Noen ganger blir det ganske enkelt for mye. Alt for mye. Dager når livet oppleves som en overveldende kakofoni av alt for mange ønsker og krav og forventinger, for mye press fra både utsiden og fra seg selv, for mye nyheter og katastrofer, meninger og stemmer, for mye bekymringer, i grunnen alt for mye av alt for mye – og man har mest lyst til å hyle høyt, stikke fingrene i ørene, gjemme seg under kjøkkenbordet og sitte der til neste år. Minst!

Det kan føles ekstra krevende når kakofonien velter over deg i førjulstiden eller til og med i selve JULEN! Nå skal det jo være så koselig! Alle andre er så glade! De gleder seg, koser seg, smiler og ler og drikker gløgg og traller til julemusikken som pøser ut av butikkhøytalerne og bidrar til enda mer kakafoni! Et vrimmel av skjærende bjellklanger og Bing Crosby og All I want for Christmas, og knitrende gavepapir og pipende mobiler og stressende folk som løper forbi men tydeligvis vet hvor de skal, og har du husket det, og har du husket det, og der gikk trikken fra meg også!

Noen ganger er den fineste julesangen: «I wish I had a river I could skate away on …»

Livets kakofonier kommer og går. Noen ganger må man leve med den en stund, andre ganger er de mer kortvarige. Jeg har lært meg en svært enkel metode for å redusere støyen av å omgås små barn. Når de gråter fordi det er alt for mye for dem, er det som regel noen svært enkle og konkrete tiltak som kan gjøres for å bedre situasjonen: Ta dem ut av kaoset og ro dem ned. Gi dem mat, god og mettende mat. Fortsatt trist? Da er det på tide å sove litt. Får ikke sove? Les noe koselig på sengekanten. I morgen er alt mye bedre. Og det rare er – dette virker på meg selv også. Ofte hjelper det faktisk en god del å 1) finne ro, 2) finne mat, og 3) finne hvile og søvn. Med nye krefter er det lettere å gå kakofonien i møte, og kanskje den ikke lyder fullt så enerverende når man ikke er like utmattet selv? Hvem vet, kanskje jeg ikke trenger å sitte under kjøkkenbordet til helt over nyttår, allikevel?