Vi var på julekonsert i Domkirken, Nidarosdomens guttekor sang julen inn sammen med Trondheimsolistene. Ubeskrivelig vakkert, og av og til så mektig at det kjentes ut som vi var en del av musikken.

Vi var så heldige at vi fikk plass helt forrest, men på siden, rett ved førstefiolinisten, spennende og interessant. Vi hørte pusten til solisten, vi så hvordan fiolinistene ranket seg i ryggen for å ta fatt på de vanskeligste partiene, men aller mest hørte vi noe vi ikke hadde lagt merke til før.

Alle musikkstykkene var jo kjente, vi kunne sunget med på melodistemmen til alle, men vi hadde aldri hørt den melodien førstefiolinisten spilte. Ikke melodien, men en grunnstemme som bar det hele.

Hadde vi hatt andre plasser ville musikkinstrumentene smeltet sammen i et hele, nå fikk jeg noe å fundere på. Selv om førstefiolinisten er en leder i orkesteret,med ansvar for at alle holder takten og tonen, trenger ikke lederen spille den tydeligste melodien. Av og til er lederens rolle å spille den melodien som gir de andre rom for å skinne. Noe å trene på for oss ikke-fiolinister også!