«The Angel Tree – A Christmas celebration»

I riktig gamle dager – på 80 tallet en gang – fantes det verken internett eller Amazon. Å få tak i spesielle, engelske bøker var en skattejakt, med papirkataloger og medlemsskap i engelske bokklubber. Og som skattejakter flest, har ikke alt bevart magien. Men denne boken, den er en av de første jeg finner frem fra juleboksamlingen min hvert år. Den fenget umiddelbart da jeg fikk den. Jeg gikk straks i gang med å lage engler og å drømme om at jeg en gang skulle få se engletreet på ordentlig.

Boken er egentlig bibelvers om engler og bilder av napolitanske krybbefigurer fra 1700 tallet, men tråden som binder det hele sammen er billedkunstneren Loretta Hines Howard. Hun fikk noen antikke krybbefigurer i bryllupsgave, og derfra startet en livslang leting og samling etter de flotteste italienske engler og figurer.

Etter 40 år donerte hun de mest verdifulle figurene til den permanente samlingen til The Metropolitan Museum of Art, og da ble engletreet skapt. Hvert år, fra 1964 og frem til i dag, bygges et stort julelandskap opp under et høyt juletre dekket av engler. Englene er vakre, med terracottahoder og -hender, og kjoler av silke. Alle er laget av anerkjente kunstnere i sin tid og alle er forskjellige.

Det var englene som fenget meg – men den søreuropeiske måten å bygge opp historien rundt krybben på som fortsetter å fengsle. Mens vi gjerne har lagd oss et bilde av hvordan folk så ut på Jesu tid, og lager krybbefigurer etter det, er disse krybbene hverdagshistorie, full av underfundige episoder, folk som ligner mistenkelig på naboen, folk som er opptatt av sitt og ikke har sett det som skjer, akkurat der, at Gud kommer rett inn i det kjente livet, i vår tid, i vår hverdag.

Boken forteller også om kunstnerne som lagde figurene og om de små historiene som foregår overalt i det store landskapet.

Siden har jeg sett slike krybber på ordentlig, særlig i Frankrike, jeg har kjøpt noen figurer, men jeg har aldri fått kommet meg til New York i adventstiden for å oppleve akkurat dette.

Lenge drømte jeg om at en gang skulle det bli, nå tenker jeg at det blir som det blir, kanskje? Det som er viktigere er vel å se det julekrybbelandskapet våre liv er en del av. Vi lever jo også hverdagslige liv, vi holder jo også på med alt mulig, men forhåpentligvis ser vi at midt i det hele er Gud, midt iblant oss toner englesangen, ikke bortgjemt men akkurat der vi er.