Det er julekonsert i katedralen. Etter at orkesteret har spilt sin siste tone, og koret tonet ut i et høystemt halleluja, oppstår et underfyllt øyeblikk innen applausen bryter løs. Noen få stille sekunder hvor det er som om verden holder pusten, – hvor alt hviler i den svake gjenklangen av musikken, som langsomt forsvinner i svakere og svakere ekko mellom katedralens hvelv.

Det er slik jeg føler at julen er. Som en fredlyst hvilestund mellom himmel og jord, hvor hverdagens støy endelig kan få tone ut og forsvinne i den stille vinternatten. Som en salig fred. Som et pust av det hellige. Som en velsignelse.