«Løven, heksa og klesskapet» av C. S. Lewis
Det er midt på 70-tallet, en romjulskveld på prestegården i Overhalla. Vi tre småbrødrene har fått på oss pyjamas, og sitter i senga med store øyne og vidåpne ører. Mamma tar plass på sengekanten, åpner forsiktig den flunkende nye boka i lyset fra nattbordlampen. Hun kremter. Og så begynner hun å lese høyt: «Det var en gang fire barn, som het Peter, Susan, Edmund og Lucy …» Reisen begynner – vi skal til Narnia!

Sammen med Lucy går vi undrende inn gjennom klesskapet, og ser den gåtefulle lyktestolpen lyse stille for seg selv i den snødekte skogen. Så kommer Tumnus trippende – en faun! Hva er nå det? Tumnus inviterer med hjem på te, – så koselig det ser ut i hulen hans. (Hver gang vi kommer til en ny av Pauline Baynes fantastisk illustrasjoner, sender mamma boken rundt så vi barna etter tur kan studere og beundre tegningen.) Tumnus legger på litt mer ved i peisen, og sjenker te til Lucy. De smaker på en sukret kake mens han forteller om dryader og fauner som danser gjennom skogen, om dverger og naiader, om den evige vinteren uten jul, om den grufulle hvite heksa. I den virkelige verden spraker det i vedovnen på soverommet, og storøyde blir vi ledet av mammas rolige stemme inn gjennom den snødekte skogen, til møtet med heksa, til middag hos beverne, til flukten fra beverhuset, til det underfullt gledelige møtet med selveste julenissen morgenen etter. Og videre, stadig videre, på veien til Aslan.

Bøker er absolutt den beste julegaven. Og noen bokgaver er enda bedre enn andre: For nesten femti år siden fikk vi barna på prestegården en pakke med alle de sju narniabøkene i. Det viste seg å bli den beste julegaven noensinne, en gave som har farget livet mitt, åpnet utallige dører inn til andre litterære verdner, en gave som fortsatt gleder meg flere ganger hvert år. En gave for livet.

I mange år leste jeg «Løven, heksa og klesskapet» hver desember, med nesa dypt begravet i bokens duft av barndom, og Pauline Baynes snøfylte illustrasjoner av lyktestolpen, bevermiddag og snødekte hekseslott. Egentlig er jo ikke boken noen julebok. Om den hører noen høytid til, så er det vel mer påsken. En bok om når alt snur. En bok om våren som seirer over den endeløse vinteren. Om stein som blir levende. Om Aslan som overvinner døden for å redde en forræder. Om det godes seier over det onde.

Men i julen jeg selv bærer innerst inne i hjertet, vil det alltid være et bilde av stille snø som daler ned over en lyktestolpe, langt inne i den snødekte skogen.