«A Christmas Carol» av Charles Dickens, første kapittel

I femte klasse begynte vi å lære engelsk, og jeg fikk en «Easy Reader» versjon av «A Christmas Carol» Jeg visste jo slett ikke, før mange år senere, at det var en forenklet versjon, og at vi gikk glipp av mange kostelige funderinger i originalversjonen. Det gjorde ingen ting, jeg introduserte umiddelbart et ny juletradisjon, hver adventssøndag skulle jeg lese et kapitel for mine tålmodige småsøsken.

Metoden var å oversette til norsk, mens jeg leste. Haltende og sannsynligvis ganske upresist. De mest alminnelige ord ble omhyllet av en egen mystikk, som «dead as a doornail»…virkelig snodig. Men mest av alt var det så skummelt at det nesten var for mye, og så frodig, festlig og anderledes at vi fikk hjertet fullt av forståelsen av at skikkelig julefeiring var som hos kjøpmann Fizziwig, og kjærligheten til engelske tradisjoner, folkeliv og litteratur var skapt hos oss alle.

I første kapitel frøs vi sammen med Scrooge som tar seg frem gjennom en førjulståke så tung at den sniker seg inn, selv i husene. Vi er rystet over hvor slem han er med kontoristen sin, og hvor ubarmhjertig han er mot alle som trenger hjelp. Vi følger med når han får se tilbake på julene som var, men det tar nok noen år før vi skjønner hvor heldige vi var. Vi som levde i de julene som skulle bli våre Christmasses past, og at vi aldri skulle måtte se tilbake på manglende omsorg, jul uten familien eller juler helt uten glede. Og kanskje, muligens er vi nå kommet dit, at vi skjønner at tilbakeblikk på det som vi likevel kanskje ville gjort anderledes- er gaver som kan gi oss muligheter til å skape noe bedre, for julene og dagene som kommer, og for oss og dem som skal se tilbake på denne julen, julen 2024, som en gledelig jul som har vært.