«Det lille huset i den store skogen» av Laura Ingalls Wilder

Det er tidlig på 1870-tallet. Staten Wisconsin er dekket av en endeløs urskog, fylt av alle ville dyr den nordlige naturen har å by på – fra hjort og rådyr til bjørn, ulv og pumaer. Og her har en liten nybyggerfamilie slått seg ned. Noen få andre små tømmerkojer ligger spredt langs utkanten i skogen, men stort sett er de omgitt av den ville storskogen.

Boken er basert på Laura Ingalls egne barndomsminner fra hennes oppvekst i nettopp denne nybyggerfamilien, og jeg liker boken like godt nå som da jeg var barn. Boken er full av fascinerende beskrivelser av alt familien gjør og hvordan de gjør det. Jeg får være med å røke viltkjøtt over hickoryfliser i en gammel, hul stubbe. Jeg får lære hvordan man kjerner smør og lager ost, om hvordan man høster lønnesirup om våren og lager sirupsgodter til jul. Jeg blir tatt med på jakt i skogen, etter bjørn, etter honning, etter rådyr. På familieselskaper hos bestefar Ingalls lenger bort i skogen, til fredelige familiekvelder i tømmerkoja med felespill i lyset av parafinlampen.

Et annet herlig element i boken er mindre uttalt, men helt oppe i dagen allikevel: Det nære samholdet i familien, og barnets varme verden omsluttet av foreldrenes kjærlighet. Sammen er de trygge, mot vinterstormer, sult og alle skogens ville dyr. Sammen kan de bygge en gyllen, lun verden – midt i storskogens endeløse vinter.

Laura skrev boken da hun var blitt pensjonist, så barndomsminnene er sett i nostalgiens lune lys. Krystalliserte øyeblikk av idyll og varme, som sammen skaper et glitrende bilde av en uforglemmelig barndom.

Jeg tenkte først å sammenligne dette med julefeiringen, hvor sterke elementer jo er både å ta opp tradisjoner som vi så foreldrene våre gjøre, og alle glitrende barndomsminner som vi lengter etter å finne tilbake til. Og så tenkte jeg skrive et eller annet om at drømmen om julen som engang var ikke måtte få ødelegge for å oppleve julen i år, slik den egentlig er.

Men før jeg rakk å skrive så langt, stod jeg og filosoferte litt mens jeg bakte ut noen julekaker: Er det egentlig noe galt med nostalgi, med lengsel etter idyll? Det er jo underlig at disse ordene er blitt så suspekte, at de er blitt ting som det ligger i vår samfunnskultur å forsvare seg mot, ja – nesten forakte. Hvorfor er vi blitt så rasjonelle og snusfornuftige? Og frakoblet fra hvordan mennesket fungerer?

Jeg tror vi mennesker alltid har samlet våre beste opplevelser i en slags minnenes skattekiste. Det ligger innbakt i oss å gjøre det, så det er nok viktig for oss – som individer og som art. Og det er ikke tydeligvis ikke poenget at minnene er 100% korrekte heller, gjennom årenes løp utvikler disse gylne skattene seg, de endres når man minnes dem, og en stille snø av glitter fra nyere opplevelser forskjønner og utvikler minneskattene gjennom årene. Noen av disse juvelene deler vi som grupper – i familien, eller i samfunnet. Men dypest sett er de personlige, private, kanskje til og med uuttalte – og ligger bare der og lyser, langt inne i sinnet.

Jeg vet ikke om det er gjort noe særlig forskning på viktigheten av minneskatter for menneskets kultur, selvforståelse, religion eller overlevelse som art. Men jeg kan jo tenke på hva de betyr for meg selv. Når jeg tenker dypere på disse juvelene i sinnet, så føles det nesten som om dette ikke engang er «minner» – men mer en slags lysglimt. Fra noe som man ikke helt kan sette fingeren på, – noe annet, anderledes – utenfor den vanlige hverdagen. Noe som peker tilbake, et fundament om hvor man kommer fra. OM hvordan livet egentlig kan være. Noe som peker til nået, som stikker fingeren i jorda og sier: «Men det er jo dette jeg ER. Det er jo også meg, det er jo viktig!» Og noe som peker framover – til noe enda større, noe helt utenfor oss selv, som vi en gang skal komme hjem til.