Lengst nord i USA, på Stillehavskysten i Alaska, ligger Tongass-skogen. Her er det snø, kulde og vind store deler av året, og her er hjemstedet til sitkagranen.

I mildere klima vokser den fort og er verdifull som trevirke. I dette barske klimaet vokser den saktere, men er desto mer dyrebar – for akkurat disse hardføre livsvilkårene, med tette årringer og jevn vekst gir treet helt spesielle egenskaper. Dette er nemlig skattkammeret til instrumentmakere som leter etter dyp resonans i klangbunnen. Byggerne av Steinwayflyglene sier at det ikke finnes andre trær som kan gi så dyp og fyldig resonans.

Så med en klangbunn fra vintermørke skoger legges grunnlaget til vakker musikk – om bare de riktige tonene spilles da.

For oss mennesker tenker jeg vår klangbunn, hvilken gjenklang noe kan gi i oss, dannes av alt vi har opplevd, blitt utsatt for, sørget og gledet oss over.

Jeg sier ikke at hardføre livsvilkår gir en dypere klang og dermed skulle være bra, men når noen kjenner de har mange dårlige minner om julen at de ikke orker å feire kan det kanskje være en ide å bytte toner som spilles?

Går det an å finne nye toner som når de møter den klangbunnen livet faktisk har gitt oss er det godt og vakkert?