«Leaf by Niggle», av J.R.R. Tolkien
I denne korte novellen møter vi Niggle, en liten mann med store ambisjoner. Han ønsker å male bilder, men det kunstneriske arbeidet blir hele tiden avbrutt – av venner, av egen latskap og manglende fokus, og av den krevende naboen Parish.

Årene går, og Niggles tilmålte tid nærmer seg slutten – og endelig ser han plutselig for seg hva han skal male: Et tre! Med tusen detaljerte, vakre blader, alle forskjellige. Mellom bladene kan han tenke seg et fjernt landskap, her er det idylliske åser og majestetiske fjell og bugnende åkre og skoger som kan skimtes i glimt mellom bladverket. Stadig nye detaljer må legges til, og lerretet blir for lite, han skjøter på mer. Rommet blir for lite, han flytter det stadig voksende maleriet ut i garasjen.

Tilslutt står Niggle på en enorm gardintrapp og maler frenetisk, hvordan kan han bli ferdig før tiden hans er omme? Stadig blir han avbrutt av den irriterende naboen, og stadig oppdager Niggle at det er mer og mer igjen av bildet. Jeg kan ikke bli ferdig! Kanskje jeg bare kan antyde litt hva jeg har tenkt?

Og en dag er Niggles tid plutselig omme. Bildet ble aldri ferdig, og det store lerrettet finner nye bruksområder i landsbyen – det er jo perfekt til å tette et tak! Det eneste som overlever av maleriet er en liten flik med ett eneste vakkert løv. Dette havner på det lokale museet med tittelen: «Leaf», by Niggle. Så brenner museet opp, og allt Niggles livsverk er borte.

Novellen er, som du kanskje har skjønt, en lignelse. Det store maleriet, Niggles livsverk, viser seg tilslutt bare å være et lite glimt av det virkelige treet. Treet som Niggle bare ferdigstille etter døden.

Jeg syns julen også er slik. All julens skjønnhet, lysglitrende harmoni og uoppfyllbare lengsel er som et bittelite glimt av det vi egentlig savner og lengter etter, helt lengst der framme.