«Unna vei, unger!» Stemningen på det store prestegårdskjøkkenet var hektisk og smultduftende varm. Den lettere og mer barnevennlige kakebaksten var unnagjort, og pepperkaker, sirupsnipper og serinakaker var pent bortstablet i fargerike og gjentapede kakebokser, på rekke og rad i spiskammerset. Men i dag! I dag var Målfrid, en av de godt voksne damene fra bygda, kommet for å bistå med den skremmende og mystiske smultbaksten!

Fra tidlig morgen til sent på ettermiddagen skuttet mamma og Målfrid mellom bakstebord og smultgryte, den ene kjevlet, den andre passet nøye på så fattigmann og hjortetakk ble akkurat passe stekt, og smultgryta hele tiden akkurat passe varm. Innimellom ble også goroen kjevlet og stekt – også dette var arbeid for to bakere: Målfrid kjevlet deigen så tynn som overhodet mulig, og skar til emner av deigen ut fra malen i vokset kartong. Og imens stekte mamma den ene goroen etter den andre i det svarte gorojernet på plata – først den ene siden, så den andre. Vi ungene kikket av og til spent inn gjennom dørsprekken – så spennende! Og så godt det luktet! Men alltid ble vi føyset unna – dette er ikke arbeid for unger! Vi var på forhånd blitt advart om brennende smultgryter og det som verre var, så for vår barnlige forestillingsevne var det som om mamma og Målfrid balanserte på vulkanens rand med livet som innsats, der de svettende varme fisket opp den ene fattigmannen etter den andre av smultgryta.

Men heldigvis – da mørket falt på utenfor var bakstedagen over, og adventsfreden senket seg på nytt over gården. Og noen goroer var heldigvis gått i knas, noen smultringer var heldigvis blitt litt for mye stekt, så med kjøkkenet atter gjenopprettet som familiehjemmet trygge, varme senter så fikk vi smake nystekte julekaker med kald melk til. Ute var det blå skumring, inne var det varmt og vidunderlig, og ennå var det lenge, lenge til jul.

Nå er jeg voksen, og baker småkakene mine selv. Og jeg innser at det slett ikke er bare smør, sukker, malte mandler og annet fra kjøkkenskapet i julekakene. Hver lille serinakake er som en slags minnepinne, et lagringsmedium, propp fullt av gyldne barndomminner. Hver sirupsnipp, hver lille peppernøtt er små bærere av en lang og rik kulturhistorie, og når jeg tar på meg forkleet og setter fram mel og sukker og mere til på kjøkkenbenken, så får jeg tre inn i rekken av en lang rekke av julekakebakere i generasjon etter generasjon som har gått foran meg. Når jeg kjevler ut sirupssnippene, så kjevler på en måte både mamma og mormor – og Målfrid også – med meg. Det syns jeg er rørende fint, rikt og herlig.

Og når jeg så endelig, en stille romjulskveld, sitter der ved juletreet med et lite brett med småkakene mine, så er et helt livs romjuler levende til stede på kakefatet. Julekvelden, etter alle gavene, første ordentlige servering av julekanene – som er vidunderlig gode samme hvor ribbemett man er, for det er jo JULEKVELDEN! Første juledags kirkekaffe, høytidsstemt med bugnende kakefat! Morsomme juleselskaper med venner og familie, alltid med kaffe og småkaker utpå ettermiddagen. Eller bare lite uhøytidelig kakefat til en fredelig ettermiddagskaffe, en helt vanlig romjulsdag uten at noe spesielt skal skje på lenge, lenge. Ja – og en liten smak av en nystekt goro på prestegårdkjøkkenet i Overhalla for mange, mange år siden. Den er der, den også. Er det rart jeg sitter her og smiler for meg selv?