Rett som det er, når som helst i løpet av året, kan du høre meg synge julesanger. Noen ganger høyt, men også som svak nynning mens jeg gjør noe annet.

Det er ikke det at jeg ikke kan andre sanger – men når jeg ikke tenker etter hva jeg skal synge, kommer julesangene.

Så snakket vi her en dag om kjenningsmelodier, slik det kan være i film og teater, at en person følges av et eget musikalsk tema. Hva ville jeg valgt? Hva ville du valgt om en melodi skulle varsle at nå kommer du inn i handlingen, eller slik er du?

Det blir jo straks vanskeligere og kanskje umulig. Vi er jo så mye – og jeg vet ikke om en melodi som passer alle sinnstemninger og egenskaper. Vi tenkte videre og funderte. En kjenningsmelodi understreker hvordan personen skal være i denne settingen – det sier hvordan personen velger å fremstå, men ikke alt om personen.

Det omgis vi med hele tiden, mennesker som gjennom godt polerte medier vil få oss til å tro at slik er de, slik er virkeligheten, og så tjener de penger på at vi tror på det. Da er det viktig å bli gjenkjent.

Men for meg, når jeg bobler over av julesanger, er det ikke fordi jeg vil fremstå som noe, eller har noe å selge som kan hjelpes av et juleimage. For meg handler det om hvem jeg er, samme hvem som hører på eller ikke. Kjenningsmelodien er ikke for andre, men for meg selv, for å minne meg selv om hvem jeg er og hvem jeg vil være.

Jeg har nemlig lagt merke til at veldig ofte kommer julesang ellers i året når jeg har altfor mye å gjøre, og ikke aner hvordan jeg skal få det til. Da er det som om sjelen minner meg på – hva er kjernen i livet ditt, hva er faktisk viktig? Og da dukker en eller annen julesang opp – og sier på nytt: For meg er dette at vi faktisk har grunn til å feire jul, kjernen.

Vi er ikke alene i verden, det er en som har kommet med fred og glede, som jeg kan stole på uansett hva slags utfordringer jeg møter.

Så om det ikke alltid er den samme julesangen, så vil det alltid tone julesanger fra meg – stille eller høyt, men alltid jul!