Tenk å ha bursdag på selveste overraskelsesdagen! Det er jo lett, ettersom det var vi som valgte ordene for hver bokstav, men jeg tror nå likevel det er en grunnleggende hemmelighet for et godt liv å la seg overraske, å legge merke til de små glimtene av skjønnhet og godhet som er vevd inn i livet der vi minst venter det. Ikke som en Polyanna lek eller som en slags positiv tenkning- men for ikke å gå glipp av det store som omgir oss og som vi er en del av.

Det er mye trasig, i den store verden, i egne liv og i eget land,og det er lett å grave seg ned i dystre forventninger om alt som kan gå galt. Enn om vi i stedet trente på å se alt som pekte i en annen retning? Håpsmarkørene som uventet dukker opp i tåkelandskapet. Alt som ikke går slik det gjerne kunne gått- men der noen overrasker oss med mot og styrke, med store eller små skritt mot noe bedre?

Det er lett å mislykkes, og det er lett å forvente at ting nok går galt igjen om vi har vent oss til å tenke på den måten. Men enn om vi isteden lot oss overraske, nørte opp om den tanken og viljen som dro i riktig retning, enn om vi forventet overraskelser?

Enn om denne julen kunne bli den gangen vi frydet oss over det som ikke ble som forventet og der vi brukte tid på å se mer på, lære mer om og la oss overraske over nye sider hos dem vi er sammen med?

Vinternatten senker seg over jorden. Den ene dagen er kortere enn den andre, det går mot jul. Dypt inne er det én unevnelig ting vi alle ønsker oss aller mest, og det er nærhet. Når vi pynter og baker, pusser og vasker, handler og forbereder, så er det for å lage en juleglitrende ramme omkring vårt samvær, våre hjem, så vi kan være sammen på en annen og bedre måte enn hverdagene ofte byr på. Ønskene er mange: Vi skal spille spill sammen, synge julesanger, gå turer i skogen sammen, fyre i peisen, sitte i hver vår stol og lese og bare være sammen i stillhet! Vi skal treffe venner! Og familien! Alle sammen! Vi sees vel før jul? Og vi sees vel i romjulen? Før nyttår? Brått er det som det haster, som om det er nå eller aldri vi skal kunne komme sammen og bekrefte: Ja, vi hører sammen. Og ja, jeg er utrolig glad i deg. Vi – er oss.

Forventningene er store, fallhøyden stor. Og med få juledager å oppfylle alle ønsker på, er muligheten for å vandre slukøret inn i nyåret absolutt til stede. For selv om vi skulle klare å omgi oss med alle dem vi har samlet så langt i livet, og alle julens arrangementer og planer skulle bli både vellykket og gode – så ble det ikke nok. Det blir aldri nok, for det er ikke gjennom ønsker nærheten oppstår, at godt samvær oppstår. Jeg tror at en nøkkel er å erstatte ønskene med noe annet: Med nærvær. Nærvær i den julen vi får, istedet den julen vi streber etter. Nærvær med de vi faktisk er sammen med. Nærvær med oss selv. Nærvær med tiden, med akkurat dette årets juledager som vi langsomt lever oss gjennom. Nærværet kan du finne gjennom takknemlighet, gjennom det å akseptere, gjennom tilstedeværelse. Det er bare i nærværet at gode juleminner kan skapes. Bare i nærværet at virkelig nærhet kan oppstå. Så kanskje nærvær er den aller beste julegaven du kan gi – til andre, og aller mest: til deg selv.

Mor, husmoren, gudsmoren Maria- mor som tenner alle lys så ingen krok blir mørk… på alle plan, med hjertet, det praktiske og det guddommelige gis mor en ekstra viktig rolle i julen.

Hva handler dette egentlig om? Er det lengselen tilbake til det trygge kjente som gjør at omsorgspersonen fra barndommen stilles i et eget lys? Er det nok en fortelling som understreker hjemmet som den viktigste settingen for ekte jul?

Rent bortsett fra at jeg kjenner mange familier der det er far som holder julemagien levende, hvor går balansen mellom å leve opp til alles forventinger og til å gjøre klart for det som er viktigst?

Vi kjenner jo historien om Marta og Maria- det var ikke superhusmoren som fikk høre at hun hadde valgt rett.

Men dette med den andre Maria, Jesu mor, da? Fremstilles hun som den perfekte mor, som vi andre aldri kan leve opp til? Nei, heller ikke hun er den omsorgsfulle, perfekte og kjærlige mor, det er fortellinger vi har utbrodert senere. Kanskje for å ha et ideal, for å vite at noen har klart denne altomfattende omsorgsoppgaven?

En forunderlig ting er at den som tillegges de moderlige egenskapene er Gud selv, Gud sammenligner seg selv med en mor flere ganger. Han sier til og med om seg selv at han var som en høne som samler kyllingene sine under vingene for å beskytte dem. Og denne teksten handler ikke om at vi skal være like flinke til å samle andre under våre vinger- men Guds bekymring for at vi ikke vil la oss samle.

Kan hende det hadde vært godt for både mødre og fedre, å slutte å virre rundt, og i stedet bruke julen til å ta imot den omsorgen som lar oss kjenne oss som små kyllinger trygt og godt gjemt under Guds vinger?

Her er det virkelig en del å fundere på- der logikken kommer til kort, men hjertet forstår alt.

Hvorfor er foreksempel lysglitrende lenker i trærne helt flott, mens skikkelig lys- en lyskaster kanskje, ikke gjør samme susen? Og hvorfor er det koseligere med stearinlys når det er mye lettere både å jobbe, å lese, og kose seg med er strikketøy med et godt lysstoffrør i taket? Og hva er det med glitter?

Jeg synes ikke alt vi gjør i julen skal tolkes ihjel, ting kan få være bare hyggelige, bare vakre, bare akkurat slik som akkurat jeg vil ha det, alt tenger ikke ha en dypere mening. Men glitteret?

Plastikkstrimler med sølvfarge, små lyspærer hengt i trærne, snølignende metall korn spredt både her og der, hvorfor bidrar det til julestemningen?

Tidlig i høst, hadde den første frosten kommet i løpet av natten. Jeg måtte snu og ta på piggsko og ekstra genser, selv Ruffy skled av gårde og bjeffet litt irritert på bakken som forsvant under ham. For kaldt, for glatt og da hjalp det ikke at det var så tidlig på høsten at morgensolen kom frem da vi kom hjem.

Jeg måtte innom drivhuset en tur på veien inn. Rimfrostkrystallene hadde dannet lange kjeder som dekket alle glassflatene. Når solstrålene skinte gjennom vinduene ble det funklende vakkert og underlig fascinerende. Like kaldt, like glatt- men også med glimt av skjønnhet.

Jeg har tenkt litt på dette siden. Selv om jeg liker vinter er det jo ikke alle sider av den jeg vil ha inn i huset til jul. Vi senker ikke varmen, eller heller snø og slaps utover gulvet, sånn vinter tar vi ikke inn. Men det glitrende vakre, lysglimtene som minner om tindrende stjerner og vakker rimfrost i det kaldeste isgrå, det vil vi ha med oss.

Kanskje det er en liten påminnelse i dette også? Let etter det vakre, også midt i vintermørket, ja særlig midt i vinternatten.

«Unna vei, unger!» Stemningen på det store prestegårdskjøkkenet var hektisk og smultduftende varm. Den lettere og mer barnevennlige kakebaksten var unnagjort, og pepperkaker, sirupsnipper og serinakaker var pent bortstablet i fargerike og gjentapede kakebokser, på rekke og rad i spiskammerset. Men i dag! I dag var Målfrid, en av de godt voksne damene fra bygda, kommet for å bistå med den skremmende og mystiske smultbaksten!

Fra tidlig morgen til sent på ettermiddagen skuttet mamma og Målfrid mellom bakstebord og smultgryte, den ene kjevlet, den andre passet nøye på så fattigmann og hjortetakk ble akkurat passe stekt, og smultgryta hele tiden akkurat passe varm. Innimellom ble også goroen kjevlet og stekt – også dette var arbeid for to bakere: Målfrid kjevlet deigen så tynn som overhodet mulig, og skar til emner av deigen ut fra malen i vokset kartong. Og imens stekte mamma den ene goroen etter den andre i det svarte gorojernet på plata – først den ene siden, så den andre. Vi ungene kikket av og til spent inn gjennom dørsprekken – så spennende! Og så godt det luktet! Men alltid ble vi føyset unna – dette er ikke arbeid for unger! Vi var på forhånd blitt advart om brennende smultgryter og det som verre var, så for vår barnlige forestillingsevne var det som om mamma og Målfrid balanserte på vulkanens rand med livet som innsats, der de svettende varme fisket opp den ene fattigmannen etter den andre av smultgryta.

Men heldigvis – da mørket falt på utenfor var bakstedagen over, og adventsfreden senket seg på nytt over gården. Og noen goroer var heldigvis gått i knas, noen smultringer var heldigvis blitt litt for mye stekt, så med kjøkkenet atter gjenopprettet som familiehjemmet trygge, varme senter så fikk vi smake nystekte julekaker med kald melk til. Ute var det blå skumring, inne var det varmt og vidunderlig, og ennå var det lenge, lenge til jul.

Nå er jeg voksen, og baker småkakene mine selv. Og jeg innser at det slett ikke er bare smør, sukker, malte mandler og annet fra kjøkkenskapet i julekakene. Hver lille serinakake er som en slags minnepinne, et lagringsmedium, propp fullt av gyldne barndomminner. Hver sirupsnipp, hver lille peppernøtt er små bærere av en lang og rik kulturhistorie, og når jeg tar på meg forkleet og setter fram mel og sukker og mere til på kjøkkenbenken, så får jeg tre inn i rekken av en lang rekke av julekakebakere i generasjon etter generasjon som har gått foran meg. Når jeg kjevler ut sirupssnippene, så kjevler på en måte både mamma og mormor – og Målfrid også – med meg. Det syns jeg er rørende fint, rikt og herlig.

Og når jeg så endelig, en stille romjulskveld, sitter der ved juletreet med et lite brett med småkakene mine, så er et helt livs romjuler levende til stede på kakefatet. Julekvelden, etter alle gavene, første ordentlige servering av julekanene – som er vidunderlig gode samme hvor ribbemett man er, for det er jo JULEKVELDEN! Første juledags kirkekaffe, høytidsstemt med bugnende kakefat! Morsomme juleselskaper med venner og familie, alltid med kaffe og småkaker utpå ettermiddagen. Eller bare lite uhøytidelig kakefat til en fredelig ettermiddagskaffe, en helt vanlig romjulsdag uten at noe spesielt skal skje på lenge, lenge. Ja – og en liten smak av en nystekt goro på prestegårdkjøkkenet i Overhalla for mange, mange år siden. Den er der, den også. Er det rart jeg sitter her og smiler for meg selv?

Da jeg var liten varte den lilla og sølvfargede adventsiden helt til kvelden på lillejulaften. En underfull kveld, hvor vi ungene ble sendt til sengs tidlig, og lå med vidåpne øyne og hørte på hvordan mamma og pappa romsterte der nede i stuene. “I morgen er det julekvelden!” hvisket vi til hverandre, det var helt umulig å sove. Men tilslutt sovnet vi allikevel, og slo øynene opp – «Det er i dag! Det er julaften!»

Vi listet oss ned i pysjen, og åpnet stille døren inn til stuene i den store, morgenstille prestegården. I løpet av natten var stuene på underfullt vis blitt forandret til en helligdom, et nypusset, nystrøket, granduftende tempel av JUL. Ærbødig listet vi oss fra dekorasjon til dekorasjon og beundret dem etter tur: Juleduken, julekrybba, julevinduet, sjenken med en juleløper under bugnende fruktfat og nøtteskål! I alle døråpninger hang det gyldne juleklokker med røde bånd. Å, der står julekirken med spilledåse som kunne spille “Glade Jul”! Næ, og næ, og næ!

Og det beste, det mest vidunderlige hadde vi spart helt, helt tilslutt. For der, i hjørnet av finstua, på det gamle strieteppet med pålimte nisser, katter og grøtgryter av fargerik filt, der tronte selve dronningen av hele julevidunderet: Juletreet! Fra gulv til tak, så julestjernen sopte i lerretstaket, omkranset av mystiske, spennende julegaver, stille klingende av glassklokker og messingtrompeter, med glitter og glanspapirkurver, glasskuler og vidunderlige vakre små engler, høyt der oppe små fugler av farget glass, englehår og norske flagg! ÅÅåååå! Der, der er det! Nå, ja akkurat nå er det JUL!

Senere i julen, da alt var falt på plass i en salig evigvarende romjul, forklarte mine gode foreldre meg symbolikken med juletreet. Det eviggrønne treet symboliserer evig liv, fikk jeg vite. Julekulene symboliserte jorden, glitteret lysstrålene fra julestjernen, de små englene var englene fra betlehemsmarken! Og slik fortsatt det. Som barn aksepterte jeg jo at det kanskje var slik, men jeg husker jeg tenkte at det føltes litt stusslig å drive å bortforklare juletreet på den måten. Kan det ikke bare få være seg selv, bare få være “Juletreet” – et mystisk vidunderlig og juleglitrende nærvær i julehjemmet vårt?

Jeg elsker fortsatt mine juletrær. Hvert år, når vi har pyntet det ferdig til tonene av Mahalia Jackson, så føles det som: Ååå! Der ER du jo, kjære, kjære juletre! Det føles som å endelig få treffe igjen en god, god venn, etter et altfor langt fravær. Nå har vi ENDELIG funnet hverandre igjen, og sammen skal få få gå inn i den velsignede juletiden.

Plutselig var vi akterutseilt. Vi fulgte ikke med ettersom årene gikk, og da vi hadde fått pusten igjen etter en travel småbarnstid, var alle tidspunkt i julen opptatt. Vi ville så gjerne skape vår tradisjon med selskap en fast juledag- men vi var for sent ute. Kan dere da? Samme hvilken dag vi foreslo, var det noen av de vi gjerne ville ha med som hadde noe de alltid gjorde og noen de alltid gjorde det sammen med. Derfor ble det flere juler der vi ikke hadde besøk hele julen-og merkelig nok føltes det trist.

Det var ikke det at vi ikke traff folk- vi er jo en del av mange andres tradisjoner. Det er godt når de «faste» invitasjonene kommer, «i år starter vi klokken fire» f.eksempel uten at det er spørsmål om vi vil komme eller ikke! For en gave, være regnet med, være ønsket!

Men gleden over å gjøre invitere, planlegge, gjøre i stand, glede seg og så få hyggelige folk på besøk- en sann glede alltid! Nå har vi begynt å invitere i allefall- og så er det alltid noen som kan komme! Kanskje det gjelder dem som ikke er travelt opptatt også? Kanskje det bare er å invitere, og se hva som skjer? i år gleder jeg meg til 4.juledag- men aner ikke hvem jeg skal feire dagen med, selskap blir det iallefall!

«Når reiser du hjem til jul da?» De unge jentene bak meg på bussen var ivrige opptatt med å planlegge den beste og koseligste julen noensinne. «Nei», sier den ene, «jeg tenkte jeg skulle reise til bestemor i stedet, jeg tror det er siste gangen det er mulig.» Jeg hørte ikke hvorfor det skulle være vanskelig, men jeg fikk med meg venninnens svar «Det blir vel ikke jul uten å reise hjem!»

Så klart blir det jul uansett, men i filmer og sanger, i våre egne og andres forventninger møter vi dette konseptet at jul og hjemme hører sammen, hvor kom det fra? Både Josef og Maria, hyrdene og de vise menn- var slett ikke hjemme, og hørte ikke til samme familie, men de feiret den første jul sammen, før de dro hver til sitt og aldri feiret sammen mer.

Historisk vet vi jo at det er målbevisst politikk at fellesskapets og gledens høytid ble en stille familiesak. Opp gjennom middelalderen hadde juleopptogene og krybbetablåene fått mer preg av fest enn julefryd. I Danmark var julestuene totalt løsslupne. I Tyskland var julemaskeraden dekkoperasjon for bråk og umoral – da verdslige og protestantiske myndigheter slo seg sammen for å få slutt på dette, slo kanskje pendelen den andre veien. Julen ble barnas høytid, ikke nødvendigvis barnets, julestuer og maskerader ble forbudt, og oppfordringen og idealet var storfamiliens jul, der det ble gitt almisser, før familien samlet seg.

Ingen naturlov, intet bibelsk påbud – men en kongelig forordning altså, i julen skal alle være hjemme.

Jeg tror likevel det er noe mer. Jeg elsker å være sammen med familien min i julen, og ville faktisk aller helst hatt et sted hvor absolutt hele storfamilien kunne være feiret jul sammen. Men, jeg tror ikke det er det hjemlengselen handler om. Jeg tror snarere det er en dyp lengsel i oss, etter å ha et sted – fysisk eller åndelig der hjertet er hjemme, der vi vet at vi hører til, er aksptert, ønsket og der vi trengs. Vi håper og planlegger for at julen med familien skal bli slik, og fylle våre dypeste julelengsler. Og ettersom de fleste familier er både sære og pussige på sitt vis, blir det ofte ikke slik.

Da tenker jeg at skuffelse og uoppfylte julelengsler ikke forsvinner med ekstra juleinnsats, enda flere forberedelser, men med å virkelig lete frem til et hjem som er hjemme uansett hvor jeg er, hvem jeg er sammen med og faktisk gjennom hele året.

For meg er det som i salmen,

mitt hjerte alltid vanker til Jesu føderum,

Der samles mine tanker, som i sin hovedsum

Der har mitt hjerte hjemme

Der har min tro sin skatt

Hvor er ditt hjem? Hvor hører du til?

Innboksen min fylles opp av gode forslag fra dusinvis av nettbutikker, det ene mer fristende enn det andre. Og tar jeg en tur på byen, bugner butikk etter butikk over av allverdens ideer: Gaver til store og gaver til små, gaver til bestemor og gaver til inngifte grandtanter på farssiden, gaver til barna og enda fler gaver til barna! Og hvorfor ikke gi gaver til hunden, har du husket katten og hva med hamsteren – skal ikke den også få noe? Og hva med en gave til deg selv, har du ikke fortjent det? Alle overbyr hverandre i lokkende førjulsrabatter og spesialtilbud, og betal gjerne hele sulamitten i februar – for det viktigste er jo at du gir pengene dine nettopp til OSS! Ja, tenk – du får denne flunkende nye blinkende dingsbomsen, – til og med ferdig innpakket! Kjør på! Og ta gjerne to, eller hvorfor ikke tre, når du først er i gang!

Samfunnet vårt flommer over av lettkjøpte ting, og det har det gjort lenge. Jeg hører svært ofte at folk er frustrerte over at de har for mange ting, og ikke vet hvordan de skal få orden på alt de har samlet på seg gjennom årene, med loft og kjellere, skap og boder som er fulle av ting de har stablet bort i påvente av at de skal få bruk for dem en eller annen gang. Men mer skal vi ha – og mer skal du få, for nå er det jul! Og enda en haug med mer av det samme vel den aller beste måten å fortelle folk at du er glad i dem? For tilslutt er det vel det som er poenget med alle disse gavene – å glede de du er glad i?

Jeg klør meg i hodet, tenker meg om. Er dette egentlig en så velfungerende måte å glede folk på? Hvor glad blir jeg selv av å få ting jeg ikke trenger, selv om det er snilt og godt ment? Det er klart, det er en fin og hyggelig skikk å gi en gave til jul. Men for de fleste av oss kan det kanskje være en fordel å bremse opp og tenke seg litt om? Det er lett å la seg rive med av all markedsføring som spiller grådig på ditt stille håp om å redde julegleden for alle dine kjære. Blir de egentlig mer glad om du blakker deg enda mer, eller er det bedre at du tar deg litt mer tid til å tenke deg om hva som faktisk er tilstrekkelig for å glede? Kanskje man kan gi færre julegaver, mer gjennomtenkte julegaver, mer personlige julegaver? Eller kanskje man kan gi noe helt annet?

Jeg filosoferer videre. Hva ER det egentlig som gleder meg mest, og hva har jeg gjennom livet erfart at faktisk gleder andre mest? Alt jeg kommer på, er ting som umulig kan pakkes i gavepapir: Gi andre tid, virkelig lytte til folk, bruke krefter og kjærlighet på å gi folk forståelse og følelsen av å bli sett. Si til folk at du er glad i dem. Ja, tilogmed nevne enkeltting du setter pris på hos dem. Rose folk, takke folk. Være sammen. Være snill og omtenksom. Hjelpe andre, med både det de synes er komplisert å få til eller ganske enkelt er kjedelig å gjøre alene: Vi kan hjelpe deg å male huset, klippe plenen, rydde i kjelleren, høste ripsbusken din så kan du få saft etterpå! Altså ganske enkelt være et medmenneske – og kanskje enda vanskeligere: Å åpne seg selv såpass at du lar andre få plass og tid og tillatelse til å være et medmenneske for deg. Og slike gaver har som du vet en ekstra fordel: De gleder giveren like mye som mottakeren, så man kan nesten ikke snakke om hvem som gir eller hvem som får – det handler om å være medmennesker, sammen. Og det er jo selvsagt ikke noe man bør spare til jul, men en god plan for hele året, hele livet.

Jeg liker ikke når jeg har det så travelt at jeg går glipp av forventningen, selv om det jo kan være morsomt med overraskelser. Men forventningen til hvordan julen skal bli, er en glede som glimtvis dukker opp gjennom hele året. Da handler det aldri om forventning til å få noe, det handler noen ganger om forventning til å se reaksjonen når noen åpner en lenge planlagt gave, men aller oftest dukker forventningen opp som små tidsønsker. Til jul, da skal vi få tid til, da skal vi endelig, ja til jul, dette magiske tidsrommet mellom 24.desember og 2.januar som skal romme alt vi bortprioriterte i travelheten og likevel være rolig, fredelig med både ettertanke og omtanke. Du store tid, om vi virkelig tenker etter kan jo forventninger ta knekken på noen som helst. Fort gjort å havne der at vi ikke vil ha forventninger da, det får bli som det blir, jeg planlegger ingen ting, det blir jo aldri som jeg ønsket likevel … og tenker vi sånn får vi nok helt rett.

Jeg holder fremdeles på å lære meg å snu på forventningen, tenke «dersom jeg vil at det skal bli slik, hva må jeg gjøre da» eller «dersom det er sånn vi ønsker å ha det, så er vel det jeg stresset med å få gjort kanskje helt unødvendig og uvedkommende det jeg håper å få til?» Kan hende noe da blir så viktig at vi slett ikke kan vente til jul? Kanskje forventning om at noe vi ikke får til nå, kan gjøre at vi tenker nytt om både hva vi må få til og hva vi egentlig ønsker at julen skal være?