Vinternatten senker seg over jorden. Den ene dagen er kortere enn den andre, det går mot jul. Dypt inne er det én unevnelig ting vi alle ønsker oss aller mest, og det er nærhet. Når vi pynter og baker, pusser og vasker, handler og forbereder, så er det for å lage en juleglitrende ramme omkring vårt samvær, våre hjem, så vi kan være sammen på en annen og bedre måte enn hverdagene ofte byr på. Ønskene er mange: Vi skal spille spill sammen, synge julesanger, gå turer i skogen sammen, fyre i peisen, sitte i hver vår stol og lese og bare være sammen i stillhet! Vi skal treffe venner! Og familien! Alle sammen! Vi sees vel før jul? Og vi sees vel i romjulen? Før nyttår? Brått er det som det haster, som om det er nå eller aldri vi skal kunne komme sammen og bekrefte: Ja, vi hører sammen. Og ja, jeg er utrolig glad i deg. Vi – er oss.

Forventningene er store, fallhøyden stor. Og med få juledager å oppfylle alle ønsker på, er muligheten for å vandre slukøret inn i nyåret absolutt til stede. For selv om vi skulle klare å omgi oss med alle dem vi har samlet så langt i livet, og alle julens arrangementer og planer skulle bli både vellykket og gode – så ble det ikke nok. Det blir aldri nok, for det er ikke gjennom ønsker nærheten oppstår, at godt samvær oppstår. Jeg tror at en nøkkel er å erstatte ønskene med noe annet: Med nærvær. Nærvær i den julen vi får, istedet den julen vi streber etter. Nærvær med de vi faktisk er sammen med. Nærvær med oss selv. Nærvær med tiden, med akkurat dette årets juledager som vi langsomt lever oss gjennom. Nærværet kan du finne gjennom takknemlighet, gjennom det å akseptere, gjennom tilstedeværelse. Det er bare i nærværet at gode juleminner kan skapes. Bare i nærværet at virkelig nærhet kan oppstå. Så kanskje nærvær er den aller beste julegaven du kan gi – til andre, og aller mest: til deg selv.