I går tenkte jeg på to ord som ikke har noe med hverandre å gjøre, selv om de av og til kan bety noe av det samme. Det ene er resonans, det andre er resonnere.

Resonans er fysisk – en gjenklang, når lyd setter noe i svingninger og lyden og dette «noe» forsterker hverandre ved å svinge sammen. Når det skjer i musikken forsterkes tonen. Og noen gode ganger gir musikken gjenklang i oss slik at vi kjenner at vi rent fysisk er en del av musikken. Andre ganger er det en mental gjenklang, musikken passer så godt med hvordan vi kjenner oss akkurat da, eller minner om noe dyrebart eller sårt, slik at den finner gjenklang, ikke bare i kroppen men i sjelen.

Og hva har det med resonnere å gjøre? I beste fall ingen ting. Mens resonans kommer fra sonans – lyd – kommer resonnere fra ratio – forhold – og brukes om fornuft, om å tenke ut hvordan ting henger sammen.

Men av og til er det fristende, når noe er ukjent eller vanskelig, å velge den tanken og løsningen som passer best med det vi allerede forstår, det som finner gjenklang og passer med alt vi har tenkt før. Det et godt når alle brikkene faller på plass!

Det er bare så fort gjort å bli sneversynt og innskrenket – som alltid å bare ville høre den ene melodien vi vet vil svinge i takt med oss.

Særlig når vi vil at alt skal være som før, tenker jeg. Når julemusikk, julemat og julepynt alltid må være det samme, fordi det hele gjøres for å sette hjertestrengene i de svingningene som skaper julestemningen slik den alltid har vært.

Men tenk om vi trente oss på resonnementer som ikke stemmer med alt vi på forhånd har bestemt oss for? Gi rom til, snu og vende på tanker vi ikke har tenkt før? Det som er viktig for oss vil tåle den prøven. Det som bare er sånn fordi det alltid har vært sånn, vil kanskje bli uviktig. Ja, kanskje det til og med går an å montere flere strenger i hjertet – så noe nytt også kan finne gjenklang og gi glede? Det er iallefall noe å tenke på!