisk eller åndelig der hjertet er hjemme, der vi vet at vi hører til, er aksptert, ønsket og der vi trengs. Vi håper og planlegger for at julen med familien skal bli slik, og fylle våre dypeste julelengsler. Og ettersom de fleste familier er både sære og pussige på sitt vis, blir det ofte ikke slik.

Da tenker jeg at skuffelse og uoppfylte julelengsler ikke forsvinner med ekstra juleinnsats, enda flere forberedelser, men med å virkelig lete frem til et hjem som er hjemme uansett hvor jeg er, hvem jeg er sammen med og faktisk gjennom hele året.

For meg er det som i salmen,

mitt hjerte alltid vanker til Jesu føderum,

Der samles mine tanker, som i sin hovedsum

Der har mitt hjerte hjemme

Der har min tro sin skatt

Hvor er ditt hjem? Hvor hører du til?