«The Magician’s Elephant» av Kate DiCamillo

Det er en sen novemberkveld på slutten av 1800-tallet. I den lille franske byen Baltese har en gammel fallert tryllekunstner sin siste opptreden i byens operahus. Han syns ikke han får tak på tryllingen sin lenger, og tenker brått – «Nå skal jeg vise dem!»: og en elefant raser gjennom taket på operahuset, og lander i fanget på en gammel adelsdame.

Slik er den fantastiske starten på fortellingen om magikerens elefant, en alldeles utrolig vakker og poetisk bok. Klok, tankevekkende, og veldig, veldig fin. Hovedpersonen i boken er den lille gutten Peter, i sin håpefulle trøstesløse jakt etter sannhet og tilhørlighet. Handlingen er fin, men enda finere er hva folk sier, hvordan de er beskrevet, hvordan teksten er formulert.

Det er mange som tenker at barnebøker er kun for barn. Da går de glipp av mye. C S Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene, skrev en gang at det er bare dårlige barnebøker som bare kan leses av barn, gode barnebøker får du enda mer ut av som voksen. Og det er jo ikke rart – det er ikke barn som har skrevet barnebøker – det er voksne forfattere, og i en god barnebok forsøker de å høste av sitt livs erfaring og skape en historie tilpasset barns følsomhet, poetiske sinn og nære referanserammer. En historie fortalt på en enkel og sann måte, hvor forfatterens viktigste skatter blir overrakt til en ny generasjon.

Magikerens elefant er en slik bok. Klok, dyp, rørende, poetisk – ganske enkelt magisk. Bokens kjernetema er å stole på at det uventede, ja – at det helt umulige kan tross alt skje, om man bare våger å tro på det. Og dette er vel på mange måter Julens budskap også.