Du kjenner dem sikkert: Lacrimosa-satsene. Inderlig vakre, ubehjelpelig triste. Denne klagende sørgemusikken er ofte de aller mest elskede av satsene i requiem-komposisjonene. Og det er kanskje ikke så rart.

I kulturen vår er det bare plass for et svært snevert utvalg av akseptable måter å «ha det» på: «Hvordan går det?» «Jo, det går bra. Mye å gjøre på jobben, men spennende oppgaver, da.» «Ser fram til ferien.» «Går bra med ungene, mye fotball for tiden.» «Travelt, men vi har pusset opp badet.» Et trygt lite utvalg av replikker, som lar oss fremstå som om vi har kontroll, som om vi selv er akkurat slik vi tror at «alle andre» er. Og det andre vi bærer på – det snakker vi ikke om. For det er kanskje bare jeg som har det sånn?

Så stemmer Lacrimosa-satsen i, og drar dekket av floskler vekk. Fordi vi alle bærer på sorg, et indre lager av tårer som det ikke fins rom for å snakke om, tårer det aldri er tid for å gråte. Det føles sant, viktig og bekreftende når kunsten tillatter sannheten å bryte gjennom.

Hva har dette i en adventskalender å gjøre? Skal jeg ikke heller skrive om noe koselig istedet, – om snø og pepperkaker og familier som samles til felles julehygge? Skal jeg virkelig dra det glitrende teppet av juleidyll til side, og avdekke vår alles følelse av sorg og ubehjelpelighet i forhold til alt det menneskelige – til eget liv, relasjoner, helse, tilhørlighet – eller i forhold til nyhetsbildets stadig tyngre fortellinger om meningsløs krig og nød og mulig fremtidige katastrofer? Følelser som skaper tvil om det virkelig er noen vits å feire jul oppi alt dette? Orker vi?

Julen er slett ingen falsk idyll, eller en slags midlertidig kulisse for å dekke over hverdagens sorg og bekymringer. Tvert imot. Du kan like godt se på julen som en valgt idyll. En protest. En motstandsbevegelse. Nei, så sannelig om vi skal la oss knekke! Om du tenner lys, blir det faktisk lysere. Harmoni og samvær, tro, håp og kjærlighet er faktisk mer sant og MYE viktigere enn mørket, – det er bare når vi gir opp at natten kan ta overhånd.

Julen er mørkets motsats. Den er en markering av at Gud ble født på jorden for å hjelpe oss i all vår hjelpeløshet og utilstrekkelighet. Det var mørket som gjorde julen nødvendig, og det var kjærligheten som skapte den. Når du synger julesanger om fred på jord og om engler som sang for nattens hyrder og kjenner at du blir rørt, så er det din indre kilde av lacrimosa som klinger med i julemusikken. Dette indre havet er ikke mørket du frykter, men din menneskelige reaksjon på mørket. Lacrimosa er en lengsel: En lengsel etter at lyset endelig en dag skal få bryte gjennom, at kjærligheten til slutt har vunnet over selv den aller dypeste natten. Etter den dagen når du endelig får se hva julens lys og kjærlighet bare var et haltende symbol og en blek forsmak på.