Neste kapitel i «The Christmas Carol»

Den siste ånden er så skummel at Scrooge skjelver i knærne. Ånden for juler som skal komme er hyllet inn i grått, sier ingen ting, og det er umulig å se øynene til ånden, bare bevegelser i kappen og en hånd som peker, videre og videre fra det ene stedet tristere enn det andre. Stakkars Scrooge prøver å få svar på spørmålene sine – er dette slik kommende juler blir, uansett hva jeg gjør? Og hvem er den stakkars mannen ingen savner og ingen kan huske en god ting om? Det siste får han svar på – da ferden ender ved hans egen gravstein. Det første kan han bare ane svaret på, kan noe gjøres for å endre historien?

Jeg stopper et øyeblikk opp ved dette – det kan da ikke bare være for å huskes vi skal gjøre gode gjerninger? Om det er skrekken for å bli glemt som driver frem endring er det vel ganske egoistisk. Men så øyner jeg dypere nyanser og tenker Scrooge tvinges til å tenke på hva han har brukt livet til. Alle de mulighetene han har hatt til å gjøre livet bedre for andre, og alle sjansene har gått forbi, ingenting har han gjort. Nå er dette virkelig en fortelling i svart hvitt, så ille stelt er det ikke for de fleste, men kan hende likevel, er dette lille kapitelet i en gammel julefortelling en påminnelse til oss om at selv små ting vi bidrar med kan endre andres liv – på godt og ondt. Da gjelder det å se etter det gode!