Neste kapittel i «A christmas Carol»

Triste, redde, gjerrige og hissige Scrooge har blitt ledet av ånden for juler som var, gjennom glimt av triste juler som har vært, og han vet at det kommer flere ånder. Han gruer seg, men er ikke forberedt på hva som har skjedd i hans egen stue. Det strømmer lys under døren og han gløtter forsiktig inn – i en overdådig, overstrømmende, voldsom julefest der det bugner av mat, eføy, pynt, lys – og midt i det hele en lystig, grønnkledd mann – som viser seg å være denne julens ånd.

Scrooge har da lært litt, og blir villig med for å se hvordan julen feires. Når jeg leser historien nå, blir jeg litt overrasket, for med den rikholdige opptakten skulle en tro julereisen fortsatte til alle de bugnende julebord, men nei. Tvert imot, denne julens ånd er der han trengs mest og strør julestøv over fattige middager, enkle stuer og slitne mennesker.

Vi får stå ved siden av sjømenn på vakt som nynner på barndommens julesanger i vinternatten, vi ser hvordan krangling legges til side, takknemlighet og glede fyller luften, og vi får besøke to familier Scrooge kunne gjort noe godt for.

Gleden, samholdet og takknemligheten i familien til Bob Cratchitt, Scrooges kontorist, er vel slik vi skulle ønske det var rundt alle julebord, selv midt i losslitt nød.

På juleaften forsøkte Scrooges nevø å ønske ham god jul – og ble møtt av et fnysende «Humbug» fra onkelen. Sammen med ånden står Scrooge nå ivrig i kroken og fryder seg i selskapslekene hjemme hos nevøen, en jul med lek, moro, godmodighet og velvilje som han aldri har opplevd.

Ingen steder er det overflod av ting, alle steder er det fryd og glede, helt til ånden – i det hans tid renner ut – viser Scrooge to stakkarslige barn.

Om ikke annet er Scrooge blitt stadig mildere stemt, vi aner en gryende medlidenhet og et lite håp om at det kan bli en god jul.

Det samme temaet finner vi igjen i mye av julefilmer og bøker nå tenker jeg, først er det noen som av en personlig grunn er skuffet over julen, så løser det seg og så blir det jul. Men så slår det meg, her er det motsatt. Det er ikke Scrooge som skal sørge for julen, julen er der, strålende perfekt, helt uten ham, slik den alltid har vært, Scrooge skal bare ta imot og våge å være til stede i gleden, selv om ingen ting har løst seg.

Vi sier jo ofte – det blir jul allikevel – men tør vi å leve i det? Tre inn i julegleden uansett hvilke materielle rammer den er har?