Mor, husmoren, gudsmoren Maria- mor som tenner alle lys så ingen krok blir mørk… på alle plan, med hjertet, det praktiske og det guddommelige gis mor en ekstra viktig rolle i julen.

Hva handler dette egentlig om? Er det lengselen tilbake til det trygge kjente som gjør at omsorgspersonen fra barndommen stilles i et eget lys? Er det nok en fortelling som understreker hjemmet som den viktigste settingen for ekte jul?

Rent bortsett fra at jeg kjenner mange familier der det er far som holder julemagien levende, hvor går balansen mellom å leve opp til alles forventinger og til å gjøre klart for det som er viktigst?

Vi kjenner jo historien om Marta og Maria- det var ikke superhusmoren som fikk høre at hun hadde valgt rett.

Men dette med den andre Maria, Jesu mor, da? Fremstilles hun som den perfekte mor, som vi andre aldri kan leve opp til? Nei, heller ikke hun er den omsorgsfulle, perfekte og kjærlige mor, det er fortellinger vi har utbrodert senere. Kanskje for å ha et ideal, for å vite at noen har klart denne altomfattende omsorgsoppgaven?

En forunderlig ting er at den som tillegges de moderlige egenskapene er Gud selv, Gud sammenligner seg selv med en mor flere ganger. Han sier til og med om seg selv at han var som en høne som samler kyllingene sine under vingene for å beskytte dem. Og denne teksten handler ikke om at vi skal være like flinke til å samle andre under våre vinger- men Guds bekymring for at vi ikke vil la oss samle.

Kan hende det hadde vært godt for både mødre og fedre, å slutte å virre rundt, og i stedet bruke julen til å ta imot den omsorgen som lar oss kjenne oss som små kyllinger trygt og godt gjemt under Guds vinger?