I den gamle diktboken min står dette sitatet:

«Jeg hadde harpen min med meg – men ingen bad meg ta den frem.»

Ikke vet jeg hvem som har sagt det, men det gir noe å tenke på.

Først er det komisk – om jeg skulle ta med en harpe i et selskap kan ingen unngå å se den – om jeg så ikke ble bedt om å spille var det kanskje fordi de andre hadde hørt nok før.

Men så har jeg tenkt, det er jo de færreste harper som har konsertstørrelse. Noen kan holdes i hånden, de minste kan gjemmes i munnen.

Så om ingen ber meg ta frem den, er det vel fordi de ikke vet at den finnes, fordi jeg ikke har latt den vises.

Nå er det sånn at jeg ikke engang kan spille munnharpe. Men hva med det andre jeg og du kan? Har du noen gang hatt følelsen, der kunne jeg gjort en innsats – men ingen spurte meg? Enn om vi alle sitter med innsikt, ferdigheter og talenter som ikke blir tatt i bruk fordi vi ikke tør å pakke «harpen» ut av etuiet sitt?

Det kunne være en julegave til oss selv og til dem rundt oss om vi var raskere til å si, det kan jeg gjøre, det er jeg god på. Om det så bare er en munnharpetrudelutt, så la oss prøve!