Hvert år prøver vi på nytt: Denne gangen skal vi lage den perfekte jul! Dette året skal alle julens elementer klinge velstemt og fullendt sammen i den herligste julekomposisjon! Alle som vi er glad i skal stemme i og skape julens liflige klang av opplevelser: Alt skal bli så vakkert, hyggelig og harmonisk som aldri før! All julemat skal smake både akkurat som alle juler før, men dessuten også mye bedre enn noen gang! Alle skal være glade for gavene sine (Tenk at du fant på det! Akkurat det jeg ønsket meg!), alle er hjertevenner og snille og gode tidlig og sent, dagene fylles av smil og latter, lek og moro, fred og fryd og romjulsro. Og se! Den etterlengtede julestemningen daler som en velsignelse fra himmelen, og fyller hjerter og sjel og sinn så ikke en øyekrok er tørr!

I praksis er jo julemusikken slett ikke som dette. Jeg vet med meg selv at når jeg synger i dette julekoret, så blir kanskje noen toner innimellom greie nok, men mange blir sure og helt feil, og neimen om jeg kommer opp på de høyeste tonene, og sannelig var det grums og gruff på stemmen i dybden også, og der sprakk jeg visst helt! Hjelp! Hvordan skal dette lyde sammen?

Jeg kan trøste deg med å avsløre at julen aldri HAR vært perfekt. Den totale fullendte juleharmonien er faktisk bare en drøm. Men den er basert i noe dypt menneskelig. Drømmen om – og opplevelsen av – juleharmonien er skapt av summen av en lang rekke med uperfekte, feilbarlige juler – som ble som de ble, av at alle har sunget med i juleharmonien med det nebbet de har. Gjennom årene har julekoret har sunget både høyt og falskt, pipende og skjelvende, brummende og kremtende, innimellom skingrende urent og noen ganger totalt ute av rytme og notebilde. Egentlig ble ingenting noen gang helt perfekt, – men allikevel ble det bra. Faktisk mer enn bra nok, og skapt av alle som ville synge med i akkurat denne julens mangefasetterte kor. Det er kanskje dette som er den perfekte juleharmonien?