I en julekalender som handler om bøker, må jo teksten på julekvelden være selveste Juleevangeliet! Jeg tenkte først å skrive noe om hvordan høytid og tilhørlighet senker seg over oss når teksten leses i kirken, – om hvordan vår julepapirknitrende ribbeduftende led-lysglitrende jul endelig gis sammenheng, mening og dybde når vi hører «Det skjedde i de dager …» Men slik ble ikke teksten jeg skrev, den endte opp som noe ganske annet. Med den ønsker vi deg en riktig gledelig og velsignet jul, og alle ønsker om et optimistisk og fredfyllt nytt år – for oss alle sammen.

Juleevangelium

Hva vil du meg, Gud?
Jeg hører deg nok,
der du roper
og banker utrettelig
på murene jeg har bygget
rundt meg

møysommelig,
år for år,
har jeg bygget dem høyere og tykkere,
et trygt ugjennomtrengbart stengsel
et fengsel
av frykt, av sinne, av seg-selv-nok,
av menneskeslektens ubehjelpelige ensomhet.

Og nå har du beleiret meg,
omringet meg på alle sider.
Jeg hører deg nok,
der du hvisker i natten,
stille og ømt som en elsker:
«Kom. Slipp meg inn.»

Jeg vet det, – du har gjort det før:
Du har brutt deg inn gjennom julenatten,
skjøvet lov og dom til side
og ropt ut din kjærlighet over Betlehems marker
med englerøst.

Men nå er det meg du roper på,
lokker på,
hvisker til
gjennom sprekker i murene
skimter jeg såvidt
glimt av lys.

Lengst inne i min mørke festning
vet jeg jo godt hva du synger om
hva du trygler om
hva du lokker og ber om:

at også jeg til slutt må la murene falle
og slippe englesangen til.