Jordkloden spinner rundt sin stjerne Sol, i en virvlende dans gjennom universets stjernetåker. Her nede henger vi stjerner opp i vinduene, som en slags beskyttelse mot universets mørke. Så reiser vi et av skogens trær i stua, og henger en stjerne i toppen. Grunnstoffene som vi selv er bygget av, er skapt i stjerners eksplosjoner, for milliarder av år siden. Jeg forstår ikke dette, det er et mysterie.

Hvordan har srjernevrimler og galakser blitt til? Av seg selv? Eller er det sant at det finnes en Gud som har skapt alt dette, ut fra sine egne uutgrunnelige årsaker? Er én av myriader av meninger med universet at han ville skape stjernestøvet som kunne bli oss? Tror vi virkelig at vi kan forstå Gud og hans tanker? Nei, det er et mysterie.

Og julen? Er det sant at han som har fått i stand galaksenes mektige dans, selv blir stjernestøv, blir en av oss? At englene synger Gled dere og fryd dere, mens et nyfødt barn ser i undring opp mot stjernene i Betlehemsnatten?

I min ungdoms kjepphøye vår tenkte jeg at én gang skal jeg forstå verden. Livet. Troen. Men jeg vet jo nå – jeg forstår ingen ting. Jeg forstår ikke livet. Jeg forstår ikke universet. Jeg forstår ikke Gud. Jeg forstår bare – vi er alle en del av Guds uutgrunnelige mysterium.