Dette er dagen når året snur. I morgen er det lysere enn dette.

Da kirken skulle fastsette dato for når Jesus fødsel skulle markeres, endte man på den 25. desember. Det var logisk, for den gangen lå årets mørkeste dag på denne datoen. I løpet av de mange, mange århundrene som er gått siden dette har kalenderjusteringer gjort at vinterjevndøgn og juledag er blitt noen dager forskjøvet. Så kanskje det er i dag vi burde starte julefeiringen, – den dagen når alt snur.

I en del av postene i årets Julefrydkalender har jeg skrevet om bekymringer, framtidsfrykt og motløshet. Det er svært kjente følelser fra mitt eget liv, og om de er begrunnet eller ei ønsker jeg helst å bruke kreftene mine på noe annet og mer positivt. Jeg har derfor spekulert på hvordan jeg kan få stemningen til å snu. Jeg har lest og tenkt og gitt meg selv mange gode råd, du har sikkert hørt dem før. Men en ting var annerledes:

Her en dag snakket jeg nemlig med min kloke gamle tante, og etter samtalen hadde jeg fått med meg følgende råd for å lyse opp i bekymringsmørke sinn: Stol på Gud. Vær takknemlig – både for det du har fått oppleve og for det du har og får. Ser du framover, så tenk på hvilke muligheter du er gitt. Grubling er bortkastet liv, ikke gjør det.

Menneskesinnet er fleksibelt, og kan trenes opp. Bekymrer man seg mye, blir man god til det. Så da kan det være en god idé å trene hodet sitt på noe annet istedet. Øve. I denne julen skal jeg derfor øve meg på takknemlighet. Synge et julens takkevers over året som er gått, livet jeg har levd så langt og fortsatt får utforske. Over mine nære og kjære, for alt jeg har fått og stadig får og får. Over juledagene som setter en lyskrone på året, dager som gjør det lett å føle nærheten til det hellige.

Jeg husker jeg lærte som liten «Det er godt å være stille å vente på Herren». Kanskje jeg kan bruke julen som et takknemlighetens hvileskjær. Et pusterom, hvor jeg lar bekymringene hvile, hvor jeg er stille. Og venter på Gud. Og på at livet atter skal snu.