Vi snakket sammen om en felles bekjent som hadde gått igjennom en vanskelig tid og ikke helt kommet i gang igjen. Det er en streng som har røket i henne, sa min venninne.

Det hender at en fiolinstreng eller en gitarstreng ryker. Under øving betyr det ikke så mye, det er bare å skifte strengen, men skjer det under en konsert er det bare om du ikke spiller du får gjort det. Joda, det er eksempler på solister som har stoppet stykket, gått ut av konsertsalen, kommet tilbake med ny e-streng og startet på nytt.

Men ellers er det to valg, enten å spille videre på de strengene som er, som selvfølgelig krever lynrask veksling til nye grep, eller å stole på laget, at et reserveinstrument vil sendes fremover i orkesteret til den uheldige, eller at andre tar over din del til du er klar.

Det som ikke går, er å gjemme den røkne strengen under de andre og tro ingen hører at den skaper feil vibrasjoner i alle de andre.

Det som heller ikke går, er å late som alle tonene som var tenkt for denne strengen, ikke skal spilles men bare kan hoppes over.

Spilling og strenger kan håndteres og læres, men når livet tar tak, river over strenger og ikke gir mulighet til å sette inn nye… da kan livsmusikken vår bli både skurrende og disharmonisk, å takle det kan ikke læres. Den som prøver å spille videre som om ingen ting var hendt, lurer ingen, den røkne strengen henger der – for alle å se.

Jeg kan jo ikke spille fiolin, men jeg skulle tro det er viktig for alle å få vite at en av musikerne trenger assistanse.

Og jeg tror det gjelder livet også – om et menneske jeg møter orker å si «jeg må lære meg å spille på nytt» eller «jeg stoler på laget for dette klarer jeg ikke alene» vil vi stille opp, med nye instrumenter, strenger og trøst.

Og så vet vi at livet er mye skjørere enn et fysisk instrument, vi kan både ødelegge og bli ødelagt slik at det aldri kan repareres. Har vi da raushet til å la alle slags instrumenter få spille med på laget? Har vi da mot til selv å si, akkurat nå – og kanskje aldri – klarer jeg ikke dette?

Og aller mest – hvordan ser en advents- og juletid ut når det ikke handler om å vise frem det perfekte – men om å gi rom for livet, både det ødelagte og det som er bra, rett og slett for nåden?