I julen tar vi unevnelige ord i vår munn. Etter et langt og snusfornuftig år, synger vi plutselig om himmelrik og Jesusbarn, om Gud og om engler – som flyr hit og dit med paradisgrønt! Vi helt vanlige hverdagsmennesker går plutselig til paradis med sang gjennom de fagre riker på jorden, – Eia var vi der!

Der? I paradis? Vi? Passer vi inn der da? I det folkelige bildet av himmelen er det et sted hvor man sitter på skyer og spiller på harpe. Nå er det sånn at de færreste av oss kan sitte på skyer, og antallet som kan spille harpe er nesten like lavt. Altså ikke noe for hverken deg eller meg. Men da er det kanskje bildet som er feil?

Du vet det jo godt, inni deg har du en lengsel som du ikke har fått oppfyllt ennå. Lengselen etter å komme hjem, etter å få være der du passer inn, fullt og helt med hele deg selv. Lengselen etter lykke, fred og harmoni. Etter skjønnhet og glede, vekst og utvikling. Lengselen etter å elske og bli elsket. Lengselen etter å bli forstått, lengselen etter at en dag skal alle brikkene skal falle på plass. Denne lengselen brenner dypt i meg, og jeg vet godt at det er slik med deg – og med alle dem rundt oss også. Og det er kanskje i vår evige søken etter å møte disse lengslene at det gode her i verden blir skapt.

Julen inneholder også forvarsler av himmelriket: Gjennom sin kjærlighet, gjennom sin skjønnhet. Gjennom sin åpenhet mot det hellige. Og kanskje først og fremst: Gjennom sin lengsel. Jeg tror ikke mennesket er skapt med lengsler som det ikke fins noe svar på. Den dype, indre lengselen i mennesket er en paradislengsel. Og jeg tror at når vi går gjennom de ofte så skrekkelige riker på jorden, så er vi langsomt men sikkert på vei dit. Ikke for å spille harper i skyene, men for å endelig få oppleve: Ja, slik skal det være. Det er her jeg hører til.