«Sent i november» av Tove Jansson
Hvert år på denne tiden opplever jeg det samme: Julen nærmer seg ubønnhørlig i det fjerne, stadig nærmere. Julens idyll og himmellengsel føles uendelig langt borte fra mitt eget grå hverdagsmenneske, hvordan i alle dager kan jeg forberede meg selv og få lagt alt til rette for å ønske julen velkommen i tide? Orker jeg egentlig dette?

«Sent i november» handler ikke direkte om julelengsel. Det er en bok med mange dybder, og sier jeg at den handler om bare ett tema, så gjør jeg boken urett. Men én av de mange tingene boken poetisk og underfundig beskriver, er vår lengsel etter idyll. Håpet om å finne et sted å høre hjemme, en sammenheng å tre inn i hvor alle brikker faller på plass.

Det er sent i november. Sommeren er ugjenkallelig borte, vinteren er ennå ikke kommet. Naturens rikdom er forandret til det ugjenkjennelige med svarte, visne forvridde former, stillestående vannpytter, nesten lysende sopp i underlige former. Én etter én kjenner diverse hemuler, filifjonker og knøtt at livet deres ikke er slik de ønsket, – ja, det er nesten ikke til å holde ut! Og én etter én blir de minnet om den sommerlige idyllen i Mummidalen, – med fiske fra broen over bekken, saft på terrassen, lykter i trærne. Hver for seg finner de så veien tilbake til dalen. Men Mummihuset ligger mørkt og forlatt – Mummifamilien er borte!

Dette er altså en mummitrollbok uten mummitroll. Og uten mummifamilien er idyllen i dalen skjør som glass. Hver for seg prøver novembergjestene å skape idyllen på ny ved å tre inn i familiens roller. Famlende forsøker Filifjonka ta over Mumimammas plass som huset trygge, varme sentrum, mens den ubehjelpelige hemulen prøver å leve opp til den fraværende Mummipappaen. Snusmumrikken blir uvillig fanget inn i deres fortvilte søken etter det vidunderligste, den lengtende lille homsen Toft prøver forsiktig å hjelpe dem, samtidig som han søker dypere og dypere inn i sin egen lengsel.

Novembergjestene klarer aldri å gjenskape mummifamiliens idyll. Men etter mange forsøk og mye gnisninger, gir de helt til slutt opp forstillelsen. Istedet finner de tilbake til seg selv, og herfra kan en ny idyll skapes. Ikke mummitrollenes, men deres egen.

Det er jo sånn med julen min også. Den blir uoppnåelig når jeg prøver å strekke meg for å gjenskape en jul utenfor meg selv, – et slags juleideal ut fra alle juleminner og alle samfunnets julebilder av perfekte juler, alle forventinger alle rundt meg kanskje muligens eventuel har. Men hvis jeg legger bort alt dette, og den lille familien min bare lager jul ut fra oss selv, våre egne krefter, og ut fra det vi selv syns er hyggelig – da blir det jul allikvel. Vår jul, akkurat slik den skal være dette året.

Dette er vel et godt prinsipp for resten av livet også.