Da jeg var liten varte den lilla og sølvfargede adventsiden helt til kvelden på lillejulaften. En underfull kveld, hvor vi ungene ble sendt til sengs tidlig, og lå med vidåpne øyne og hørte på hvordan mamma og pappa romsterte der nede i stuene. “I morgen er det julekvelden!” hvisket vi til hverandre, det var helt umulig å sove. Men tilslutt sovnet vi allikevel, og slo øynene opp – «Det er i dag! Det er julaften!»

Vi listet oss ned i pysjen, og åpnet stille døren inn til stuene i den store, morgenstille prestegården. I løpet av natten var stuene på underfullt vis blitt forandret til en helligdom, et nypusset, nystrøket, granduftende tempel av JUL. Ærbødig listet vi oss fra dekorasjon til dekorasjon og beundret dem etter tur: Juleduken, julekrybba, julevinduet, sjenken med en juleløper under bugnende fruktfat og nøtteskål! I alle døråpninger hang det gyldne juleklokker med røde bånd. Å, der står julekirken med spilledåse som kunne spille “Glade Jul”! Næ, og næ, og næ!

Og det beste, det mest vidunderlige hadde vi spart helt, helt tilslutt. For der, i hjørnet av finstua, på det gamle strieteppet med pålimte nisser, katter og grøtgryter av fargerik filt, der tronte selve dronningen av hele julevidunderet: Juletreet! Fra gulv til tak, så julestjernen sopte i lerretstaket, omkranset av mystiske, spennende julegaver, stille klingende av glassklokker og messingtrompeter, med glitter og glanspapirkurver, glasskuler og vidunderlige vakre små engler, høyt der oppe små fugler av farget glass, englehår og norske flagg! ÅÅåååå! Der, der er det! Nå, ja akkurat nå er det JUL!

Senere i julen, da alt var falt på plass i en salig evigvarende romjul, forklarte mine gode foreldre meg symbolikken med juletreet. Det eviggrønne treet symboliserer evig liv, fikk jeg vite. Julekulene symboliserte jorden, glitteret lysstrålene fra julestjernen, de små englene var englene fra betlehemsmarken! Og slik fortsatt det. Som barn aksepterte jeg jo at det kanskje var slik, men jeg husker jeg tenkte at det føltes litt stusslig å drive å bortforklare juletreet på den måten. Kan det ikke bare få være seg selv, bare få være “Juletreet” – et mystisk vidunderlig og juleglitrende nærvær i julehjemmet vårt?

Jeg elsker fortsatt mine juletrær. Hvert år, når vi har pyntet det ferdig til tonene av Mahalia Jackson, så føles det som: Ååå! Der ER du jo, kjære, kjære juletre! Det føles som å endelig få treffe igjen en god, god venn, etter et altfor langt fravær. Nå har vi ENDELIG funnet hverandre igjen, og sammen skal få få gå inn i den velsignede juletiden.