Det er lett å gå seg vill. Følge flokken. Lett å la indre oppfatninger om hva alle andre muligens tenker få styre hva du gjør, hva du prioriterer, hvordan du bruker dagene dine. Bruker opp dagene dine. Nesten uten at du ser det selv. Men hva er egentlig viktig, her i livet? For deg?

Er det viktig å være perfekt? Å bli beundret eller sett opp til? Å være rik? Klok? Dyktig? Få flest mulig følgere på sosiale media, slik at flest mulig kan beundre deg og ditt? Eller er det viktigst å være som «alle andre», å følge mønsteret, ikke stikke seg ut fra mengden? Være ulastelig, uangripelig, slik at du aldri gjør noe som andre kan sette fingeren på eller kritisere? Eller er det å samle på seg mest mulig dyre ting i løpet av livet sitt, så du kan dø glad og fornøyd omgitt av alle dine skatter? Eller – er det noe annet?

Samfunnet er fullt av krav og forventninger, som mer eller mindre uutalt farger livene våre. Og dermed ender man med å prøv å synge med i alt for mange av disse forventingsmelodiene, uten å egentlig å rekke å følge med på hva som skjer. Høyt og lavt og sterkt skal vi kvitre på et utall ulike melodier, tidlig og sent, slik at alle skjønner at vi er med og synger i samfunnets felles kor. Og ikke bare synger vi med, vi prøver kanskje så godt vi kan å synge bittelitt bedre enn andre? Uten å få tid til å kjenne etter – kjennes det egentlig bra å strekke seg etter å synge så mange ulike melodier på en gang? Blir det egentlig så fint?

Inni deg klinger det en annen melodi. Enkel, mye enklere enn det du prøver på å synge med i, men samtidig sannere, dypere – og vanskeligere å få fatt på. Melodien av deg, farget av det du liker, av det du lengter etter, av de tingene som gjør at du faller på plass i deg selv, av den du er når du glemmer deg selv og finner roen i det hverdagsenkle, i møtet med andre. Av ditt forløste og ditt uforløste. Din egen lille rare melodistemme, ikke spektakulær eller revolusjonerende, ikke noe som vil sette evige spor i verdenshistorien, men den er din. Den er deg. Og den er viktig.

Kan hende en av meningene med livet er å finne denne rare melodien din. Kan hende en av de andre meningene er å hjelpe andre finne sin.

På veien gjennom livet kan man plutselig oppdage at man har glemt store stykker av melodien sin, – det er jo aldri tid til og rom til å finne dem fram. Og ingen vil vel høre? Mange deler av melodien så rare, de kan jeg jo aldri synge høyt. Kanskje ikke engang nynne svakt, ikke engang for sine aller nærmeste. Kanskje du ikke aksepterer den selv engang?

Selv om du kan tro at bare er du selv som kan forstå din underlige sanne melodi – så er det akkurat de rareste og sanneste bitene av melodien som vil finne gjenklang hos andre, som de selv kan kjenne igjen seg selv i.

Kanskje det tar hele livet å lære seg å kjenne sin egen melodi. Kanskje et liv ikke er nok. Kan hende det er først etterpå at melodien får klinge helt rent og sannferdig, som en liten, men essensiell stemme i den himmelske samklangen.