«Maureen Fry and the Angel of the North» av Rachel Joyce

Om det er noe jeg har lært om sorg og sorgarbeid, så er det dette: Alle måter å sørge på er like «riktige» – men mange familier som rammes av felles sorg lar tanken «de andre sørger ikke riktig» slå rot. Da er det ikke rom for å trøste eller bygge hverandre opp. Der vi virkelig trenger hverandre, makter vi ikke å favne forskjelligheten og bredden i sorgen.

Maureen og Harold Fry hadde det slik, da sønnen tok sitt eget liv, kapslet inn i egen sorg og uuttalte formeninger, går de seg mer og mer inn i hver sin sorgboble. Helt til Harold legger ut på sin pilgrimsreise mot nord og finner en slags forsoning og en vei å gå videre. Det er en annen bok: «The pilgrimage of Harold Fry». I «Angel of the North» har det gått ti år, og Maureen er fremdeles gledesløst fanget i sorgen. Hun hører om et minnested der det er et minnesmerke over sønnen – og må bare se det. Underveis møter hun alt hun ikke vil møte, ukjente, rare, anderledes tanker og mennesker – og i gjennom disse motvillige møtene går hennes vei til sjelero. Historien må leses, jeg kan bare fundere på hvorfor den er en av bøkene som har gjort mest inntrykk på meg gjennom året. Ytre sett skjer det ikke så mye, en godt voksen dame kjører nordover, det er snø, korona og mørkt, hun møter noen og kjører hjem igjen. Innvendig og i forholdet mellom ektefellene røres de dypeste strengene som har nesten har rustet bort.

Jeg tror det er dette som berører meg.

Sønnen er like død, årene har gått, men de famler seg til en slags ny start sammen.

Maureen møter ikke vidundermennesker og klokskap, men helt vanlige mennesker som tar seg tid, aksepterer at sorgen tar den plassen den tar, mennesker som orker å stå i det sammen med henne uten å overdramatisere. Det kjennes riktig, og kan hende er det slik vi kan hjelpe hverandre. Det er ikke de ekstraordinære, fantastiske tingene vi skal lete etter når vi undres på hvordan ialledager vi kan hjelpe. Maureen får hjelp av tørt tøy, en seng når hun trenger det, en bolle med suppe, det kan vi vel klare gi?

https://en.m.wikipedia.org/wiki/Angel_of_the_North

«Acts and omissions» av Cathrine Fox

Dette er den første boken i en serie om det fiktive bispedømmet Lindchester, i en liten by et sted på den engelske landsbygden. Handlingen er satt sammen av glimt fra dagliglivet til en rekke karakterer som omgir katedralen, lokale landsbykirker, universitetet, og tilhørende bekjentskaper. Karakterene er befriende realistisk feilbarlige, menneskelige og ubehjelpelige – og roter seg sammen og hver for seg gjennom dagene sine. Livet er ikke så lett for noen av personene vi følger i Lindchester, og ofte er det lettere å trå feil enn å trå rett. Alle prøver så godt de kan (ja, noen prøver vel hardere enn andre forsåvidt), men livet har jo en tendens til å klusse seg til innimellom for de fleste av oss, og også for bokens mangfoldige persongalleri.

Et uvant moment i boken er at forfatteren har valgt å tydeliggjøre fortellerstemmen og egen tilstedeværelse, i stil med: «Nå flyr vi på hegrens vinger bort fra Susan der hun sitter med sin kopp te, og lander utenfor katedralen, hvor pater Dominic går frustert fram og tilbake på plenen.» Til å begynne med opplever jeg dette nokså distraherende, men snart venner man seg til det, og følger hegrens flukt der forfatterens kjærlige og forståelsesfulle blikk lander hos en ny av Lindfords mange personligheter. Forfatteren er tydelig glad i sine personer der de strever seg fram gjennom livsdagene sine fyllt av misforståelser, ensomhet, homofili, utroskap og mere til. Og denne kjærligheten smitter over på leseren.

Boken starter i julen, og ender i neste jul. I Dicken’s «A Christmas Carol»står det at man kan beholde julen i hjertet, hele året gjennom. Og i Lindchester-bøkene føles det litt slik. Høytidens hellighet og skjønnhet ligger der, i bakgrunnen, hele tiden. Ja, dette er absolutt ikke er en slags fromhetsfortelling. Det hele mer komplekst moderne, ekte og rufsete – dette er vanlige mennesker som kjemper og lever høyst menneskelige liv. Men allikevel er det bare et tynt dekke mellom himmel og jord i boken. Innimellom bryter lyset gjennom, og glimt av velsignelse, tilgivelse og himmelsk kjærlighet farger livene – samme hvordan de er.

Neste kapittel i «A christmas Carol»

Triste, redde, gjerrige og hissige Scrooge har blitt ledet av ånden for juler som var, gjennom glimt av triste juler som har vært, og han vet at det kommer flere ånder. Han gruer seg, men er ikke forberedt på hva som har skjedd i hans egen stue. Det strømmer lys under døren og han gløtter forsiktig inn – i en overdådig, overstrømmende, voldsom julefest der det bugner av mat, eføy, pynt, lys – og midt i det hele en lystig, grønnkledd mann – som viser seg å være denne julens ånd.

Scrooge har da lært litt, og blir villig med for å se hvordan julen feires. Når jeg leser historien nå, blir jeg litt overrasket, for med den rikholdige opptakten skulle en tro julereisen fortsatte til alle de bugnende julebord, men nei. Tvert imot, denne julens ånd er der han trengs mest og strør julestøv over fattige middager, enkle stuer og slitne mennesker.

Vi får stå ved siden av sjømenn på vakt som nynner på barndommens julesanger i vinternatten, vi ser hvordan krangling legges til side, takknemlighet og glede fyller luften, og vi får besøke to familier Scrooge kunne gjort noe godt for.

Gleden, samholdet og takknemligheten i familien til Bob Cratchitt, Scrooges kontorist, er vel slik vi skulle ønske det var rundt alle julebord, selv midt i losslitt nød.

På juleaften forsøkte Scrooges nevø å ønske ham god jul – og ble møtt av et fnysende «Humbug» fra onkelen. Sammen med ånden står Scrooge nå ivrig i kroken og fryder seg i selskapslekene hjemme hos nevøen, en jul med lek, moro, godmodighet og velvilje som han aldri har opplevd.

Ingen steder er det overflod av ting, alle steder er det fryd og glede, helt til ånden – i det hans tid renner ut – viser Scrooge to stakkarslige barn.

Om ikke annet er Scrooge blitt stadig mildere stemt, vi aner en gryende medlidenhet og et lite håp om at det kan bli en god jul.

Det samme temaet finner vi igjen i mye av julefilmer og bøker nå tenker jeg, først er det noen som av en personlig grunn er skuffet over julen, så løser det seg og så blir det jul. Men så slår det meg, her er det motsatt. Det er ikke Scrooge som skal sørge for julen, julen er der, strålende perfekt, helt uten ham, slik den alltid har vært, Scrooge skal bare ta imot og våge å være til stede i gleden, selv om ingen ting har løst seg.

Vi sier jo ofte – det blir jul allikevel – men tør vi å leve i det? Tre inn i julegleden uansett hvilke materielle rammer den er har?

«Absent in the Spring» av Agatha Christie
I tillegg til hennes svært velkjente krimbøker, skrev Agatha Christie også en håndfull romaner om mellommenneskelige relasjoner. Helt uten mord og detektiver gir hun seg istedet tid til å pensle ut karakterene og deres personlige utvikling gjennom sine dilemmaer. For å ikke forvirre det krimkjøpende publikum, bestemte forlaget at disse måtte gis ut under et annet navn. Agatha valgte navnet Mary Westmacott. Tilsammen skrev hun seks bøker under dette pseudomymet, «Absent in the Spring» er den jeg liker aller best.

I boken møter vi Joan Scudmore, en engelsk middelklassekvinne med kontroll på livet, trygg besteborgerlig forankring og stor tillit til egen fortreffelighet. Joan er på vei hjem til England etter å ha besøkt datteren i Bagdad. På bilturen gjennom ørkenen blir Joan fanget i et styrtregn. Veien videre blir vasket bort, og Joan må finne seg å vente som eneste gjest i et isolert gjestehus langt ute i ørkenen. Ventetiden strekker seg, dag etter dag – og ingen vet når veien videre kan bli reparert. Snart? I morgen? Neste uke? Joan har ingenting å gjøre, boken hun har med seg er snart utlest. For første gang i sitt selvsikre liv er hun snart alene med seg selv – og med sine egne tanker.

Dag etter dag rusler Joan fram og tilbake i sanddynene utenfor gjestehuset. Ligger på sengen og prøver å sove. Våkner, tenker videre. Prøver å IKKE tenke, eller bare tenke på hyggelige ting, prøve å huske barneregler eller dikt, bare for å slippe å tenke. Men ubønnhørlig tar tankene henne videre, dypere, inn i seg selv, og ut av seg selv.

Langsomt, gradvis, time for time, dag for dag rakner Joans forstillelse om seg selv og hennes ufeilbarlighet. Helt til hun tilslutt står der under ørkenens nådeløse sol og kjenner seg selv, slik andre kjenner henne. Hun må hjem, hun må be om tilgivelse, hun må starte på nytt! Og akkurat da kommer bilen, veien er reparert, et nytt og sannere liv ligger åpent foran henne.

Hvordan det hele går, kan du lese selv.

Dette er ingen julebok. Men det er en religiøs bok, og en bok om å være sann mot seg selv og andre. Og det er en bok om hvordan sannheten kan sette deg fri. Om hvordan en åpenbaring kan forandre ett liv. Så kanskje det er en slags julebok, allikevel.

«En beretning om blindhet» av José Saramago
Dette er kanskje den beste boken jeg har lest. Men det er også den skrekkeligste, – ja, i grunnen er det en helt forferdelig bok, grusom i sin dystopiske visjon.

I fortellingen har en del mennesker plutselig mistet synet, nærmest over natten. Ingen vet hvorfor, og samfunnet ender med å isolere disse menneskene i et slags fengsel, hvor de blir behandlet som verdiløse utstøtte. Forholdene i fangeleiren blir stadig skrekkeligere og mer fornedrende, kapittel for kapittel, det er nesten så man ikke orker å lese det. Men en dag møter ikke fangevokterene opp i fengslet, – og det viser seg at også de er blitt blinde. Og snart sprer blindheten seg som en farsott gjennom hele samfunnet.

De innsatte flykter fra fengselet, tilbake til byen. Og her er forholdene nesten enda verre – alle blitt blinde, og samfunnet har brutt totalt sammen til et fortvilt anarki. Matforsyning, strøm, vann, transport – ingenting fungerer lenger, og i små grupper eller enkeltvis kjemper de blinde med hverandre i en desperat kamp for å overleve.

Selv om alt blir stadig mer håpløst gjennom historien, så handler boken på mange måter om å ikke miste håpet – selv når alt er totalt svart. Og helt mot slutten snur fortellingen, i en slags visjonær åpenbaring, før boken endelig åpner seg mot lyset igjen.

Nå kan du jo lure på hvorfor jeg har en slik skrekkelig bok med i Julefrydkalenderen. Hva har vel dette med julen å gjøre? Hvis man tenker på julen som en lysglitrende idyll, som bekrefter våre hyggelige og harmoniske liv, så forstår jeg innvendingen. Men det er ikke slik jeg ser julen. Det å feire jul er like mye en protest. En trassig beslutning om å tenne lys i mørket, om å velge det gode, samhold, kjærlighet og tro – midt i en verden full av krig, sult og gru. Julens sentrum er jo nettopp historien om en himmelsk åpenbaring, midt i årets mørkeste tid. En åpenbaring om lys i mørket, om nåde – og om frihet.

Det er bare når man gir opp håpet at alt er tapt. Da er det bedre å istedet tenne våre forsiktige falmende lys i det mørkeste mørket, ikke bare til jul – men hele året.

«Tilhører Mr. Cave» av Matt Haig

Helt uforvarende plukket jeg opp en bok om en antikvitetshandler i en engelsk by – kosebok tenkte jeg. Og ja, det var noen skildringer av vakkert treverk, nydelige restaureringer og en tråd av klassisk musikk gjennom historien, men undertonen ble mer og mer urovekkende. Hva er det som er faktisk skjer, hva er forvirrede, stadig verre fantasier om hva som skjer? Vi får medfølelse for stakkars Mr Cave som jo bare vil vel, som vil beskytte og passe på det aller dyrebareste han har, datteren. Og særlig i julen – den rare, lille, sårede familien forsøker å finne frem til det gode sammen. Og der kan vi vel alle kjenne oss igjen, vi vil jo bare det gode. Men så trer et annet bilde klarere frem. På engelsk er titelen «The Possession of Mr. Cave», og underveis tipper det, fra å eie til å være besatt. Og vi står igjen i uro, med spørsmålet: hvor er skillet mellom plikten til å ta vare på og retten til å begrense et annet menneskes liv?

Dette er ikke en julebok, men for meg likevel en bok for julerammen – er det plass til hver enkelts levde liv, eller er det en enkelt julearrangørs ansvar at ingen er lei seg, ingen blir såret, alle er venner og alt er vakkert. Kan hende må alle få ta ansvar for seg selv – samtidig med at alle har omsorg for hverandre …

«Sent i november» av Tove Jansson
Hvert år på denne tiden opplever jeg det samme: Julen nærmer seg ubønnhørlig i det fjerne, stadig nærmere. Julens idyll og himmellengsel føles uendelig langt borte fra mitt eget grå hverdagsmenneske, hvordan i alle dager kan jeg forberede meg selv og få lagt alt til rette for å ønske julen velkommen i tide? Orker jeg egentlig dette?

«Sent i november» handler ikke direkte om julelengsel. Det er en bok med mange dybder, og sier jeg at den handler om bare ett tema, så gjør jeg boken urett. Men én av de mange tingene boken poetisk og underfundig beskriver, er vår lengsel etter idyll. Håpet om å finne et sted å høre hjemme, en sammenheng å tre inn i hvor alle brikker faller på plass.

Det er sent i november. Sommeren er ugjenkallelig borte, vinteren er ennå ikke kommet. Naturens rikdom er forandret til det ugjenkjennelige med svarte, visne forvridde former, stillestående vannpytter, nesten lysende sopp i underlige former. Én etter én kjenner diverse hemuler, filifjonker og knøtt at livet deres ikke er slik de ønsket, – ja, det er nesten ikke til å holde ut! Og én etter én blir de minnet om den sommerlige idyllen i Mummidalen, – med fiske fra broen over bekken, saft på terrassen, lykter i trærne. Hver for seg finner de så veien tilbake til dalen. Men Mummihuset ligger mørkt og forlatt – Mummifamilien er borte!

Dette er altså en mummitrollbok uten mummitroll. Og uten mummifamilien er idyllen i dalen skjør som glass. Hver for seg prøver novembergjestene å skape idyllen på ny ved å tre inn i familiens roller. Famlende forsøker Filifjonka ta over Mumimammas plass som huset trygge, varme sentrum, mens den ubehjelpelige hemulen prøver å leve opp til den fraværende Mummipappaen. Snusmumrikken blir uvillig fanget inn i deres fortvilte søken etter det vidunderligste, den lengtende lille homsen Toft prøver forsiktig å hjelpe dem, samtidig som han søker dypere og dypere inn i sin egen lengsel.

Novembergjestene klarer aldri å gjenskape mummifamiliens idyll. Men etter mange forsøk og mye gnisninger, gir de helt til slutt opp forstillelsen. Istedet finner de tilbake til seg selv, og herfra kan en ny idyll skapes. Ikke mummitrollenes, men deres egen.

Det er jo sånn med julen min også. Den blir uoppnåelig når jeg prøver å strekke meg for å gjenskape en jul utenfor meg selv, – et slags juleideal ut fra alle juleminner og alle samfunnets julebilder av perfekte juler, alle forventinger alle rundt meg kanskje muligens eventuel har. Men hvis jeg legger bort alt dette, og den lille familien min bare lager jul ut fra oss selv, våre egne krefter, og ut fra det vi selv syns er hyggelig – da blir det jul allikvel. Vår jul, akkurat slik den skal være dette året.

Dette er vel et godt prinsipp for resten av livet også.

«Leaf by Niggle», av J.R.R. Tolkien
I denne korte novellen møter vi Niggle, en liten mann med store ambisjoner. Han ønsker å male bilder, men det kunstneriske arbeidet blir hele tiden avbrutt – av venner, av egen latskap og manglende fokus, og av den krevende naboen Parish.

Årene går, og Niggles tilmålte tid nærmer seg slutten – og endelig ser han plutselig for seg hva han skal male: Et tre! Med tusen detaljerte, vakre blader, alle forskjellige. Mellom bladene kan han tenke seg et fjernt landskap, her er det idylliske åser og majestetiske fjell og bugnende åkre og skoger som kan skimtes i glimt mellom bladverket. Stadig nye detaljer må legges til, og lerretet blir for lite, han skjøter på mer. Rommet blir for lite, han flytter det stadig voksende maleriet ut i garasjen.

Tilslutt står Niggle på en enorm gardintrapp og maler frenetisk, hvordan kan han bli ferdig før tiden hans er omme? Stadig blir han avbrutt av den irriterende naboen, og stadig oppdager Niggle at det er mer og mer igjen av bildet. Jeg kan ikke bli ferdig! Kanskje jeg bare kan antyde litt hva jeg har tenkt?

Og en dag er Niggles tid plutselig omme. Bildet ble aldri ferdig, og det store lerrettet finner nye bruksområder i landsbyen – det er jo perfekt til å tette et tak! Det eneste som overlever av maleriet er en liten flik med ett eneste vakkert løv. Dette havner på det lokale museet med tittelen: «Leaf», by Niggle. Så brenner museet opp, og allt Niggles livsverk er borte.

Novellen er, som du kanskje har skjønt, en lignelse. Det store maleriet, Niggles livsverk, viser seg tilslutt bare å være et lite glimt av det virkelige treet. Treet som Niggle bare ferdigstille etter døden.

Jeg syns julen også er slik. All julens skjønnhet, lysglitrende harmoni og uoppfyllbare lengsel er som et bittelite glimt av det vi egentlig savner og lengter etter, helt lengst der framme.

«Løven, heksa og klesskapet» av C. S. Lewis
Det er midt på 70-tallet, en romjulskveld på prestegården i Overhalla. Vi tre småbrødrene har fått på oss pyjamas, og sitter i senga med store øyne og vidåpne ører. Mamma tar plass på sengekanten, åpner forsiktig den flunkende nye boka i lyset fra nattbordlampen. Hun kremter. Og så begynner hun å lese høyt: «Det var en gang fire barn, som het Peter, Susan, Edmund og Lucy …» Reisen begynner – vi skal til Narnia!

Sammen med Lucy går vi undrende inn gjennom klesskapet, og ser den gåtefulle lyktestolpen lyse stille for seg selv i den snødekte skogen. Så kommer Tumnus trippende – en faun! Hva er nå det? Tumnus inviterer med hjem på te, – så koselig det ser ut i hulen hans. (Hver gang vi kommer til en ny av Pauline Baynes fantastisk illustrasjoner, sender mamma boken rundt så vi barna etter tur kan studere og beundre tegningen.) Tumnus legger på litt mer ved i peisen, og sjenker te til Lucy. De smaker på en sukret kake mens han forteller om dryader og fauner som danser gjennom skogen, om dverger og naiader, om den evige vinteren uten jul, om den grufulle hvite heksa. I den virkelige verden spraker det i vedovnen på soverommet, og storøyde blir vi ledet av mammas rolige stemme inn gjennom den snødekte skogen, til møtet med heksa, til middag hos beverne, til flukten fra beverhuset, til det underfullt gledelige møtet med selveste julenissen morgenen etter. Og videre, stadig videre, på veien til Aslan.

Bøker er absolutt den beste julegaven. Og noen bokgaver er enda bedre enn andre: For nesten femti år siden fikk vi barna på prestegården en pakke med alle de sju narniabøkene i. Det viste seg å bli den beste julegaven noensinne, en gave som har farget livet mitt, åpnet utallige dører inn til andre litterære verdner, en gave som fortsatt gleder meg flere ganger hvert år. En gave for livet.

I mange år leste jeg «Løven, heksa og klesskapet» hver desember, med nesa dypt begravet i bokens duft av barndom, og Pauline Baynes snøfylte illustrasjoner av lyktestolpen, bevermiddag og snødekte hekseslott. Egentlig er jo ikke boken noen julebok. Om den hører noen høytid til, så er det vel mer påsken. En bok om når alt snur. En bok om våren som seirer over den endeløse vinteren. Om stein som blir levende. Om Aslan som overvinner døden for å redde en forræder. Om det godes seier over det onde.

Men i julen jeg selv bærer innerst inne i hjertet, vil det alltid være et bilde av stille snø som daler ned over en lyktestolpe, langt inne i den snødekte skogen.

«A Christmas Carol» av Charles Dickens, første kapittel

I femte klasse begynte vi å lære engelsk, og jeg fikk en «Easy Reader» versjon av «A Christmas Carol» Jeg visste jo slett ikke, før mange år senere, at det var en forenklet versjon, og at vi gikk glipp av mange kostelige funderinger i originalversjonen. Det gjorde ingen ting, jeg introduserte umiddelbart et ny juletradisjon, hver adventssøndag skulle jeg lese et kapitel for mine tålmodige småsøsken.

Metoden var å oversette til norsk, mens jeg leste. Haltende og sannsynligvis ganske upresist. De mest alminnelige ord ble omhyllet av en egen mystikk, som «dead as a doornail»…virkelig snodig. Men mest av alt var det så skummelt at det nesten var for mye, og så frodig, festlig og anderledes at vi fikk hjertet fullt av forståelsen av at skikkelig julefeiring var som hos kjøpmann Fizziwig, og kjærligheten til engelske tradisjoner, folkeliv og litteratur var skapt hos oss alle.

I første kapitel frøs vi sammen med Scrooge som tar seg frem gjennom en førjulståke så tung at den sniker seg inn, selv i husene. Vi er rystet over hvor slem han er med kontoristen sin, og hvor ubarmhjertig han er mot alle som trenger hjelp. Vi følger med når han får se tilbake på julene som var, men det tar nok noen år før vi skjønner hvor heldige vi var. Vi som levde i de julene som skulle bli våre Christmasses past, og at vi aldri skulle måtte se tilbake på manglende omsorg, jul uten familien eller juler helt uten glede. Og kanskje, muligens er vi nå kommet dit, at vi skjønner at tilbakeblikk på det som vi likevel kanskje ville gjort anderledes- er gaver som kan gi oss muligheter til å skape noe bedre, for julene og dagene som kommer, og for oss og dem som skal se tilbake på denne julen, julen 2024, som en gledelig jul som har vært.