«Christmas» – Penhaligon’s Scented Treasury of Verse and Prose

I min stabel av julebøker er det én som står helt i særstilling. Som du kanskje husker, kom det på 90-tallet ut en rekke sitatbøker illustrert med vakre klassiske malerier. Og på mange måte er «Christmas» absolutt i den sjangeren. Jeg fikk boken i julegave omtrent på den tiden, det var da jeg begynte å skape jul i mitt eget lille hjem, og allerede fra det første året lagde jeg meg en helt egen juletradisjon: I løpet av romjulen, gjerne sent på kvelden når alle har lagt seg, setter jeg meg ved det tente juletreet og leser igjennom «Christmas». Hvert sitat, hver lille tekst skal leses. Innimellom dette kan man se betatt på juletreet, kanskje smake en småkake eller to, nippe til et glass portvin eller desslike, lytte til romjulsnattens stillhet. Så bare denne tradisjonen gjør jo at boken er spesiell.

Som du kanskje la merke til, så er «Penhaligon’s» en del av tittelen. Dette er en engelsk parfymetilvirker, som startet for over 150 år siden. På 90-tallet gav de ut en serie med slike vakre sitatbøker, og hver av dem dufter da svakt av en passende Penhaligon parfyme eller potpourri. Juleboken jeg er så glad i dufter mildt av noe de har kalt «Winter Garden», med nellik, kanel, sandeltre og furukongler. Så den duften er også en del av tradisjonen.

Men det viktigste i boken er selvsagt tekstene. Her er utdrag av kjente og ukjente juletekster fra de siste par-tre hundre år: fra en lang rekke engelske romaner fra «Det suser i sivet» til «A Christmas Carol» og mange, mange fler, en god porsjon julesanger, dikt om vinter, om jul, klassiske julebrev fra engelske forfattere, små dagboksnotater med kjente personers juletanker og julefeiring, og selvsagt også: Juleevangeliet. Det hele er illustrert med klassiske, vakre vinter- og julemalerier. Og i bakgrunnen hele tiden, «Winter Garden» duften.

Det er fint, det er vakkert, det er oppbyggelig og tankevekkende, – det er julens stillferdige rikdom. Jeg er veldig glad i den.

I en julekalender som handler om bøker, må jo teksten på julekvelden være selveste Juleevangeliet! Jeg tenkte først å skrive noe om hvordan høytid og tilhørlighet senker seg over oss når teksten leses i kirken, – om hvordan vår julepapirknitrende ribbeduftende led-lysglitrende jul endelig gis sammenheng, mening og dybde når vi hører «Det skjedde i de dager …» Men slik ble ikke teksten jeg skrev, den endte opp som noe ganske annet. Med den ønsker vi deg en riktig gledelig og velsignet jul, og alle ønsker om et optimistisk og fredfyllt nytt år – for oss alle sammen.

Juleevangelium

Hva vil du meg, Gud?
Jeg hører deg nok,
der du roper
og banker utrettelig
på murene jeg har bygget
rundt meg

møysommelig,
år for år,
har jeg bygget dem høyere og tykkere,
et trygt ugjennomtrengbart stengsel
et fengsel
av frykt, av sinne, av seg-selv-nok,
av menneskeslektens ubehjelpelige ensomhet.

Og nå har du beleiret meg,
omringet meg på alle sider.
Jeg hører deg nok,
der du hvisker i natten,
stille og ømt som en elsker:
«Kom. Slipp meg inn.»

Jeg vet det, – du har gjort det før:
Du har brutt deg inn gjennom julenatten,
skjøvet lov og dom til side
og ropt ut din kjærlighet over Betlehems marker
med englerøst.

Men nå er det meg du roper på,
lokker på,
hvisker til
gjennom sprekker i murene
skimter jeg såvidt
glimt av lys.

Lengst inne i min mørke festning
vet jeg jo godt hva du synger om
hva du trygler om
hva du lokker og ber om:

at også jeg til slutt må la murene falle
og slippe englesangen til.

«Det lille huset i den store skogen» av Laura Ingalls Wilder

Det er tidlig på 1870-tallet. Staten Wisconsin er dekket av en endeløs urskog, fylt av alle ville dyr den nordlige naturen har å by på – fra hjort og rådyr til bjørn, ulv og pumaer. Og her har en liten nybyggerfamilie slått seg ned. Noen få andre små tømmerkojer ligger spredt langs utkanten i skogen, men stort sett er de omgitt av den ville storskogen.

Boken er basert på Laura Ingalls egne barndomsminner fra hennes oppvekst i nettopp denne nybyggerfamilien, og jeg liker boken like godt nå som da jeg var barn. Boken er full av fascinerende beskrivelser av alt familien gjør og hvordan de gjør det. Jeg får være med å røke viltkjøtt over hickoryfliser i en gammel, hul stubbe. Jeg får lære hvordan man kjerner smør og lager ost, om hvordan man høster lønnesirup om våren og lager sirupsgodter til jul. Jeg blir tatt med på jakt i skogen, etter bjørn, etter honning, etter rådyr. På familieselskaper hos bestefar Ingalls lenger bort i skogen, til fredelige familiekvelder i tømmerkoja med felespill i lyset av parafinlampen.

Et annet herlig element i boken er mindre uttalt, men helt oppe i dagen allikevel: Det nære samholdet i familien, og barnets varme verden omsluttet av foreldrenes kjærlighet. Sammen er de trygge, mot vinterstormer, sult og alle skogens ville dyr. Sammen kan de bygge en gyllen, lun verden – midt i storskogens endeløse vinter.

Laura skrev boken da hun var blitt pensjonist, så barndomsminnene er sett i nostalgiens lune lys. Krystalliserte øyeblikk av idyll og varme, som sammen skaper et glitrende bilde av en uforglemmelig barndom.

Jeg tenkte først å sammenligne dette med julefeiringen, hvor sterke elementer jo er både å ta opp tradisjoner som vi så foreldrene våre gjøre, og alle glitrende barndomsminner som vi lengter etter å finne tilbake til. Og så tenkte jeg skrive et eller annet om at drømmen om julen som engang var ikke måtte få ødelegge for å oppleve julen i år, slik den egentlig er.

Men før jeg rakk å skrive så langt, stod jeg og filosoferte litt mens jeg bakte ut noen julekaker: Er det egentlig noe galt med nostalgi, med lengsel etter idyll? Det er jo underlig at disse ordene er blitt så suspekte, at de er blitt ting som det ligger i vår samfunnskultur å forsvare seg mot, ja – nesten forakte. Hvorfor er vi blitt så rasjonelle og snusfornuftige? Og frakoblet fra hvordan mennesket fungerer?

Jeg tror vi mennesker alltid har samlet våre beste opplevelser i en slags minnenes skattekiste. Det ligger innbakt i oss å gjøre det, så det er nok viktig for oss – som individer og som art. Og det er ikke tydeligvis ikke poenget at minnene er 100% korrekte heller, gjennom årenes løp utvikler disse gylne skattene seg, de endres når man minnes dem, og en stille snø av glitter fra nyere opplevelser forskjønner og utvikler minneskattene gjennom årene. Noen av disse juvelene deler vi som grupper – i familien, eller i samfunnet. Men dypest sett er de personlige, private, kanskje til og med uuttalte – og ligger bare der og lyser, langt inne i sinnet.

Jeg vet ikke om det er gjort noe særlig forskning på viktigheten av minneskatter for menneskets kultur, selvforståelse, religion eller overlevelse som art. Men jeg kan jo tenke på hva de betyr for meg selv. Når jeg tenker dypere på disse juvelene i sinnet, så føles det nesten som om dette ikke engang er «minner» – men mer en slags lysglimt. Fra noe som man ikke helt kan sette fingeren på, – noe annet, anderledes – utenfor den vanlige hverdagen. Noe som peker tilbake, et fundament om hvor man kommer fra. OM hvordan livet egentlig kan være. Noe som peker til nået, som stikker fingeren i jorda og sier: «Men det er jo dette jeg ER. Det er jo også meg, det er jo viktig!» Og noe som peker framover – til noe enda større, noe helt utenfor oss selv, som vi en gang skal komme hjem til.

«Middag på Restaurant Hjemlengsel» av Anne Tyler

En dag får Pearl Tull en kontant beskjed av ektemannen sin: «Jeg går fra deg!» Og dermed pakker han kofferten og drar. Det var ingen som hadde trodd at gammeljomfruen Pearl skulle klare å bli gift, og nå er alt slutt – og hun sitter forlatt tilbake med tre små barn. Skammen blir for stor, og Pearl tar beslutningen om at hun ikke trenger fortelle dette til noen. Ikke til omgivelsene, ikke engang til barna i huset. «Han er på handelsreise, han kommer snart.» Ukene blir til måneder, til år – og løgnen som ligger i bunnen for familielivet får ødeleggende konsekvenser.

Dette er en bok om å lengte hjem. Tilbake til barndommen, tilbake til tider som gjennom gjenfortellingens usikre lys nå framstår som en idyll. Om hvordan usikkerhet og forstillelse kan farge livshistorier i generasjoner. Og om hvordan den splittede familien gang på gang forsøker å samles, for dypest sett er det jo oss – det er vi som hører sammen.

Anne Tyler ble nominert til Pulitzer-prisen for romanen, og den er en sårbar, morsom og veldig lesverdig fortelling, fylt med fine portretter av familiemedlemmene i den lille famililen. Av Pearl, som prøver så hardt på sitt sære vis,, og bryter ut i sarkastiske eksplosjoner i sin frustrasjon og utmattethet. Av datteren Jenny, som sloss med sin likhet med moren. Med eldstesønnen Cody, som identifiserer seg mest med den fraværende faren, og bærer på et stille raseri over familiens fastlåste mønstre. Og den milde, saktmodige midterste sønnen Ezra, som tålmodig sørgende førsøker å skape harmoni, samhørighet og idyll. Som et stadig tilbakevendende tema i boken inviterer han familien til festlig familiemiddag i restauranten hans. Men det blir aldri som han har ønsket seg, og familien forblir som den er – elsket, men fragmentert.

Ofte ligger et lignende forsøk uutalt i bakhodet når vi lager jul. Om vi bare arrangerer alt på akkurat det perfekteste julevis, har akkurat den mest vellykkede julematen, har funnet akkurat de mest fantastiske gavene, – da, og bare da – kan alt bli som før, og familien vi har samlet rundt oss vil på magisk vis falle tilbake gjennom tiden til en forlengst tilbakelagt barndomsidyll.

Men det blir jo ikke slik. Vi ender opp med noe ganske anderledes – dette årets jul, satt sammen av alle våre menneskelige, sårbare og feilbare brikker. Av våre kjære og oss selv – ikke slik vi kunne eller burde ha vært – men akkurat sånn som vi er nå. En skakk jul? En jul fundamentert i en haltende, sammensatt hverdag? Kanskje det. Men kanskje dette tross alt er den aller beste julen, – en jul hvor vi omfavner og samler hverdagene våre, i kjærlighet og forsoning.

«The Magician’s Elephant» av Kate DiCamillo

Det er en sen novemberkveld på slutten av 1800-tallet. I den lille franske byen Baltese har en gammel fallert tryllekunstner sin siste opptreden i byens operahus. Han syns ikke han får tak på tryllingen sin lenger, og tenker brått – «Nå skal jeg vise dem!»: og en elefant raser gjennom taket på operahuset, og lander i fanget på en gammel adelsdame.

Slik er den fantastiske starten på fortellingen om magikerens elefant, en alldeles utrolig vakker og poetisk bok. Klok, tankevekkende, og veldig, veldig fin. Hovedpersonen i boken er den lille gutten Peter, i sin håpefulle trøstesløse jakt etter sannhet og tilhørlighet. Handlingen er fin, men enda finere er hva folk sier, hvordan de er beskrevet, hvordan teksten er formulert.

Det er mange som tenker at barnebøker er kun for barn. Da går de glipp av mye. C S Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene, skrev en gang at det er bare dårlige barnebøker som bare kan leses av barn, gode barnebøker får du enda mer ut av som voksen. Og det er jo ikke rart – det er ikke barn som har skrevet barnebøker – det er voksne forfattere, og i en god barnebok forsøker de å høste av sitt livs erfaring og skape en historie tilpasset barns følsomhet, poetiske sinn og nære referanserammer. En historie fortalt på en enkel og sann måte, hvor forfatterens viktigste skatter blir overrakt til en ny generasjon.

Magikerens elefant er en slik bok. Klok, dyp, rørende, poetisk – ganske enkelt magisk. Bokens kjernetema er å stole på at det uventede, ja – at det helt umulige kan tross alt skje, om man bare våger å tro på det. Og dette er vel på mange måter Julens budskap også.

«Christmas – a history» av Judith Flanders

Hver gang julen nærmer seg plukker jeg fram en samling bøker fra bokhyllen: En kjær bokstabel av gamle og nyere bekjentskaper for julebekreftende desemberlesing. Noe er skjønnlitteratur, andre bøker er fyllt av små julehistorier og dikt, noen er ganske enkelt samlinger av julesanger. «Christmas – a history» er noe ganske annet: Den er ganske enkelt historien om julefeiringen. En julens kulturhistorie, – lettlest, fascinerende og full av kunnskap og detaljer om over to tusen år med jul.

Noen av elementene som inngår i dagens julefeiring har vi tydeligvis hatt med oss helt fra urgamle tradisjoner, lenge før den første julenatten: Ekstra god mat, gjerne til overflod. Å pynte med eviggrønt. Fest og moro. Å gi gaver. En myriade andre elementer – både verdslige og religiøse – har dukket opp underveis opp igjennom århundrene, som fra et utømmelig overflødlighetshorn av julemuligheter. Noen av skikkene har forsvunnet igjen (Har du opplevd at naboen din har skutt inn jula med gevær utenfor vinduet ditt? Har du og hele familien sovet julenatten igjennom på stuegulvet dekket av halm?). Andre juleskikker er helt nye, og mange vil nok forsvinne igjen om ikke lenge og erstattes av noe annet. Ulike juletradisjoner bryter ut lokalt, – noen av dem sprer seg langsomt fra land til land, andre forblir der de oppstod og bidrar etterhvert til å skape hvert lands, hver regions helt spesielle jul. Det er som om all verdens julefeiringer opp igjennom historien etterhvert danner en endeløst rikholdig billedvev av alt menneskene har klart å finne på av juleskikker for å gjøre akkurat denne høytiden spesielt rik og festlig.

Det fascinerer meg at samme hvor ulike og varierte alle disse julene er, så oppfatter vi allikevel at alle i bunn og grunn er varianter av det samme – alt i hop, samme hvor forskjellig det er, er JUL! For julen er tydeligvis seg selv, samme hvordan den er. Det er som om det finnes en slags essensiell julekjerne utenfor oss selv, som vi så kan onamentere med det meste av skikker og tradisjoner. Uansett hvilke juleskikker vi har endt opp med, så er julen seg selv, som om det fantes en slags julens arketyp – et slags evig faktum, som vi mennesker evig lengter etter, og stadig forsøker å gjenskape og gjenfortelle.

Som art har mennesker feiret jul så utrolig lenge, og feiringen er så universelt utbredt – at det er nesten som om det å feire jul er dypt grunnfestet i oss, nærmest biologisk nødvendig som når fugler bygger rede. Og selv om vi ikke aner hvorfor vi gjør mye av det vi finner på når vi skal lage jul, oppleves det enda så utrolig viktig – som noe av det viktigste vi gjør gjennom året. Viktig som et bryllup, som en barnedåp, – ja, kanskje julen også er et slags menneskelig overgansrituale? Et rituale ved årets mørkeste dager, et rituale som alltid har hatt til kjerne mørkets kamp mot lyset, livets og håpets seier over død og vanmakt. Spøkelser og villvetter og åsgardsrei er overvunnet, et barn er endelig født i Betlehem, kanskje brikkene våre til slutt kan falle på plass.

«Acts and omissions» av Cathrine Fox

Dette er den første boken i en serie om det fiktive bispedømmet Lindchester, i en liten by et sted på den engelske landsbygden. Handlingen er satt sammen av glimt fra dagliglivet til en rekke karakterer som omgir katedralen, lokale landsbykirker, universitetet, og tilhørende bekjentskaper. Karakterene er befriende realistisk feilbarlige, menneskelige og ubehjelpelige – og roter seg sammen og hver for seg gjennom dagene sine. Livet er ikke så lett for noen av personene vi følger i Lindchester, og ofte er det lettere å trå feil enn å trå rett. Alle prøver så godt de kan (ja, noen prøver vel hardere enn andre forsåvidt), men livet har jo en tendens til å klusse seg til innimellom for de fleste av oss, og også for bokens mangfoldige persongalleri.

Et uvant moment i boken er at forfatteren har valgt å tydeliggjøre fortellerstemmen og egen tilstedeværelse, i stil med: «Nå flyr vi på hegrens vinger bort fra Susan der hun sitter med sin kopp te, og lander utenfor katedralen, hvor pater Dominic går frustert fram og tilbake på plenen.» Til å begynne med opplever jeg dette nokså distraherende, men snart venner man seg til det, og følger hegrens flukt der forfatterens kjærlige og forståelsesfulle blikk lander hos en ny av Lindfords mange personligheter. Forfatteren er tydelig glad i sine personer der de strever seg fram gjennom livsdagene sine fyllt av misforståelser, ensomhet, homofili, utroskap og mere til. Og denne kjærligheten smitter over på leseren.

Boken starter i julen, og ender i neste jul. I Dicken’s «A Christmas Carol»står det at man kan beholde julen i hjertet, hele året gjennom. Og i Lindchester-bøkene føles det litt slik. Høytidens hellighet og skjønnhet ligger der, i bakgrunnen, hele tiden. Ja, dette er absolutt ikke er en slags fromhetsfortelling. Det hele mer komplekst moderne, ekte og rufsete – dette er vanlige mennesker som kjemper og lever høyst menneskelige liv. Men allikevel er det bare et tynt dekke mellom himmel og jord i boken. Innimellom bryter lyset gjennom, og glimt av velsignelse, tilgivelse og himmelsk kjærlighet farger livene – samme hvordan de er.

«Absent in the Spring» av Agatha Christie
I tillegg til hennes svært velkjente krimbøker, skrev Agatha Christie også en håndfull romaner om mellommenneskelige relasjoner. Helt uten mord og detektiver gir hun seg istedet tid til å pensle ut karakterene og deres personlige utvikling gjennom sine dilemmaer. For å ikke forvirre det krimkjøpende publikum, bestemte forlaget at disse måtte gis ut under et annet navn. Agatha valgte navnet Mary Westmacott. Tilsammen skrev hun seks bøker under dette pseudomymet, «Absent in the Spring» er den jeg liker aller best.

I boken møter vi Joan Scudmore, en engelsk middelklassekvinne med kontroll på livet, trygg besteborgerlig forankring og stor tillit til egen fortreffelighet. Joan er på vei hjem til England etter å ha besøkt datteren i Bagdad. På bilturen gjennom ørkenen blir Joan fanget i et styrtregn. Veien videre blir vasket bort, og Joan må finne seg å vente som eneste gjest i et isolert gjestehus langt ute i ørkenen. Ventetiden strekker seg, dag etter dag – og ingen vet når veien videre kan bli reparert. Snart? I morgen? Neste uke? Joan har ingenting å gjøre, boken hun har med seg er snart utlest. For første gang i sitt selvsikre liv er hun snart alene med seg selv – og med sine egne tanker.

Dag etter dag rusler Joan fram og tilbake i sanddynene utenfor gjestehuset. Ligger på sengen og prøver å sove. Våkner, tenker videre. Prøver å IKKE tenke, eller bare tenke på hyggelige ting, prøve å huske barneregler eller dikt, bare for å slippe å tenke. Men ubønnhørlig tar tankene henne videre, dypere, inn i seg selv, og ut av seg selv.

Langsomt, gradvis, time for time, dag for dag rakner Joans forstillelse om seg selv og hennes ufeilbarlighet. Helt til hun tilslutt står der under ørkenens nådeløse sol og kjenner seg selv, slik andre kjenner henne. Hun må hjem, hun må be om tilgivelse, hun må starte på nytt! Og akkurat da kommer bilen, veien er reparert, et nytt og sannere liv ligger åpent foran henne.

Hvordan det hele går, kan du lese selv.

Dette er ingen julebok. Men det er en religiøs bok, og en bok om å være sann mot seg selv og andre. Og det er en bok om hvordan sannheten kan sette deg fri. Om hvordan en åpenbaring kan forandre ett liv. Så kanskje det er en slags julebok, allikevel.

«En beretning om blindhet» av José Saramago
Dette er kanskje den beste boken jeg har lest. Men det er også den skrekkeligste, – ja, i grunnen er det en helt forferdelig bok, grusom i sin dystopiske visjon.

I fortellingen har en del mennesker plutselig mistet synet, nærmest over natten. Ingen vet hvorfor, og samfunnet ender med å isolere disse menneskene i et slags fengsel, hvor de blir behandlet som verdiløse utstøtte. Forholdene i fangeleiren blir stadig skrekkeligere og mer fornedrende, kapittel for kapittel, det er nesten så man ikke orker å lese det. Men en dag møter ikke fangevokterene opp i fengslet, – og det viser seg at også de er blitt blinde. Og snart sprer blindheten seg som en farsott gjennom hele samfunnet.

De innsatte flykter fra fengselet, tilbake til byen. Og her er forholdene nesten enda verre – alle blitt blinde, og samfunnet har brutt totalt sammen til et fortvilt anarki. Matforsyning, strøm, vann, transport – ingenting fungerer lenger, og i små grupper eller enkeltvis kjemper de blinde med hverandre i en desperat kamp for å overleve.

Selv om alt blir stadig mer håpløst gjennom historien, så handler boken på mange måter om å ikke miste håpet – selv når alt er totalt svart. Og helt mot slutten snur fortellingen, i en slags visjonær åpenbaring, før boken endelig åpner seg mot lyset igjen.

Nå kan du jo lure på hvorfor jeg har en slik skrekkelig bok med i Julefrydkalenderen. Hva har vel dette med julen å gjøre? Hvis man tenker på julen som en lysglitrende idyll, som bekrefter våre hyggelige og harmoniske liv, så forstår jeg innvendingen. Men det er ikke slik jeg ser julen. Det å feire jul er like mye en protest. En trassig beslutning om å tenne lys i mørket, om å velge det gode, samhold, kjærlighet og tro – midt i en verden full av krig, sult og gru. Julens sentrum er jo nettopp historien om en himmelsk åpenbaring, midt i årets mørkeste tid. En åpenbaring om lys i mørket, om nåde – og om frihet.

Det er bare når man gir opp håpet at alt er tapt. Da er det bedre å istedet tenne våre forsiktige falmende lys i det mørkeste mørket, ikke bare til jul – men hele året.

«Sent i november» av Tove Jansson
Hvert år på denne tiden opplever jeg det samme: Julen nærmer seg ubønnhørlig i det fjerne, stadig nærmere. Julens idyll og himmellengsel føles uendelig langt borte fra mitt eget grå hverdagsmenneske, hvordan i alle dager kan jeg forberede meg selv og få lagt alt til rette for å ønske julen velkommen i tide? Orker jeg egentlig dette?

«Sent i november» handler ikke direkte om julelengsel. Det er en bok med mange dybder, og sier jeg at den handler om bare ett tema, så gjør jeg boken urett. Men én av de mange tingene boken poetisk og underfundig beskriver, er vår lengsel etter idyll. Håpet om å finne et sted å høre hjemme, en sammenheng å tre inn i hvor alle brikker faller på plass.

Det er sent i november. Sommeren er ugjenkallelig borte, vinteren er ennå ikke kommet. Naturens rikdom er forandret til det ugjenkjennelige med svarte, visne forvridde former, stillestående vannpytter, nesten lysende sopp i underlige former. Én etter én kjenner diverse hemuler, filifjonker og knøtt at livet deres ikke er slik de ønsket, – ja, det er nesten ikke til å holde ut! Og én etter én blir de minnet om den sommerlige idyllen i Mummidalen, – med fiske fra broen over bekken, saft på terrassen, lykter i trærne. Hver for seg finner de så veien tilbake til dalen. Men Mummihuset ligger mørkt og forlatt – Mummifamilien er borte!

Dette er altså en mummitrollbok uten mummitroll. Og uten mummifamilien er idyllen i dalen skjør som glass. Hver for seg prøver novembergjestene å skape idyllen på ny ved å tre inn i familiens roller. Famlende forsøker Filifjonka ta over Mumimammas plass som huset trygge, varme sentrum, mens den ubehjelpelige hemulen prøver å leve opp til den fraværende Mummipappaen. Snusmumrikken blir uvillig fanget inn i deres fortvilte søken etter det vidunderligste, den lengtende lille homsen Toft prøver forsiktig å hjelpe dem, samtidig som han søker dypere og dypere inn i sin egen lengsel.

Novembergjestene klarer aldri å gjenskape mummifamiliens idyll. Men etter mange forsøk og mye gnisninger, gir de helt til slutt opp forstillelsen. Istedet finner de tilbake til seg selv, og herfra kan en ny idyll skapes. Ikke mummitrollenes, men deres egen.

Det er jo sånn med julen min også. Den blir uoppnåelig når jeg prøver å strekke meg for å gjenskape en jul utenfor meg selv, – et slags juleideal ut fra alle juleminner og alle samfunnets julebilder av perfekte juler, alle forventinger alle rundt meg kanskje muligens eventuel har. Men hvis jeg legger bort alt dette, og den lille familien min bare lager jul ut fra oss selv, våre egne krefter, og ut fra det vi selv syns er hyggelig – da blir det jul allikvel. Vår jul, akkurat slik den skal være dette året.

Dette er vel et godt prinsipp for resten av livet også.